Kommisjonens feilsteg – juristenes fall

22 julikommisjonen fremelskes over at den er så klar, så kontant. Min påstand at den er langt i fra er det. Den er faktisk ikke lærende, den er dømmende. Som i seg selv er greit. Men med dommen, bør også tiltak som er spesifikke komme.

Problemet er ikke å peke på problemet. Men å stake ut veien for å komme seg ut av problemene. De underliggende problemene. Det er ikke en løsning å påpeke at en bedre ledelse må til. Det er ganske så åpenbart. Men hva slags ledelse ønsker man, hvilke kriterier skal legges til grunn for rekruttering av ledere, og hvor sterkt skal f.eks politiske føringer legges til grunn og hvis politiske føringer skal legges til grunn, med hvilken prosess skal disse implementeres etc.

For, løsningen er ikke å si at en trenger flere enn en person i en operasjonssentral, men spørre seg hvordan man har havnet med kun en person på operasjonssentralen i utgangspunktet.

Ett moment som jeg mener er viktig er rekruttering av ledere. Idag skjer toppledelse kun fra en yrkesgruppe i all praksis. Det er jurister. Intet galt sagt om jurister, men er det smart å kun rekruttere ledere fra jusmiljøet? Med hvilken faglig tyngde kan en jurist gjøre forandringer f.eks hos Beredskapstroppens operasjonsmønster?

Kommisjonens kritikk om at ting kunne vært gjort annerledes er forsåvidt grei. Dette er ikke noe nytt, og vil alltid være moment i fremtidige handlinger også. Ting kan gjøres annerledes. Problemet er den nesten totale kollaps av politiets evner. Først og fremst politiets evne til å samordne (op.sentral), koordinere (op.sentral/kommunikasjon) og evne til selvstendig handling (uteenhets egen kommandofunksjon ved bortfall av støttefunksjoner).

Samordne og koordinere

Evnen til å samordne og koordinere er den absolutt viktigste funksjonen til en operasjonssentral. Evnen til å håndtere stressede perioder samtidig en tar beslutninger i rett tid uten at en mister evnen til å vurdere nye hendelser og informasjonstilgang er av den ytterste viktighet.

En person kan aldri klare dette. Det er fysiologisk umulig. Denne personen vil, uansett dyktighet, falle ned i et mekanisk handlingsmønster som er saktegående og slavisk. «en ting av gangen, helst rolig»-tankegang. Det er like sikkert som amen i kirken.

Her ligger det poltiske sprengstoffet. For det er intet annet hensyn enn økonomi at det finnes en person på op.sentral. Selv en jurist forstår dette, selv om f.eks N.Buskerud politimester setter ned et utvalg for å se om dette er godt nok så vet alle at dette er en proformahandling som har en eneste funksjon; utsette avgjørelsen slik at det ikke biter meg i ræva ved en senere anledning.

Hvordan havnet man i en situasjon der politi får mer penger enn noen gang, men man allikevel klarte det kunststykket å pålegge 1 person ansvar for koordinering. Dette er en oppskrift på katastrofe selv i en normal driftssituasjon. En kan se bare til redningssentralene hvordan det er bygget opp der. Der sitter det 2 uansett tid på året.

Kommisjonen feiler, etter min mening, å påpeke hvorfor man har havnet i denne posisjonen. Hva er det som gjør at bevilgningene ikke går til operativ tjeneste f.eks.

Selvstending handlingsmønster

Å følge regler, instrukser og annet planverk er det som er på moten i dette landet. Det kan en høre av f.eks kritikken av politi, og av kommisjon, at de ikke fulgte planverk som allerede var laget. Det første som ryker er planverk i stressede situasjoner. Det er ikke før en har gjenvunnet kontrollen at planverk igjen kommer til nytte. Og denne «få kontroll»-perioden varer som regel en god stund for førstelinjen.

Planen må være å planlegge for improvisasjon basert på erfaring, læring og faglig beste praksis. Spesielt gjelder dette i stillinger der stress er en viktig faktor. Stress er noe en varierende tåler. En kan selvsagt trene seg opp i stressmestring, men alle har et nivå der informasjonsstrømmen blir så stor at en ikke klarer å ta rasjonelle valg på den riktige informasjonen. Silingsprosessen har fått sin «overload» altså. I denne situasjonen spesifikk er det god nytte å ha et planverk som man kjenner. Dette vil gjøre at man sakte men sikkert klarer å gjenvinne kontroll, samtidig som at man hindrer funksjonen fullstendig å svikte. Men et slikt planverk vil aldri klare å ta for seg alle scenarioer eller detaljer. Det er den heller ikke ment til å være. Men det er heller ikke ønskelig med politi som går bananas. Streng kontroll av makten man gir til politi er viktig. Håland, som når intervjues av Aftenbladet har f.eks rykte på seg som en rimelig voldelig person. Og historien viser nok av eksempeler på politi som selv blir kriminelle.

Det som er trening en må fokusere på i fremtiden er håndtering «der og da». Og slik trening kan kun komme fra erfaring, som er kunnskapsbasert kunnskap. Det er da viktig, etter min mening, at ledelse fokuserer på hva som trengs i den operative tjeneste. Og det er operativ tjeneste som er funksjonen til politi. Alt annet er støttefunksjoner som opprettholder denne evnen. Ledelse bør dermad ha praktisk erfaring fra operativ tjeneste, og spesielt bør f.eks det rekrutteres fra «stressede» posisjoner som f.eks innsatsledere etc.

Idag rekruteres ledere i politi i all praksis fra gruppen jurister. Dette bør ta en slutt.

Angående mannskap bør altså trening være av såpass kvalitet at den enkelte enhet med stor sannsynlighet og kvalitet vil kunne effektuere handlinger uavhengig av den operative ledelse sin funksjonalitet. Er op.sentral ute av funksjon, bør altså politimann x vite hva som skal gjøres og at tanke overføres til handling. Dette vil selvsagt medføre feilvurderinger, men feilvurderinger skjer også som erfart høyere opp i systemet, der konsekvensen av feilvurdering ofte har en langt høyere konsekvens.

Avsluttende kommentar – hvor hva hvem

Så min følelse av en rask lesning av rapporten, er at den ikke svarer godt nok på hvem hva hvor, hvor hvem hva og hva hvor hvem. Den svarer kun på hvor hva hvem. Og det er for svakt.

For uansett om alt var på stell denne dagen, ville det vært noe som gikk galt. Det skal en huske på. Det perfekte er kun perfekt nå, ikke i morgen.

HiOA ledelsens sitt syn på Ottar Brox

HiOA er en spennende lesning. Spennende i den forstand de kritiserer Ottar Brox, og hans like i det syn på utdanning som skal bære fremtidens generasjoner i årene som kommer, men som egentlig ikke problematiserer det Brox argumenterer med. Det er spennende å se, kanskje forståelig fordi Brox da indirekte sier at HiOA sin ledeles vil måtte slankes i antall siden de er for mange i forhold til behovet. Men la nå det som skrives bli utgangspunktet;

Det er oppstart av nytt studieår, rekordmange studenter, overbookede studier og boligmangel. Har vi hørt det før? Større ungdomskull bør ikke være noen overraskelse. I NOU 2008:3 Sett under ett fra Stjernø-utvalget ble det lagt fram tall som viste en formidabel økning i antall studenter i mange år fremover. Tallene viste at det måtte bygges kapasitet tilsvarende Universitetet i Oslo på få år. Slik sett er det som skjer en varslet krise som ikke ble tatt alvorlig nok.

Formidabel er nå en overdrivelse. Stjernøutvalget sier følgende;

Utviklingen i studenttall (kap 5)
Siden 1995 har veksten i studenttallet flatet ut, men i løpet av de neste tre årene vil årskullene av 19-åringer øke fra ca. 57 800 i 2007 til over 65 000 i 2010. Deretter vil de holde seg over 60 000 i en tiårsperiode før de igjen begynner å gå ned mot dagens nivå. 6

Veksten er ikke formidabel over en konstant lengre periode. En periode på 10 år er ikke lang tid i et menneske historie, ei heller for samfunnet og dermed utanningssystemet. I snitt vil det altså være fra 3000 til maks 13000 (teoretisk) ekstra pr år i et tiår ca. Men la oss se på fødseltallene for de ungdomskull som vil komme som nye inn i det høyere utdanningssystem;

Det er altså 90-tallets kull som nå entrer høyere utdanning, og har gjort det altså i et par år allerede. De yngste er jo 18-19 år når de starter på dette løpet. Så hvis studenttallet altså da skal vokse kraftig vil det måtte bety at studenter faktisk da står lengre i antall år i utdanningen. Ikke at kullene som kommer til er enormt mye større.

Hvis allikevel veksten kommer utelukkende fordi 90-tallets barnekull er større enn 80-tallet så vil jo det bety at Brox har et poeng; nemlig at det har gått inflasjon i høyere utdanning i forhold til behovet. For fødselkullene på tidlig 70-tall var like store som de var på 90-tallet. Allikevel er det disse og de som er født årene etter på som har opplevd en enorm realvekst, selv uten at så stor andel av kullene tok høyere utdanning. Og med dagens situasjon ser det ut til at de får en ekstra dytt oppover stigen for bedre realvekst i lønn, og verdier (da spesielt bolig).

Og da er spørsmålet; er det faktisk bra at alle disse skal faktisk ta høyere utdanning. Hva tjener den enkelte på dette og hva tjener samfunnet på dette?
Dette spørsmålet er det Brox tar opp, men som HiOA-ledelsen egentlig ikke diskuterer i det hele tatt.

Vi støtter imidlertid ikke løsningen som professor Ottar Brox fremmet i NRK 15. august om at færre ungdom burde søke høyere utdanning og at flere burde satse på opplæring på arbeidsplassen. Forsknings- og høyereutdanningsminister, Tora Aasland (SV) er ikke enig med Brox. Hun mener vi trenger folk med all type utdanning. Dette er vi enig med ministeren i, og etter vårt syn er det nødvendig å satse på å bygge opp nødvendig kapasitet til å møte veksten i ungdomskullene.

Og Brox er vel heller ikke uenig at man trenger all type utdanning i alle forskjellige grader. Å hevde at Brox mener så er vel egentlig å bokse med noe Brox ikke mener. Altså en boksekamp mot Skybert. En Skybert som altså lever i hodene til HiOA-ledelsen. Dessuten er et av momentene til Brox at den formelle utdanningen ikke dekker et faktisk behov i arbeidslivet. Arbeidslivet vil måtte lage kunstige arbeidsplasser for å absorbere disse som utdanner seg, ifølge Brox. Og det er i det offentlige dette er et størst problem, selv om det private er på god vei til å ta igjen tyvstarten til offentlig sektor. Et eksempel er NAV-reformen. En reform som også sentraliserte et stadig større grunnlag for beslutninger, og da kan man egentlig lure på hva slags arbeid de som sitter i fylke og kommune/byer rundt omkring i landet faktisk da skal beslutte, og siden man mener saker er komplekse av natur slik at man trenger et mer «spesialisert» beslutningsorgan vil jo medføre at man degraderer de som sitter i førstelinje. Et annet eksempel er f.eks avgjørelser i skattespørsmål der en er pendler med bosted under arbeid utenfor bostedskommunen. Hvorfor skal det ha seg at fylket sitt skatteorgan ikke kan ta denne avgjørelsen men at beslutingen om «nei/ja» må fattes i Oslo? Samtidig skal man altså ha høyt utdannede i fylket. For det man egentlig sier er at man da trenger høyt utdannede til å sende post til Oslo.

Økning i studentkullene og trenden med at studerende søker seg til de store studiestedene vil trolig holde seg. Studentkullene vil først flate ut og begynne å avta svakt fra 2020, men samlet sett vil det være langt flere studenter enn i dag. Veksten vil være særlig stor og utfordrende for Oslo og Akershus-regionen.

Som altså er Brox, og forsåvidt min tanke, at det er altfor mange i forhold til kullene som tar høyere utdanning. For det er ikke som HiOA-ledelsen tenker at det er et problem pr se at utdanningsinstutisjonene som har et problem med å ta vekk for søknadene. Men også et arbeidsliv som skal absorbere dette. Hva slags samfunn får en, når enkle kontorstillinger blir i dag fylt med mennesker som går 3 år på høgskole innen administrasjon.

Det er ikke bare veksten i ungdomskullene som utfordrer. Etterspørsel etter kandidater fra profesjonsutdanningene er krevende, og særlig innen helse- og omsorgssektoren. Veksten vil spesielt være knyttet til eldrebølgen. Helse- og omsorgsektoren sysselsetter i dag litt over 500000 personer (ca 20 prosent av sysselsettingen i Norge). I følge Kunnskapsdepartementets tall vil behovet være på ytterligere 83000-166000 personer innen 2030. Av disse skal 48000-100000 personer ha en høyere utdanning fra universitet eller høyskole og nærmere en fjerdedel av disse tilhører vår region.

Skal ha en høyere utdanning? Idag er det slik at fagarbeidere med fagbrev kan ta ett dagskurs innen medisinhåndtering slik at de kan dele ut medisin i f.eks hjemmesykepleien. Utover det er det særs lite som skiller en fagarbeider og en sykepleier/vernepleier i deres daglige virke hos hjemmesykepleien. En trenger altså ikke 3 år med sykepleieskole, ifølge myndigheter og samfunn, for å utføre eksakt den samme jobben. Det er dårlig økonomi og tidsbruk både for den enkelte studerende, og for samfunnet som får dårlig utnyttelse av ekstra utdanning som de må betale mer for. Og det er forsåvidt det spørsmålet Brox stiller seg, er det for mange som utdanner seg til arbeidsplasser som ikke eksisterer. Dette gjør at lavere utdanninger blir til slutt umulig å få tak i, noe som er dårlig økonomi for samfunnet, men også den enkelte, siden lønnsdannelsen da blir begrenset siden det er begrenset hvor mye en vil betale for at noen skal løfte telefonrøret med 3 års utdannelse fra høgskole. Et eller annet sted vil det medføre at arbeidsledigheten for høyt utdannede som jobber i et kunstig arbeidsmarked vil kollapse og man havner da i arbeidsledighetskøen.

Også innenfor andre profesjonsutdanninger er behovet økende. Denne utfordringen kan ikke bare møtes med økt utdanningskapasitet. Det er også nødvendig å øke innovasjonsevnen slik at sektorene blir mer effektive. Balansen mellom hva kandidatene skal lære i studietiden og i arbeidslivet, er også en utfordring. Endringene i arbeidslivet skjer raskt og kandidatene må gjennom sin utdanning få en stor omstillingsevne og kompetanse.

Og disse raske endringene vil Brox skal møtes på arbeidsplassen. Utdanningssystemet vil aldri kunne holde seg oppdatert like raskt som arbeidslivet på dette området. Om det vil være lettere, ved at staten støtter eksakt like mye en arbeidende person til å utdanne seg samtidig som arbeid utføres vil arbeidsstokken i landet kunne tilpasse seg endringer langt raskere enn HiOA-ledelsen kan forutse.

Det har vært kraftig vekst i antall personer som tar høyere utdanning i mange år. En drivkraft har vært at offentlig sektor har ekspandert så mye. Departementer, direktorater og kommuneledelser trenger folk med høyere utdanning. I dag har 52 prosent av alle ansatte i offentlig sektor høyere utdanning, mens bare 25 prosent i privat sektor har det. Litt forenklet gikk ingeniørene og siviløkonomene til privat sektor og resten gikk til offentlig sektor. Dette er under rask forandring. Fremveksten av flere kunnskapsbedrifter innenfor en rekke ulike bransjer, kombinert med at eksisterende næringsliv blir stadig mer kunnskapsintensivt, gjør at behovet for høyt utdannet arbeidskraft i private bedrifter vil øke kraftig. Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) må derfor utvikle og tilby utdanning av høy kvalitet som er mer relevant for den typer jobber det blir flere av.

Og spørsmålet; er det behov for alle disse høyere utdannede for de skal utføre av arbeidsoppgaver? Og ikke minst, kunne denne utdanningen like gjerne vært utført på arbeidsplass?

Trenger man Bachelor i arkiv og dokumentbehandling, når arbeidsoppgaven er å assistere den daglige driften med postbehandling? Neppe.

Det handler om fremtiden for våre ungdommer og velferdsstatens grunnvoll, kompetente profesjonsutøvere.

Nettopp. Det handler om en faktisk utdanner mennesker, med stor gjeld, til arbeidsledighet. Utdanner ungdom til arbeid som egentlig ikke eksisterer.

The Pacific – Daglabdets anmeldelse

Db.no anmelder The Pacific, som noen kaller oppfølger til Band of Brothers. Kan man saktens mene, men det gir ingen informasjon utover at HBO og Dreamworks vil melke mer penger ut av markedet. Som forsåvidt er helt greit.

Anmelder skriver;

De tre utgjør ikke en kameratgjeng, men kjemper på hver sine fronter og vi følger derfor flere regimenter parallelt, i hvert deres krigsmareritt. Og det er virkelig et helvete på jord vi snakker om, hele tida sett fra USAs synsvinkel: I motsetning til amerikanerne, har japanerne en tendens til å løpe brølende mot maskingeværilden.

Nå er det jo et historisk faktum at japanerne nettopp gjorde dette. Japan hadde gjennomgått en veldig lang periode med militarisering der bushido ble opphøyet til det rette. Sammen med synet på keiseren som gud. De soldater som var i kamp på japansk side under andre verdenskrig hadde gjennomgått en langt strammere og hardere regi i skolen fra tidlig barnsben enn f.eks Tyskland. Lydighet,lydighet, og død med ære. Aldri la deg bli tatt til fange, eller miste ære. Det var kun døden for keiseren som var ærerik osv. Behandlingen av de innfødte på Okinawa er ikke noe som er funnet på.

Japans militarisme
Showa

Man kan si meget om amerikanerne, britene osv. Hvordan de feilet gang på gang. Men en ting skal man ikke ta vekk fra de demokratiske armeene under andre verdenskrig opp i mot de totalitære. Tapstallene for de totalitære styrkene var så mye større at man kan undre seg om tallene virkelig stemmer. Noe de i høy grad gjør. Som så mange mener at tyskerne f.eks var bedre militære enn amerikanerne og britene, kan det sikkert stemme. Men til syvende og sist, om en ser tapstallene. Så kan man undre seg hvem som var best. Slik også med japanerne.

«The Pacific» blir aldri kjedelig, noe som i hovedsak skyldes de ville, blodstenkte kampscenene, men fortellingen om de enkelte soldatene er til dels klisjefylt og gammelmodig. Ikke dermed sagt at mennene portretteres på en utelukkende flatterende måte, men ønsker du en mer original skildring av slaget om Salomonøyene og andre små flekker av land i Stillehavet, se Terrence Malicks «The Thin Red Line».

Her vil jeg forsåvidt si at anmelder egentlig avslører seg selv. En episode i Pacific omhandler hvordan soldatene er på hvile i Australia, og deres liv der (Ep3). En annen epsiode, som omhandler Cape Gloucester (Ep4) er det svært lite «pang pang» f.eks. Det virker om anmelder har trukket «antiamerikanismepistolen» litt vel raskt fra hoftene.

Ja, serien er «all american», skulle bare mangle forsåvidt når det er Usa som er hovedmarkedet for serien. Men den er absolutt ikke usann opp imot historien. Den viser rasismen begge veier, som var tilstede f.eks. Thin Red Line er en kommentar til krig. En god film absolutt, men med en helt annen egenda. Pacific skal underholde, noe makabert med tanke på hva som skal til for å underholde, men den er ikke en samfunnskritikk av fenomenet krig, noe TRL kan karakteriseres som. Men The Pacific glorifiserer ei heller krig slik jeg oppfatter det.

Oppdatering; en langt bedre anmeldelse er å finne i aftenposten.no

Skatt med glede – kritikken av Storbynatt

Storbynatt får hard kritikk, for dårlig og kjedelig humor.

Men, radarparet fikk frem et herlig latterbrøl fra min side her forleden. Skatt skal betales med glede, og dermed tok Bård en gjeng utlendinger med på en omvisning i hvordan skattepenger brukes.

ca 7 min ut i programmet.

Et fantastisk spark til de som mener at skattepenger er ens egne penger. Klassikerstatus på det innslaget, ala «norsk supperådet».

Anders Heger har i dagsavisen tatt opp saken der han mener Storbynatt bedriver mobbing av en direktør i NAV, som ble intervjuet i Brennpunkt (nett-tv, 39 min ute i programmet).

Dette er bra humorstoff. Men fordi programmer av Storbynatts type har som uttalt politikk å ikke nærme seg det vesentlige eller samfunnsendrende, det skal bare være gøyalt, så snakket man ikke om makt eller Navs absurde motvilje overfor åpenhet. Artighetene gikk i stedet rett på direktøren, på måten hun stotret på, hvordan hun flakket med blikket, det var reinspikka og uforfalsket mobbing. Men mobbeofferet var altså et menneske NRK allerede hadde utpekt som dramaets skurk, slik at angrepet var hundre prosent trygt og ufarlig. Storbynatt løftet altså ikke diskusjonen om overgrepene mot kvikksølvofrene opp til satire, de trakk den ned til lytehumor, og man fikk inntrykk av at om Nav-sjefen bare hadde hatt bedre TV-skolering, hvis hun behersket tidas magiske oppgave, å snakke på TV, ville det ikke vært grunn til å ta henne så hardt.

Det handler ikke om å klare seg på tv. Denne nav-direktøren hadde ikke noe som helst faglig å støtte seg på. Hun klarte ikke å argumentere faglig. Om hun hadde klart dette, men akk så stotrete på tv ville seerne sett dette. Det som er mobbing, er at en slik person faktisk får en så høy posisjon når en ikke kan svare på de mest banale faglige spørsmål. Mobbing er å diskvalifisere personer som har også en faglig ballast som de faktisk kan vise. Men for all del. Jan Lystad, som er nyansatt Arbeids- og velferdsdirektør i Nav var ikke et spor bedre da journalisten spurte hva som ville skjedd om han i sitt tidligere arbeid i tidligere SFT fant kvikksølv over en viss grense og som da ville skjedd med arbeidsplassen. Forsvaret til Lystad var at dette var lenge siden og han husket ikke.

Han har tidligere vært SFTs beredskaps- og kontrollavdeling og underdirektør i Miljøverndepartementets industriseksjon. Selvsagt husker han dette, og hvis ikke, hva vil det så si om det faglige tyngde Lystad måtte inneha?

Det har ofte en verdi å vite hva organisasjonen/bedriften faktisk produserer. Enten det er i form av produkter eller papirer.

Kilder:
Dagsavisen (Heger)
Vg1
Vg2
Vg3

Klikk på ei Grung

Trine Grung har med sin gjestebloggide komme å tråkket «skeptikerne» på tærne. HelseHilde har fått bruke Grung sin mediatekke for å få mer oppmerksomhet. Debatten i senere tid har forsåvidt ikke gått så veldig i mot det HelseHilde skriver, men Grung sitt forsvar av å publisere.

På sidelinjen har denne kritikken vært artig å følge med på, noen eksempler;

Fra virrvarr.net;

Oppdatert: Trine Grung har nå også fjernet nesten samtlige av de hundre kommentarene på innlegget. Vi er med andre ord vitne til en svært dårlig håndtering av negativ respons på blogginnlegg. Til dere som har leid inn Grung som PR-konsulent: Slik skal det ikke gjøres.Prinsesse Lea gjorde meg oppmerksom på at problemet ikke er at kommentarene er borte, men at WP får hikke når man runder 100 kommentarer. De er med andre ord lite tilgjengelig for publikum, men ikke slettet.

Etter å ha krevd Grung sitt hode på fat, så slenges jo påstanden om sensur. Ingenting får wannebekritikere til å tilte mer, enn å få brukt sensurstempelet. Da det viste seg at det var en teknisk feil, var det jo meget til unnskyldning ovenfor Grung å finne.

Jeg ser bare en løsning: Slett innlegget, og få skiten av Google før noen får sagt «bufret». Og Trine? Å ta bilde av seg selv med «Oh-oh»-fjes og skrive et innlegg der du gjør narr av «de sjokkerte leserne» er ingen god håndtering kritikk. Å blogge er å være eneansvarlig for hva man publiserer. Det gjelder også gjesteinnlegg.

Jo faktisk. Det er faktisk på kornet, av det virrvarr.net presterer å skrive selv. Når en selv angriper andre for å sensurere, blir det med floskel sagt, et hykleri å kreve det selv. Selv om det menes sleivete. Akkurat som Grung gjør ovenfor de som kritiserer henne.

Arnfinn Pettersen i en kommentar (november 1st, 2010 klokka 11:28);

Du kan ikke ta hensyn til hva fagmiljøet mener? I spørsmål som angår folks helse? Det er muligens det mest uansvarlige jeg har hørt på ganske lenge.

Damen som “inspirerer deg” skriver blant annet: “Kronisk sykdom er en illusjon, en merkevare produsert av dem som selger medisinen som holder deg avhengig av mer medisin.”

Vil du for alvor fortelle det til en diabetiker? Det er ikke bare tøv, det er livsfarlig tøv. Men hva gjør vel det, når du føler det “inspirert”.

Vel, HelseHilde sin kommentar som Pettersen referer til kan selvsagt tolkes mange veier. A.Pettersen velger en. Dog, om han er villig til å spørre noen leger som har et litt mer ydmykende forhold til legemiddel, også helsemyndighetene, så er mange av disse også skeptiske til det evige jaget for en cocktail av medisiner. Bruken av medisiner er ikke et spørsmål som har et svar med to streker. En leges ord er ikke noe en alltid skal ta for god fisk, en del kreftpasienter vil nok nikke annerkjennende til det før de dør.

Alternativ medisin. Mange klikker totalt når en hører de ordene. Og noe med rette selvsagt. Men, alt er selvsagt ikke under «alternativ medisin». Skolemedisinen lever av at den utfordres, at den må sjekke, og dobbelsjekke sine egne funn, og andres funn. Dette er essensielt. Humbug og kvakksalveri er ikke bare forbeholdt «alternativ medisin», men den har like fullt fulgt skolemedisinen i dens historie. Det var kvakksalveri å lobotomere i sin tid, fordi en ikke hadde belegg for det en hevde.

Fredrik E. Nilsen kommenterer i Grung sin blogg (november 1st, 2010 klokka 13:10);

@Turid:

Nei, det er ikke “alt i orden med det også”. Det er farlig, det tar liv hver eneste dag. “Personlige erfaringer” betyr ingen verdens ting når det gjelder metoder for å bli frisk av en sykdom. (Det betyr ikke at hun ikke ble frisk men at det ikke er noen som vet noe som helst om hva hun ble frisk av).

At så mange (særlig kvinner) kjøper dette tøvet er rett og slett farlig. Trine selger jo ellers tøysepulver fra svindleren David Sandoval så det er ikke akkurat overraskende at hun formidler galskapen videre.

Personlige erfaringer betyr ingenting sies det. Anekdotiske bevis altså. Det er forsåvidt feil slutning. Det er konklusjonen (om den gjøres gjeldende på alle fenomener) basert på et enkelt tilfelle som er den logiske feilen. Personlig erfaring sier kun noe om sannhetsgehalten til den som opplevde dette. Den kan være faktisk riktig, eller faktisk feil, noe også Nilsen påpeker. Det er også lurt å tenke over det faktum at personlige erfaringer er et prinsipp som også brukes innen medisinen. Dette er en statistisk kvalitetssjekk. De personlige erfaringene systematiseres og sjekkes for mønstre.
Personlige erfaringer er ingen fare, om man behandler de etter gitte mønstre. Det er jo forsåvidt dette prinsippet også «alternativ medisin» bruker, fordi mennesker ser at alt som er offisielt heller ikke stemmer. Det er denne tvilen de useriøse har som basis for sine forretningsstrategier. Men også her har den offisielle skolemedisin og farmasi sine svin på skogen. Billige «medisiner» som er laget for symptomer som ikke er noe sykdom kun for å tjene inn penger er ikke et ukjent fenomen. Denne karen har mer om det temaet.

Nå skal det sies til slutt at HelseHilde virker rimelig «lost».

Korrektistan

Document.no Hans Rustad tar frem autopistolen og kommer med sin velkjente kommentar på fenomenet en frekk «innvandrer» som skulle våge å komme med sine betraktninger av samfunnet. I dette tilfellet er det Noman Mubashir som har skrevet ny bok, og blitt intervjuet i Dagsavisen. Og når Noman Mubashir ikke danser etter Document.no sin definisjon på «integrert» innvandrer så skal det selvsagt til med sverting av personen.

Rustad starter rimelig skjevt med følgende;

Helten Mahmoud Vahidnia

Denne mannen viser et mot som de fleste av oss kan bare håpe å inneha!