Kommisjonens feilsteg – juristenes fall

22 julikommisjonen fremelskes over at den er så klar, så kontant. Min påstand at den er langt i fra er det. Den er faktisk ikke lærende, den er dømmende. Som i seg selv er greit. Men med dommen, bør også tiltak som er spesifikke komme.

Problemet er ikke å peke på problemet. Men å stake ut veien for å komme seg ut av problemene. De underliggende problemene. Det er ikke en løsning å påpeke at en bedre ledelse må til. Det er ganske så åpenbart. Men hva slags ledelse ønsker man, hvilke kriterier skal legges til grunn for rekruttering av ledere, og hvor sterkt skal f.eks politiske føringer legges til grunn og hvis politiske føringer skal legges til grunn, med hvilken prosess skal disse implementeres etc.

For, løsningen er ikke å si at en trenger flere enn en person i en operasjonssentral, men spørre seg hvordan man har havnet med kun en person på operasjonssentralen i utgangspunktet.

Ett moment som jeg mener er viktig er rekruttering av ledere. Idag skjer toppledelse kun fra en yrkesgruppe i all praksis. Det er jurister. Intet galt sagt om jurister, men er det smart å kun rekruttere ledere fra jusmiljøet? Med hvilken faglig tyngde kan en jurist gjøre forandringer f.eks hos Beredskapstroppens operasjonsmønster?

Kommisjonens kritikk om at ting kunne vært gjort annerledes er forsåvidt grei. Dette er ikke noe nytt, og vil alltid være moment i fremtidige handlinger også. Ting kan gjøres annerledes. Problemet er den nesten totale kollaps av politiets evner. Først og fremst politiets evne til å samordne (op.sentral), koordinere (op.sentral/kommunikasjon) og evne til selvstendig handling (uteenhets egen kommandofunksjon ved bortfall av støttefunksjoner).

Samordne og koordinere

Evnen til å samordne og koordinere er den absolutt viktigste funksjonen til en operasjonssentral. Evnen til å håndtere stressede perioder samtidig en tar beslutninger i rett tid uten at en mister evnen til å vurdere nye hendelser og informasjonstilgang er av den ytterste viktighet.

En person kan aldri klare dette. Det er fysiologisk umulig. Denne personen vil, uansett dyktighet, falle ned i et mekanisk handlingsmønster som er saktegående og slavisk. «en ting av gangen, helst rolig»-tankegang. Det er like sikkert som amen i kirken.

Her ligger det poltiske sprengstoffet. For det er intet annet hensyn enn økonomi at det finnes en person på op.sentral. Selv en jurist forstår dette, selv om f.eks N.Buskerud politimester setter ned et utvalg for å se om dette er godt nok så vet alle at dette er en proformahandling som har en eneste funksjon; utsette avgjørelsen slik at det ikke biter meg i ræva ved en senere anledning.

Hvordan havnet man i en situasjon der politi får mer penger enn noen gang, men man allikevel klarte det kunststykket å pålegge 1 person ansvar for koordinering. Dette er en oppskrift på katastrofe selv i en normal driftssituasjon. En kan se bare til redningssentralene hvordan det er bygget opp der. Der sitter det 2 uansett tid på året.

Kommisjonen feiler, etter min mening, å påpeke hvorfor man har havnet i denne posisjonen. Hva er det som gjør at bevilgningene ikke går til operativ tjeneste f.eks.

Selvstending handlingsmønster

Å følge regler, instrukser og annet planverk er det som er på moten i dette landet. Det kan en høre av f.eks kritikken av politi, og av kommisjon, at de ikke fulgte planverk som allerede var laget. Det første som ryker er planverk i stressede situasjoner. Det er ikke før en har gjenvunnet kontrollen at planverk igjen kommer til nytte. Og denne «få kontroll»-perioden varer som regel en god stund for førstelinjen.

Planen må være å planlegge for improvisasjon basert på erfaring, læring og faglig beste praksis. Spesielt gjelder dette i stillinger der stress er en viktig faktor. Stress er noe en varierende tåler. En kan selvsagt trene seg opp i stressmestring, men alle har et nivå der informasjonsstrømmen blir så stor at en ikke klarer å ta rasjonelle valg på den riktige informasjonen. Silingsprosessen har fått sin «overload» altså. I denne situasjonen spesifikk er det god nytte å ha et planverk som man kjenner. Dette vil gjøre at man sakte men sikkert klarer å gjenvinne kontroll, samtidig som at man hindrer funksjonen fullstendig å svikte. Men et slikt planverk vil aldri klare å ta for seg alle scenarioer eller detaljer. Det er den heller ikke ment til å være. Men det er heller ikke ønskelig med politi som går bananas. Streng kontroll av makten man gir til politi er viktig. Håland, som når intervjues av Aftenbladet har f.eks rykte på seg som en rimelig voldelig person. Og historien viser nok av eksempeler på politi som selv blir kriminelle.

Det som er trening en må fokusere på i fremtiden er håndtering «der og da». Og slik trening kan kun komme fra erfaring, som er kunnskapsbasert kunnskap. Det er da viktig, etter min mening, at ledelse fokuserer på hva som trengs i den operative tjeneste. Og det er operativ tjeneste som er funksjonen til politi. Alt annet er støttefunksjoner som opprettholder denne evnen. Ledelse bør dermad ha praktisk erfaring fra operativ tjeneste, og spesielt bør f.eks det rekrutteres fra «stressede» posisjoner som f.eks innsatsledere etc.

Idag rekruteres ledere i politi i all praksis fra gruppen jurister. Dette bør ta en slutt.

Angående mannskap bør altså trening være av såpass kvalitet at den enkelte enhet med stor sannsynlighet og kvalitet vil kunne effektuere handlinger uavhengig av den operative ledelse sin funksjonalitet. Er op.sentral ute av funksjon, bør altså politimann x vite hva som skal gjøres og at tanke overføres til handling. Dette vil selvsagt medføre feilvurderinger, men feilvurderinger skjer også som erfart høyere opp i systemet, der konsekvensen av feilvurdering ofte har en langt høyere konsekvens.

Avsluttende kommentar – hvor hva hvem

Så min følelse av en rask lesning av rapporten, er at den ikke svarer godt nok på hvem hva hvor, hvor hvem hva og hva hvor hvem. Den svarer kun på hvor hva hvem. Og det er for svakt.

For uansett om alt var på stell denne dagen, ville det vært noe som gikk galt. Det skal en huske på. Det perfekte er kun perfekt nå, ikke i morgen.

Advertisements

Mulig serievoldtektsmann snart tatt – Snåsamannen på saken

Rohde er nå i telefonisk kontakt slik at saken løses kjapt og enkelt.

Det sies at Snåsamannen har pekt på kartet hvor personen oppholder seg. Pekefingeren trafff Norge. Rohde er fra seg av begeistring for det beviser at mannen har rett i sine påstander.

– Joralf tok nøyaktig på det området hvor smerten satt, sier hun.

Det skal sies at det utarbeides strenge prosedyrer slik at Snåsamannens evner kan brukes som bevis i en rettssak.

Han har evner, og ingen skal få overbevise meg om noe annet, sier hun.

Uheldig utspill fra Norsk Narkotikapolitiforening – Arild Knutsen

Arild Knutsen, fra Foreningen for human narkotikapolitikk, er igjen ute med en kronikk som oser av kunnskap, og praksis som gjør at man gjør handlinger som faktisk fungerer. Og ikke bedriver ønsketanker om hvordan en gjerne vil at andre skal ha det og gjøre. Legger ut kronikken her i sin helhet.

Interessant angrep på Politihøyskolens arbeid og på en professors åpenhet for evidens.

TV2 Nyhetene viste lørdag 22. oktober et innslag om en angivelig narkokrangel i politiet.

Professor Paul Larsson ved Politihøyskolen uttalte i forbindelse med narkorazziaene på sommerens musikkfestivaler, at politiet må slutte å bruke straff i narkotikasaker. Dette falt tungt for lederen av Norsk Narkotikapolitiforening.

I sommer var det flere oppslag i mediene om massearrestasjoner på musikkfestivaler. På Extrema-festivalen på Kalvøya i juni, ble over hundre ungdommer pågrepet med narkotika.

Den samme helgen deltok professor og forsker ved Norges Politihøyskole, Paul Larsson, på arrangementet World Drug Day (26. juni). I den forbindelse uttalte professoren at å satse på politi og bruk av strafferettslige tiltak for å forsøke å regulere det her, er et spor man må bort fra.

Larsson stiller seg altså kritisk til prioriteringen av politiressurser på dette feltet. Det skal sies at Paul Larsson også kunne fortelle på World Drug Day – arrangementet at han har gått gjennom det som finnes av forskning på konsekvensene av politikontroll på narkotikafeltet og at han ikke kan hevde, på den bakgrunn, at det gjør narkotikasituasjonen noe bedre.

Når det gjelder skadevirkningene derimot, fortsatte Larsson, er de veldokumenterte. Så om politikontrollen ikke gjør noe bra, så gjør den i hvert fall mye vondt. Sitat slutt. Video fra Norges og fire andre lands World Drug Day – arrangementer.

Lederen i Norsk Narkotikapolitiforening, Anette Gultvedt, sier til TV2 Nyhetene lørdag 22. oktober at Larssons uttalelser er svært uheldig.

Gultvedt går så langt at hun problematiserer at Paul Larsson representerer Politihøyskolen, fordi hun ønsker balanse og nyanse i denne debatten. Utspillet får meg til å undres over hvor skalaen for balanse og nyanse ligger når en meningsytring basert på fakta skal kvalifisere til å strykes som representant for Politihøyskolen.

Lederen i Norsk Narkotikapolitiforening Anette Gultvedt sier i samme forbindelse at Politihøyskolen må få fram en annen type forskning, men at de ikke klarer det i dag. Dette er et interessant utspill som illustrerer at hun ikke liker forskningsresultater som strider mot hennes ideologi.

Utspillet er særlig interessant som angrep på Politihøyskolens arbeid, men også ettersom Paul Larsson ikke bare hadde gått gjennom norsk forskning, men den nordiske.

Ingen av de nordiske land har evalueringer som viser at den enorme innsatsen med politikontroll og strafferettslige tiltak, som hvert år koster vanvittig mange millioner, fører til en positiv utvikling på området.

Norsk Narkotikapolitiforening har i et brev stilt to spørsmål til Politihøyskolen som illustrerer deres holdninger:

1. Er det Politihøyskolens oppfatning at norsk narkotikapolitikk er feilslått?

2: Er Politihøyskolen for legalisering av narkotika?

Spørsmålene illustrerer at NNPF mangler toleranse for meningsytringer som strider mot deres egne meninger. Selv er jeg er bomba sikker på at Politihøyskolen har folk som mener både det ene og det andre, og at de forholder seg til de evalueringer som finnes. Anette Gultvedt mener åpenbart at det er galt å mene det ene, uavhengig av evidens.

Kanskje er det ikke rart at de ønsker å nekte representanter for Politihøyskolen sin ytringsfrihet. Slike holdninger finner man ofte igjen blant de som kjemper mot evidensbasert kunnskap.

Edit; Anniken Hauglie kommenterer igjen med løgner hos ACTIS, som er en paraplyorganisasjon for de som motarbeider skadereduserende tiltak (Harm reduction).

22 juli og fremtidig beredskap innen sikkerhet og beredskap

At det vil komme forandringer innen organiseringen av beredskapsarbeidet etter 22 juli er ikke til komme vekk fra. Med tanke på 22 juli og noen av de feilgrep som skjedde, så er det avgjørende om man faktisk er villig til å forandre til det bedre. For faren er at man forandrer organiseringen slik at det er til for å beskytte ledelse i f.eks politi og politikere sine posisjoner. Altså en måte å beskytte hverandre gjensidig slik at begge grupper har en fordel av dette. Et godt eksempel er om politiledelsen kan skylde litt på politikere for syns skyld angående ressurser, mens politikere kan skylde på politiledelse for dårlig utøvelse som den respektive ledelse kan skyve videre nedover i hiarkiet til politikvinne eller mann på bakken. En slik situasjon er ikke ny, ei heller er det mulig å gjøre den helt avleggs. Men en kan minimere den slik at det blir vanskeligere å oppføre for sitt eget beste. Oppbygging av en egen organisasjon for sikkerhet og beredskap er da avgjørende etter min mening. Følgende momenter kan taes med som begrunnelse, men de er ikke de eneste.

1. Organisering av ressurser under katastrofer/store hendelser

I Norge er det slik at politi har den overordnende kommando ved ulykker og katastrofer. F.eks er politimester i Stavanger den øverste beslutningsmyndighet for hovedredningssentralen i sør på Sola (Redningstjenesten (pdf)). Den operative uteleder hos politi er også den overordnende leder ved f.eks trafikkulykker der det også er ambulanse og brann tilstede. Dog vil ikke den operative leder for politi gå inn å overstyre ambulanse og brann i deres fag. Men skulle f.eks brann ha behov for tjenester som ikke er innenfor det brann skulle ha er det politi som har den myndighet til å beordre slike tjenester på vegne av brann. Så politi har altså en vital kommando- og ledelesefunksjon ved større hendelser. Spørsmålet angående 22 juli blir om politi faktisk har organisasjon stor og sterk nok til å håndtere større hendelser, spesielt når en hendelse går på tvers av myndighetsområder (f.eks Oslo politidistrikt og Nordre Buskerud politidistrikt). En skal huske på at det var en av de største politidistrikt, samt et mindre ett som var i funksjon. Når disse feiler på noen områder kan det være lurt å se på organiseringen, siden en må anta at Oslo er det politidistrikt som har de sterkeste kort på hånden i dette landet. Det betyr dermed ikke at Oslo politidistrikt i seg selv gjorde noe feil i sin utøvelse. Til det er det for tidlig å konkludere bastant, selv om jeg selv mener det var noen vitale feil. Men det åpenbare må uansett være når hendelser blir såpass store at det for et enkelt politidistrikt faktisk blir for stort å håndtere. Det er begrenset hva et gruppe antall mennesker faktisk kan håndtere av inntrykk og samtidig være en organisasjon som tar beslutninger raskt nok, og helst korrekte avgjørelser raskt nok.

Organisering har liten verdi om det også ikke trenes. Og hvordan det trenes er av en vital funksjon. Topptung vil være økonomisk i det daglige, men vil få problemer når det skjer en hendelse som er stor. Slik som 22 juli, da oversikten er minimal, og bildet over situasjonen er fragmenert og kanskje motsigende. Det er vitalt, etter min mening at en får en blandet løsningsorientert organisasjon der stab og ledelsesfunksjoner til for å støtte opp om den operative leder, samtidig gjøre denne leders beslutningsgrunnlag lettere ved å gi korrekte og oppdaterte informasjonsbilder til lederen og dennes stab og støttepersonell.

2. Shit happens

Første bud i enhver katastrofetrening og tanke er at den neste hendelse aldri blir lik den som har skjedd. En kan aldri trene på neste hendelse fordi en faktisk ikke vet hva som vil skje. Det er komplett umulighet. En kan selvsagt vurdere, og med basis i historiske hendelser, sannsynliggjøre hva som kan hende, men dette er en teoretisk tilnærming som har mer med lokalisering av ressurser å gjøre enn operativ trening å gjøre. En vet f.eks at Norge vil ha mange ulykker i fremtiden til sjøs, og at man dermed må ha en kapasitet for katastrofehåndtering som kan håndtere det våte element. Men derfra er det langt til den erfaring de operative bør opparbeide seg gjennom trening. Derfor er trening på beslutningstaking hos den operative uteleder (samy annet operativt personell) veldig viktig. Ikke det at denne utelederen ikke kan gjøre feil, det vil han eller hun gjøre utvilsomt, men tiden er av essensiell viktighet. Den operative uteledelse vil på samme måte som stabsfunksjonen ikke klare å ha det fulle og hele bildet over en hendelse. Men, en uteleder må ha beslutningsmyndighet i tilfelle tidsaspektet slår inn, og en beslutning må taes hurtig om aksjonen skal ha effekt. Det er mulig å trene opp dette. Det vil kreve veldig mye av den operative uteleder, og mange vil ikke klare oppgaven. Derfor bør en se på om en vil profesjonalisere den myndighet som i dag er tillagt politimester, fordi denne vil nødvendigvis også være administrativ funksjon som vil trekke fokus vekk fra den operative delen. Et skarpere skille mellom denne administrative funksjonen og den operasjonelle vil kunne føre til at beslutningshastigheten mellom observert faktum og faktisk reaksjon kortes ned. Det vil fremdeles føre til at beslutninger taes og at disse er feil, men man har da et dilemma. Å ta en korrekt avgjørelse som en bruker lang tid til å komme frem til, eller ta en feil avgjørelse på meget kort tid. Skjæringspunktet mellom disse vil være det ultimate. Og det er noe som må trenes og drilles. Pluss at man må selektivt velge personer som mestrer høyt stressnivå og store påkjenninger i kortere og lengre perioder.

3. Planverk, trening og operativ drift

Spørsmål som en kan tenke på;

Hindrer planverk innovasjon
Hindrer planverk fleksibilitet og snarhet
Hindrer en risikobasert plan fleksibilitet

Planverk, har en tendens til å være toppstyrt. Ikke det at planer er bortkastet pr se. Men planverk som ikke tar realitetene over seg er mer enn nytteløse. Slik planer vil bruke tid, som i en katastrofesituasjon er dyrbar, på momenter som faktisk ikke er mulige. Et eksempel på 22 juli og dette fenomenet er bruken av båt. Deltasjefen sa på en pressekonferanse at de hadde rekrivert 3-4 båter, eller at dette var vanlig prosedyre når Delta var i aksjon. Nordre Buskerud politidistrikt hadde ikke 3-4 båter. Det de hadde var en liten båt som ikke kunne ha 10 fullastede politifolk ombord. Her er altså en stor kommunikasjonssvikt mellom Delta og mottakende politidistrikt. Planene samstemte dermed ikke med virkligheten og da kommer den operative delen i en skvis. For 22 juli gjorde den operative delen som den pleier å gjøre, bruke det som faktisk er tilstede. Problemet er da at planene, og dermed ressursstyring og trening, gir en feilaktig situasjonsbeskrivelse for de operative deler som forbereder seg på en helt annen oppbygging og støttefunksjon. Man trener, men man trener da ikke realistisk i forhold til det som vil faktisk være tilstede i fremtiden hos x. En definisjon på planverk kan være;

A method of doing (side 108), developed in advance; a systematic arrange- ment of elements or important parts; a program stipulating a benefit; a proposed course of action.

Ved en tilstedeværende driftsorganisasjon, som altså vil være en støttefunksjon til den operative utførende avdeling vil være til hjelp å holde planverk og ikke minst matrialkontroll oppdatert og en vil kunne føre en systematisk kontroll og ettersyn av matrialmangel og matrailstyring. Inklusiv en systematisk vedlikehold av dette. Samtidig med en vedlikeholdsdivisjon vil også en treningsdivisjon være en konstant samarbeidspartner mellom den operative seksjon der en statistisk og systematisk kan bruke erfaringene operasjonelt personell opparbeider seg i en enkelt situasjon slik at hele organisasjonen vil ha en lærekultur.

Risiko og usikkerhet vil alltid prege enhver organisasjon, alt fra en lokal bedrift til store etater som går igang med sitt arbeid når situasjonen er mørkelagt slik at en ikke helt vet hva en begir seg inn på. En organisasjon som kvantifisere og gjøre risikoen målbar vil ha en styrke i forhold til andre. Samtidig som den klarer å bruke usikkerheten en vet vil oppstå til en styrke vil disse sammen med gjennomgående trening og oppdatering av ressurser og planverk gjøre en rednings/katastrofeetat sterkere til å utvikle kapasiteter til å bekjempe og kontrollere katastrofer på beste måte. Samtidig må etaten være robust nok til å tåle tilbakeslag eller tap av egen struktur uten å kollapse. Dermed er f.eks 22 juli der mange hevder at politi skal ta større risiko med sitt eget liv uakseptabelt. En kan ikke planlegge at den enkelte skal pålegges til å ta større risiko for sitt eget liv. For det første vil en faktisk få problemer med rekruttering med tiden samtidig som faren for at organisasjonen i seg selv kan kollapse siden dets kapasiteter tar risikoer som vil medføre at det til slutt ikke er en organisasjon igjen til å håndtere situasjonene.

Så en av de store endringene som kommer etter 22 juli tror jeg vil være en utskillelse av nasjonale begivenheter som har et preg av katastrofe over seg til en egen organisasjon. Det kan være et departement, men det kan også være et direktorat eller en egen større nasjonal enhet i politi som f.eks Kripos. Det viktige er at den ikke skal være bundet opp lokalt, men den skal selvsagt samarbeide med de lokale krefter som er å finne rundt omkring i landet.

Problemet med et eget sikkerhetsdep/myndighet er byråkrati på den ene siden, og et luftslott på den andre siden der denne myndighet ikke får tilstrekkelig beslutningsmyndighet til å utføre den en tenkte at denne skulle gjøre. Men det kan også være besparende hvis en f.eks tenker på at en for slått sammen flere etater til en beslutningsmyndighet. Et godt eksempel på dette er sivilforsvaret som har tre nivåer med myndigheter å forholde seg til; fylkesmenn, politimester i et politidistrikt og direktoratet for sivilt beredskap (DSB). Ved et slik eksempel er jeg for å gi sivilforsvaret en myndighet å forholde seg til. Nemlig den enhver operative uteleder i politi i den operative enhet. Mens den administrative delen vil tatt vekk fra politi og underlagt sikkerhetsmyndigheten i en egen organisasjon. En annen fordel ved å samle myndighetsutøvelse i en egen organisasjon er at denne vil kunne spille bedre på lag med det private. Det være seg alt fra frivillige fjellklatrere som idag samarbeider godt med redningstjenesten til næringslivets sikkerhetsorganisasjon som organiserer større bedrifters beredskapsapparat. Jeg skal ikke være for skråsikker men jeg tror at dagens politi vet lite av hva slags utstyr og kapasiteter som større bedrifter som idag er lovpålagt å ha hos større industribedrifter.

Å sy i sammen alle de direktorater, organisasjoner og myndigheter som i en eller annen form berører katastrofearbeid vil være en kjempeutfordring. Det vil være en større utfordring igjen å gjøre denne nye organisasjonen strømlinjeformet og beslutningsbasert, slik at den i fremtiden ikke er en byråkratisk sovepute men en organisasjon som faktisk kan utføre de oppgaver den er tenkt å gjøre på en tilfredsstillende måte.

Sårbarhetsutvalget la frem 2001 denne angående samling i et eget departement;

8.2.1 Bakgrunn
Som nevnt i kapitel 1, bygger samfunnssikkerhetsarbeidet på prinsippene om ansvar, nærhet og likhet.
Dette innebærer at alle departementene er ansvarlige for beredskapsforberedelser og tiltak innenfor sine forvaltningsområder.
Justisdepartementet har i henhold til kongelig resolusjon av 16. september 1994 et samordningsansvar for planleggingen av den sivile beredskapen. Dette innebærer ansvaret for å utarbeide overordnede retningslinjer, tilrettelegge rammebetingelser og treffe prinsippavgjørelser med hensyn til det sivile beredskap. Departementene har en plikt til å informere Justisdepartementet som viktige saker innenfor beredskapsområdet. Dette endrer ikke fagstatsrådenes konstitusjonelle ansvar for beredskapsarbeidet innen eget virksomhetsområde. Direktoratet for sivilt beredskap understøtter Justisdepartementets samordningsrolle og er et ressurs- og kompetansesenter for generell kriseberedskap på sentralt, regionalt og lokalt nivå og leder Sivilforsvaret.
I henhold til kgl. res. 3. november 2000 om internkontroll og systemrettede tilsyn med det sivile beredskapsarbeidet i departementene skal Justisdepartementet motta rapporter og føre tilsyn med departementene og utarbeide rapporter om status for den sivile beredskapen. Det stilles krav til departementene om et systematisk arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap. Instruksen legger vekt på at departementene har styringssystemer for ivaretakelse av samfunnssikkerhet og beredskap internt i departementene og i underlagte ledd, rutiner for resultatoppfølging, og planer for å kunne håndtere ekstraordinære situasjoner, sikkerhetspolitiske kriser og krig. Departementene skal gjennom styringsdialogen få på plass en god oppfølging av sikkerhets- og beredskapsoppgavene overfor underliggende virksomheter. Det er lagt opp til en rapporteringsordning til Justisdepartementet.
I fred er det etablert tre faste beredskaporganisasjoner på sentralt nivå. Disse er Justisministerens rådgivende stab i forbindelse med terror- og sabotasjesituasjoner, beredskapsorganisasjonen i forbindelse med atomulykker bygget opp rundt kriseutvalget ved atomulykker hvor Helseministeren er ansvarlig, og Statens forurensingstilsyns beredskapsstab i forbindelse med akutt forurensing, hvor Miljøvernministeren er ansvarlig.
Mange departementer har kommet langt med sitt systematiske sikkerhets- og beredskapsarbeid. Viktige tiltak som risikokartlegging og kriseplaner er på plass, og det er utviklet rutiner i forhold til vedlikehold av sikkerhetsarbeidet både internt i departementene og i forhold til underlagte etater.
Sårbarhetsutvalget mener at arbeidet med sikkerhet og beredskap er for fragmentert, og foreslår at det blir opprettet et eget departement der en rekke sikkerhetstilsyn og direktorater underlegges. Utvalgets forslag er knyttet til målsettingen om å samle og styrke arbeidet med sikkerhet og beredskap. Det anbefales å legge særlig viktige aspekter ved samfunnets sikkerhets- og beredskapsarbeid til ett departement med autoritet og gjennomslagskraft for samfunnssikkerhet i bred forstand. Hensikten er å gi dette arbeidet økt politisk fokus og tyngde, øke mulighetene for å se helheten i beredskapsarbeidet og sikre en bedre ressursutnyttelse. En rekke tilsyn og direktorater foreslås av Sårbarhetsutvalget lagt inn under et departement for sikkerhet og beredskap, blant annet Politidirektoratet, Politiets overvåkingstjeneste (nå Politiets sikkerhetstjeneste), Direktoratet for sivilt beredskap, Direktoratet for brann og eksplosjonsvern(nå Direktoratet for brann og elsikkerhet), hovedredningssentralene og fylkesmennenes beredskapsenheter. Utvalget foreslår også at Forsvarets sikkerhetstjeneste blir delt. Forsvarssjefen bør beholde de elementer som er nødvendige for å ivareta de militære sikkerhetsoppgaver, mens den delen av Forsvarets sikkerhetstjeneste som får oppgaven som nasjonal sikkerhetsmyndighet etter sikkerhetsloven skilles ut og legges under samme departement som Politiets overvåkingstjeneste. Andre virksomheter som utvalget mener bør vurderes underlagt styring fra samme departement er blant annet Oljedirektoratets sikkerhetsavdeling, Statens strålevern, Produkt – og elektrisitetstilsynet og transporttilsynene. Utvalget gir klare anbefalinger om å utvikle en samlet strategi og metode for tilsynsvirksomheten. Det foreslås at som hovedregel må sikkerhets- og beredskapstilsyn legges inn under et annet departement enn det departement som har forvaltningsansvaret for respektive sektor, og at dette bør være et departement med hovedansvar for sikkerhet og beredskap. Et departement eller direktorat bør gis rett og plikt til å vurdere sikkerhets- og beredskapsmessige svakheter i andre departementer, og på tvers av sektorene.
I forbindelse med programmet for fornyelse av offentlig sektor tok Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Justisdepartementet i 2001 initiativ til en gjennomgang av sikkerhetstilsyn og direktorater. Formålet var et styrket sikkerhetsarbeid, mer effektiv ressursbruk og å forenkle tilsynet for brukerne. De forslag til sammenslåinger man her kom fram til var i stor grad sammenfallende med Sårbarhetsutvalgets syn. Regjeringen viderefører dette arbeidet med forenkling og modernisering, blant annet gjennom gjennomgangen av statlige tilsyn. Arbeidet vil være ferdigstilt innen utgangen av 2002 og vil blant annet foreta en samlet vurdering av de tilsyn som er opprettet for å forebygge alvorlig samfunnsmessige påkjenninger (for eksempel store ulykker). Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en stortingsmelding høsten 2002.

Jeg stiller meg helt og holdent bak dette forslaget fra utvalget. Også kalt Willoch-utvalget. Jeg tror et slikt skritt vil medføre at treningen hos den operative delen vil bli bedre, samtidig som støttefunksjoner vil får erfaringsbasert respons tilbake samt at støttefunksjon kan få prøvet ut nye ideer og tanker i et realistisk og erfarent operativt mannskap. Poenget er at den operative og administrative delen skal gjøre hverandre gode, og støtte hverandre slik at løsninger på nye problemer kan løses tilfredsstillende i fremtiden.

Et enkelt og absolutt hastverksarbeid i så måte, et lite organisasjonskart;

Tenkt eksempel på organisering

Responstider og slikt – tilbakeblikk

Det første en skal huske på; Under hendelsene vet hverken du, jeg eller politi eksakt hva som skjer. Et enormt apparat settes i gang, selv om informasjon som flyter rundt er fragmentert, utydelig og en del er faktisk feilaktige. Dette skal siles, vurderes riktig og riktige instanser skal alarmeres. Dette tar tid.

Privatpersoner vil alltid være de første til stede. Uansett. Fordi redningsetater må være sentralisert til et punkt for å kunne klare å rekke ut til de meldinger som måtte komme i sitt område. Det være seg øst eller vest. F.eks vil privatpersoner være de som redder liv i starten i større ulykker før redningsetatene kommer til, og slik har det alltid vært. Og fremdeles vil være uansett størrelse og effektivitet på redningsetatene. Så den største invisteringen samfunnet kunne gitt, er f.eks ikke å ha en ambulanse bak hver busk, men førstehjelpskurs engang i året for samtlige borgere av samfunnet. Statistisk vil det redde mange liv.

Det er også et moment som heter økonomi. Sikkerhet koster. Det er selvsagt mulig å ha helikopter standby overalt, med mannskap, til enhver tid. Det koster. Og samfunnet, intet samfunn, er villig til å påta seg slike kostnader.

Mannskap
Mannskap må kalles inn. Den normale bemanning er bemannet til å påta seg det man tror vil være det som kommer av oppgaver. I det en katastrofe skjer vil en bestemt organisasjon gå i gang, med gitte prosedyrer, som oppbemanner slik at de kan handle slik den er tenkt og planlagt. Men dette tar igjen tid. Mannskap må rekke å komme frem, bli briefet av oppgaver av en organisasjon som jobber under meget stort stress, og så skal dette mannskapet settes inn der en har behov for det, som ikke er like opplagt alltid hvor dette behovet er. Noen påpeker at skarpskyttere kunne ha skyti ABB fra land. Ja, det er mulig, men skarpskyttere er ikke akkurat noe som vokser på trær. De skal også tilkalles, settes på plass. Men hva da? Om ABB er da på andre siden av øya eller i skogen er man like langt. Om det var flere, hva da? Politi var usikre som alle andre, selv om de visste ting som ikke publikum visste på den tiden var selvagt også politi usikre på all den informasjon som fløt rundt. Det må veies og vektes, og spesielt er det når regjeringskvartalet er bombet. Da har man tunge avgjørelser å ta.

En overordnet del av mannskap er organisasjonen. En organisasjon i redningsetatene må bygge seg opp for å håndtere det en kan anse som realistisk kan skje. Og så bygge ut sine ressurser ut i fra dette. Hva da om neste hendelse skulle skjedd mot et svært kjemikalieindustrisenter? Ville da xx antall skarpskyttere ha noen verdi? Sannsynlighvis ikke. Enhver organisasjon må ha en balanse mellom hvor den vil invistere sine mannskaper og andre ressurser.

Helikopter
Det er mulig helikopter kunne vært brukt slik at noen færre hadde omkommet på Utøya. Men, hvis en tenker forbi hendelsene i Oslo og Utøya den 22 juli, må en altså ha minst 2 helikoptere for at man skal ha en standbykapasitet. Intet mekanisk duppeditt fungerer uten jevnlig vedlikehold. Ergo så vil det være direkte tåpelig å si at ett helikopter i arsenalet hadde vært nok. Det hadde jo tatt seg ut om det stod på tungt vedlikehold. Allikevel er dette bare helikopteret, man må også klare å fylle de riktige mannskapskapasiteter til enhver hendelse. Ikke lett å vurdere i nuet om man ikke har et oversiktelig bilde over situasjonen. Da er en tilbake til en risikovurdering, og en slik vil aldri bli perfekt da den baserer seg på en tenkt situasjon, og historien. Den vil aldri kunne fange opp alt og alle.

Igjen. Dette vil koste penger. Og man kan gjerne si at penger er ikke alt, siden vi har oljeformuen. Og det er rett. Men en kan ikke opparbeide seg kapasiteter til å takle enhver hypotetiske eller/og reelle situasjoner som kan dukke opp. Utgiftene til å holde et slik apparat oppegående (trening, standby, vedlikehold etc) vil bli enorme.

Avslutning
Avslutter med et sitat som vel egentlig kommer fra det militære liv;
«å planlegge neste krig ut i fra forrige er å tape krigen som kommer»

Og med det mener jeg, at om man planlegger sine redningsetater for neste Utøya er man garantert til å ikke klare neste store oppgave. Derfor er det viktig at redningsetater er dimensjonert og bygget opp slik at den kan handle og improvisere når det trengs. Dessuten. Slid men vid, ting tager tid.

Og for de som har lyst til å lese en NOU, som har vært avgjørende for samfunnssikkerheten så er Willoch sitt utvalg i 1999 å finne her; sårbarhetsutvalget-willoch

Ut i fra slik jeg ser det nå, har redningsetater jobbet og virket slik de skal. Det vil alltid være momenter som kan endres, men en må huske på at redningsetatene har ekstremt mange scenarior de skal kunne håndtere.

Tar med, som en kuriositet kapittelet om høyreekstrem terror i sårbarhetsutvalget;

4.4.6 Høyreekstreme grupper
Norge og de nordiske landene har opplevd en del politisk vold fra høyreekstreme
og rasistiske grupper. Volden har i første rekke rettet seg mot asylsøkere
og flyktninger, norske antirasister og enkelte representanter for norske
myndigheter. Det høyreekstreme miljøet i Norge kan utgjøre en trussel mot
myndighetspersoner, mennesker av utenlandsk opprinnelse, antirasister og
personer som offentlig tar avstand fra miljøet. 39

Tramp, tramp, tramp på en narkis

Hei, alle skikkelige i Norge!
Her kommer de som dere er så glade i.

Hei på deg, nark i vei, her er vi igjen,
nark overalt, gyng i rusen, min narkevenn.
Hei på deg, nark i vei, her er vi igjen,
narkiser med nok et skudd.

Hei på deg, nark i vei, her er vi igjen,
nark overalt, gyng i rusen, min narkevenn.
Hei på deg, nark i vei, her er vi igjen,
narkiser med nok et skudd.

Så nå er det bare en ting å gjøre:

Tramp, tramp, tramp på en narkis,
Tramp, tramp, tramp på en narkis,
narkiser løper ikke fort, så tramp dem ned og tørk de bort
Tramp, tramp, tramp på en narkis.

Overalt hvor jeg går, så er det narkesvin
I hver krik og hver krok så tyter narkiser ut
Små avskyelige bleke med brune byller på
Overalt hvor jeg er, så hører jeg det her:

nark er bra!

Hei på deg, nark i vei, her er vi igjen,
nark overalt, gyng i rusen, min narkevenn.
Hei på deg, nark i vei, her er vi igjen,
narkiser med nok et skudd.

Kom igjen alle sammen nå!

Tramp, tramp, tramp på en narkis,
Tramp, tramp, tramp på en narkis,
narkiser løper ikke fort, så tramp dem ned og tørk de bort
Tramp, tramp, tramp på en narkis.

Når jeg går meg en tur, så ligger de på plata,
Jeg blir lei og sint, svetten siler og jeg forbanner!
Når de ynker og gråter, og blir fler og fler og fler!
Selv om jeg roper STOPP! så holder narkisene ikke opp!

Kom igjen alle sammen!

Hei på deg, nark i vei, her er vi igjen,
nark overalt, gyng i rusen, min narkevenn.
Hei på deg, nark i vei, her er vi igjen,
narkiser med nok et skudd.

Nå finnes ingen narkomane i Oslo – SENSASJON

Oslo politi har nå ryddet plata. Og dermed kan de stolt, sammen med kommunen, konkludere at de sensasjonelt har klart det ingen andre har klart. Å få alle narkomane til å bli nyktre, og utrydde all bruk av narkotika i hovedstaden til Norge.

Les og le i sorg.

Nok engang beviser hva høyrepolitikere, hva de egentlig er; renovasjonslovgivere.

– Grensen er nådd. Dette er så ille at vi kan ikke ha det slik i byen lenger, fastslår byråd for sosiale tjenester i Oslo, Anniken Hauglie (H).

Minority Report – Voldtekt i Oslo

Filmen Minority Report fra 2002 handler om en fremtid der man i nåtid kan se hva som skjer av kriminalitet i fremtid. God film, foruten at man sikkert kunne funnet en annen skuespiller enn livmorkakespiseønskede Tom Cruise. Rapporten fra Oslo politidistrikt gir noe av det samme følelsen. Ikke det at politiet har funnet en teknisk duppeditt ala filmen, men noe av konklusjonene bærer preg av at det er ikke «voldtekten» som anmeldes, men hvordan følelsen av den seksuelle kontakt føles i etterkant.

Rapporten er å finne på denne linken som pdf-fil.

Denne posten er en beskjeden kritikk av rapporten, og en sterk kritikk av feministene (da referert til Ap kvinnenettverk, SV, Otter og ikke feminisme i helhet) som påpeker at all skyld er på menn. Det er dog ikke en ensidig kritikk av politiet. De har forsåvidt skrevet en real rapport, selv om man skal være uenig i konklusjoner så er de grunngitt sine påstander og gitt grunnlaget for hvordan de vurderer flere sider og hvordan de kommer frem til den konklusjon de kommer. Selvsagt hiver SV Inga Marte Thorkildsen seg på med konklusjonen med en eneste gang. Om hun har lest rapporten som kom i dag bør trekkes i tvil, f.eks med tanke på hennes fremtreden på
Dagsnytt18 25 mai.

side 17;

Tradisjonelt har det vært vanlig å anslå at mellom 10% til 15% av samtlige tilfeller av privat vold/overgrep anmeldes til politiet. Det er imidlertid grunn til å tro at anmeldelsestilbøyeligheten kan ha endret seg de senere årene.

Altså, problematiseringen av 10% skjer ikke i rapporten, men den gir en merkelig konsekvens om man er villig til å tro de andre konklusjonene rapporten gir. F.eks i bolken på side 21-22. Hvis anmeldelser i etterkant der man plutselig føler at det var voldtekt må taes ut av en slik statistikk om den skal være rettferdig ovenfor de som faktisk har blitt voldtatt.

Side 21-22;

Dette framtrer i avhørene av både de unge kvinnene og mennene og noen ganger synes kvinnene mer grenseløse i sin innstilling enn mennene. Samtidig kan de være mer tilbakeholdne og forsiktigere i den praktiske utøvelsen. Det virker derfor som om ”teknikkene” er mer problematiske i praksis enn det som uttales. Ofte er det da nettopp krenkende opplevelser med disse som ligger til grunn for anmeldelsene. Anmeldelsene synes derfor i en del tilfeller å representere en grensesetting i etterkant opp mot objektgjøringen kvinnen tidligere har gått inn i og til dels selv vært konstituerende av.

Her prøver rapporten seg på en feministisk vri med å frariste indivdet til å ta ansvar for sine egne handlinger. Hvis en med vitende og vilje har lyst til å prøve f.eks BDSM (som rapporten nevner på s 21), med en like uerfaren partner så sier det seg kanskje selv at forventningene ikke står i stil til selve utførelsen. Men det er ikke voldtekt. Og kan aldri bli dette. Og skulle man blande inn rus i BDSM så er jo det et sikkert kort for at det går galt.

Nå sier rapporten at det absolutt ikke alle er i denne kategorien, men rapporten sier noe videre på side 22 som bør fange ens øyne;

I anmeldelsene er språket og beskrivelsene av det seksuelle hendelsesforløpet og rusinntaket i disse tilfellene ofte svært direkte. Det synes derfor som om skamproblematikken spiller en annen og mer beskjeden rolle i dag enn tidligere. Anger opptrer imidlertid i flere saker, gjerne på grunn av konsekvensene den seksuelle forbindelsen kan ha for partnerforholdet man ellers er involvert i. Utroskap synes derfor ennå ikke å være akseptert heller blant de unge. ”Sidesprang” er noe som hemmeligholdes og dekkes over, også i en kultur der gråsonen mellom egen utagerende seksualitet og den andres manipulasjon og tvang begynner å bli uklar. Kombinasjonen av eksperimentell løssluppen seksualitet og samtidige forventninger om trofasthet og stabilt partnerskap, synes konfliktfylt og vanskelig å leve opp til. Dette innebærer imidlertid også at man i enkelte anmeldelser finner historier der voldtektsanklagen kan uttrykke anger og være en måte å dekke til utroskap og fraskrive seg ansvar på.

Nå vil sikkert feministene i Ottar og Ap gå til angrep på ordet løssluppen, men uansett gir bolken et tydelig svar på at falske anmeldelser faktisk eksisterer som et problem. Noe som selvsagt er godt kjent, og gammelt nytt. Men som selvsagt fordekkes, for de mørke aspektene i mennesker ikke eksisterer hos de kvinnelige kjønn. Men, det værste er jo at disse ødelegger totalt for de som faktisk blir voldtatt. Brennpunkt hadde den 24 mai et program om voldtekt, der ei ung jente stod frem og sterkt fortalte sin historie der hun ble utsatt for grov vold og voldtatt av 3 menn. To av de var allerede dømt til lange fengselsstraffer, mens den tredje ventet på dom. Men, for å vise den andre siden, så var det for noen år siden stor ståhei da ei norsk kvinne skulle ha blitt angivelig voldtatt da hun jobbet på Epcotsenteret i Florida. Vel, noen dager etter anmeldelsen var politiet klare med en ny anmeldelse; nemlig mot kvinnen (som navngis i linken) for falsk anmeldelse.

To forskjellige hendelser som bør likestilles etter min mening.

På side 23 gir rapporten et bilde av festvoldtekten med en fiktiv historie, satt sammen av flere faktiske anmeldelser;

En venninnegjeng har vorspiel. De drikker betydelige mengder med øl og vin, noen drikker også sprit. De drar sammen ut på et av utestedene i byens sentrum, hvor de danser, drikker shots og har det gøy. Jenta som anmelder voldtekt kan ikke huske mer enn bruddstykker av kveldens hendelsesforløp fo r øvrig. Hun våkner morgenen etter tett omslynget av en annen person. I halvsøvne tror hun det er kjæresten, men hun oppdager så at dette er en hun ikke kjenner fra før. Hun ligger naken i en fremmed seng, i et fremmed rom. Hun kjenner på kroppen at hun har hatt sex. Hun føler angst over ikke å huske hva som har skjedd og oppsøker en venninne fra dagen før. Sammen blir de enige om at dette bør anmeldes som voldtekt og venninnen blir med til voldtektsmottaket. Han forteller imidlertid under avhøret at han møtte jenta på veien hjem fra byen. De flirter, kysser og snakker sammen. Han likte henne veldig godt. Hun spør om å få være med ham hjem siden hun har kommet bort fra sine venner og ikke har noe sted å overnatte. Ifølge han våkner han i løpet av natta av at hun gjør seksuelle tilnærmelser og de gjennomfører et vaginalt samleie uten tegn til noen protester. Ifølge henne vet hun ikke helt hva som har skjedd, men hun synes ikke det er trolig at hun kunne ønske sex med denne fremmede mannen, som hun i nykter tilstand ikke finner det minste tiltrekkende.

Hvis nå dette er et tifelle som innehar sannhet i seg, noe man kan anta med god begrunnelse så anmeldes en mann ene og alene pga av at kvinnen ikke normalt i edru tilstand fant mannen tiltrekkende. Da er det på tide å lære seg hva alkohol gjør med kropp og sinn.

Tilfellet som eksemplifiseres under kategorien «relasjonsvoldtekt» bærer også et preg av hevn der begge parter over lengre tid ovenfor hverandre ikke setter grenser. Det er spesielt å lese at det inrømmes fra begge parter forhold som taler både mot og for hverandre, og at hovedgrunnen for anmeldelsen er at den ene ønsker å komme videre. Derfor anmeldes det. Side 32 viser at stor andel av disse voldtektene anmeldes i det et forhold er i bruddfasen.

Under rubrikken «Sårbarhetsvoldtekter» (side 24) så forteller politet om en sak der ei voksen kvinne som livnærer seg som prostituert blir voldtatt av en dopet mann. Det bør feministene i Ottar og Ap legge merke til. Den tid da det var lovlig å kjøpe sex av en sexarbeider så kunne denne sexarbeider ta seg til til å vurdere kunden. Den luksusen har hun eller han ikke nå lenger. For kunden er i risiko å bli tatt, og vil fort forsvinne hvis det er noe som føles galt.

Og eksemplet på side 25 under «annet» må man bare riste på hodet. Følgende beskrives;

Hun er aktiv på kontaktsider på Internett. Her etablerer hun vennskap, men også seksuelle forbindelser og avtaler. Hendelsen hun anmelder handler om at hun hadde avtalt en date med en mann på en av sexkontaktsidene. De hadde flirtet og hatt seksuelle rollespill på nettet, men ikke avtalt hva som skulle skje i det virkelige møtet. Etter avtale møttes de i skogen. Uten forutgående ’small talk’ uttrykker han et ønske om å gå rett til det seksuelle, hvilket hun synes er greit nok. Han er da svært besluttsom og under den påfølgende seksualakten er han, ifølge henne, både dominerende og egoistisk. Han gjør ingen forsøk på å tilfredsstille henne. Etter kort tid med for henne ubehagelig sex, får han utløsning. Uten et ord kler han på seg og går. Hun opplever seg krenket og vil anmelde dette som voldtekt sånn at hun kanskje kan forhindre at andre opplever det samme som henne.

Det anmeldes altså for en voldtekt fordi en ikke føler seg tilfredsstilt.

Det som er trist er at voldtekter er en faktisk hendelse, men variasjonene er varierte og betydlige. Det er ingen enkel beskrivelse i verden som feministene foreskriver «nei er et nei». Og hvis ønsket er at menn skal lære seg om kvinners seksualitet, som forsåvidt er en nobel tanke, bør en også huske på at kvinner har et behov for å lære om mannens seksualitet. Og ifølge tabell 8 på side 34 så faller en myte; det er ca 50/50 fordeling på at antatt gjerningsperson er kjent og ukjent. Men en ting er sikkert. Samfunnet kan være sikre på at Ap, Sv og deres våpendragere i ekstremfeminstene vil gjøre at bevisbyrden for å dømmes vil bli enda svakere i fremtiden enn det er i dag. 1 kasse pils til den første som skriver svar her i tråden som mener det motsatte og får rett.

NB! For å understreke så påpekes det;
Igjen må det understrekes at variasjonene innenfor typene av voldtekt er store, og at beskrivelsene over, som gjelder maktmidler og omstendigheter, handler om hva som er typiske, brede trekk i de fornærmedes historier. Vi har også lagt vekt på å få fram det som er de nye dominerende trendene. Dette innebærer at vi for eksempel for de festrelaterte voldtektene også kan finne tilfeller der det ble benyttet fysisk vold , at vi i relasjonsvoldtekter finner forhold som ikke er i oppløsning, overfallsvoldtektene som skjer mot personer som ikke er alkoholpåvirket osv.

Det er flere momenter i rapporten som kommer i andre poster.

DLD vil ikke hjelpe på hundekriminalitet

RogAvis lar Bjørn Vidar Bollestad, seksjonsleder ved organisert kriminalitet i Rogaland politidistrikt komme til orde. Ganske så fritt selvsagt, som sedvanen er i norske medier.

– Bevismessig er dette av stor betydning. Dommer henviser ofte til trafikkdata for å understøtte hvem som har vært i kontakt med hvem og når i store krimsaker, sier Bjørn Vidar Bollestad, seksjonsleder ved organisert kriminalitet i Rogaland politidistrikt, til Rogalands Avis.

Og det er jo ikke så veldig uvanlig sagt av politiet. Og det er få som tenker over det. Rettsvesenet er avhengige av politiet sannsynliggjør at x har noe med en forbrytelse å gjøre. Og med DLD er sannsynliggjøringen defacto at din mobil var koblet til samme basestasjon på et gitt tidspunkt.

DLD vil ikke stoppe organisert kriminalitet, ei heller terrorisme. Det den vil gjøre i praksis med tiden er å ta folk som ringer prostituerte. Tvinge alle menn til å avgi DNA-prøve fordi det var en voldtekt som skjedde midt i byen kl 24.00 natt til søndag. Med slike hendelser vil DLD bli brukt til gangs. Men da kan politiet skryte av selv hvor flinke de er til å oppklare forbrytelser og hvor bra DLD er. Samtidig som 100 overgrepssaker ligger på vent på Oslo politikammer på grunn av bemanningssituasjonen som de kaller det.

Med tankene på historien til politiets innsats så skal vel det holde hardt at DLD vil kunne gi noe bedring;

(Side 12)
Da forsøkte hun og hennes mann å ringe politikammeret for å anmelde saken. Politiet
syntes ikke det var viktig nok, og var ikke interessert. Mandag morgen ringte mannen
hennes lensmannskontoret. De syntes heller ikke saken var viktig nok til å ta imot en
anmeldelse. De sa at de ville ringe tilbake, men det gjorde de ikke. Mannen hennes
ringte tilbake flere ganger, men det var ingen som hadde tid til å snakke med han. Ca kl
15 reiste han selv innom lensmannskontoret fordi han syntes hendelsen burde
anmeldes. Da hadde heller ikke politiet tid fordi de skulle hjem. De hadde heller ingen
interesse av å snakke med fornærmede.
To helger etter hendelsen hoppet deres lille valp gjennom hekken og på en dame i
nabohuset, mens vitnes datteren passet på den. Samme kveld fikk hun og familien
besøk av to uniformerte tjenestemenn som ba om å få snakke med vitne og skrev
anmeldelse i saken. Da hadde de tid. Dette var hennes første møte med politiet og det
opprørte henne og gjorde henne utrolig sint. Hun følte seg utsatt for en ekstrem
forskjellsbehandling. Etter dette var hun rasende på politiet og syntes at de gjorde en
slett jobb. «

Dette har med lommemannen å gjøre. DLD direktivet vil ikke hjelpe å holde kontroll på hunder. Som er beviselig det politiet fokuserer på.

Det religiøse hykleri Vol. Kvadruppeltrillion

Vg.no bringer grunnen til at en stat bør kvitte seg det religiøse åket.

– Han ba om, og fikk både avsatt tid og et eget rom for å be. Han ble oppfattet å ha en holdning til kvinner som var vanskelig forenlig med å ha kvinnelige kolleger. Enkelte fant det vanskelig å samarbeide med ham, sier advokat Bjørn Skuggevik.

Merkelig at Trondheimspolitiet denne gangen ikke vil ringe til arbeidsgiver (opplagt nok) og/eller ektefelle som de ville gjøre for noen stunder siden.

Hykleriet fremviser seg to ganger altså. I religionen og statens maktapparat. Og angående tolker, både arabisk og punjab så har man tilgang til disse språkene av mennesker som ikke er muslimer. Ville nok lettet arbeidet til politiet en del.