Fremtidens største «Ooooh Cock!»

Db.no bringer Israels bekymring for det som skjer i Egypt, ikke helt uten grunn at Israel er bekymret. For uten Mubarak og Egypt kunne ikke Israel egentlig hatt Gaza under total omringing. Den lille grensesnutten mot Sinai ville vært som et elderado av et marked. Våpen, mat, sprit, røyk og personer hadde krysset grensen frem og tilbake.

Men med følgende spåkule kan et scenario være;
– Mubarakregimet faller, og en mer Israelkritisk linje vil med tiden oppstå.
– Om ikke full åpning vil Egypt se mer igjennom fingrene hva som forsvinner over grensegangen Rafah
– Hamas øker igjen sine kapasiteter og dermed makt
– Fatah har mistet siste rest av støtte pga lekkasjene den siste tiden, og dermed rekker ikke statsministeren å erklære staten Palestina som de har brukt så mye ressurser å bygge opp med fredelige midler, men også pga Israels noe rimelige overlegne og nedlatende holdning ovenfor Fatah ved at de defacto fikk igjennom alt de pekte på.

Resultatet av den forvokste bebeken Israel vil forstå at de misset muligheten nok engang, vil de uttrykke et stort «oh cock».

Er liberale demokratier like voldlige som diktaturer?

Fredrik W. Thue har i Dag&Tid skrevet en artikkel om paradokset mellom liberale demokratier og vold. I og for seg et paradoks som har vært oppfattet og fundert på siden muligheten for massedød med enkle midler oppstod. Rundt andre verdenskrig var teorien om teppebombing på topp. Dog, i senere tid (selv om man glemte lærdommen mange ganger) så fant man ut at effekten var heller minimal i forhold til de ressurser man la ned i handlingen. Noen knekk av moralen var sjeldent særlig fremtredende, en styrking var heller nærliggende (f.eks dette opplevde når UK ble bombet av tyskerne fra juli 1940 til mai 1941, samholdet ble styrket) og militær industriproduksjon gikk opp. Tyskerne produserte mer og mer for hver måned gjennom hele krigen, foruten de siste månedene i 1945. Et godt eksempel er produksjon av PanzerIV, som var i drift gjennom hele krigen.

1939:45
1940:368
1941:467
1942:994
1943:3,822
1944:6,625
1945:1,090

Nå er ikke tallene så entydige som de kanskje ser ut som. Tyskerne hadde f.eks ikke tatt ut all kapasitet i industrien til militærproduksjon etter Stalingrad vinteren 1942-43. Men på den annen side begynte heller ikke luftbombing i større grad før 1943, der mai 1942 var et skillelinje.

Men nå blir det forsåvidt feil å hevde at bombing av «sivile» mål ikke fungerte. Amerikanerne skiftet strategi i løpet av luftkrigen i Europa. De fokuserte mer og mer på forsyninger av materiell og drivstoff til avdelingene i den tyske hær, og transportveiene ikke minst (kanaler,veier,jernbane,havner). Og hvis en leser tyske betraktninger fra 1944 og utover så ser en at det har noe for seg. Tyskernes militære filosofi var en krig i bevegelse. Der en kunne utnytte den teknologiske styrke som tyskerne hadde, som gjennom trening av mannskap og materiell var fokusert på hurtig bevegelse. Denne taktikk som amerikanerne vendte seg til var noe f.eks Arthur Harris ikke var enig i.

Demokratiske statar går ikkje til krig mot kvarandre. Di meir nådelause er dei mot fienden.

Uansett blir sitatet til Thue ikke feil, demokratier kan være ytterst brutale. Men kun mot utenforstående. Og logikken er forsåvidt enkel;

For å drepe må visse menneskelige reflekser settes ut av drift, iallefall midlertidig.

Det å drepe, er vanskelig for de fleste. Foruten psykopater og sosiopater har de fleste av oss en mental sperre om å drepe en av våres egne. Dette ble studert inngående av psykologer i den amerikanske hær under og etter andre verdenskrig. De aller fleste soldatene skjøt ikke for å drepe, dvs at de bevisst siktet og drepte. De skjøt som regel i blinde, og aktuelle treff var mer eller mindre tilfeldig. Dette forundret psykologene, og generalene ble forbannet. Men det viste seg å være sant, for de forandret opplæringen av soldatene, og når Vietnamkrigen startet var det hele snudd på hodet. En effektiv trening for å sette den menneskelige aversjon mot å drepe sine egne ble innført.
Dette kan gjøres med forskjellige metoder;

– Påvirke ens oppfatning om at en selv er de beste
– Påvirke ens oppfatning om at de andre er underlegne
– Henvise til ens egne noble grunner
– Henvise til de andres umenneskelige grunner
– Gjentakelse av punkter ovenfor

Noe så enkelt som å lage menneskelig skyteblinker viste seg å ha en effekt på antall «siktet for å drepe». Problemet i dag er at man har trent mennesker til å bli «perfekte» drapsmaskiner, men man vet ikke hvordan en skal slå av dette, og tilbakevende soldater til «vanlige» mennesker. Dermed blir en overrepresentasjon av soldater drapsmenn eller tar sitt eget liv.

For å dra frem en klisje uttalt av Herman Göring;

Göring: Why, of course, the people don’t want war. Why would some poor slob on a farm want to risk his life in a war when the best that he can get out of it is to come back to his farm in one piece? Naturally, the common people don’t want war; neither in Russia, nor in England, nor in America, nor for that matter in Germany. That is understood. But, after all, it is the leaders of the country who determine the policy and it is always a simple matter to drag the people along, whether it is a democracy, or a fascist dictatorship, or a parliament, or a communist dictatorship.
Gilbert: There is one difference. In a democracy the people have some say in the matter through their elected representatives, and in the United States only Congress can declare wars.
Göring: Oh, that is all well and good, but, voice or no voice, the people can always be brought to the bidding of the leaders. That is easy. All you have to do is tell them they are being attacked, and denounce the pacifists for lack of patriotism and exposing the country to danger. It works the same way in any country.

I så måte kan en ganske lett se likheter med det Göring poengterer i hvilken som helst oppløp til en krig, som demokratier har utkjempet. Forskjellene mellom demokratier som kriger og diktaturer er i så måte ikke til stede.

Never in the field of human conflict was so much owed by so many to so few. Desse orda til Winston Churchill frå august 1940, mynta på innsatsen til dei engelske jagarpilotane under slaget om Storbritannia denne lagnadstunge sumaren, har vorte ståande som eit symbol på den ukuelege britiske motstandsviljen mot eit Hitler-Tyskland som syntest å vera uovervinneleg. I tilbakeblikk har utsegna fått vidare symbolsk kraft. For vi står alle i gjeld til dei som ofra alt i kampen mot nazismen.

Selv om demokratiene var onde, så kan en ikke si direkte at de var like de som stod på andre siden. Aggresjonen under andre verdenskrig kan ikke tillegges Tsjekkoslovakia og Polen (Polen var dog ikke så uskyldighetsrene som de hevder, blant annet okkuperte de enkelt en del av Tsjekkoslovakia i 1938.)

Offer utan andlet
Men saka har òg ei anna side, som gjev orda til Churchill ein mørkare atterklang. For dei britiske flygarane som heroisk forsvara byane sine mot Hitlers Luftwaffe, skulle snart gjengjelde bombinga av uskuldige sivile med renters rente. Den tyske luftterroren mot Warszawa, Rotterdam og London i krigens første fase vart for inkje å rekna mot den angloamerikanske teppebombinga av tyske og japanske byar som følgde. Medan Hitlers og Stalins armear slakta ned for fote med ufatteleg råskap, var det vestmaktene som utvikla såkalla strategisk bombing til ein hovudreiskap for siger i den totale krigen.

Tja. Å si at det var en hovedredskap for seier i krigen blir litt feil. Amerikanerne, og forsåvidt britene visste utmerket godt at strategisk bombing i denne tidsepoken var særdeles lite effektiv. Men voldens spiral var startet, og spesielt på britisk side stod den øverste ledelsen tungt på siden «bomb sivile – skad moralen». Dog mange, spesielt nedover i systemet, prøvde alt de kunne for å øke treffsikkerheten. For det var mangel på treffsikkerhet som startet kappløpet med teppebombing, da man fant ut av at 1 av 5 bombefly var innenfor 5 km fra målet. 617 sq RAF beviste for ettertiden hva høykvalitetstrenede bombebesetninger kunne gjøre. Men tiden til å masseprodusere slike skvadroner var ikke tilstede på denne tiden. Det ville først komme mange år senere. Idag har massebombing fra luft blitt mindre og mindre brukt. Forsåvidt ikke pga omtanke for mulige ofre, men for det første er mediabildet er annerledes. Idag kan vi i prinsippet se døden inntreffe i sann tid. Slikt er ikke bra for kampmoralen. I tillegg har kostnadene blitt så høye ved våpnene som moderne luftvåpen har, så om man skulle brukt samme teppebombing ville en nasjons pengebeholdning forsvinne på 0 komma niks. I tillegg har man rent taktisk ønsket høyere treffsikkerhet. Hvis en bombe fra ett fly er nok, hvorfor risikere mer tap hos våre egne enn nødvendig. Egne tap er heller ikke bra for moralen.

Men å hevde at tyskernes angrep ikke var noe å sammenligne med, med tanke på amerikanske og britiske bombeangrep senere i krigen blir litt feil. Strategisk tanke for Tyskland tillot aldri å utvikle et strategisk luftvåpen, altså tunge bombefly. Men mediumtunge og lette bombefly som kunne støtte hæren var i fokus. For tysklands armeer var fokusert på blitzkrieg. Det resulterte i at tyskerne ikke hadde kapasitet til massebombing langt unna, men at de utførte det samme titt og ofte med den kapasiteten de hadde. Allerede 1 september 1939 fikk den polske byen Wieluń unngjelde.

Så det var ikke akkurat av menneskelige hensyn tyskerne ikke gjorde dette i større skala. De gjorde det ikke fordi de rett og slett ikke kunne gjøre det med det materiell og stridfilosofi de hadde.

Aldri tidlegare i krigshistoria hadde så få påført så mange så mykje liding. Frå den opphøgde synsstaden sin kilometer over bakken sleppte pilotane bombene sine over ein abstrakt topografi før dei returnerte til basar på den fredelege engelske landsbygda. Rekognoseringsfly fotograferte, analytikarar kalkulerte, nye åtak vart planlagde. Ei heilt ny form for krig vart oppfunnen, der gjerningsmenn og offer aldri møttest. Det gudeliknande blikket til piloten i skyene danna modell for den militære tankegangen.

Det er forsåvidt riktig. Evnen til å drepe øker jo lengre unna mann er. Derfor var dødstallene relativt lave når en fektet med sverd og brukte pil-og-bue, i forhold til artilleri. Og skal en virkelig sette spissen på ondskapstanke så er f.eks flechettegranater en god ting. Nordmenn i tjeneste har blitt drept med disse (de er ikke forbudt ihht til konvesjoner, de er forbudt hvis en bruker de i tettbefolkede områder.). Når en hører om galninger som sprenger bomber og seg selv i luften putter muttere og skruer i bombene sine for å øke dødstallet så er det kanskje lurt å minne på at det er ikke en ny ide.

Og for de som hevder at dataspill ikke har noen funksjon på evnen til å drepe. Vel tro om igjen. Bruken av dataspill i militæret rundt omkring i verden har ikke kun sin funksjon i kostnader for å si det slik.

Det gode samvitet
Etter krigen har tyskarane hatt sin grundige Vergangenheitsbewältigung, med holocaust som det ytste uttrykk for nazismen som organisert vondskap. «Vi», dei vestallierte, har derimot kjent oss frie til å minnast den andre verdskrigen som ein kamp mellom gode og vonde krefter. Dette er ei historie som stadig har legitimerande kraft, ikkje minst i den såkalla krigen mot terror. I ein viss forstand er vi alle born av denne forteljinga. Men samstundes er det ei glatt forteljing som aukar faren for sjølvrettferdig vald ved å underspela brotsverk i fortida.

Som nevnt tidligere, en av de mest effektive middelet ledere av et samfunn har er å opphøye en selv til helgen, mens motstanderen er satan. Slik er det i alle konflikter, fra krig til krangel mellom to kollegaer på jobb. Ens synsfelt krymper slik at all ens kraft kan fokuseres på å vinne.

Etisk skråplan
Den vestallierte bombeoffensiven mot Tyskland og Japan er eit lærestykke i korleis ein moderne, total krig gradvis flytter etiske grenser for til slutt å viska dei heilt ut. Då krigen braut ut i september 1939, appellerte president Roosevelt til båe sider om å avstå frå flyåtak på uskuldige sivile. Slike barbariske åtak, skreiv han, hadde «gjort kvar sivilisert mann og kvinne sjuk i hjarta og djupt skaka samvitet til menneskeslekta».

Voldsspiral. Et vel brukt ord innen «vanlig» vold og konflikter mellom større organisasjoner/samfunn. Rykter og faktiske hendelser osv fører til at konflikten ofte intensifieres og øker i styrke og ikke minst størrelsesorden. Media har her ofte en vital plass i taktikken. I krig er kaos første bud. En general kan f.eks ikke styre soldater i en infanteritropp. Når generalen har planlagt sitt angrep/forsvar er det lite i kampens hete han/hun kan gjøre. Og en hendelse er styrt av hvem som ser den, og oppfatningene til den som ser eller eventuelt opplever den. Konstant nedverdigende (media er flinke til slikt) av motpart vil automatisk medføre at motpartens opplevelse anses som propaganda, og ens egne opplevelser anses som faktum. En selvforsterkende trend i brutaliseringen. Den styres ikke av hva som har skjedd, men hva gruppen en selv tilhører trenger for å føle seg overlegen.

Seks år seinare fell atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Med rette har dette vorte ståande som eit vasskilje i historia til menneskeslekta. Men det nukleære massemordet som med eitt slag utrydda høvesvis 140.000 og 70.000 menneske og overlét tallause andre til ein langsam, pinefull død, var grundig førebudd gjennom den strategiske bombinga av tyske og japanske byar som gjekk føre. Vegen til Hiroshima var brulagd med stadig overskridande terror frå lufta.

Atombombene er litt spesielle. Dette var våpen som var i sin absolutt spede begynnelse. Forståelsen av skadevirkninger var ikke forstått i det hele tatt. Selv forskerne som utviklet den forstod ikke den fulle rekkevidde, om noen kan hevde at vi i dag gjør. Men amerikanerne visste hvordan krigen i Stillehavet utviklet seg. Og det er spesielt to hendelser som gjorde at amerikanerne var mer enn villig til å bruke atombombene. Den første var invasjonen av Saipan i 1944.

Under slaget på Saipan var det første gang amerikanerne stod ovenfor en japansk sivilbefolkning, Marpi Point mot slutten av krigen ble et brutalt møte for den amerikanske soldat, og samfunn på hvor man kunne forvente seg den japanske sivilbefolkning ville oppføre seg.

Året etter Saipan stod slaget for Okinawa for tur. Her var det en sivilbefolkning som ble ansett som laverestående av japanerne samtidig som de anså det som japansk land. Slaget var også skuespillplass for de største kamikazaangrepene til dags dato. Samtidig som tapstallene på begge sider overgikk nye høyder.

Disse to kunnskapene anslo ovenfor amerikanerne at en invasjon av selve Japan, som var planlagt i 1946, ville overgå de villeste fantasier når en snakket om tap både på egen side, motstanderens og den sivile befolkningen. Ovenfor denne antatte, men godt funderte, fremtidstro og atombomben så anså ikke amerikanerne at det var noe spesielt fra eller til om 100.000 døde på et øyeblikk. De fleste som var «motstandere» av atombombene, da som nå, er heller ikke så veldig uenig at en invasjon ville bli meget blodig. Det som er stridstema er om Japan ville kapitulert uansett pga blokaden som den amerikanske marinen effektivt hadde på de japanske øyer.

Uansett fortsatt blokade, eller invasjon. Dødstallene ville blitt høye på begge hendelser. Samtidig som man vet at blokader har en effekt som man ikke liker å prate om. Blokader går på sivilbefolkningen. Ledelsen overlever.

Den totale krigen
Strategisk bombing handla i utgangspunktet om å øydeleggja militæranlegga, infrastrukturen og produksjonsevna til fienden. Perspektivet var den totale krigen; det galdt å bryta ned heile den nasjonale økonomien til aksemaktene. Men presisjonsbombing av utvalde mål viste seg å vera krevjande, kostesamt og mindre verknadsfullt enn venta. Rein terrorbombing av sivile – i byrjinga rettferdiggjort som «dehousing» av arbeidarar i krigsindustrien – vart eit freistande alternativ.

Ja, det var rasjonalen ja. Utvilsomt. Men det var vel så mye politikerdrevet som militærdrevet.

Ei viktig grense vart overskriden i mars 1942, då Lübeck vart systematisk øydelagd av Royal Air Force. Byen vart vald av generalane ikkje fordi han hadde militær verdi, men fordi han utgjorde eit mjukt terrormål: ein historisk gamleby med tett folkesetnad i brennbare trehus.

Jeg vil hevde at grensen var passert lenge før den tid. Som skrevet ovenfor skjedde dette allerede fra tyskernes side 1 september 1939. Eneste forskjellen da og etterpå var evnen til å utføre større operasjoner. Rasjonalen bak utførelsen var lik.

Orientalske barbarar
Om britane fór hardt fram i Tyskland, hadde amerikanarane endå mindre hemningar andsynes Japan. Japanarane vart oppfatta som orientalske barbarar og handsama deretter. Brannbombinga av Tokyo i mars 1945 tok livet av 100.000 menneske – fleire enn atombomba over Nagasaki. Varmen frå eldstormen var så veldig at vatnet i kanalane koka. Denne gongen flaug pilotane lågt og fekk difor eit visst inntrykk av dei forferdelege verknadene. Lukta av svidd kjøt sat enno att i cockpitane då flya returnerte til basen meir enn tusen kilometer unna, og mange av pilotane skalv synleg på hendene. Til saman vart 59 store og mellomstore byar i Japan bomba i sunder – eit krigsbrotsverk som generalane til fienden tvillaust hadde vorte hengde for etter krigen om dei hadde freista noko liknande.

Nå var vel heller ikke Japan uskyldige. Rasismen var på begge sider mer fremtredende her enn i Europa (foruten i Øst kanskje), men amerikanernes syn på liv, og japanernes sitt syn var så forskjellige at det var ikke noe vei utenom en brutalisering av dimensjoner. Først og fremst var japanerens behandling av sivile, og krigsfanger langt mer brutale enn det tyskerne gjorde i vest (ikke i øst dog). Samtidig som hendelser som ville fått tyske soldater til å overgi seg på vestfronten, var japanernes svar å kjempe til døden. Dette gjorde noe med moralen til både soldater og ledelse.

Men dobbelmoralen. Selvsagt var den til stede. Og det i stort monn.

Killing Japanese didn’t bother me very much at that time… I suppose if I had lost the war, I would have been tried as a war criminal.
Curtis Lemay

Rettferdig krig?
Den uinnskrenka strategiske bombinga av Tyskland og Japan vart forsvara som ein naudsynt lekk i ein rettferdig krig der sjølve den vestlege sivilisasjonen stod på spel. Det var ikkje heilt utan grunn: Før D-dagen var bombeflya det einaste verkeleg effektive midlet ein rådde over for å slå attende mot fienden. Bombinga av sivile var eit vonde som skulle hindra eit endå større vonde: eit nazistisk Europa frå Volga til Brest.

Det hadde også en politisk slagside. Nemlig Stalin sitt press på vestmaktene til å minske presset på Østfronten. Dermed måtte også vestmaktene bombe for å tekke Stalin sitt ønske om mer press på Tyskland. Nok engang er altså sivilbefolkningen i press mellom stormaktsinteresser.

Men rasjonalen «nazistisk styre er værre» er ikke helt uten grunn. Foruten at begge sider bedrev terrorbombing, selv om evnen var forskjellig, så kan man ikke utelate et vitalt faktum. Europa var kastet ut i en krig som var initiert av Hitler. Man kan si meget om de liberale demokratiene, men om man legger tallene i sammen så var antall døde sivile langt færre hos de vestlige maktene enn de som ble bekjempet hadde skyld for. Tysklands behandling av jøder,slavere og sigøynere finnes ikke noe av likhet hos det vestlige. Japanernes fremferd i Kina har ingen som helst sammenlignbare hendelser utført av de vestlige.

Eit problem med dette argumentet er likevel at terrorbombinga auka kraftig i styrke og brutalitet etter kvart som sigeren rykte nærare. Så lenge tyske bombefly var i stand til å slå attende mot Coventry og London, var ein varsam med å sleppa helvetet laus. Eit stadig klårare herredøme i lufta skjerpa appetitten på terrorbombing. I 1945, då Tyskland og Japan hadde knekt ryggen, kasta ein alle hemningar. Det som byrja som ein forsvarskrig med ryggen mot veggen, enda som ei asymmetrisk krigføring der ein drap massivt utan å frykta massiv gjengjelding.

Nja. Skal ikke underslå det psykologiske i at man bombet mer jo lengre man kom i krigen. Det har dog også noe med evnen. Det var ikke før sent 1943 at britene og amerikanerne begynte virkelig å vinne over Luftwaffe. Tapene bombeflykommandoene fikk i starten var himmelhøye (før 1944), og mange operasjoner som man hadde lyst til å utføre ble stoppet fordi tapene ville sannsynligvis bli for store. Dermed var målønskene fremdeles ikke utført da Luftwaffe var nedkjempet og evnen (den økte kapasitet økte hele tiden under krigen på vestlig side). Så at det var kun at man var utenfor rekkevidde er lite trolig som en grunn. Og i 1941, da tyskerne stoppet med bombing (før de stakk av til Østfronten for å terrorbombe der som man glemmer ofte), var evnen til britene til å bombe omtrent ikkeeksisterende.

Samtidig kan man se det samme på Østfronten. Her hadde ingen av sidene noen strategisk bombekommando. Og selv om begge sider overgikk hverandre i brutalitet så ser man altså ikke noen storstilt bombing av strategisk karakter, selv om man ser den taktisk. Jeg er iallefall ikke i den tro at det var moralske kvaler som gjorde at det ikke forekom i stor skala på Østfronten.

For om det var hele grunnen må en også se at første halvdel av 1944 tok Eisenhower et grep som irriterte Bomber Harris grenseløst. Gjorde strategisk bombing til taktisk bombing for å underbygge den kommende invasjonen av Frankrike juni 1944. Ikke det at sivile ikke ble truffet. Veldig mange franskemenn døde.

Demokrati og massemord
Det var ikkje minst dette som gjorde den strategiske bombinga til eit så lokkande konsept for ei demokratisk stormakt. Éin ting var at ho til fulle utnytta dei overlegne vitskaplege, teknologiske og økonomiske ressursane til USA. Men minst like viktig var det at luftkrigen lett lét seg selja til ein brei demokratisk opinion. Øydelegginga av Tyskland og Japan vekte stor folkeleg åtgaum. Dei få kriga på vegner av dei mange, og endåtil krigarane sjølve kunne venda heim etter utførd ordre, – om dei då ikkje vart skotne ned. Slik kunne demokratiet råka eit totalitært diktatur utan å gje opp si eiga livsform.

Klart det. Egne tap er vanskelig å svelge når en vet man kan minske de ved å gjøre noe som påfører fienden større tap. Men det er ikke noe særskilt for demokratier. Diktaturer har også en egeninteresse av å utføre det samme. Minske egne tap, øke fiendens. Krigens rasjonale i nøtteskall. Ondskap så det holder selvsagt. Det var også en grunn til at de allierte ikke gjorde en døyt for å redde europas jøder. Jøder hadde trukket feil plassering i lotteriet.

Kjernevåpna
Dette paradokset har vi levd med sidan. General Curtis LeMay, hjernen bak brannbombinga av Tokyo, vart etter krigen øvstkommanderande for Strategic Air Command som disponerte dei nye amerikanske kjernevåpna. Han var overtydd om at atombombene kunne brukast på same måten som ein hadde brukt konvensjonelle spreng- og brannbomber under krigen. Alt i 1948 – før russarane hadde skaffa seg atomvåpen sjølve – hadde ein lagt planar for å kaste 113 atombomber over sytti sovjetiske byar. Men dette var berre byrjinga. I 1961 utarbeidde den amerikanske generalstaben ein atomslagplan som han sjølv rekna ut at straks ville ta livet av mellom 360 og 425 millionar menneske i land under kommunistisk kontroll.

General Curtis LeMay, var også en general viden kjent for å ikke ta hensyn. Men allikevel ble han «kastrert» av den politiske ledelse. Som med tider og stunder forstod rekkevidden av atomvåpen og eskalering (voldsspiral). LeMay var forresten ivrig på å bombe Kuba tilbake til steinalderen under missilkrisen i 1962. Men slike personer eksisterer knapt i dag. Iallefall ikke atomvåpenargumentet brukes offentlig.

«Bombeteknokratane» frå den andre verdskrigen feste grepet om atomvåpna og skapte ein mentalitet som framleis pregar amerikansk utanriks- og tryggingspolitikk. Adolf Eichmann – den plikttru drapsteknokraten utan innleving eller perspektiv – var ein sosial type som fekk gode vekstvilkår både i Washington og Moskva under den kalde krigen.

Absolutt. Deres evne til å distansere seg selv fra deres handlinger sier ingenting om hvis rollene var byttet om ville deres moralske tanke slått inn. Milgrameksperimentet viser det ganske klart.

Hannah Arendt har også skrevet mye bra innen dette tema.

Nytt herrefolk
For å setja saka noko på spissen: Krigen mot det tyske herrefolket la grunnen for eit nytt herrefolk som bygde krigsstrategien sin på at livet til den eigne befolkninga var verdt uendeleg mykje meir enn livet til fienden. Som den britiske generalen sir Arthur «Bomber» Harris, hovudarkitekten bak den strategiske bombinga av Tyskland, uttrykte det i februar 1945: «I do not personally regard the whole of the remaining cities of Germany as worth the bones of one British Grenadier.»

Da er man på kjernen av dilemmaet. Hvis en er i konflikt, skal en;
1) Utføre mest mulig drap hurtigst mulig for å vinne ned konflikten?
eller
2) Utføre færrest mulig drap over en lengre periode for å vinne konflikten?

Det «kjipe» er at ingen er rett, og ingen er rette. Alle konflikter er forskjellige, selv om resultatet er det samme, massedød.

Den tyske rettsteoretikaren Carl Schmitt hevda i 1932 at ingen ville opptre meir omsynslaust i krig enn dei liberale demokratia. For dei var fienden ikkje ein rival som det galdt å visa attende til dei rette grensene sine, som i den klassiske stormaktspolitikken. Han vart snarare oppfatta som ein kriminell som det var naudsynt å utsletta.

Og jeg tror at Schmitt har noe rett. Problemet oppstår i at diktaturer og autoritære styrer har ikke noe mer omsorg for «fienden» enn liberale demokratier.

Råkande innsikt
Schmitt var ein farleg tenkjar. Men innsikta er råkande. Terror er såleis ikkje så framand for dei liberale vestlege demokratia som vi finn det for godt å tru. Dei som sit i førarsetet i «krigen mot terror», har sjølve vore med på å utvikle den moderne terrorkrigen.

Thue glemmer dog noe. Finnes det noe som er rett å kjempe for eventuelt mot?
Jeg vil hevde ja.

Og da er man i dilemmaet. Vold kan løse problemer som vil være mer voldelige hvis de får lov til å utvikle seg. F.eks vil de fleste være enige i om at det ville vært forsvarlig å bruke vold for å stoppe Khartoum sine angrep i Darfur. Selv om kostnaden kanskje ville vært stor angående menneskeliv.

Men også av ein annan grunn lærer historia oss at krigen mot terror er eit djupt tvitydig prosjekt. For nettopp den asymmetriske krigføringa på andres territorium er ei sikker oppskrift på å avla terror. Berre slik kan Vestens fiendar ta krigen «heim» til ein teknologisk overlegen motpart, liksom britane tok krigen heim til det tyske herrefolket ved å bomba sivile.

Dette er litt vel lett «amerika is all to blame». Ja, amerika er en overnasjonal stat i den forstand den har hendene sine i både rene og møkkete lommer rundt omkring i verden. Men en skal ikke se helt bort i fra ideologi. Et land som Vietnam kjempet hardt mot amerikanerne, noe av grunnlaget var ideologi selvsagt, men også nasjonalisme og ønsket om frihet fra koloniherrer, der amerikanerne ble sett på som en. Men selv alle de grusomheter som skjedde i Indokina, så fortsatte altså ikke vietnamesere å angripe amerikanske interesser rundt omkring i verden. Selv om jeg ville forstått om de gjorde det ut i fra et hevnperspektiv. Dagens terror utføres av mennesker som regel ikke har selv opplevd amerikanernes «moral». De er ofte vel utdannede og ofte fra bedrestilte familier, både fra vest og i de samfunn som deres ideologi stammer ifra.

Det er verdt å tenkja over, i ei tid då amerikanske soldatar kan sitja i Texas og «ta ut» stammefolk djupt inne i den pakistanske fjellheimen ved hjelp av ein førarlaus drone og nokre trykk på eit tastatur.

Det er forsåvidt sant. Men det er ikke et amerikansk fenomen selv om de er ledende på området. Ønsket om avstand for de som dreper ovenfor sine ofre er like gammel som krig selv.

Så min oppfattelse for Thue sin kronikk er ikke at han prøver å se på liberale demokratiers evne til å utføre drap, og hvordan disse mekanismene fungerer. Selv om han er inne på dem. Og for å argumentere angående krigen mot terror, så brukes altså eksempler fra andre verdenskrig. Problemet oppstår når motstanderene under andre verdenskrig var skyldig i langt flere drap enn de liberale demokratiene, både av motstandere og ikke minst sine egne. 35.000 drepte i Dresden 1945 på en natt. 33.000 drepte på to dager i Babi Yar.

Om de «liberale» demokratiene fra denne tiden skal anklages for noe, er at de agerte for sent. Selv om det er etterpåklokskap som intet bringer noe fremover.

«Fog of War – Intervju med Robert McNamara»

Amalie er nå ute, de neste er et par gjenger

FriTanke bringer opp en viktig sak, der en pakistansk gjeng og en somalisk gjeng har oppstått med det formål å true homofile/lesbiske her i landet, og familiemedlemmer i det land de selv kommer fra eller foreldrene kommer fra. Samtidig går de til butikker for å tvinge innehaver å ikke handle med homofile.

Da er det bare å sette opp et charterfly. Samle opp avskummet, og sende de avgårde som ikke innehar norsk statsborgerskap.

muslimske homofile

Nasrallah sine taler, 23 januar og 25 januar 2011

23 januar

“It was claimed that [Special Tribunal for Lebanon (STL) Pre-trial] Judge Daniel Fransen needs from six to ten weeks to [study] the content of the draft indictment [on the 2005 assassination of former Prime Minister Rafik Hariri] submitted to him by STL Prosecutor Daniel Bellemare. We have noticed, [amid] the latest political developments, that the course of the STL’s indictment is being [hastened]. Assigning [a public hearing on Fransen’s questions about Bellemare’s draft indictment] on February 7 [illustrates this point]. It is required to use the tribunal’s indictment to serve certain political [purposes].

Leaking [information from the] STL investigation to magazines, television stations and newspapers has [been going on] for years. Bellemare did not do anything [about these leaks] because they served the aim of [targeting] Hezbollah and Syria. This party overlooked the leaks because they serve the main goal.
What is new [today] is the broadcast of audio-tapes [a reference to leaked New TV reports]. These [broadcasts harmed] the other party and the investigation’s credibility. Bellemare [suddenly showed] concern about the tribunal, [which indicated] – along with other previous evidence – that the STL targets a specific political party and does not [aim] to find the truth.

We began responding to the [STL’s] indictment. The first response was overthrowing the cabinet, which was unable to protect Lebanon and face the repercussions of the STL’s indictment.
There are statements that must be made about the issuance of the STL. We will make our statements when the content of the STL’s indictment is announced.
We will not succumb to imposed political [demands] after the STL’s indictment is announced. This is over. This is what we mean when we say that the stage following the [STL’s indictment] is different than before [the indictment]. This issue is over for us and is not subject to negotiation.

The second [topic is Progressive Socialist Party (PSP) leader] MP Walid Jumblatt’s stances. I want to thank him and the brothers in the PSP for his clear [decision] to stand with Syria and the Resistance, especially in the current critical [stage] in Lebanon… We appreciate Jumblatt’s stance, and we will [use] it as a basis for a new political stage of cooperation, as well as to confront all of the challenges that [will arise] in the upcoming period.

We in the [March 8 coalition] will request that the [new premier], yet to be named, forms a [national-unity] cabinet in which everyone participates. We are not calling for a cabinet that [excludes] any party in Lebanon.
We respect [the right of] everyone to be represented. If we disagree on whom will be the country’s premier, it does not mean that the opposition wants to [exclude] a certain party. The [new] cabinet must be cooperative, and it [must] work on [including everyone]. This is our stance…
Some say that if the opposition candidate for the premiership is assigned to form a cabinet, the privileges of the Sunni sect in the government would be harmed. Things are not that way.

We heard some [statements abusing] former Prime Minister Omar Karami. It is very unfortunate that these abusive [statements] were made by a [person] sentenced by the Lebanese judiciary [for] the killing of former Prime Minister Rashid Karami. I will not repeat accusations… Every Lebanese [person] knows very well that the [Karami] family is honest and patriotic… The [Karami] family has never been accused of [anything]. Any abuse of [this family] is abuse of all the Lebanese people.
All these campaigns were launched based on the assumption that Karami will be the opposition’s nominee for the country’s premiership…
Karami did not run [as a candidate] for the country’s premiership. He did not ask anyone [to assign him as PM]. He did not ask any local or regional political party to [make him] PM. He did not threaten [to do anything] if he is not assigned as PM.

During [the March 8 coalition] consultations on the country’s premiership, I called Karami and told him that we would need his consent if he [is named] by the majority of [MPs] for the country’s premiership… He thanked me and told me that he appreciates our trust, but his current health condition requires energy and effort, and voiced hope that we could find another [candidate] for the [premiership]…
[Karami] also said that if there was no other option, he would be willing to be responsible for this position… [I] then told Karami that we will stay in contact, and added that he was our first option. [Karami] has not inquired about this since then. I tell those who [verbally attack] Karami that this man must be appreciated because he [exemplifies] courage, integrity and determination.

[The March 8] parliamentary blocs and officials are still in contact. We will make our decision in the coming hours if the parliamentary consultations are definitely taking place tomorrow.
The [next] topic pertains to Prime Minister Saad Hariri’s [claims regarding] political assassinations… Different Sunni figures have taken the [position of the] country’s premiership… No one ever said when the position was transferred from one figure to another, that a political assassination [had targeted the previous PM].
The premiership is a position that [has certain requirements]… Talk that there will be a political assassination if Hariri is not named for [the country’s premiership] is… intimidation to the [March 8 coalition].

What has happened, and is still happening, is a political assassination of the Resistance – [the group] that is one of the most [important] in the region and that is protecting Lebanon today. It is not the US, the UN Security Council or anyone else that is defending Lebanon.
The army, people, Resistance formula protects Lebanon… There is someone who can prevent [the political] assassination of the [Resistance], but did not do so. On the contrary, [this person] worked to hasten this [plan].
We do not [aim] to [terminate] anyone. We performed our constitutional right to resign from the cabinet and overthrow it…We have to cooperate to overcome this critical stage. The country is targeted, and Israel is the one who has been [hoping] that Lebanon reaches this stage.

There are reports of an Iranian, Persian and Shia scheme [being implemented] in Lebanon… All these statements are misleading. We have always said that we do not seek [authority]. We have always said that our priority is resistance. If the [March 8 coalition’s] candidate [wins the country’s premiership], I hope the world would respect Lebanese legitimacy and constitutional institutions. [I hope] the assigned premier will be given the chance to form a united cabinet that works to serve the interests of the Lebanese people.

If Lebanon’s fate depends on one person, and if we do not know where Lebanon will head if Hariri [is not assigned as the country’s new premier], then this is a disaster. If any country’s destiny and dignity depend on one person [taking the position of the country’s premiership], this is [disrespectful] to the country and the Lebanese people.
We will go to the parliamentary consultations that will take place on Monday and Tuesday. We will [decide] whom the March 8 coalition will support for the country’s premiership tonight. I ask God that the Lebanese people and leaders choose the candidate who will serve the country [well].”

Oversatt som alltid av NOWLebanon

25 januar

“Brothers and sisters. On this occasion, I would like to say a few words regarding this occasion and the developments in the country and the region. Regarding the occasion, Arba’een [a Shia Muslim holiday marking the passage of 40 days following Imam Hussein’s martyrdom] is a reminder of Ashura.

God wanted the Resistance to be established in 1982 to destroy every US and Zionist project. The Islamic Resistance [was born] from the city of Baalbek to scream: Hail Hussein! Hail Hussein!

We recall [the past] days when it was said that Israel beats everyone. We recall the days in which our [leader] Abbas Moussawi came out and wore military garb and called on men to take part in training camps and join the Resistance.

Brothers and sisters, on the day of the resistant, we must address the [events] in the region. I hail the people of Tunisia who revolted and called for their rights and refused to be oppressed. We call on the people of Tunisia to unite and be aware [of dangers].

Yesterday, we heard that Mr. [Jeffrey] Feltman visited Tunisia. This is a bad sign. There is a new US plot being made [in Tunisia]. This must be rejected, because when the US and this sorcerer Feltman comes, there will be destruction. People talks about [Gilad] Shalit [the Israeli soldier captured in Gaza] and forget about the Palestinian people.

We say on this occasion… that from day one, we believed in Palestine and its people, and we will keep on struggling with [them] and fight [against Israel].We aim to cooperate with each other to cross this dangerous phase.

We sought to resort to constitutional institutions [in Lebanon]. In order to face the Special Tribunal for Lebanon’s (STL) indictment, we practiced our right and the [March 8] ministers resigned. Then we took part in consultations to name a new premier for the country. A few moments ago, President [Michel Sleiman] appointed former PM Najib Mikati as Lebanon’s new premier. The battle over the premiership consultations was very strong. I would like to tell you that many [foreign powers] interfered in it.

Imagine that US Vice President Joe Biden called one of the MPs to pressure them [to vote for outgoing PM Saad Hariri]. We have reached this result, and I have said that we understand the anger and feeling of [Hariri’s supporters]. But I want to say something, let’s suppose the results were vice-versa and [March 8] supporters took to the streets to protest, we would have witnessed a [US] and global campaign to label [March 8] as coup seekers.

However, because [March 14] is behind the protests, they have refrained from commenting on it. Why [does the West] respect the will of [March 14] and condemn the opposition? This proves that [the US] is only bound to political calculations and is backing one coalition [March 14] against the other. In all cases, today, there is a new opportunity. Threats against [Prime Minister-designate] Najib Mikati will be useless.

Some leadership groups who know what they are doing seem to have an experience in forging facts, starting with the STL, false witnesses, [and now a] new forgery. [March 14] wants to start saying that Mikati is Hezbollah’s candidate, but in the 2009 [Parliamentary Elections] he was running [on Hariri’s list]. Saying that Mikati is Hezbollah’s candidate is a sectarian provocation.

In the last 48 hours, Mikati decided to run for premiership, so the opposition found in him an opportunity for Lebanon because March 8 did not want to enter in an battle [to abolish] March 14.The next PM will not be Hezbollah’s, nor will the next cabinet. This is only said to provoke [foreign powers] against Lebanon, [including] the US and Israel.

I wish for those to stop forging, because it will not yield results. We are not power seekers. Until 2005, [Hezbollah] did not take part in any cabinet.

We never asked for a ministerial portfolio. All we asked for [we did as a Resistance]. We did our best to defend the country and [liberate] its land.

We want two things from you: 1- Leave us alone, we do not want you to plot against us or backstab us. We are going to die in the South… but leave us alone. Let us be killed by gunshots pointed at our chest, not our backs. In the past years, what did [the Hariri cabinet] do for the North, Akkar, etc.?

People go sleep while we train because we believe that there will be transformations in the region, because we believe that the Palestinian people are at the riskiest of phases [right now].

Because since 2005, [March 14] went to Washington and made commitments and are plotting against the Resistance. You asked for the [2006] July War on Lebanon and today comes the STL project to get rid of the Resistance, but you will fail. The biggest forgery and lie is to accuse Hezbollah of wanting to control the country… and impose the Persian project.

This talk will not yield results. As for Hezbollah, we have a vision. We support Mikati and we ask him to form a national unity cabinet. We do not want a victor or a loser. Rejecting to take part in the next cabinet means that [March 14] wants to rule the country alone. We have a lot of problems regarding [March 14]’s fiscal projects. It is up to the Lebanese. If [we] do not seek to form a national unity cabinet, where are [we] taking the country?

The world does not have a time for you. Let us not waste time. Regarding the threats that the cabinet is being led by Hezbollah, what [do you think] Israel will do in Lebanon [afterwards]?

The army, people and Resistance of Lebanon [protect the country]. [All three] are there and ready. The balance of deterrence that [was created in Lebanon] by the Resistance protects Lebanon. The chance is there for anyone. Those who do not want to take part in the next cabinet should give Mikati at least a year.

But those who want to protest in the streets want to say: Me or no one else. You are asked to be wise, patient… Hussein will keep on calling for you to confront Israel and the US. We want to tell the Hussein that we will not be cheap in bloodshed. Hail Hussein. Hail Hussein.”

Oversatt av NOWLebanon

Frp sitt syn på Hamas Vs Israel

Støre har blitt tatt på direkten, med buksene nede, trusa dratt over hodet. Om ikke i løgn, men iallefall i forlegenhet.

Men Siv Jensen er dog like artig, der vi kan ta henne i forvrengning, eller i minste fall unnlatelsesynd.

Hamas regnes for å være en terrororganisasjon av USA og EU. Hamas har brukt stygge virkemidler, med blant annet kvinner og barn som levende skjold. Jensen mener det er et blindspor i forhold til utviklingen i Midtøsten.

Som forsåvidt er sant. Hamas har brukt sivile som skjold.
Problemet til Siv Jensen, om det skal være boikottgrunn, er at den andre part. Israel. Også har bedrevet denne artige leken for sivilister. Nå kan kanskje forsvaret være at Hamas er mer «kyniske» i bruken. Dog, den blir jo litt kvapsete. Samme i Libanon, begge sider har en tendens til å bruke sivilister i sin maktkamp.

Finanskrisen og de skyldige

Vg.no/e24 bringer nyheten om «svaret» på finanskrisen. Og der står det følgende i en «faktaboks»;

Svikt i finansiell regulering og overvåking har vært ødeleggende for stabiliteten i USAs finansmarkeder.

Spørsmålet blir da hvem. Frontline/PBS sendte for en stund siden et program kalt «The Warning». Anbefales.

Solhjell, Isaksen og redselen for å vite om

Etter at Solhjell prøvde å komme seg i forkjøpet ved at Bård Larsen (Cevita) kommer med bok om venstresidens svermeri til det autoritære. Isaksen liker selvsagt ikke Solhjells kronikk. Det var forventet. For begge misser det essensielle.

Maktperspektivet

Mange samfunn har maktfordelingsprinsippet i sin konstitusjon. Mange land har i prinsippet en klar deling og lever godt som det. Men det er kun ønsket til alle deler av makten i et samfunn som avgjør at maktfordelingen opprettholdes. Mange land har gitt eksempler på at det er andre maktkonstellasjoner i samfunnet som kan rykke maktfordelingsprinsippet opp på en dag eller to. Det dreier seg regel om politi/sikkerhetstjenestene eller militæret.

Min sti er alltid ren

Saken utvikler seg egentlig til det kjente. Venstresiden vil si at det også høyresiden har svin på skogen, mens høyresiden vil hevde at slikt skjer, men ideologien til venstresiden er den egentlig store stygge ulven. Alle blir fornøyde og man lulles tilbake i søvn igjen.

Problemet med autoritære trekk ikke er forbeholdt en ideologi, og at ingen er utelatt.

Som Isaksen skriver til innledning;

Bård Vegard Solhjell må svare for hvorfor SV i dag har folk som vil gi fredsprisen til Castro, hyller Hugo Chávez og vil ha revolusjon i Norge.

Som forsåvidt er helt legitimt, men tør Isaksen å spørre dette til sine «egne». George W Bush f.eks. Den ene leder ett av de frieste regimene i verden, de andre har heller noe suspekt forhold til ordet frihet som vi forstår det som samfunn. Dog, antall døde i deres fotspor, av handlinger de selv har ansvaret for er forskjellige. Det man da står tilbake igjen med, er et forsvar hvorfor handlingene måtte utføres. Og ikke om den autoritæres natur i handlingene.

Evnen til å utføre handlinger ovenfor «tredjepersoner» har ingen forskjell. Om man kaller seg liberal, kommunist eller konservativ. Hva da med sine egne? Er det f.eks forskjell mellom de autoritære trekk hvis man mener at staten skal ha restriksjoner på sitt forhold ovenfor individet.

Isaksen skriver;

ÅRSAKEN TIL at den radikale venstresiden så ofte havner i kompaniskap med det autoritære ligger i selve tankesettet. Kjernen i de liberale demokratiene er ikke flertallets ubegrensede makt til å styre, men beskyttelsen av mindretallets rettigheter. Kjernen i den radikale og revolusjonære sosialismen er en annen: Opprettelsen av utopien «det klasseløse samfunn».

Kjernen i det liberale demokratiet ligger kun i forhold til staten og individet. Den sier ingenting om private maktkonstellasjoner kan oppstå, og sannsynligheten at slike maktkonsentrasjoner forsvares er ikke å finne på venstresiden. Den eneste forskjellen er hvor makten og andel av makten ligger hen. En svak stat, men sterk privat enhet kan like godt utvikle seg til det autoritære som en stat kan. Latin-Amerika er full av militser som kanskje ikke er liberale som Isaksen liker å fremheve, men de er heller ikke venstresidens barn eller statlige.

Astrid Medland i db.no har en artikkel der det står skrevet noe underfundig;

Fascinasjonen for DDR var like aparte. Berge Furre beskrev Berlinmuren som «Sovjets grensefestninger», en nødvendighet som vern mot vestlig aggresjon mot Sovjet, og slukte her deler av den offisielle kommunistpropagandaen. Knut Løfsnes, formannen i SF, skrev i 1962 at de som rømte fra øst til vest ikke var politiske flyktninger, men «levestandard-flyktninger.» Bjørn Johannessen og Kjell G. Rosland skrev at man måtte forstå grunnene til at muren var bygd, og skrev ambivalent om flyktninger som ble skutt ved den.

Er ikke samfunnet herlig, med tanke på hvem som anses som uverdige flyktninger i denne tid. Idag kalles de lykkejegere.

Viljen til å finne det perfekte

Det som er første bud for autoritæritet er evnen til å tro at en innehar oppskriften for det perfekte samfunn. Der er både høyre- og venstresiden skyldige, også liberalismen. Det som dernest står i veien er evnen til å gjennomføre. Og gjennomføringsevnen blir svekket om makten fordeles på flere samfunnslag og grupperinger. Maktfordelingsprinsippet er bare en organisering av statens makt. Allikevel vel vital, men ikke «uslåelig».

Vietnam er mange villige til å trekke frem. Man glemte FNL og Ho Chi Minh sin brutalitet. Noe sikkert venstresiden gjorde. Men glemmer høyresiden Sør-Vietnams «helgeturer» inn i Kambodsja? Realpolitikk kalles slikt, og støttes eller motarbeides avhengig av den farge enn selv innehar og hvilken farge den som utfører realpolitikken har. Det er stygt, det er brutalt, og det er uten farge i sin natur. Ondskapen er ikke i tallet, men handlingen i seg selv.

Hvordan vite at ting kan gå galt?

Bruk følgende filosofi;

Om en kommer over en som søker makt, enten for å hjelpe, for å finne sin bevegelse utopi, anta det værste og at ting vil bli utnyttet. Om de selv sier de vil redde deg og dine, vær ekstra påpasselig. Anta videre at makten er ond, uansett farge den kommer i. Det vil aldri slå feil.

Til slutt;

– SVs ungdomsorganisasjon har videreført moderpartiets tradisjon med studieturer til diktaturer, som kameratslige brigadeturer til Cuba. De unge lovende fraterniserer med landets kommunistparti mens forfattere og andre dissidenter sitter fengslet, skriver han.

Høyrefolk reiser dit på ferie. Kritikken kan taes senere. For husk, det har med fargen å gjøre, ikke om man er autoritær eller ei; Larsen går gjennom høyresidens galninger, men mener de var som dverger å regne. Og Men mye av det var nok realpolitisk, man støttet Franco som et bolverk mot kommunismen, sier han.

Ja, det er ikke måte på hva man kan unnskylde, så lenge det er realpolitisk og har en rasjonal bak. Det blir bare så mye værre om en venstrepolitisk person gjør det. Selv synes jeg et forsvar basert på tall er noe spakt. En skal holde sin sti ren!

Til ettertanke

Alexander Solzhenitsyn, viewed as a political figure, was very much in the Russian conservative tradition — a modern version of Dostoevsky. Like the great 19th-century writer, Solzhenitsyn despised socialism and yet had no use for Western culture with its stress on secularism, freedom and legality.

I recall very well the commencement address that he delivered 30 years ago at Harvard University. The audience of students and their families, aware of Solzhenitsyn’s anti-communism, expected a warm tribute to the West — and especially to the United States, which had granted him asylum. Instead, they were treated to a typical Russian conservative critique of Western civilization for being too legalistic and too committed to freedom, which resulted in the “weakening of human beings in the West while in the East they are becoming firmer and stronger.” At the bottom of this censure lay a wholesale rejection of the course of Western history since the Renaissance.

Solzhenitsyn blamed the evils of Soviet communism on the West. He rightly stressed the European origins of Marxism, but he never asked himself why Marxism in other European countries led not to the gulag but to the welfare state. He reacted with white fury to any suggestion that the roots of Leninism and Stalinism could be found in Russia’s past. His knowledge of Russian history was very superficial and laced with a romantic sentimentalism. While accusing the West of imperialism, he seemed quite unaware of the extraordinary expansion of his own country into regions inhabited by non-Russians. He also denied that Imperial Russia practiced censorship or condemned political prisoners to hard labor, which, of course, was absurd.

In some of his historical writings, there are strong hints of anti-Semitism, a common vice of writers of the conservative-nationalist persuasion in Russia. In his 1976 book, “Lenin in Zurich,” Solzhenitsyn depicts Helphand-Parvus as a slimy character who tries to persuade Lenin to return to Russia to start a revolution. In “August 1914,” published in its expanded form in 1984, he explains the assassination of Prime Minister Pyotr Stolypin by Dmitry Bogrov, a thoroughly assimilated Jew, on the alleged grounds that Stolypin’s plans for a better Russia promised nothing good for the Jews. Fortunately, in his last book published in 2003, “Two Hundred Years Together,” an ambitious history of Jews in Russia, Solzhenitsyn unequivocally exonerated the Jewish people of responsibility for the Russian Revolution.

It is difficult to envisage what kind of a Russia Solzhenitsyn wanted. He was not unhappy about Russia’s loss of its imperial possessions, yet he did not favor a state based on law and democracy. He disliked what he saw after his return to Russia in 1994, during Boris Yeltsin’s rule, but, strangely enough, he came to terms with then-President Vladimir Putin and his restrictions on both democracy and the free market. Although Solzhenitsyn vehemently rejected communism, in many ways he retained a Soviet mind-set. Anyone who disagreed with him was not merely wrong but evil. He was constitutionally incapable of tolerating dissent.

His comments on current events were sometimes bizarre. In 1999, he condemned the NATO bombing of Serbia in defense of Albanian Kosovo, action which he described as following the “law of the jungle: He who is mighty is completely right.” He went so far as to assert that there was “no difference in the behavior of NATO and of Hitler.” Yet he did not ask himself whether the Albanians, persecuted by the more mighty Serbs, did not have the right on their side. Nor did he compare NATO’s actions in Kosovo to those of Putin in Chechnya, where the Russian military not only bombed a population that sought independence, but destroyed the region’s capital, Grozny — a city that was part of the Russian Federation.

Solzhenitsyn’s assumption that he would become a prophet upon his return to Russia did not play well with the public. My impression is that he was widely considered a relic of the past. For this reason, his television program, “A Meeting with Solzhenitsyn,” attracted so small of an audience that it had to be canceled. His October 1994 speech to the State Duma was tepidly received, as was his ambitious historical novel, “The Red Wheel.”

When all is said and done, Solzhenitsyn will be remembered primarily for his remarkably courageous resistance to and criticism of the Soviet Union. Although many commentators claim that he was the first to alert the world to the horrors of the gulag, this is not true; there were quite a few books on this subject before the publication of his “One Day in the Life of Ivan Denisovich” and “The Gulag Archipelago.” Nonetheless, it is correct to say that Solzhenitsyn’s works were the first to be issued from the Soviet Union and, in the case of “One Day in the Life of Ivan Denisovich,” the first to be published in the Soviet Union. The effect of these works was immense both in the Soviet Union and abroad, helping to discredit morally the communist regime among those who still entertained illusions about it. In this manner, Solzhenitsyn contributed to the Soviet Union’s ultimate collapse.

No one can deprive Solzhenitsyn of this honor. But when it comes to the recommendations he made to his compatriots, many doubts remain. Russians obviously have little in common with the Oriental nations; by race, religion and high culture, they belong to the West. Therefore, when Solzhenitsyn rejects Western values as inapplicable to his country, he leaves it in a cultural limbo — it belongs nowhere and only to itself. This is a recipe for isolation, and isolation breeds aggressiveness.

Richard Pipes is professor of history, emeritus at Harvard University and author, most recently, of “Russian Conservatism and Its Critics,” which has just been published in Russian translation.

Storebror ser deg – Ønsket om mer kriminalitet

Dommerstanden er som oss alle andre. Og de som fremdeles skulle ha større tiltro til beslutningssansen til høyt utdannede bør lese kommentaren til lagdommer Iver Huitfeldt (tidligere fengselsdirektør på Ullersmo og statsadvokat).

Rasjonalen til Huitfeldt er veldig enkel. Om en ikke innfører mer overvåkning vil kriminelle tjene på dette.

Argumentasjonen mot datalagring stammer fra 1950-årene da vi fryktet overvåkingsstaten, «storebror ser deg». Dagens reelle trussel er kriminalitet og terror, den krever jeg at staten beskytter meg mot. Forslaget om datalagring bygger nettopp på en ærlig og oppriktig vilje til å trygge borgerne basert på den kunnskap og det ansvar justisminister Storberget har!

Nå er nok skepsisen til staten, prestemakten eventuelt kongemakten osv, langt eldre enn 1950-årene. Staten er i dag den mektigste makten vi har her i landet. Det essensielle i maktdeling er at den ene delen aldri skal kunne overkjøre andre maktenheter. Norge har allerede en veldig sterk stat. Spørsmålet er om man vil at den i prinsippet skal gjøres enda sterkere, som ved et tastetrykk kan gå fra prinsipp til faktisk.

I dag bidrar historiske trafikkdata til å oppklare svært mange straffesaker. I narkotikasaker etablerer politiet forbindelser mellom mistenkte ut fra ringemønsteret. En sak hvor den innsatte rømte etter overfall på to fengselsbetjenter hadde ikke vært oppklart uten trafikkdata. Villainnbrudd av utenlandske bander oppklares med trafikkdata.

Høres forlokkende ut. Men dette betyr egentlig kan ha skjedd på to måter;
1) At de var allerede under oppsikt, og dermed under overvåkning.
2) At politiet har utført ulovlig innhenting av data.

Idag slettes trafikkdata hurtig av operatørene, fordi de ikke har behov for dem. Men ved forespørsel fra politi/domstol kan de lagres. Altså, politiet har allerede de mistenkte i lupen. Trafikkdata har ikke ført frem til ny «uoppdaget» kriminalitet, ei heller ville DLD vært av effekt på en slik sak.

Det er to ting DLD kan brukes til;
1) Historisk etterforskning på et forhold som allerede har skjedd.
2) «Sveip» over mange personer for å finne noe mistenkelig.

Når dataene allerede er der, er det ingenting som forhindrer at mulighet 2) kan utføres. Altså vil en fremtidig stat ha muligheten til å finne ut historisk hvem som mente hva, gjorde hva osv som kanskje i fremtiden vil være uønsket. Og de som kan litt historie vet at kunnskap om mennesker er også en makt over dem. J.E.Hoover ville nok elsket et slikt direktiv. For, hvilken dommer kan si at de er mot at politiet kan foreta store undersøkelser fordi de mistenker at mange laster ned ulovlig musikk? Det er jo kriminalitet.

Det er også viktig å legge merke til hvordan man definerte DLD i starten og nå. Da DLD kom opp i lyset første gang var det for å beskytte mot terror. Og kun det. At det i prinsippet ikke beskytter mot terror, men kan oppklare terror er det dog ingen som sier noe om. Så var det organisert kriminalitet og terror. Så alvorlig kriminalitet og terror, og til slutt ved dommer Huitfeldt er det kriminalitet.

En liste vil forbause og overbevise om nytten. Men når dagens datalagring ut fra faktureringsbehov tar slutt, vil politiet miste dette viktige etterforskningsmiddelet.

Det forbauser meg mer at listen ikke er med som vedlegg.

Det er her kunnskapen svikter. Argumentet om at politiet kan få tilgang til trafikkdata ved en konkret mistanke om at en straffbar handling skal begås er ikke et alternativ, vi trenger begge deler. For i virkelighetens verden er det bare et forsvinnende lite antall straffbare handlinger der politiet kan ha mistanke før handlingen er begått. Frykten for terror er et unntak, men politiet kan ikke overvåke alle potensielle terrorister. Stockholmsbomberen var ikke i søkelyset tross mange faresignaler, historiske data kan avsløre medvirkere.

Det er så. Men det Huitfeldt argumenterer her har ingen grense. Alle metoder og handlinger som kan potensielt oppklare kriminalitet har det samme argumentet som basis. Allikevel sier mange land stopp, andre ikke.

Og angående DLD og alle terrorister. Det vil være mulig om man ønsker det. Sette opp markører på «tvilsomme» personer. Og så lage historisk tre av de som kontakter disse, eller som blir kontaktet. Man kan lage flotte personkontakttre med slikt. Problemet er at slikt er enkelt å omgå. Bryt det vanlige mønstret. Og dermed vil det nye mønstret også inngå i overvåkningen. Og vi har gangen gående helt til rubbel og bit er med i morroa. Lenge før det har skjedd vil nytten ha forsvunnet pga den store mengden og det vil bli umulig å sile ut det man er på jakt etter.

Terror bekjempes ikke med politimetoder. Men at støtten for terror forsvinner. F.eks ETA, som startet opp under en fascistisk politistat som hadde fri metodebruk, men det var først etter at den mistet støtte lokalt de er så og si utradert.

Datalagring dreier seg ikke om overvåking i sann tid, men om å hente frem historiske data i ettertid. Det er bare personer som på en eller annen måte er «i nærheten av» det straffbare som blir berørt ved at politiet – etter rettslig kjennelse, strengere enn i dag – får tilgang til hvem som har vært i kontakt med hvem.

Datalagring kan med noen få tastetrykk være over i sann tid. Det er ingen hokus pokus teknologiskus det. Det gjør det dog ikke bedre at det kun er «historisk». Historisk er den tid jeg skrev historisk første gang. «I nærheten av», flytende definisjoner fra en juridisk person bør alltid møtes med en stor porsjon skepsis.

Kriminelle kan unngå at data lagres? Nei, de gjør jo ikke det i dag! I virkelighetens verden er de fleste kriminelle handlinger nokså eller middels dårlig planlagt. Det er derfor vi har så mange i fengsel, se bare på det best planlagte hittil, NOKAS-ranet!

Uten å vite, var det vel en liten ørepropp som falt ut som fikk DNA-utslag som fikk politiet på sporet. Altså, politiet fikk dermed en sterk mistanke om hvem en av de var. Og spaning i Oslos gater, fordi de kjente til miljøet fra før. Helt uten DLD.

Å stemme mot at politiet fortsatt skal ha tilgang til historiske trafikkdata er i realiteten et håndslag til kriminelle og truer samfunnet på bekostning av rettstryggheten for folk flest. Sannheten er at uten lagrede trafikkdata vil mange alvorlige straffbare handlinger i fremtiden forbli uoppklarte.

Det er et håndslag for ønsket om at staten ikke skal kunne vite alt. Selv om de idag vet mye, mye mer enn det man selv er klar over. Og jeg tviler på at DLD hadde reddet en del av de som har blitt feildømt for mord opp igjennom årene. Og hvis trafikkdata skulle vært avgjørende i Baneheiasaken ville Viggo Kristiansen vært frikjent. Domstolene mener han er skyldig. Så DLD er hverken noen garanti for at skyldige blir dømt, eller at uskyldige blir frikjent.

Fremskrittspartiet har helt mistet proporsjonene og kan ikke snakke seg fra et tungt ansvar for å svikte i kampen mot kriminaliteten. Høyre må være ansvarlig!

At Frp gjør noe taktisk her, forsåvidt enig i. Men det er politiske partiers rett. En dommer som prøver å instruere lovgivere, den er litt mer suspekt.

Hvordan tulle med gennasjonalistene

Document.no fortsetter sin ferd med å definere norskhet. Kan vel forsåvidt være en artig sak. Men deres dybde er vel ikke akkurat grensesprengende.

Det enkle er blitt vanskelig

Rubb 23.01.2011

I en pause på jobben min var det en interessant diskusjon og meningsutveksling for noen dager side. For ordens skyld, den gikk fredsommelig og vennlig for seg.

Norsk er i denne sammenhengen det som i dag kalles etnisk norsk.

En av mine fremmedkulturelle kollegaer uttalte at hennes barn er norske. Dette var en av mine norske kollegaer uenig i. Vedkommende argumenterte med at barna er vokst opp i Norge, prater norsk, deltar i norske tradisjoner, men har også en dyp forankring i sin opprinnelige kultur, og er derfor å anse som fremmedkulturelle med en tilpasning til norsk kultur. Den fremmedkulturelle kollegaen var ikke enig i dette. Det er det vanlige snakket om hva er egentlig norsk, og hvordan skal norsk defineres?

De var enige om at de juridisk er norske pga sitt statsborgerskap.

Det ble så lagt frem et tankeeksperiment, som er som følger:

En norsk familie drar for eksempel til India og lar sine små barn vokse opp i en by preget av hinduer. Disse deltar aktivt i de lokale tradisjoner og lærer språket. Etter 15 år bestemmer de seg for å returnere til Norge. Dermed har de ikke med seg norske barn/ungdommer tilbake til Norge, men indiske barn/ungdommer.

Denne logikken var hverken hun som diskuterte eller tilhørerne enig i. De er selvfølgelig norske! De er ikke indere.

Så moralen er:

Alle kan bli norske, men vi norske kan kun være norske.

Hvorfor gjøre det enkelt for seg selv. Følg europeisk tradisjon ved å være selvkritisk.
Spørsmålet en da skal stille er da;
Hvordan definere adopterte, og hvis en skal gjøre det virkelig artig;
to adopterte får barn sammen.

Vil disse barna da være hva?
Norske?
Lik andel av besteforeldrenes land?

De sakkyndige – Stanghelle Vs Qvigstad

Stanghelle i Aftenposten skriver i en meningskommentar at sakkyndige er ikke noen guder i en rettssal, uten at de kan møtes med kritikk. Både av dommer, aktor og forsvar. En forsåvidt helt grei kommentar fra Stanghelle der han problematiserer et vesentlig moment i rettsvesenet og en gruppes makt under en sak.

Statsadvokat Qvigstad kommer da med en oppfølgingskommentar som totalt overser hele poenget med Stanghelles kronikk. Ikke et eneste sted tar han opp de momentene som er av prinsipiell art. Men et moment som har personlig interesse for Qvigstad selv. Ja det er verdig et tilsvar, spesielt når Qvigstad forsikrer oss at aktoratet var i full tiltro til de sakkyndige.

Deretter ble samtlige sakkyndige for lagmannsretten også gjenoppnevnt for Høyesterett. La meg for ordens skyld understreke at påtalemyndigheten var av den oppfatning at alle de sakkyndige hadde bidratt til sakens opplysning på en saklig og nyansert måte under behandlingen i lagmannsretten.

La meg gjette, uten å vite, de var oppnevnt av påtalemyndigheten?

Lars Weisæth får gjennomgå i Aftenposten, og ut ifra det jeg selv har opplevd fra den mannen gjennom kun en gjesteforelesning innen katastrofeplanlegging (i vid forstand) så har jeg en viss forståelse for det. Det var en selsom opplevelse. Han sa iallefall da at han jobbet mye med luftforsvaret på den tiden.

– Er du partisk?

– Jeg er det i den forstand at jeg snakker ut fra den medisinske skolen jeg står i. Jeg er trygg på at forskningen jeg bygger mine standpunkter på, er den korrekte. Jeg mener det er galt å si at jeg støtter den sterke part ensidig, sier Weisæth.

Han mener for eksempel at det blant andre sakkyndige er gått inflasjon i bruken av posttraumatisk stresslidelse. Og at han derfor ender opp med å være uenig med dem.

Her sier egentlig Weisæth at han mener andre har feil, mennesker som angivelig skal ha den samme kvalifikasjon som han selv. Det blir jo spesielt. Det er klart det eksisterer forskjellige faglige oppfatninger, men den kampen skal en ikke ta i retten. Med dette, virker det som målet er å få faglig anerkjennelse gjennom rettsoppgjør. Det som skal gjøres av sakkyndige er å følge de kriterier som er anerkjent som PTSD.

Den «artigste» konklusjonen til Weisæth var i forbindelse med KatoAir-hendelsen der det konkluderes fra Weisæth sin side at det var pga at det var en nordlending ombord at alle andre levde. Du verden, for en konklusjon. Var det mange nordlendinger ombord UAF93? Men hvis det hadde vært så hadde de altså klart seg.

Flere har hatt problemer med den mannen.