Røykbarnas land – en historie om mareritt

Karakter: 6/6
Språk: 6/6 (norsk oversettelse)

Dette er en anmeldelse av en bok som er skrevet av Philip Short som omhandler Røde Khmer og det kambodsjanske samfunnet. Bokens tittel er «Pol Pot – Historien om et mareritt». Amazonlink.

Kommunismens jevne fremgang over hele verden lar seg ikke bestride, og jeg kan ikke se hva som kan stanse den eller slå den tilbake … Det vestlige demokratibegrepet fremstår for meg bare som ett synspunkt på menneskets situasjon, rettigheter og frihet. Dets overlegenhet bygger på at det setter mennesket høyest, mens kommunismen reduserer mennesker til slave under en allmektig stat … Det vestlige demokratiets store svakhet er imidlertid at det ikke gir sosial rettferdighet … I de fleste land som bygger opp sitt militærvesen som vern mot det totalitære, frihetshatende kommunismen, lukker amerikanerne øynene for bruddene på demokratiet som begås av vedkommende regjeringer – brudd som leder til et system som ikke er mindre totalitært enn det de bekjemper, og som ikke har det sistnevnte systemets fordeler … Vesten må prøve å forstå at … bistanden derfra aldri vil kurere den røde faren hvis hjelpen brukes til å opprettholde regimer som mangler støtte i sitt eget folk.

Oktober, 1959 – Sihanouk. side 147-148.

Boken er ikke en biografi over Pol Pot, eller Saloth Sar som han egentlig het, selv om Pol Pot sitt liv er rammeverket for boken. Men en bok om det samfunn som skapte det vi i dag tenker på i redsel og vemmelse. Samtidig er det heller ikke en bok som prøver å finne den ene forklaringen som forteller hvorfor, som ellers av historien er det en rekke faktorer som spiller inn for at noe utvikler seg til det ekstreme. Selv anser jeg boken som et unik pensum for de som ønsker en forståelse over hvordan en kan gå fra ille til det enda værre.

Spørsmålet Short stiller er; hvordan kan det gå så ekstremt til i Kambodsja, mens nabolandene Laos og Vietnam ikke utvikler seg til så redselfulle regimer. Selv om de deler mange likhetstrekk med Kambodsja. Og i det spørsmålet gir Short et godt bidrag til det puslespill som historien er og hvorfor hendelser utvikler seg annerledes til forskjellige tider og forskjelle steder.

Ofte vil debatten om Pol Pot havne i skyttergravene idag, avhengig av hvilken politisk farge en måtte inneha. Rød medfører at man legger all skyld på Usa, mens skulle en inneha blå farge kan man mene at rød ensbetydende betyr død og fordervelse. Philip Short peker på ingen forsåvidt. Og har historien bak seg som støtte. For Sør-Øst Asia var på 50-, 60-,70-, 80- og 90-tallet en skuespillerplass for stormaktene i verden, og de regionale stormaktene. Kambodsja havnet i en skvis, der vold og fattigdom var en regel. Frankrike som koloniherre gjennom Sihanouk, Røde khmer til det innsatte vietnamstyre fra 1979. Med Kina og Usa som de store verdensmaktene som spilte i bakgrunnen. Philip Short tar opp alle disse bindingene slik at de som ser bort ifra sin politiske farge for en stakket stund har nok å ta tak i for sin egen del. Og etter min mening, er det dette som gjør at dette er en knakende god bok.

Boken er ingen dypdykk inn i Pol Pot sin psyke. Det er en historie om et mareritt. Hvordan det startet, hvordan det utartet seg, og hvordan det endte. Det er heller ingen dypdykk i Røde Khmers filosofiske tanke, selv om den går mye inn på dette. Boken gir et godt innledende bilde over hvorfor Røde Khmers politiske ideer viste seg fra en forskjellig side enn f.eks den vietnamesiske. Selv om også Vietnam var og er et grusomt styre, kunne den ikke sammenligne seg med Røde Khmer, til det er forskjellene for store. Selv om vi kan klistre ett rødt flagg på dem begge.

Man kan kanskje tenke seg at diktaturer er samfunn der det meste er toppstyrt og lokalt intiativt er radert ut. Som nazi-Tyskland, var dette ikke tilfellet heller for Kambodsja under Røde Khmer. De lokale kommandørene hadde stor makt i hvordan direktivene fra Pol Pot ble satt ut i live. Philip Short viser med grundighet hvordan dette artet seg. Der dødsraten under noen kommandører er ufattelige, kunne nabokommandøren ved siden være rene himmelen i forhold der dødsraten ikke var ekstrem (om man kan beskrive det med slike ord)

Spesielt avslutningen gir ettertanke. Røde Khmer ble ikke slått militært, eller bekjempet. Røde Khmer og Pol Pot forsvant innenfra. Etter henrettelsen av Yun Yat i Thailand forsvant siste rest av respekt fra «fotfolket» og dets lokale ledere for Pol Pot. Også av redsel fordi de visste at de var de neste. De satte Pol Pot forran en rett. Pol Pot ble dømt av sine egne. Yun Yat ble henrettet i april (juni ifølge wikipedia) 1997. Pol Pot ble dømt i juli samme år og døde i april 1998.

Vi stanset ved noen bygninger jeg aldri hadde sett før, i en rydning i skogen … Noen skrukkete, svarte gjenstander hang fra takskjegget, men jeg var for langt unna til å se hva det var … Om ettermiddagen kom vokterne med en ny fange, en gravid kvinne. Idet de passerte hørte jeg kvinnen si at mannen hennes ikke var en [tidligere Lon Non-soldat] … Senere kom en forhørsleder ned langs en rekke med trær. Han hadde en skarp kniv i hånden … Han snakket til den gravide kvinnen, og hun svarte ham. [Så] kappet han klærene av henne, skar opp magen hennes og tok fosteret ut. Jeg måtte snu meg, men kunne ikke slippe unna kvinnens smertehyl, som langsomt gikk over til klynk, for deretter å falle inn i dødens barmhjertighet stillhet. Morderen gikk rolig forbi meg, mens han holdt fosteret etter nakken … Han knyttet en streng rundt [det], og hengte det opp fra takskjegget sammen med de andre, som var inntørket, svarte og skrukkete.

Fortalt av Haing Ngor, side 397.

Som Isserakfolkene brukte Røde Khmer bondesoldater også «røykbarn», eller «kun krak». Som magiske talismaner.

Jeg vil gi boken topp karakter, først og fremst er den velskrevet over et tema som i beste fall kan karaktriseres som uhyggelig. Den er også et god bok for videre lesning om temaet. 480 sider med velskrevet historie, et stort og velutviklet noteappendiks, og kildehenvisning som en kan bruke for videre lesning. Det er ikke en historiebok av «akademisk» karakter som dveler ved den minste detalj. Det er en innføringsbok, men Philip Short mener heller ikke noe annet. Han selv skriver at hvis en skulle skrevet utfyllende ville en måtte skrive mange delverk.

Min kunst er mer kunst enn din kvasikunst

Som seg hør og bør så kan man alltid forvente at en kunstner rakker ned på en annen ved å hevde at det ikke er kunst det den andre bedriver. Lady hvada? er Tonje Gjevjon sitt bidrag til å forhøye seg til den gode vokter av ekte kultur.

For kommersTonjeGjevjon; http://itunes.apple.com/album/in-your-face-single/id327069881

Ballet åpnes med en pornoreferanse. Vel vitende at da vil enda flere lese. Meg selv inkludert.

Bare den kommersielle pornoindustrien har utviklet seg så lite og er så fantasiløs og kjedelig som musikkvideogenren.

Første bud er å diskreditere «kommers». Tenk det å tjene på sitt arbeid. Det er en vederstyggelighet som kun religiøse fanatikere kan prate om, mens de håver inn bakveien (bokstavelig noen ganger, bare spør katolske prester, eventuelt afghanske mullaher). Hver musikkgenre har sine koder. En «satanrocker» kler seg ikke ut i babyrosa strutteskjørt, på samme måte som Beyoncê ikler seg nagler. Hver sin genre prøver å treffe de som har en tilbøylighet til å høre på den musikken. Som alle andre områder i samfunnet.

Tonje Gjevjon skriver under sin biografi slik;

Arbeider innefor performance, video og musikk og fotografi.

Samtidskunstfeltet er kanskje det eneste feltet der man som enkeltindivid ogprofesjonell fagperson kan utrykke seg fritt.
Ingen oppdragsivere, arbeidsgivere eller organisasjon bestemmer hva som skal utrykkes, eller på hvilken måte det skal utrykkes. Dette irriterer enkelte Frp politikere..som mener det får være grenser for faglig frihet- Frihet er hobby?

Men hver enkelt kunstner representerer kun seg selv, og er seg bevisst at han eller hun ikke mer unik en alle andre enkeltpersoner.

Som er en artig betraktning på livet. Enhver kunstner, absolutt alle i hele historiens tid, har måtte tatt hensyn til hva de gjør for å overleve. Inkludert Tonje, som i 2009 hadde en skattbar inntekt på 83 987,-. Hennes inntekt må enten komme av;

hennes arbeid som har blitt kjøpt eller betalt for

noen gir almisser

lever på staten

Den midterste anser jeg som rimelig usannsynlig, så da har altså Tonje enten solgt seg for statens velgjørenhet (dvs samfunnet sitt ønske om å fordele inntektene til samfunnet, i.e. skatt), eller så er det altså noen som betaler for hennes arbeid og synes det beriker deres liv. Altså eksakt det samme som Lady Gaga, evnt Lady hvada gjør.

De er dermed like små, eller store «horer» som enhver andre som utfører arbeid for en motytelse. Motytelse er som regel penger i dagens samfunn. Så for å hevde sin egen moralske overlegenhet så er det altså best å rope «hore» til andre for å dra vekk fokuset for at en selv er i samme situasjon.

Til et lite forsvar for Frp, det er bittert å forsvare de, så mener de ingenting annet at staten ikke skal sponse en person til å gjøre hva en vil. F.eks til å lage sang om lesber mens man beveger armene i forskjellige vinkler. De vil ikke ta vekk Tonjes mulighet til både å senke armene eller heve dem. In your face liksom.

Eller som det skrives;

We do not appreciate or allow other groups or individuals to use any products made by The Hungry hearts in official places without asking.

Dvs kontrollere sin egen inntekt. Også kalt åndsverkbeskyttelse. Et godt knull av åndsverket på gulvet, for å bruke Tonjes egne ord. Jeg, eller andre får altså ikke brukt Tonje sine arbeider i våres kulturprosjekter uten vederlag. Så mye for den kunsteriske frihet.

Den kommersielle musikkvideobransjen har, slik jeg ser det, vært i konstant krise så lenge jeg kan huske. Det er ingen bransje, bortsett fra den kommersielle pornoindustrien, som har utviklet seg så lite og som er så fantasiløs og kjedelig som musikkvideogenren. Musikkritikerne og musikkanmelderne i dagsavisene og TV-mediet virker også å være i konstant midtlivskrise. Og når ungdommen er som den alltid har vært: Åpen for alt mulig, blir det for mange som er i krise.

Selv om musikkbransjen alltid har hevdet at de er i krise pga kasetter, cd og nå internett er forsåvidt ikke sant selv om det påpekes hele tiden. Eksemplet Tonje gir viser at det er fullt mulig å tjene penger hvis man forstår elementær økonomi/handel; man må ha et marked, altså kjøpere, for det produkt en velger å befatte seg med.

Den visuelle profilen

Lady Gaga er litt Lolita, litt Madonna , litt hore, litt nonne, litt SM, litt drugs, litt aerobic, litt ligge-oppå panseret-på-en-bil, litt lær, litt plast, litt pakketape, mye vold, mye truse, mye jukking, og totalt blottet for selvironi. For ikke å glemme de originale, hvite rominstallasjonene eller Berlin-rå lagerlokalene der Lady Gaga jukker frem og tilbake alene eller sammen med hele aerobicgruppen.

Det tomme ansiktsuttrykket til Gaga oppslukt av to gigantiske maurdronningøyne som sier: «I don’t care». Så suges og slikkes det litt på en finger, og Gaga dyttes ut fra en veranda med paparazzienes fotolinser som observerer det hele. Men Gaga står opp fra de døde og kommer tilbake som et mareritt på krykker. Som prikken over i-en avsluttes det hele med den kokainhvite isbjørnkjolen som forlater rommet i sluttscenen.

Ajajajaj, her er det herlig drittslenging til en nordmann. Raykay, aka Reinert K. Olsen har lagd «pokerfacevideon». Ifølge min bedre halvdel har han alltid vært drivende intressert i film og jobbet hardt og lenge for å oppnå sine drømmer, som det ser ut som han gjør for tiden. Og det er ikke noe galt i det, er det vel? Dog han tjente ifølge skattelistene 103,- i fjor. Så rent skattemessig ovenfor den norske stat så er altså RayKay en større kunstner enn Tonje, hvis vi skal følge hennes tanke, enn henne selv. Ironisk. Men selvsagt ikke sant, opplagt nok.

Jukking er som kjent en aktivitet som de fleste liker, foruten moralistene (les: religiøse). Så at kunstnere, såvel som musikere spiller på sex,erotikk,porno,kjærlighet (velg selv hvilket som passer) er ikke akkurat en nyhet. Det er menneskelig. Fra hofteknekken til Elvis til Lady Gaga sin jukking. De fleste lar seg fascinere. Eller hva med en klassiker av James Brown?

SM er heller ikke å forakte. Seigmen, Norges absolutt beste band og unektelig (for egen del) en av de beste i verden spilte godt på lefling med det «mørke,sorte og ispedd litt SM». Og for å reklamere litt for denne gruppen som minnes med stor ærbødighet;

Så kan man gjerne argumentere på at man synes de var tragiske. Og det var de kanskje, for noen. Allikevel klarte de altså å gjøre sin hobby og drømmer til en levevei. All ære til dem for det. Også til Tonje om hun klarer det, evntuelt gjør det på selvstendig grunnlag.

Tvangstanker

Det zoologiske aspektet, dyretemaet og da spesielt dyrehodene som omtrent alle kunstnere i alle land nå bruker i sin samtidskunst – er veldig originalt. Særlig når det etter hunderasene å dømme antageligvis står kokainavhengige, homoseksuelle designere bak både scenografi, koreografi, locations, rekvisita – papir-, plast- og lettmetallkostymene til Gaga. Ikke noe negativt om disse sjarmerende homsene, bortsett fra at de gjennom design og mote har tvunget sine sjuke tvangstanker om kvinnekroppen på hele jordklodens befolkning. Monoklene fra Otto Dix’ billedkunstverden er jo også for nyskapende å regne, og da særlig når Lady Gaga bak monoklene representerer den strenge, lange og tynne kvinnen. I flere av Gagas musikkvideoer kan man skimte 101 dalmatinere og den fantastisk slemme Cruella de Ville som er mange mote- og designhomsers kvinneideal.

Nå er RayKay fra Haugesund, så det med kokainavhengighet kan kanskje være et snev av sannhet. For er jo noe Haugalandet er kjent for så er det jo narko. Men fra spøk til revolver. At artister, og kunstnere «stjeler» eller lar seg imponere av andre, tygger litt på det og lager noe «sitt eget» er intet nytt. De revolusjonerende personer i alle grener av samfunnet som snur oppned på det meste er få og kommer med mange års mellomrom. Dog, som regel viser kun historien om de lykkes. Så da får man se om 10 år, om det var Lady hvada? eller Tonje som ble en slik person. Men hvis man skal være revolusjonerende må man altså nå ut til massene. Lady Gaga har altså tatt tittelen til et album av Depeche Mode på ordet, og har forsåvidt klart dette.

Daukjøtt

Det spyttes millioner av kroner inn til dette produserende daukjøttet av en bransje som virkelig ikke kan jobben sin, og det er flere som påstår at «fenomenet» Lady Gaga er et kunstprosjekt. Men hvor er den fagkompetente kritikken?

Som hun skriver på sin egen blogg;

Å være profesjonell kunstner er ingen lek eller hobby. Det er hardt arbeid. Samfunnet trenger vårt bidrag, og Frp trenger en kulturpolitisk talsmann med større refleksjonsevne.

Og samfunnet har valgt. Samfunnet vil heller ha Lady Gaga enn Tonje Gjevjon. Det er nok bittert for Gjevjon der hun sitter i sandkassed med forskjellige armbevegelser.

Eller når Tonje Gjevjon angriper FrP i en eldre kommentar i db.no

I motsetning til Frp sine talsmenn for kultur, tar ikke fagfolkene innenfor kunstfagene utgangspunkt i seg selv og sin egen smak når de tenker omkring kunst og kultur.

ALARM! Nazi-kommunist Norge vil utradere deg

Document.no har blitt en side jeg går inn på om jeg vil ha en liten latter. Som ofte sagt, latter forlenger livet. Iallefall gir det litt mer krydder. Og Hans Rustad tar dette selvsagt blodig alvorlig.

Nå er det den rødbrune norske tapeten som skal til lags. Fordi Barneombudet støtter et forslag som regjering har angående kirkeloven. Dette er ifølge Rustad et angrep på familien. FAMILIEN HØRER DU!!!

Og ingenting er mer hellig for religiøse enn familien. Bort med all individtenkning. Og litt kirkekunnskap. Barneombudet skriver;

6.2 Harmonisering med barneloven
Departementet foreslår en endring i kirkeloven § 3 nr 4. andre ledd som innebærer at barn skal høres fra de er 7 år, ettersom dette er i bedre harmoni med barnelovens bestemmelser om når barn skal høres. Barneombudet stiller seg positiv til denne endringen.

Departementet foreslår imidlertid ikke å endre kirkeloven § 3 nr.5. der det heter at «Når barnet har fylt 18 år uten å være døpt, anses det ikke lenger å høre inn under den norske kirke.

I kirkeloven § 3 nr. 6. heter det at «Den som er over 15 år, kan melde seg inn eller ut av Den norske kirke. Den samme adgangen til å melde seg inn og ut av trossamfunn finner vi i Lov om trudomssamfunn og ymist anna§3, jfr. også barnelovens 32 om adgang til å melde seg inn og ut av foreninger.

Barneombudet mener at barns kirkelige tilhørighet for barn som anses å være medlem av den norske kirke på bakgrunn av foreldrenes medlemskap, bør følge de allmenne regler for innmelding og utmelding av tros – og livssynssamfunn. Barneombudet kan ikke se at departementet i høringen begrunner hvorfor barn som er medlemmer basert på tilhørighet skal anses å være medlemmer til de er 18 år, mens andre barn skal ha mulighet til å melde seg ut ved 15-års alder. Det mest naturlige ville, etter Barneombudets syn, være enten en automatisk utmelding av barn over 15 år, eller en henvendelse til barnet der det bes om å ta stilling til om det fortsatt vil være medlem av Den norske kirke.

Barneombudet ber departementet vurdere en bedre harmonisering av lovverket på dette punkt.

Altså. Barn/ungdom kan i dag foreta et individuelt valg når de er 15 år, melde seg ut, eller inn i et religiøst samfunn eller livssynssamfunn. Dog, når et av foreldrene står i DnK må ungdommen stå der automatisk til det er 18, hvis en ikke aktivt melder seg ut, slik at DnK kan sylte ut litt ekstra tilskudd de ekstra årene.

Rustad glemmer et lite moment i den kristne teologien; konfirmasjon. Som skjer når ungdommene er, vent, vent….tålmodighet er en dyd; når man er 15 år.

Ungdom som da har tatt et valg, har altså latt seg konfirmere. Som er en handling innen kirken for å bekrefte at individet er villig til å stå i kirken. Da burde det være opplagt når en ungdommen ikke vil la seg konfirmere, men allikevel står i statskirken pga en av foreldrene, at det ikke er særlig lystent til å være medlem lengre.

Som siste salve:

Forslagene fra vår egen regjering er rett og slett ugudelige. Det finnes ikke noe annet ord.

Hører du!!!! UGUDELIG.

Edit: Leste forslaget til barneombudet litt vel raskt. Sannsynlighvis har også Rustad gjort det. Det artige, ved å ikke lese nøye nok, er at det blir jo enda mer bisarr tenkning fra Rustad sin side. Barneombudet gir et forslag til regjeringen som den ikke har kommet med. Så da er det jo bare å håpe fra Rustad sin del, at gud (den kristne vel og merke) slår et par lyn i hode på barneombudet, eventuelt regjeringen om de skulle ta forslaget til barneombudet til grunn.

Konkurranse, navngi bildet!

Db.no sin desk har selvsagt hatt en sabla god tid de siste dager. Herland har selvsagt servert dem et fantastisk foredrag om «den sanne historien om verden». Litt som sions vise protokoller prøvde på det samme.

Dog, tilbake til poenget med denne posten. Noen forslag til tittel på bildet?

Kryp, smådjevler og dyr

Kirkeorganist Terje Hadland har på sin fjesbok angivelig skrevet dikt om hvordan Giske, og biskop i Rogalandstraktene (Erling Pettersen) er djevelen(e) selv. Selv om de fleste har kommet over Skybert som en ekte person, så har religiøse en lei tendens til å krangle. Å krangle kan de, og de mest heftige krangler pleier som regel å være intern også. Det er intet mindre enn den «sanne tolkning» av Skybert som krangelen står om.

Og hvem er da tolkningsmesteren?

Dere får tolke selv. Jeg driver med mye annet som er mer interessant for Rogalands Avis. Jeg står for hva jeg har skrevet. Facebook er et åpent medium, og vi lever i et fritt land. Giske er ute av spillet, og en biskop har vi ikke i Stavanger – bare «en beboer i Eiganesveien». Arbeiderpartiet og demokrati er ikke som hånd i hanske, sier han.

Vi,ikketroende på Skybert, er betrygget. Mennesker som skyggebokser med andre om betydningen til Skybert er jo de sanne demokrater. Men vi er dog mer betrygget over at de fleste ikke vet hva Terje Hadland bedriver med, av det enkle faktum at de fleste ikke akkurat er helt overbevist at Skybertversjonen til Hadland er den helt rette. Eller for den sak skyld, andres tolkning. Kall det gjerne den lutherske tradisjon. Alle skal krange hvor , skal stå.

En tøff mann til etterfølgelse

Titt ekstra godt, og du vil oppdage.

Jeg blir forfulgt av Adolf Hitler

Hanne Nabintu Herland blir forfulgt. Vi må stoppe dette slik at hun ikke lider død av zyklon-b. Hvis vi ikke stopper dette vil hun lide martyrdøden, og vi vil minnes henne for hennes kamp for vestlige, kristne verdier. Og i de senere år, jødisk-kristne verdier.

ERWACHE

Herland vil stolt kunne komme i rekke etter flotte kristne mennesker som f.eks Alois Hudal

Som Hudal, har Herland skjønt hvor farlig de onde sosialistene er mot våre kristne verdier (og etter andre verdenskrig; jødisk-kristne verdier).

For ytterligere herligheter er videoen her også.

Andre artige betraktninger; 1,2,3

Monstermaster og turismerekord

De talentløse «miljøforkjemperne» i Hardanger har et lite forklaringsproblem for tiden. Vg.no melder at Hardanger er årets cruisevinner. Det var jo ikke måte på hvordan dette vil gå ned om den nye kraftlinjen blir bygget. Dessuten tror jeg alle cruisepassasjerene fikk blind for øynene når de seilte innover.

Taperlandet Usa

Da var den tabloide overskriften på plass, og jeg må i ingressen poengtere at Usa er like lite, eller like mye et taperland som Norge eller et annet land som du som leser måtte ha i tankene.

Men, artikkelen om brannvesenet som nektet å slukke brann et sted i staten Tennessee. Man kan selvsagt forvente den røde berme som klager over amerikanere, men like sikkert er det den blå berme fremme med sine synspunkter. Og sist, men ikke minst, den selvutnevnte forsvarer av riket Usa sine interesser her i landet George Gooding er selvsagt på pletten. Han vet selvsagt at han har en rimelig dårlig sak, men det er med undring jeg leser at han ikke kan sin historie for det land som han forsvarer tykt og tynt (noen ganger glitrende, andre ganger…vel);

George Gooding i dag, kl 02.31
RE: Lokaldemokratiet bestemmer

Ja, men tilsynelatende har man bestemt at man skal enten kun delfinansiere brannvesenet gjennom skattepenger, eller ikke i det hele tatt. I et fullstendig liberalisert samfunn, vil alle slike oppgaver være privatisert eller noe lignende. Det hadde jo kunne fungert det, hvis man gjorde det ordentlig.

Tenk et privatisert brannvesen, hvor forskjellige brannstasjoner konkurrerte om å slukke branner, og tilbød forskjellige priser for tjenesten. Da hadde ikke denne mannen hatt noen problemer, for da hadde han bare måttet punge ut med pengene de krevde der og da, som en tjeneste. Det hadde kunne fungert i et stort samfunn som USA, ikke at jeg tror det hadde vært å foretrekke.

Men dessverre ser det ut til at denne byen har valgt en slags mellomløsning som ikke fungerer særlig bra.

Bortsett fra den tåpelige tanke om at man under en brann skal starte forhandlinger med forskjellige tjenester i seg selv, ut i fra handelssynspunkt vil være en direkte tåpelig tanke (første bud i handel; ikke virk desperat etter varen/tjenesten. Det vil medføre at prisen går til himmels). Så har Usa hatt private brannkorps i sin tid. Innen populærbransjen er det kanskje mest kjente eksemplet fra ny tid filmen Gangs of New York (2002). Mange andre land hadde samme system som f.eks London i eldre tider. De gikk vekk fra det systemet da en brann har en tendens til å utvikle seg og forskjellige bygninger som da er forsikret hos forskjellige selskaper har dermed større risiko for å brenne ned hvis en brann får utvikle seg. Da kom man til den meget smarte konklusjonen om at man burde kvele en brann hurtigst mulig. Dette kunne selvsagt skje på landsbygda fordi ett hus vil sannsynlighvis ikke skade det neste. Tenk deg så om det da hadde skjedd i en tettbygd by. Voila. Burn Baby, BURN!

Eller som ordføreren så elegant påpeker det;

Ordfører i South Fulton, David Crocker, sier til en lokalavis at «brannslokking i dette tilfelle ikke vil være noe insentiv for noen til å betale sine gebyrer».

Han sammenlikner det med bileier som ikke betaler sin bilforsikring:

– Gjør du ikke det, forventer du heller ikke at forsikringsselskapet ditt vil betale for eventuelle skader den blir påført, sier han.

Vel, om man kræsjer midt på en motorvei, eller en annen vei for den saks skyld, så vil selvsagt den som ikke har forsikring ha et problem med å flytte bilen etterpå. Gjett hvem som tar regningen for flytting og opprydding, og hvorfor man gjør det?
Ordet samfunnsnytte, virker som en rød klut på noen. Spør militæret.

Tretthetsbrudd

Toget som sporet av ved Skotterud viser tegn på tretthetsbrudd. Dvs matrialtretthet. Som vanlig kom også det vanlige gnålet om dårlig vedlikehold, dårlig infrastruktur osv. Ikke uventet, men særlig konstruktivt er det ikke. Dog, Hans Bjørnseth uttaler seg nok mot bedre viten;

Bjørnseth presiserer overfor VG Nett at det kan være flere årsaker til ulykken, og at det fremdeles vil ta tid før alle sider av saken er belyst.

– Dette er ikke vanlig, jeg har ikke erfaring fra denne type brudd tidligere. Grunnen til at vi ikke pleier å ha dette i Norge, er nok at kvaliteten på det materielle arbeidet som er gjort både i produksjon og vedlikehold er veldig høy. Det vil ta mange uker før vi vet noe mer.

Ett navn; Alexander L Kielland-ulykken.

Nå er det forsåvidt sant at Kielland-ulykken gjorde meget for sikkerhetsarbeid her i landet, og oljesektoren kanskje spesielt. Sammen med Piper Alpha på britisk sektor var dette ahavekkelser for landene rundt Nordsjøen. Arbeidet etter Kielland og Piper Alpha kulminerte i Cullenrapporten som sammen med arbeidet på resten av 80-tallet la til grunn den sikkerhetskultur som idag kanskje taes som en selvfølge. W.Cullen ledet også arbeidet etter Ladbroke Grove ulykken (tog). Pdf1,Pdf2.

Litt historie;
August Wöhler var en tysker som er best kjent for metaltretthetsarbeid. Han har også gitt navn til en kurve som er i vid bruk innen feltet. S/N-kurve, eller Whölerkurve. Det som gjør tretthetsbrudd vanskelig er fordi det er en stokastisk prosess. I tillegg er det en lang tidshorisont.

Det medfører at designere og i byggefasen må være like klar over faren som drifts og vedlikehold må være. Og ofte kan disse ha to forskjellige syn på bygget/konstruksjonen.

Tatt fra den glimrende boken til Jaap Schijve.

Så kanskje det viktigste spørsmålet havarikommisjonen må besvare er om dette er en designfeil (som medfører at det er mange potensielle hendelser i vente) eller en feil som har skjedd ved en glipp.