Islam, fredens religion

Kjetil Rolness er igjen skarp med sin penn.


FÅ REAGERTE da Otto Jespersen satte fyr på Det Gamle Testamentet i 2006. Hvorfor brant han ikke Koranen? «Jeg blitt 52 år, og vurderte det slik at jeg fortsatt kan ha tjue gode år til å leve,» svarte komikeren, som senere ble felt i PFU for jødehets.

Det finnes ingen likhet for satireloven. Alt jøde- og kristendom har måttet tåle av refs, hån, kritikk og latterliggjøring, skal islam få slippe. Finn Graff, Dagbladets store karikaturtegner, spiste kristenfolk til frokost, men nektet å tegne Muhammed. Graff var ikke bare glad i livet. Han ville vise «respekt for muslimenes religiøse forestilling».

TRUSLER OG DRAP burde få oss til å miste respekten for en religion. I stedet er vi blitt komisk respektfulle, av hensyn til egen helse og rikets sikkerhet. Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra all vestens gudløse regjeringer om at islam er fredens religion.

Budskapet gjentas hver gang menn med skaut kutter hodet av folk på gaten, massakrerer skoleelever eller utsletter landsbyer. De ansvarlige kaller seg muslimer (ikke jihadister eller islamister). De mener å handle på vegne av 1,6 milliarder trosfeller. De påkaller Allah, hevner Muhammed, siterer Koranen, drømmer om kalifatet. Men de har misforstått sin egen religion. Terror har ingenting med islam å gjøre.

Dette er fastslått av en rekke religionsvitere: Børge Brende. Barack Obama. Francois Hollande. David Cameron. Tony Abbott. Den framstående teologen George W. Bush proklamerte fra en moské i Washington, bare en uke etter 9/11: «Terroristene bryter med grunnsetningene i den islamske tro. Islam er fred.»

FREDENS religion må selvsagt fredes. Også fordi tilhengerne er helt usedvanlig følsomme. Terroristene er kanskje bittelitt ufølsomme, men det ser mange muslimer ut til å tåle. Det de ikke tåler, er vitsetegninger. Særlig de som er trykt i obskure franske satireblader eller skandinaviske dagsaviser. Normalt ville disse være lett å unngå og ignorere. Men noen tjener på å gjøre et blodig, globalt nummer av dem, og provosere fram sine trosfellers raseri, under påskudd av å beskytte deres følelser og identitet.

Da er det godt å vite at vi har norske statsråder som ikke forsøker å forklare tegningenes kontekst (at de må forstås som kritikk av maktmisbruk eller selvsensur, ikke som hat eller hets). Det gjelder å snakke så barbarene forstår, og dreper færrest mulig. Si unnskyld og gi dem rett: Tegningene er i seg selv krekende. Slik en hammer gjør vondt. Og se, der borte står en kristen bladfyk med rar frisyre. Det var han – og bare han – som gjorde det!

Når så syndebukken fortsatt lever, påviser løgnen, presiserer at han ble hengt ut for vanlig journalistisk praksis (å bruke faksimile for å vise hva striden handler om), og kaller den særnorske krisehånderingen for et svik, så må man ikke innrømme å ha sagt noe galt. Bare beklage om mannen opplevde en belastning. Det får holde. Radikal islam er dessuten ikke noe problem i Norge, ifølge vår mest sannsynlige neste statsminister.

«JE SUIS CHARLIE». All ære til tydelige Erna, unntaket Solhjell, fortvilte Rossavik, og modige, moderate muslimer som Sylo Taraku og Yousef Bartho Assidiq. Men Jyllands-Postens Flemming Rose minner om at drapet på Theo van Gogh også utløste festtaler for ytringsfriheten. Så kom stillheten. Politiet har avverget nesten ti terrorforsøk mot J-P. Nå ligger avisen lavt. «Er ikke det å gi islamske fundamentalister makten over redaksjonelle beslutninger,» ble Rose spurt på dansk TV. «Ja,» lød svaret. Etterpå ble programlederen kalt inn på teppet fordi han løftet opp tegningene i noen sekunder.

VI TRENGER ingen blasfemilover så lenge profetens ære voktes med vold, og 50 norske statsborgere har fersk kamptrening fra Syria. Vi trenger ikke skjeggete mørkemenn når opplyste, norske kulturbærere spør hva som er så høyverdig med Charlie Hebdos rasistiske mobbing, og dermed godtar satiredefinisjonen til de følsomme og voldsomme. «Jeg er for full ytringsfrihet, men…» «Jeg forsvarer ikke trusler eller vold, men…» Veien til helvete, les: en innsnevret frykt- og krenkelseskultur, er brolagt med disse velmente «men»-ene.

Islamistenes vold virker. Mens vestens svar – unnfallenhet og særbehandling – virker mot sin hensikt. Den edle løgnen om islams godhet gjør jobben lett for høyreekstreme, og vanskelig for religionens egne reformister. Å utelate islam fra humor og kritikk er nedvurdering og infantilisering, misforstått som integreringstiltak. Mennesker man ikke kan le av, kan man ikke ta på alvor. Før de løfter automatvåpenet.

ET SISTE HJERTESUKK. På søndag døde NRK-legenden Kjell Arnljot Wig, som med rette hevdet å ha «utvidet ytringsfriheten i Norge». På sekstitallet oppfant han den konfronterende TV-debatten, og tok røykepauser under direkte sending. Etter hans bortgang sitter vi igjen med Ole Torp.

Programlederen av «Aktuelt» har mage til å kalle Wig en stor inspirasjonskilde, men inviterer terrorsympatisører til høflighetsprat. 12 franskmenn ligger nedslaktet, og lederen i Islam Net får nesten uimotsagt gi ofrene skylden. De hadde jo vanæret verdenhistoriens mest fullkomne menneske.

Også vår egen sekulære profet, Per Fugelli, ble invitert til samme studio for å berolige nasjonen. Anders Behring Breivik ble skapt av et ideologisk klima, ifølge Fugelli. Islamske terrorister er derimot «religiøse uteliggere uten bro til islams grunnstoff», rene «fremmedelegemer», «isolert» i sitt eget «vanvidd». Analysen ble framlagt med vismannens sedvanlige patos, uten dokumentasjon, uten motdebattant, til en beundrende Torp: «Takk, Fugelli, klokt som alltid.»

KANSKJE HAR IKKE karikaturstriden gitt oss ny forståelse for grunnverdiene i et liberalt demokrati, men heller brakt oss nærmere nytalen: Idioti er klokskap. Taushet er respekt. Brutalitet er fromhet. Krig er fred.

Reklamer

Charlie Hebdo

And do you think that unto such as you
A maggot-minded, starved, fanatic crew
God gave a secret, and denied it me?
Well, well—what matters it? Believe that, too!

7 jan 2015

Nå må Frankrike holde hodet kaldt, sier Lars Gule.

Nå kan Frankrike bombe en statue.

En simpel terrorist

Egypts damer

Etter videoen av kvinnen som ble banket opp av det egyptiske militæret,som gladelig beviser selvsagt at «muslimske plagg» ikke akkurat er noe skjold for overgrep., kom jeg over et herlig bilde.

Vi må respektere islam

Siden bilder av langt mer brutale ting unnskyldes med; «det er ikke slik islam er», «de som gjør slikt er ikke skikkelige muslimer» og mer til. Så hvorfor ikke gi en annen litt mer, snill versjon, av hvorfor islam ikke bør respekteres, like lite som all annen religion.

De 65 punkerne skal ha blitt arrestert på en konsert og brakt til et interneringssenter der de ble barbert fordi hanekammer blir sett på som en krenkelse av islamske tradisjoner, ifølge politiet. Foto: AP / Scanpix

Kamal Salibi

Kamal Suleiman Salibi døde 1 september 2011.

NOWlebanon hadde i sin tid et intervju med han;

Prominent historian, author and Professor Emeritus at the American University of Beirut Kamal Salibi sits down with NOW Lebanon to talk candidly about history, the role of Lebanese Christians and the rifts among them, the Sunni-Shia divide, today’s political crisis – and why it is different from 1975.

NOW: Can history teach us anything about the current political divide? Are there parallels to past moments in Lebanese history?

Kamal Salibi: For there to be a divide, you know, the population must be totally involved in the division. This was, I suppose, the case in 1975. Right now, I don’t think the common person is involved in this charade that is going on. People are anxious for the situation to be resolved – shops and restaurants are closing down, and people cannot work. But the division is really a quarrel among politicians.

Now, the exception is a certain proportion of the Shia community who are committed to obstructing the proper running of the state. I do not know if this proportion is large or small, because no exact field research has been done. But they have military arms, so for this reason you can say nothing about the size, because the size is not what is important. So it’s anybody’s guess how many people are really sympathetic to Hezbollah and Nabih Berri and how many are not.

If you are compelled to take a stand – I’d say 50% to 75% of the Shia are for Hezbollah, but I may be wrong. But let’s say Hezbollah, for some reason, suffered a reverse. The number of people who deserted may be immense.

With the Sunnis, however, we are on firmer ground. In Lebanon, the extremists among the Sunni community are in the minority. The number of Lebanese Sunnis who support al-Qaeda is very small. Certainly, they are for the state now.

The greater difference between the Shia and the Sunnis is that Sunni Islam is the Islam of Islamic history. The Sunnis have no quarrel with their history. They are happy with the parts where they experienced glory, and they are unhappy with the parts of their history where they did not experience glory, but they have no quarrel with it. Whereas the Shia do not recognize the version of Islamic history as it took place. So when the Shia say that they are Muslims, it is a slightly different thing from saying you are a Sunni Muslim. Shia are Muslims with a chip on their shoulder, Sunnis are Muslims without a chip on their shoulder.

NOW: Do you think that Lebanon’s politicians are unresponsive to the electorate? Can this be changed?

Salibi: This applies universally. Politicians everywhere in the world are, to my mind, little better than gangsters. But of course, there is a gloss of good manners that covers up their instincts.

During the civil war, I would go to the seaside and park my car. And when I would come to take my car, there would be someone who would say, “I have been taking care of it while you have been eating lunch.” And I’d understand that I had to pay him. If I refused to pay him, next time he might do something to my car to make it dysfunctional, or he might take it – break into it and steal something from it. So I’m really paying him so that his gangster instincts will be on my side and not against me. And I started thinking, you know, this is the way government started! Some people of one bent of mind imposed protection money on others. This protection money ultimately became civilized into taxes. And the gangsters were tamed, and became elected members of parliament, and ministers and presidents of the republic.

Take the story of the Vikings. They were gangsters, but they founded a state. The Danes. The Anglos and the Saxons. The Franks, you name it. All of them began as gangsters.

NOW: Is the civil war divide still applicable in Lebanon? Does the divide between Lebanism and Arabism have any relevance today?

Salibi: No, Arabism is dead. I am one of the few who remember it. The new generation, with whom I am in touch, when you speak about Arabism they don’t understand what you are talking about. This is no longer in the game. Also, there is more religiosity among some communities.

But the Christians are still uncharitable in their attitudes toward the Muslims. Fortunately, they keep their lack of charity to themselves – they don’t openly pronounce it. But if Christians are meeting together and conversing about other non-Christian communities, you sense a total lack of charity among many. Of course, there are others where it is less so. But civility is at a high premium at the moment. There is a lack of true civility.

The Shia, also, among them there are many people – I don’t know how many – with a lack of charity in their view of others. So there is a lack of charity, but not as noxious as that of the Christians. And the Christians, it seems to me, are bent on their own destruction.

NOW: From Michel Sleiman to Michel Aoun, there seems to be a preference for military men to rise to the presidency. Are Lebanese trying to duplicate the model of Fouad Chehab?

Salibi: Michel Sleiman has not become president yet, so I have no idea what he is like. Chehab was president, and I knew him and supported him when he was president. But many Christians didn’t, so I was in a minority.

NOW: You knew Chehab? What sort of man was he?

Salibi: He was a quiet man. He was a cynic, I think. He was principled, and he was very much concerned with the predicament of the Christian Lebanese. He foresaw the decline of the proportion of Christians to Muslims in the country. Chehab tried his best to do things, but of course it was the same sort of coterie that is now making a mess of things formed the opposition to Fouad Chehab.

What I didn’t like about him was his cynicism; the whole “après moi, le deluge” attitude. But by and large he was a very nice man, very clean. When he died, all he had was his pension. And his wife died practically in poverty, not too long ago. He was a very decent man, and he tried hard. I liked him.

NOW: Is the divide among the Christian community fundamentally ideological, or is it driven by personal rivalries among the Christian leaders?

Salibi: I don’t know. What’s the saying? They are off their rockers. And they are so important for the country, by the admission of everyone – including the Shia. Nobody wants the Christians to disappear. They are so bent on destroying themselves – I don’t know why. I mean, it seems that they enjoy the lack of charity more than they enjoy life for some reason. A large enough proportion to make this phenomenon dangerous, at least. 50% want to live a civilized life with everybody else, and 50% are exulting in obstruction. Not because they gain anything from it, but because it’s annoying.

NOW: Are you pessimistic about where the Christian community will be in forty years?

Salibi: Well, nobody is going to throw them out. But I think they are dwindling. When I wrote A House Of Many Mansions, I had more hope for them than now. Like it was said of the émigrés during the French Revolution, “they have learned nothing and forgotten nothing.” But I think there will always be enough Christians to keep Lebanon different from Jordan or Egypt.

Salibi: There very presence is an excuse for the Muslims to say to the ummah, “Look, we are special. We can’t apply Sharia, because we are living with people who are not Muslim. Of course we are Muslim, but we have special circumstances. We cannot comply with the rules that prohibit, for example, alcohol.” The way I put it is that the presence of Christians in Lebanon, in the symbolic form, guarantees your right to have an evening drink.

But notice what’s happening. Nobody is saying we want a non-Christian president. Everybody is saying we want a Maronite. Some people, including half the Maronites, are trying to obstruct the process, but nobody is saying that they don’t want a Maronite. So this should put the minds and hearts of the Christians at ease.

Homofili og islams kjærlighet til disse

Vi har en situasjon der Islamsk Råd Norge ikke greier å si én krystallklar setning om at de vil kjempe imot dødsstraff for homofile globalt, og det europeiske fatwarådet ikke engang kan bekrefte at Islamsk Råd har sendt over spørsmålet de hevder å ha sendt – slik transpersonen Sara Mats Azmeh Rasmussen avslørte da hun demonstrerte i Dublin tidligere i sommer. Forresten, hvorfor er journalistene så fraværende i disse spørsmålene? Hvorfor stilte ikke flere norske medier spørsmålene til Islamsk Råd og fatwarådet for egen maskin, uten at Azmeh Rasmussen måtte ta initiativet? spør Amal Aden.

– Et godt spørsmål, svarer jeg: – Det burde flere ha gjort.

Da er det bare å vente til avisene skulle finne på å spørre om noe slikt, og følge opp saken.

Bin Laden ville bytte navn på Al-Qaida

Bin Laden hadde blitt oppmerksom at Al-Qaida ikke var så veldig «hot» som merkevarenavn, og som enhver god kapitalist må man da fikse på merkevaren. Som oftest å bytte navn og bytte fargene på logoen.

Mitt forslag; Eselelskende Menn.

Ny maskot for Al-Qaida

Guide for konservative

Det er lett å glemme Tehcir, Gardell!

Mattias Gardell er ute på sin apologetiske sti igjen. Og alt som kan unnskyldes relgionen, denne gang islam, skal unnskyldes. I Morgenbladet går dette til nye høyder.

Vi skal snakke mest om historie i dag, om den islamofobiske idéhistorien, som du kaller den. Men først til tittelen din, Islamofobi. En fobi er et angstsyndrom, i mange tilfeller en diagnose. Er «islamofobi» et godt fagbegrep – å kalle de man analyserer for syke?

– Islamofobi er et problematisk begrep. For det første fordi antipatien ikke nødvendigvis handler om islam, men om muslimer, som representanter for et negativt ladet kollektiv. Derfor kunne vi også snakke om «antimuslimske» forestillinger – men når dette begrepsparet ikke helt kan erstatte «islamofobi», er det av to grunner. For det første er termen «antimuslimistiske» kronglete, rent språklig, men det andre poenget er mer viktig. Det er at forestillinger om hvordan muslimer er, har sammenheng med hvordan forestillinger om islam er, særlig fordi muslimer også forventes å være annerledes enn alle andre mennesker i det at de er unikt religionsstyrte. Islam kan liksom forklare alt en muslim gjør, man kan trygt se bort fra alle andre årsaksforklaringer. Når det gjelder «fobi», bruker jeg ikke «islamofobi» for å beskrive enkeltmenneskers patologiske redsel, jeg bruker det på samme måte som vi bruker termene homofobi og xenofobi. Her brukes fobi i overført betydning om historisk, politisk og sosialt reproduserte fordommer mot bestemte grupper mennesker – og den diskrimineringen som følger av disse reproduserte forestillingene.

Det er opplagt en skivebom å kritisere enn for å være en muslimsk råkjører, som blir tatt i 120 i 80 sonen. Islam er selvsagt ikke relevant i den moralske diskusjonen om fart. I så måte har selvsagt Gardell rett, men Gardell sier noe mer. En religion defineres slik den store majoritet definerer sitt forhold til religionen. Bin Laden er ikke en person som oppstod uten forankring i samfunnet han vokste opp i. Bin Laden vokste opp i KSA sin wahabbisme. Forestillingen av en wahabbist er og må være en forestilling som en fundementalistisk islamist, da ideologien i seg selv foreskriver det. Dog, som Gardell har rett i så vil en sufi-muslim være noe helt annet. Men en sufi er i mindretall i det store bildet. Selv om Bin Laden er død og senket, så er hans arv, som han har videreført, fremdeles i sterk funksjon i den muslimske verden. Selv etter de arabiske revolusjonene så er de sekulære, og moderate muslimske partier i kraftig underlegenhet. Bildet av islam vil forandres kun av en ting, når muslimer selv definerer helt andre verdier enn at f.eks kvinner er mindreverdige. Inntill da hjelper det svært lite at islam var et fremskritt for kvinner da religionen dukket opp.

En skal ikke være veldig kunnskapsrik til å forstå hva som skjer når en religion settes som rammeverk som samfunnet skal styre etter. Den ene gud og den ene sannhet er da ikke oppe til diskusjon.

Men hva vil en legitim islamkritikk være? Hva er forskjellen på islamofobi og islamkritikk for deg?

– La meg forklare med en sammenligning. Jeg finner det helt legitimt å kritisere den sittende israelske regjeringen for okkupasjonen av Gaza og Vestbredden. Det er ikke antisemittisme. Men en kritikk som sier at jøder her i Europa skal svare for den israelske regjeringens handlinger, eller en kritikk som sier at okkupasjonen er uttrykk for en typisk jødisk oppførsel – er antisemittisk. På samme måte er det fullt legitimt å kritisere det saudiarabiske regimets forbud mot at kvinner får kjøre bil. Eller det saudiarabiske regimets påstand om at «Gud har skapt all denne oljen for at vi skal ha den». Men man går over en grense om man påstår at de saudiske prinsene oppfører seg slik fordi de er muslimer. Så, ja, det er selvfølgelig legitimt å være religionskritisk. Jeg er religionshistoriker, og min posisjon er å være ideologikritisk. Det vi lett glemmer, er at de mest islamkritiske røstene er islamtolkerne selv.

Her går Gardell i nok en feilslutning. En kan kritisere med rette f.eks Bjørn Hermann/IDF. En skal også kritisere Krekar for det han står for og gjør. Det er handlingene og utsagn de fremfører som skal være mal. Det er selvsagt urelevant å kreve svar av en jøde, eller muslim som kjører for fort om hva denne mener om 67-grensene i konflikten mellom Palestina og Israel.

En amerikaner kan f.eks med rette stille spørsmålet til AIPAC og deres nasjonalfølelse når de snur kappen om Tyrkia under Armeniafolkemordet på hvordan Tyrkias oppførsel er ovenfor Israel. Legitim forundring.

Undersøkelser viser – i likhet med din tese i boken – at skepsis mot muslimer blir mindre når antallet muslimer i et land øker. Tenker du da at islamofobi kan «kureres»?

– Kunnskap er aldri feil. Men samtidig: Islamofobi handler ikke om islam, men om våre forestillinger om islam. Islamofobien her i Norden var her lenge før vårt møte med den første muslim, for eksempel. Det islamofobiske kunnskapsregimet finnes på tross av pålitelig informasjon om muslimer og islam – ergo skyldes den ikke islam og kan ikke korrigeres av islam. Og man kan heller ikke si at islamofobi oppstår på grunn av muslimers oppførsel: Akkurat som man ikke kan forklare antisemittisme ut fra hvor «dumme» jøder er, kan man ikke forklare islamofobi ut fra hvor «farlige» muslimer er. Så jeg tror ikke at vi kan «kureres» ved at vi inviterer masse muslimer til å fortelle oss hva islam er. Derimot tror jeg det ligger noe i devisen om at «mangfold kurerer enfold». Den gruppen som viser minst islamskepsis i Sverige, er «unge kvinner som bor i storbyområder». Så tydeligvis: Jo flere muslimer man kjenner, jo vanskeligere er det å opprettholde bildet av at alle muslimer er like. For den måten man kan snakke om muslimer på som stereotyper, kan man ikke snakke om noen annen religion eller befolkningskategori, og komme unna med det i dag.

Skepsis mot islam kommer ikke ut fra ingenting. Skepsisen bunner i de religiøse dogmer og teologier. Og hvordan religionen praktiseres. Altså oppførselen til den store majoritet. På samme måte som harediene i Jerusalem er noe man skammer seg over i det sekulære Israel så vil man aldri få en sekulær jøde til å frasi seg sin nasjonalfølelse. Samme vil aldri de fleste muslimer en kjenner si offentlig at man er villig til å avskrive sin familietilhørighet og kultur. Det er to grunner til det, den ene er selvsagt den tvang som en føler å ikke avskrive sine nærmeste, og den andre er det samfunnet en lever i vil alltid definere en jøde/muslim ut ifra hans eller hennes arv. En «muslim» som er ateist vil alltid være brennmerket; av Gardell (og oss) og av de muslimske samfunn som helhet.

Så hva er svaret på det; sekularisering av samfunnet. Likhet for loven. Ytringsfrihet, også til å håne religion.

At det blant mange er enhetsbilde på hva en muslim er, er selvsagt sant. Haifa Wehbe og Nasrallah er to forskjellige retninger, selv om begge er tilhører shiabefolkningen i Libanon.

En kan selvsagt klamre seg i håpet om at Haifa er regelen, men den hets hun utsettes for av den religiøse del av samfunnet slukker det håpet for Gardell. Selv om man i smug tramper foten til hennes sang i store deler av Midtøsten. Haifas popularitet er ikke pga religion, eller Bin Ladens forkjærlighet til porno. For å forsvare Haifa er det ingen som bruker religiøse argumenter. Og de som kjemper i mot, bruker religiøse argumenter. Ergo så kan man skille muslimer i to grupper. De som gir beng, og de som mener religion er livet. Og den siste gruppen er fremdeles i islamske samfunn i majoritet.

Din bok får en spesiell kontekst i den arabiske våren. I Vesten, i pressen for eksempel, kom de demokratiske opprørene som lyn fra klar himmel: Er muslimer interessert i demokrati? Vi trodde de bare var opptatt av islam.

– Det er en sterk forestilling i dagens debatt om at det er en motsetning mellom å være muslim og å være demokrat. Store opinionsundersøkelser viser at mellom 85 og 93 prosent av alle verdens muslimer verdsetter demokratiet høyt. Ifølge data er støtten til demokrati i muslimske stater like stor som demokratistøtten i Vesten. Åtte millioner muslimer bor og lever i demokratier. Hvorfor hører vi ikke om dette? Ikke fordi de er stille – de prater jo hele tiden. Likevel, vi vet at det finnes kristendemokrater, men ikke muslimdemokrater. Igjen, vi vet at vi kan være nordboere og kristne på utrolig mange forskjellige måter, men muslimer er unikt religionsstyrte. Vi er representanter for det universelle mennesket. Vi har tilgang til religion, mens muslimer er sin religion. Sharia fremstilles som uforenlig med demokrati og fremstilles gjentatte ganger som et middelaldersk straffesystem som går ut på at utro skal steines, tyver skal få hendene kappet av og så videre. Sharia betyr ordrett «veien», og selv om mange mener at Guds lov skal være en kilde, eller en inspirasjon til lovgivningen, betyr dette ikke at sharia skal være eneste kilde, eller at det er uforenlig med demokrati. Det finnes heller ikke et eneste land der islamsk lovgivning er enerådende, selv om regimene i Saudi-Arabia, Libya og Iran kan gi inntrykk av dette.

De som kjemper for demokrati i islamske samfunn er sekulære. De religiøse grupperingene kjemper for å tilrøve seg makt med basis i starte et samfunn med religiøse lover. Det muslismke brorskapet har moderert seg kraftig fra tidligere tider, men de er fremdeles for et religiøst samfunn. Og en vet hvordan slike samfunn fører hen. Dermed er de sekulære gruppene i angst for hva som skjer hvis disse religiøse gruppene kommer til makten. De vil med engang bli definert som frallen, og mang en religiøs gruppering er straffen klar for en slik «handling». Så er dermed islam forenlig med demokrati? Selvsagt ikke. Ingen religion er forenlig med demokrati, pr definisjon.

KSA og f.eks Palestinas/Israels versjoner av sharia er to forskjellige verdener. Men det er en grunn til det. Sharia i Palestina/Israel er regulert av en sekulær og verdslig lov. Men hvis en skal ta Hamas på ordet, så vil jo det forandre seg om de får det som de vil. Teokratiet har fremdeles sin klamme hånd over MØ, til forargelse for den jevne borger i hele verden.

Så er det korrekt å si at det å være muslim ikke er sammenfallende med et liberalt demokrati? Tja, det er spørs hvem en spør. De sekulære muslimer vil selvsagt ikke være noe problem. Men den store majoritet. Et problem.

Da skal vi til roten av forestillingene du har forsket på. Du daterer islamofobiens idéhistorie tilbake til korstogene på 1000-tallet.

– Det nåværende islamofobiske kunnskapsregimets røtter strekker seg nesten like langt tilbake som de antisemittiske forestillingene, og de har også mange fellestrekk. Muslimer fremstilles som Antikrists hærskarer, som Guds fiender. De første slike tekstene jeg har funnet om dette, er fra 700-tallet. Muslimer blir her fremstilt som djeveldyrkere, demoner, monstre som drepte kristne barn og drakk deres blod – akkurat som jødene. Og – muslimene drepte Kristus. Dette kan virke som en provoserende anakronisme, ettersom Muhammed vitterlig ble født et par hundre år etter Kristus. Men slike tidsbagateller hadde ikke så mye å si i den middelalderske tankeverdenen. I kirkekunsten finnes de samme motivene. I den store katedralen i Köln kan man se et glassmaleri der jøder og muslimer parterer Jesus på Golgata. Middelalderkunsten avbilder gjerne muslimer som røde djevler med horn i pannen, som hunder eller menneskeetende varulver. Og Muhammed portretteres som hund.

Det er vel en smule tøvete å si at skepsis mot muslimer og islam har samme lengde som jøder. Jødene ble sett på med skepsis fra den tid da kristendommen ble statsreligion i romerriket. En del århundrer før Muhammed var på sin narkotrip på en hest. Men en skal ikke glemme at fiendebilder er noe enveisrute fra kristendommen mot islam. Det gikk rimelig bra den andre veien. Det mest kjente eksemplet er lovene som de islamske samfunn ga, som sa at kristne og jøder var annenrangs borgere. Kall fra KSA moskeer om å angripe kristne i Irak, er også en effekt som gjør at irakiske kristne drepes og angripes målrettet. Gardell kan ikke si at det er vestlig kristendom som er skylden for at iraksiske kriste drepes og som gjør at de flykter i hopetall fra landet. Det er religionen islam som gjør dette mulig. Selv om de østlige kristne har like stor mistro til vesten som muslimer, så hjelper det lite når grupperinger i islam ser det som sin religiøse plikt å utrydde dem.

Norske fundementalister vil selvsagt si at muslimene driver med avgudsdyrkelse, selv om deres religiøse brødre i MØ hevder at de tilber den samme gud, den ene. Jøder, muslimer og kristne. Men det er en vesentlig forskjell. Nemlig hvor stor gjennomslagskraft de religiøse har i sine respektive samfunn. Der er forskjellen gigantisk.

Ja, jeg skjønte først da jeg leste boken din at den svenske kunstneren Lars Vilks går inn i en lang tradisjon når han tegner Muhammed som hund.

– Den første teksten jeg har funnet om hundetyrkeren er fra 800-tallet, og det første kirkemaleriet jeg har funnet med hundetyrkeren som motiv, er fra 1000-tallet. Vi ser hvordan muslimer kommer strømmende ut med horn i pannen og blod i munnen etter å ha slaktet kristent kjøtt. Vi ser muslimer som prøver å spore opp jomfru Maria for å ete opp jesusbarnet – igjen denne kollapsen i tid. Så selv om Vilks ønsker å være original, er han det ikke – dette bildet har vært med oss lenge. At vi ikke forsto hva slags type krenkelse Vilks bedrev, kommer nettopp av at vi ikke kjenner den islamofobiske historien. Hvis du i dag skulle tegne en jødesugge, så ville ikke folk hypet dette som et originalt kunstverk – og avisene ville ikke publisert dem i en felles aksjon i ytringsfrihetens navn. Nei, vi ville gjenkjenne dette som antisemittiske stereotyper. Etter andre verdenskrig, når holocausts gru sto klart for oss, begynte hundretalls forskere å granske antisemittismens oppbygning, derfor har vi i dag forskningsbasert kunnskap om hvordan antisemittisme arter seg. Det samme vil være nødvendig for å forstå islamofobien. Men foreløpig er dette en blind flekk.

At Vilks ikke er orginal, noe han ikke er, så sier det ingenting om hans «krenkelse». Krenkelsen han gjorde ble en krenkelse i det øyeblikket religiøse galninger ville at det skulle være krenkelse. Og hvorfor vil det at det skal være en krenkelse. Fordi det hjelper til deres søken etter makt. Etter kontroll og makt over de muslimske samfunn. Og grunnen til at de får denne makten er at det i religionen ligger latent for at denne teokratiske makten kan blomstre. Dermed, vil de som sokner til noe slikt må defineres ut i fra hva man støtter. Roper man på Vilks hode, nytter det ikke å forsvare seg med at i det muslimske samfunn eksisterer det en Haifa Wehbe. Både hun og Vilks vil få smake religionens straff hvis makten tilføres religionen. Og igjen, religionen defineres ut ifra hvordan samfunnet støtter religionens rammeverk.

Den neste perioden du skisserer opp, er Det osmanske riket, et mektig imperium som varer fra 1299 til 1922, over 600 år – som inkluderer Nord-Afrika, Midtøsten, store deler av Europa, og Tyrkia er hovedsete. Det ble oppfattet som en enorm trussel for den kristne verden. Hvordan artet fiendebildet seg?

– Det første verdenskartet på svensk fra 1541 viser verdensdelen Afrika med et udyr der Muhammeds hode vokser frem mellom hornene, og bak en fjellkjede gjemmer det seg en stor muslimsk hær som står klar til å angripe Europa. Islamofobi er intimt forbundet med fremveksten av skriftkulturen vår. Den aller første boken som ble produsert av Gutenbergs trykkeri, var en Tyrkerkalender, som mante til krig mot tyrkerne.

Vel for det første så stod det faktisk en tyrkisk hær «bak fjellene». Hvis «islamofobi» er forbundet med skriftkulturen, og da linket opp til Gutenberg så er jo korstogene en vits, en bihistorie i verdenshistorien. Eller, vent….for hva sier Gardell videre mon tro…vent å se. Men tilbake til den osmanske hæren. Den ble sendt ut med samme mandat som korsfarerne et par århundre tidligere. Med religiøs begrunnelse.

– Så forteller du om en historie som sirkulerte på Dantes tid om at Muhammed egentlig var en mislykket kardinal som ville bli pave, og da han ikke klarte det, grunnla han sin egen religion. Han hadde «fallesyke», altså epilepsi, som han kamuflerte som gudsåpenbaringer.
– Den første teksten som har dette motivet er fra Johannes av Damaskus på 700-tallet, og da så det nettopp ut til at kirken betraktet islam som en vranglære. Muhammed var en falsk profet. En jøde, halvjøde eller nettopp – en sur kristen.

Intet nytt under solen. For hvordan ser muslimer idag på ahmadiyya? Bahaier? zorastere? yezidier?

Det er altså ikke et fenoment linket opp til vesten, men opp til religionen i seg selv. Og der er strengt tatt ikke islam noe bedre eller værre enn andre religioner.

– Og når Det osmanske riket svekkes og faller, blir tyrkerskrekken etterfulgt av en tyrkerforakt.
– Det osmanske riket faller i 1922, men fra og med Krimkrigen i 1853–56 var den osmanske storhetstiden over. Det ble vanlig å omtale Det osmanske riket som «Europas syke mann». Og i de neste årene kommer Europa til å erobre de største deler av den muslimske verden. Det militærteknologiske overtaket, innbiller man seg, skyldes den overlegne hvite rasen og sivilisasjonen. I kolonitiden ble informasjon om muslimer innhentet av handelsmenn, arkitekter, koloniadministratorer, misjonærer og militære, og de formidlet sine inntrykk, som så ble katalogisert og lagt til grunn for en rekke nye universitetsfag: orientalistikk, arabistikk, etnografi, antropologi, islamologi. Vår kunnskap om islam og muslimer kan ikke forstås utenfor den maktrelasjonen om kunnskapsprodusent og kunnskapsobjekt som ble etablert med den koloniale verdensorden. Vestens forhold til den arabiske verden kan oppsummeres militært: korstogene, kolonialiseringen, krigen mot terror, Abu Ghraib-fengselet.

Det var da litt svart fra Gardell. Men siden han fortsetter i voldens tegn så glemmer han forsåvidt den arabiske erobringer tidlig i islams alder. Som ikke akkurat alltid var en ikkevoldlig aksjon. Det ottomanske riket slo Bysants militært, og slaktet armenere/assyrere/grekere militært. Ei skal man hardt glemme islams kolonisering av store deler av Afrika før europeerne ville være med på gildet. Og Abu Ghraib i Saddams tjeneste var et langt værre sted enn under amerikanernes tjeneste, uansett hvor motbydelig det var da. Det er lett å glemme at Saddams menn tok menn rett fra gaten, ga familien et valg; «betal eller så blir han henrettet». Man kan si meget om amerikanernes fremferd. Men til dags dato er ikke akkurat det normen. Ei heller har man tatt opp Evinfengslet i Iran. Ikke akkurat en fornøyelsespark for de som har en smule anstendighet i seg iallefall. Selv om man galgenhumoristisk kaller fengslet Evin universitetet fordi det sitter så mange av sorten Gardell tilhører der.

Vesten er selvsagt ingen engel. Det er heller ikke de islamske samfunn. Kritikere av islam er fullstendig (de fleste foruten de som er rasister av ypperste klasse) klar over at det er forskjell mellom en muslim og religionen islam. Det virker som dog at Gardell ikke mener at det er forskjell mellom en kristen eller ateist og vesten.

Det skyldes det evolusjonistiske historiesynet som var fremherskende i kolonitiden.

Forestillingen om middelaldermennesket – at den arabiske verden lever i middelalderens mørke og ikke har vært gjennom noen opplysningstid – hører vi ofte i dagens debatt også. Europeisk historie brukes som modell for all historie, da kan man også nøyaktig fastslå hvor i historien alle andre befinner seg. Og selvfølgelig kan man forklare seg selv som skapelsens krone. Et slikt historiesyn har en logikk som sier at hvis Kina nå skulle fått verdensdominans, ville grunnen til at vi her i Vesten sakket akterut vært at vi ikke hadde gjennomgått noen Ming-periode. Nei, hvordan skulle vi kunne klare akkurat det? Den arabiske verden har ikke hatt noen reformasjon – nei, hvordan skulle de egentlig kunne klart det?

Det var da litt av en tabloid fremstilling av den tanken om at islam ikke har vært gjennom en reformasjon. Kina har vært gjennom reformasjon angående religion. Idag stormer Kina fremover, dog ikke akkurat demokratisk for å si det mildt. Men ta en titt på Springer Verlag og se på forfattere og deres navn. Kinesiske navn blir det mer og mer av. Det er annerledes enn Khomeinis bidrag til vitenskapen der han skrev om hvordan man skulle gå på dass for å tekke islamske regler.
Kina går forbi vesten fordi vesten har sluttet å produsere, eller legger ned sin produksjon i stort tempo. Men det er en annen sak. Reformasjon er ment som et samfunn der religion er i den private sfære. Altså sekularisering. Og Kina, er nå rimelig sekulært. Og religion med tanke på den
monoistiske versjonen har heller aldri vært på moten i Kina.

Europa vil hverken falle i fascismens spor ala Rustad, og Europa vil heller ikke bli Eurabia. Og det som vil sikre dette, er den videre sekularisering som foregår. At religion ikke forsvinne er selvsagt. Men den kan reguleres at den ikke får makt. Og med reformasjonen at de store masser av religiøse heller ikke vil ha makt på bakgrunn av religionen. For det er egentlig reformasjonens store seier. De grupper som ønsker teokrati er små, og når de dukker opp blir de rask snakket ned. Ikke bare av de som ikke er religiøse, men også medreligiøse.

Som avslutning en låt av Hatikva shesh (Håp 6), for de som kan arabisk så er tittel noe en forstår. Noe for enhver religiøs av ymse karakter.

Tittelinfo; Tehcir

La hans blod komme over oss og våre barn

Apologeten Bjørn Are Davidsen sitt utrettelig arbeid for å renvaske kristendommen og skyve ens egen møkk over på andre slår aldri feil. Nå ved Kari Vogt som proxy, i en bloggpost på hans blogg. Utgangspunktet er at Kari Vogt er spurt av en journalist i nettavisen. Hva Kari Vogt har sagt er ikke lett å tolke fra artikkelen på nettavisen, selv om BA Davidsen vet. Iallefall få sitater fra Vogt. Nå skal det sies at Vogt også er en apologet, så Davidsen skal iallefall ikke si at han ikke kjenner rasen.

Men så begynner apologetien;

«Islam/Kristendommen tolererer ikke andre religioner»

En skal først ha i mente, at både Vogt og Davidsen er veldig vestorienterte. Det er lurt å ha i mente at før islams utbredelse var kristendommen delt i flere deler enn den tradisjonelle som både Vogt og Davidsen tenker på.

På sett og vis er dette imidlertid å snu saken på hodet, eller i hvert fall å fremstille den på måter som garantert vil føre til massive misforståelser.

Det som foregikk fra 600-tallet var at araberne erobret områder som hadde vært kristne i atskillig hundre år. I stedet for å massakrere eller tvangsomvende innbyggere, lot erobrerne (som var i klart mindretall) dem få lov til å beholde sin tro, mot at de betalte skatt.

Det er vel å ta hardt i. Her skal det etableres et faktum at f.eks Spania hadde vært kristen i mange århundre. Spørsmålet er hvor mye kan tillegges ordet «atskillig». Kristendommen kom til området med vestgoterne, var kristendom som ikke akkurat står sterkt i dag, eller når vestlig kristendom startet å ta tak. Jødenes stilling under vestgoterne var god når de var arianske, når de ble katolikker derimot så stilte det seg noget annerledes.

Men hva har nå det med saken kan en spørre. Jo, for hele argumentet mot islam er at de ikke tolererer andre religioner. Noe som forsåvidt er helt korrekt. Men det kan ikke være et argument for at andre gjør det. F.eks kristendommen i Spania og deres forhold til jøder før islam kom på tidlig 700-tall.

For mer info om jødenes stilling under vestgoterne her. Som et eksempel;

X. No Jew shall Testify Against a Christian; and Under what Circumstances the Descendants of Jews may Testify.

If he who is convicted of having uttered a falsehood becomes infamous in the sight of all men, with how much more reason should he be excluded from giving testimony who denies the truth of the Divine Faith? Jews, whether baptized or unbaptized, are therefore forbidden to testify against Christians. The descendants of Jews, however, if they are of good morals, and adherents of the Faith, shall be permitted to give evidence among Christians: but not unless their morals and their belief shall be vouched for by either the king, a priest or a judge.
[369]

Dette er selvsagt noe Davidsen holder tett om, fordi formålet er ikke å beskytte en frihet til å tro på eventyr, men forsvare den antatte overlegenheten kristendommen måtte ha. Noe som i seg selv er tåpelig. Så da blir spørsmålet; Tolererer kristendommen andre religioner?

Men, hva da med islam?
Jødenes stilling under islam er forsåvidt ganske lik som under vestgoterne. Først en periode med vesentlig likhet, før det hele ender med massakre. Noe som Davidsen helt korrekt påpeker;

6 000 jøder ble drept i Marokko på 1030-tallet og 4 000 i Granada i 1066. Massakrene blusset opp igjen ved flere anledninger, bl.a. på midten av 1400-tallet i Marokko og det som var igjen av det islamske Spania.

Mange regner også 1066 som slutten på den gyldne tiden for jøder i Spania. Spørsmålet blir da om noen av religionene kan på noen som helst måte hevde sin rett til å si at de tolererer andre religioner?
Og svaret på det; neppe. For 4000 drepte i Granada opp mot oppladningen til det første korstoget. Forskjell? Ikke så veldig meget vil jeg hevde, og man kan ikke hevde at dette var noe nytt innen kristne områder. Det hjalp heller ikke jødene at Spania ble kristen på nytt. Da flyktet mange til Roma (der ordet ghetto bør være kjent for de fleste), og Bysants.

Muligens var denne forhistorien en medvirkende faktor til den tiltagende intoleranse overfor andre trosretninger i Spania, etter gjenerobringen. Sammen med frykten for femtekolonister og ønsket om en sterk og enhetlig stat førte dette til at alle jøder og siden muslimer ble utvist fra Spania på 14- og 1500-tallet.

Men dette var ikke funnet på i farten, som et nytt og enestående tiltak trukket opp av hatten. Forelegget var blant annet muslimske herskeres utvisning av jøder fra Spania ved flere anledninger i århundrene før.

Som vestgoterne før den tid? Eller som de som de kristne rett før den muslimske invasjon?

Hva kan man utlede av slik apologetikk?

Egentlig ikke så meget, foruten at evnen til å vaske seg selv ren gjøres best ved å slenge møkk på andre.
Kari Vogt, og Bjørn Are Davidsen deler dermed førsteplassen. Begge stopper der historien passer best for deres argumentasjon.

Poenget

En kan ikke forsvare sin egen religion ved å påpeke en annens voldelighet.

Kari Vogt som prøver seg på å glemme det skitne under islams svøpe, og Davidsen egenrådige evne til å glemme en setning i Matt27:25. For begge er det viktig å påpeke at andre ikke vet om den sanne betydning av religionen de forsvarer. Akk ja, vil mange si før de ble drept av sine egne «medreligiøse» opp igjennom historien.

Tredje møte i Toledo 594;
XIIII.
Conventus noster hoc canonibus inserendum praecepit, ut Iudeis non liceat christianas habere uxores vel concubinas, neque mancipium christianum in usus proprios comparare, sed et filii qui ex tali coniugio nati sunt adsumendos esse ad baptismum. Nulla officia publica eis iniungantur per quae eis occasio tribuatur poenam christianis inferre. Si qui vero christiani ab eis iudaismo ritu sunt maculati, vel etiam circumcisi non reddito precio, ad libertatem et religionem redeant christianam.

oversatt med Google Translate
Klosteret i kanonene av passe å sette inn i lydighet til dette, ga instruksjoner om at kristne ikke er lovlig for jødene, for å ha koner eller konkubiner, eller kristne i besittelse av sin slave å sammenligne deres eget bruk, men også fra barna som skal være av et slikt ekteskap var født til å bli tatt for å være for å bli vasket. Det er ingen offentlige kontorer tildelt dem ved hjelp av noe som for dem en anledning la det gis straff for kristne bringe inn middag. Hvis noen skal være fra slik at de er farget med rite om jødenes religion, eller ikke er omskåret, gjenopprette til hensynet til betaling, og til frihet av den kristne religion, de kommer tilbake.

Artige kristne historier som ikke er veldig kjente, men som ikke står tilbake for Granada 1066;
Jøder på de Baleariske øyer.
Tripoli 1821
Massakren av latinere
Vestgotere, tiden før invasjonen, se spes nr 16 og 17
Referat fra Toledomøtene (Latin)
Vestgotere og lovverk