Strippebule i Sandnes – Arrester dem straks

Sandnes kan nå smykke seg med en strippebule. Promotert som luksussted. Ottar er selvsagt med sin sedvanlige «slavehandelprat», men at innehaver av «Money Talks» burde blitt buret inne er dog en selvfølge.

Og grunnen er som følger;

WTF, hva slags innredning er dette? Luksus? Luksusveikro i såfall

Nei, kvalitet er det som er ønskelig;

Reklamer

Norske artisters «kred» rett i dass

Vi horer oss til Tv2

Hva går det av med norsk «toppelite» innen kultur? Hvor er det radikale «jeg skal ikke selge meg?» som de har brukt i årtier som et argument mot alt og alle, gjerne også mot andre yrkesgrupper.

Får de ikke kredittlån hos diverse kredittselskaper lengre?

Hvem vil støtte Palestina som en ny stat?

Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord. Og det kan forsåvidt stemme godt.

Grønn for, grå ikke så for

Ikke så overraskene forsåvidt når en tenker seg om, men det blir noe å tenke på når en ser et annet kart;

Kartet er i seg selv beskrivende

hmmmm….

Den gang Heikki Holmås og feministbevegelsen så 40.000 horer

Da Tyskland skulle arrangere VM i fotball i 2006 advarte Heikki Holmås mot vm-arrangøren sin tilretteleggelse for prostitusjon. Det var ikke måte på hva slags «brakkebybordeller» som poppet opp, rundt omkring de tyske byer. Karita Bekkemellem og Kristin Halvorsen var selvsagt også raskt på pletten.

Resultatet, etter storstilte politiaksjoner over hele Tyskland; 5, 4 kvinner og 1 mann som man antok kunne være offer for «trafficking» og som hadde fotball-vm som begrunnelse (pdf,side 5). Og selv om tyskerne er viden kjent for effektivitet så var det nok ikke det som var grunnen til det magre resultatet.

I en tid der fenomenet har kommet opp i dagslyset med fornyet styrke så er det spesielt, i en debatt der filmen Lilja-4ever blir ansett som en dokumentar, selv om regissøren sier rett ut at undersøkelse av historien som ligger bak var det så som så med. Han leste iallefall avisen.

Per definisjon ser ikke jeg på prostitusjon som utnytting. Det er høyst alvorlig for de som er utsatt for de, men jeg er opptatt av at de menneskene som lever oppe i dette skal bli møtt med likeverd, respekt og forståelse for den situasjonen man er oppe i, utdyper Forsberg overfor NRK.no.

De kvinner, menn og transpersoner som jobber som sexarbeidere, er også mennesker. De er ikke offre, de er stolte mennesker. Og det er samfunnets plikt, og ikke minst tvingende nødvendighet for samfunnets samvittighet at man møter da disse med tilsvarende respekt som de ber om. Men som samfunnet ikke gir. For, ved å kriminalisere skjer følgende;
– volden stiger
– prisene presses ned
– usikkerheten til sexarbeiderene øker

Da er det faktisk plikten til samfunnet som står igjen. Og den plikten går til at samfunnet må lage strukturer for de som faktisk er sexarbeidere skal kunne føle en trygghet, og en følelse av at samfunnet uansett hva de enn måtte velge videre i livet faktisk mener at deres ve og vel er noe en har i tankene. Idag så er det ikke slik fordi livsgrunnlaget, kunden, er pr def kriminell. Og etter Hoksrud, der selv gode gamle og staute Janne W. ikke nevner et navn, trodde man virkelig da at sexarbeidere ville rømme til hjelpetiltakene som var skrevet på glanset papir? Sexarbeidere har opplevd redningskvinner/menn før. De er like smilende og hjelpsomme som før, i tale vel og merke. For, sexarbeidere vet utmerket godt hva som ville skje, kvinner i «karriere» vil trykke de enda mer ned.

Et slik eksempel dukket opp på våren 2011, da Marit Nybakk med følge i Ap sitt kvinnenettverk mente at Prosenteret (som faktisk driver oppsøkende virksomhet) ble truet med nedleggelse hvis de ikke satte som krav ovenfor sexarbeidere at de måtte slutte før de kunne få hjelp. Og tiltak har sexarbeiderene også hørt om før, det faller som regel ganske pladedask også som før. Men da roper Ottar om «bedre tiltak», og penger får de. Penger slik at de kan dra til København for å danne kontakter, var et av hovedmomentene i hjelpetiltakene.

Dette vet selvsagt «fienden» (dvs prosenteret,pion og sexarbeidere) til kvinnenettverket i Ap og Otter m/like. De har sett det før, de vet eksakt hvordan det går.

Det de burde, om «hjelperne» hadde hatt en smule respekt for seg selv, og ikke minst sexarbeiderene hadde vært pronto å følge New Zealand sitt eksempel som har dette som mål for sin lovgivning;

(a) safeguards the human rights of sex workers and protects them from exploitation;
(b) promotes the welfare and occupational health and safety of sex workers;
(c) is conducive to public health;
(d) prohibits the use in prostitution of persons under 18 years of age;
(e) implements certain other related reforms.

Men å sikre kvinner,menn og transpersoner et verdig liv, der de selv tar avgjørelser over sine liv. Nei, det blir ikke før om 100 år her i landet. Hvor mange «reddede» sexarbeidere Marit Nybakk da kan ha på sitt glanset papir på Løvebakken vil nok være like mange fingre som hun bruker mot sexarbeidere.

Dette er alt samfunnet har å gi sexarbeidere

Og angående de 40.000 horene og ditto kunder som Holmås så for åpen dag;

De to hevder også at det finnes rolige perioder på luksusbordellene. Fotball-VM, OL, skoleferier og vinteren er eksempler på rolige perioder. Men stort sett ruller pengene inn til kvinnene.

Moralen er da som følger; gi menn sport, før de går til sexarbeiderene.

To whore or not to whore?

New Zealand legaliserte prostitusjon fullt ut i juni 2003, og i 2010 kom boken Taking the Crime out of Sex Work: New Zealand Sex Workers’ Fight for Decriminalisation der den så på hvordan det har gått. Boken er delt opp i to: opptakten til 2003-vedtaket og implimenteringen og erfaringen etter de fem første årene. Boken er en fin samling av både negative meninger og positive, samt mange spennende målinger som kanskje vil vekke undring og skape «sjokk» hos andre.

1. Opptakten – hvorfor NZ legaliserte.

Nå var ikke prostitusjon ulovlig på kiwiøyen før 2003, men det var strenge restriksjoner som gjorde livet til de prostituerte vanskelig. Vold, utnytting og tvang var tilstede i et omfang som var bekymringsfult. Loven i 2003 ble stemt igjennom med en overvekt av en enslig stemme i parlamentet. Målet til de som kjempet for loven var å skifte fokus fra å regulere sexarbeid basert på et moralistisk ståsted til å forsvare menneskerettighetene til de som arbeidet i sexyrker. De som jobbet i sexyrkene ble etter juni 2003 tildelt eksakt de samme rettigheter og plikter som enhver annen arbeidstaker i NZ. Hvis en tar Norge som bakgrunn for en slik tanke ville sexarbeidere havnet under arbeidsmiljøloven her i landet.

§1-1
Lovens formål er:
a) å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet,
b) å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet,
c) å legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon,
d) å gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljø i samarbeid med arbeidslivets parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlig myndighet,
e) å bidra til et inkluderende arbeidsliv.

En drøm og ønske skribent innehar, at man ikke diskriminerer personer som jobber i yrker det mange ikke liker de samme rettighetene en lager til seg selv. For, paradokset er at det ikke er ulovlig å være sexarbeider her i landet. Så oppfordringen til myndigheter og politikere er selvsagt å innrømme sexarbeidere den samme beskyttelse som følge av AML.

Men tilbake til boken. Boken tar også opp et viktig moment om New Zealand og den poltiske historiske kontekst. NZ har alltid vært et liberalt land, og som med loven «Old Age Pensions Act 1898». Et pensjonssystem allerede fra 1898 altså. For de som er bevandret i den norske versjonen så vil det kanskje være en «hmmm». Den tar oss videre i innledningen oss med på fenomenet trafficking som ble populært på midten av 90-tallet. For som boken nevnens så puttes alle oppe i en sekk som sier «offer», også de som i full forståelse vet at det er sexarbeidere de hjelpes til. Disse settes på samme linje som kvinner og barn som blir mot deres vilje ført til markeder rundt om kring i verden. I 2003 ble 295 utenlandske kvinner tatt i UK for ulovlig sexarbeid, kun 5 av de var ofre for trafficking (side 4). Ellers tar boken opp forskjellige metoder rundt omkring verden der kriminalisering av kunden, sexarbeideren eller begge deler vurderes og begrunnes ut i fra dens egen rasjonale.

Videre gir boken et godt innblikk i prostitusjonens historie, kvinnebevegelsen, samfunnets oppfattelse, dekriminaliseringsdebatten, motstanden mot love og en studie av selve loven fra 2003.

Grunnlaget for loven er som følger;

(a) safeguards the human rights of sex workers and protects them from exploitation;
(b) promotes the welfare and occupational health and safety of sex workers;
(c) is conducive to public health;
(d) prohibits the use in prostitution of persons under 18 years of age;
(e) implements certain other related reforms.
(side 77)

Boken tar også opp hva loven er ment å gjøre, og hva den ikke er ment å gjøre. Men NZ med sitt lovverk var å erkjenne at kvinner og menn som er sexarbeidere er mennesker, som har de samme behov som ikkesexarbeidere til å bli definert som mennesker.

2. Oppsummering og erfaring etter de første 5 år

Boken går grundig til verks, der revisjonslederen (som var en politimann for 37 år) går grundig igjennom hva slags mandat og hva revisjonskomiteen skulle se på og komme med forslag til forbedringer til loven som ble vedtatt 2003. Revisjonskomiteen ble satt i 2003 og skulle følge utviklingen og komme med en rapport 5 år etter. Dvs 2008. Og han er rimelig positiv til legaliseringen selv om det trengs forbedringer. Det er iallefall i sterk kontrask til Harald Bøhler som er leder for STOP i Oslo. En mann som i sin tid mente han var berettiget til å stoppe både salg og kjøp, selv om loven kun kriminaliserer kjøp. Og det er litt av problemet i norsk samfunnsdebatt. Den preges av moralske grunner slik som; det er ekkelt og frastøtende. Harald er intet unntak.

Boken går videre og forteller om erfaringene til de prostituerte, media, helsearbeidere, politi og lokale myndigheter. Kapittelet angående risiko og risikostyring var spesielt spennende å lese. Dog grunnet personlige preferanser innen risikostyringsfaget. Og helsemyndighetene har laget en manual for sexarbeiderne, som er å finne på følgende link (pdf) .

‘I think it’s fantastic [the OSH manual]. I think it’s really good. I don’t know that you could improve it. I actually, I really like it. It’s great for clients to see as well. It’s very handy. It gives you, as a worker, it makes you official almost. Like, “Hang on, this is, you know, this is the occupational safety and health manual. This is how it works. So, you know, I’m sorry, I have to work within these guidelines.” I like it, it works well. It’s always handy having one lying around, because it, people still think of it, um, as, you know, being a bit dodgy. But to have something like that, yeah, it puts it into that category of respectable almost.’ (Jack, private worker, male), (side 221).

Videre har den noen artige dataer der de spør om hvordan de selv ser på helsen. De spør både kvinnelige og mannlige sexarbeidere, samt ikkesexarbeidere. Kvinnene er marginalt litt under i forhold til sexarbeider/ikkesexarbeider, mens mannlige sexarbeidere ligger skyhøyt over (side 204, tabell 13.8 og 13.9). Dataene bryter også tallene ned til mentalhelse, generell helse og energi/vitalitet. Her er det to forskjeller, der på den generelle helsen (altså det fysiske) så er sexarbeiderene (både menn og kvinner) bedre enn befolkningen generelt, mens på mental helse ligger sexarbeiderene under. På energi og vitalitet så er de omtrent jevnbyrdige. Dog, signifikansintervallet er slik at tallene er ikke avskrekkende forskjellige. Og tallene jevner seg ut jo eldre man er.

Dessuten er sexarbeiderene ganske klare på at etter lovens inntog er det lettere for de å avvise kunder de ikke vil ha. Selv om bordellegalisering skaper andre problemer som gjør at de føler press den veien. Noe også revisjonskomiteen tok opp.

Alt i alt en bok som beskriver en så totalt forskjellig verden fra den debatt som eksisterer om sexarbeid her i landet, at man nesten ikke tror det. Men, som den norske debatten sikkert vil si; de usiviliserte kiwiene. De vet ikke hva de gjør. Iflølge sexarbeiderene på NZ, så gjør de visst det dog. Og det er en fryd å lese at 94% av sexarbeiderene mener de har rettigheter innen HMS, der alle gruppene (gate, privat innendørs og bordell) er over 90%. Slike tall fryder en som har det som felt.

Tyrkia viser vei

Det tyrkiske fotballforbundet har kommet med en snedig reaksjon der lagene er dømt for faenskap. Kun kvinner og barn tillatt på tribunen.

«This memory will stay with me forever,» Fenerbahce captain Alex de Sousa said. «It’s not always that you see so many women and children in one game.»

Godt tips til NFF, og andre idrettsforbund.

Tyrkiske kvinner går bananas på fotballtribunen (AP foto/Turkpix)

Pressens finurlighet

Bård Hoksrud (FRP) har blitt tatt nesten på fersk gjerning når han kjøpte sex i Riga. Merkverdig av TV2 å sitte på den informasjonen forsåvidt, men det besynderlige er følgende skjermbilde av Vg.no. Kyre Nakkim kommer iallefall med en veldig merkelig kommentar på nrk.no.

Kjøp sex, bli navngitt! Finn deg smårips, da skal det skjules

Foruten det; bli kvitt 202a i straffeloven, som er en renovasjonslov.

Djeveldyrkere i Libanon

En gjeng unge mennesker er arrestert for «djevelyrking» og «selvskading» i Libanonfjellene. Selvsagt er det ikke djeveldyrkere, mer folk som har tattovering og en smak på musikkfronten som ikke deles av meg. Men midtøsten er nå midtøsten. Intet er umulig, når de som er litt for religiøse har for meget makt.

Onde djeveldyrkere, Libanon-Style

Hvorfor Venstre vil forbli små

Rebekka Borsch har i aftenposten.no kommet med en artikkel der LO får gjennomgå, RB er også på Dagsnytt18. Men det er ikke nytt fra partiet Venstre som har bare blitt mer og mer arbeiderfiendtlig med årene. Det er forsåvidt ikke noe rart at det sosialliberale partiet Venstre stadig kommer med sine hatske utfall mot arbeidstakere, og grunnen er enkel. De unge i Venstre er liberale, men ikke sosiale. De «gamle» sosialliberale er de eldste i partiet, og i fornyelsen er det få som har ordet «sosial» med i stolthet. Her er det «hardcore» liberal som skal frontes.

Og det må de for all del gjøre. Men det betyr forsåvidt at min stemme får de aldri.

Hva er nå en arbeidstaker? Den absolutt enkleste definisjonen er en som er ansatt. Dvs de aller fleste av oss. Egentlig alle, selv om man definerer seg som selvstendig næringsdrivende så er man på en eller annen måte stå i et avhengighetsforhold til ytre omstendigheter som man selv ikke kan ha kontroll på. Men, i denne forstand er altså en arbeider en som yter et stykke arbeid for en annen, og mottar lønn for dette arbeidet.

Men så over til RB sin kronikk;

For å si det med én gang: Jeg er tilhenger av fagbevegelsen og dens idealer om frihet, fellesskap og solidaritet. Før jeg kom til Norge, var jeg tillitsvalgt i fagforeningsklubben til den tyske avisen jeg var ansatt i. Har vært med på lønnsforhandlinger, streik og alt det der. Men jeg grøsser ved tanken av å skulle melde meg inn i Norges største arbeidstagerorganisasjon. Der i gården er man mer opptatt av å bevare status quo enn å forsvare enkeltmenneskets rettigheter i det moderne arbeidslivet. Frihet, fellesskap og solidaritet? Bare for utvalgte, ser det ut som.

Vel. Nå vet jeg ikke hvor lenge siden RB var i Tyskland, men fagforeningsarbeid går over til den moderne tid den og. Dvs en internasjonalisering av fagforeninger. Det som et svar der selskaper er multinasjonale, og hvordan disse selskaper spiller de enkelte land opp mot hverandre for å fremme sine interesser (merk, ikke selskapets). Det bør iallefall en tysk eks-fagforeningsleder vite, da bilfabrikker i Tyskland har opplevd problemstillingen, førstehånds.
Venstre sitt stortingsprogram for inneværende år (2009-2013,pdf) så ser man konturene allerede, og som garantert vil manifistere seg i fremtidige program (som er like vage som resten av partiene sine forsåvidt).

Mangfoldet av organisasjoner i Norge bidrar til samfunnsutvikling
og samfunnsdebatt. Men fagorganisasjonene må aldri få makt
over de politiske beslutningene gjennom å knytte seg økonomisk
opp til bestemte partier. Venstre ønsker ikke et samfunn der de
som har råd til å betale for seg, gis makt på bekostning av dem
som har færre ressurser.

Spør det samme spørsmålet til Venstre om f.eks Rimi-Hagen skulle gi en slant til Venstre, eller andre partier. Da er det selvsagt enkeltindividet som gir, og det vil for den jevne venstrepolitiker være greit siden det er individet som bestemmer. Men makten som Rimi-Hagen har i forhold til den jevne LO-medlem snakkes det selvsagt ikke noe om. Liberal er et flott ord å smekke seg med bør en vite.

La meg begynne med LOs innvandrerproblem. Som en av «våre nye landsmenn» ser jeg ikke hensikten med å bli del av en organisasjon som betrakter innvandrere mest som en potensiell trussel mot velferden fremfor en ressurs. Immigranter er lik lønnsdumping og svart arbeid, får man inntrykk av. I årenes løp har LO gjentatte ganger uttalt seg kritisk til, og jobbet mot, arbeidsinnvandring – selv om bedrifter og offentlig sektor har et skrikende behov for flere arbeidstagere. Integrering er heller ikke noe stort tema i fagbevegelsen.

Ikke rart at LO er nesten klinisk fritt for tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn. Fremtidsrettet? Niks.

Og Venstre flommer over av innvandrere? Eller var stortingsgruppen under forrige stortingsgruppe behørig representert av innvandrere for Venstre sin del? Glasshuset er som kjent et fint feriested.

Ankerpunktet til LO, og forsåvidt andre arbeidstakerorganisasjoner er at utenlandske skal ha norske vilkår. Og det er forsåvidt et enkelt rasjonale for den tanken; nemlig sosial dumping. Om det skulle komme 10.000 arbeidere til yrke x, som tar betalt 50% av den norske lønn for det samme arbeid så skal det ikke så veldig mye forståelse til før en ser hvor dette går. Ingen nordmenn kan faktisk jobbe i yrke x, og de utenlandske arbeidere kan faktisk ikke leve av den lønn de mottar her i landet. Man raserer altså livet til norske statsborgere som jobber i yrke x, og de som innvandrer for å jobbe blir brukt med prinsippet «kast&bruk». Så RB sin omtanke ovenfor innvandrende arbeidstakere er kort, veldig kort.

Om en frykter ghettodannelser så er iallefall å ønske noe slikt angående arbeidsinnvandring en perfekt oppskrift for sosial uro noen år fremover i tid. Dessuten, om Venstre og RB ser på hvordan det blir stadig vanskligere å få lærlingplass så bør man neste gang en prøver seg med angrep på arbeidstakere ta en titt på realitetene.

Dessuten er det få i landet som ønsker åpne grenser. Inkludert LO. Men Olaf Thommesen ville iallefall ha billig arbeidskraft slik at han ikke trengte å betale så mye når han skulle få stumpen sin tørket.

Apropos fremtid: Hvordan skal jeg kunne bli medlem i en organisasjon som sier rett ut at hensynet til norske industriarbeidsplasser er viktigere enn Norges bidrag i kampen mot klimaendringer – den største trusselen verden står overfor? Global oppvarming vil forringe kommende generasjoners livskvalitet betraktelig. Å redusere dette til et kostnadsspørsmål, slik LO-leder Roar Flåthen har gjort, er kortsynt, tarvelig og skremmende.

Selvsagt må det en kostnadsvurdering til. Om et tiltakt koster 1000 milliarder når en kan få samme nytte å bruke 1 et annet sted, så sier det seg selv. Elektrifisering av norsk sokkel f.eks er jo basert på et artig prinsipp. Nemlig at man bruker norsk fossekraft for å pumpe opp, og pumpe videre gass som brennes i Europa som da produserer elektrisitet som igjen forsyner Norge i den tid magasinene er tappet ned for å pumpe gass til Europa.

Hvor miljøgevinsten som helhet er her kan en jo undre seg over. For Norge er den der selvsagt, fordi en da kan si at Norge ikke forurenser. Elektrisk tap heller ikke tatt med tenker jeg.

Men RB kan jo støtte Norsk Hydro, de har tenkt miljø og bygget aluminiumsproduksjon i Qatar basert på olje/gasskraftverk. Hei og hå så onde LO er. Eller som Norsk Hydro sa det;

Qatar har overskudd av energi og blant de mest konkurransedyktige energiprisene i verden. Det var hovedkriteriet for at vi valgte å bygge anlegget her, sier konsernsjef Svein Richard Brandtzæg i Hydro til Industrienergi.no.

Takket være Venstre, som ivrer for å fordyre strømmen, så har altså Hydro bygget 1/3 av norsk kapasitet i Qatar med oljedrevet produksjon av dette fantastiske metallet.

LO, og resten av arbeidstakerorganisasjonene har her gått i samarbeid med arbeidsgivere ved å vise det absurde i en slik situasjon. Men for RB er det jo viktigere å tenke «miljø», selv når realitetene viser at det er nettopp RB og hennes like som gjør at det forurenses mer. Sarkastisk latter, serveres best varmt.

Og så var det fagbevegelsens rolle i samfunnet. Ved stortingsvalget 2009 mottok Arbeiderpartiet 15 millioner kroner fra LO, Fagforbundet og Fellesforbundet. Under årets valg pøste Fagforbundet ut over 16 millioner kroner til egen valgkamp. Tenk deg det: En fagforening med større valgkampbudsjett enn partiene! Når organisasjoner gir så storstilt pengestøtte, betyr jo det i realitet at de prøver å kjøpe seg politisk gjennomslag for sine interesser. Jeg fatter ikke at dette godtas i en nasjon som ellers er så opptatt av åpenhet og demokratiske prinsipper.

Jeg fatter heller ikke at LO-medlemmer finner seg i at deres kontingent havner i valgkampkassen til utvalgte partier. Dagens arbeidstagere utgjør et mangfold av interesser og politiske syn. Men det gjør ikke LO. De er ikke en arbeidstagerorganisasjon for alle, rett og slett.

Ja tenk det. Var det ikke organisasjonsfrihet Venstre og RB var opptatt av? Om den enkelte som er medlem i en organisasjon som gir politiske bidrag, og som medlemmet personlig ikke stemmer på, eller er uenig at organisasjonen skal gi bidrag har følgende muligheter;
– holde kjeft
– si ifra at man er uenig, men fremdeles medlem
– si ifra at man er uenig, og så jobbe for å forandre
– si ifra at man er uenig samtidig man sier opp sitt medlemsskap

At Fagforbundet kastet vekk 16 mill bør RB være glad over. Hvem er så tullete å bruke 16 mill på et lokalvalg? Null verdi forsåvidt. Men ellers er det ingen fare. Arbeiderstemmene går ikke til Venstre selv om RB prøver seg på å fiske etter dem, de som ikke går til AP havner hos FRP i stor grad. Så lykke til i kampen om arbeiderstemmer med FRP. Det blir hinsides artig i fremtiden om dette er stien Venstre prøver seg på. Og grunnen er at de arbeidstakere som er misfornøyd med AP, er misfornøyd med AP på saker som Venstre ikke gavner, dvs miljø,innvandring,kriminalpolitikk. Så, i spåkulen, Venstre blir igjen et mikroparti på riksplan.

Men RB har rett. Penger er makt, ingen tvil. Men for en arbeidstaker er penger som maktmiddel kun mulig ved å samle seg i en gruppe. En arbeidstaker er ikke f.eks Rimi-Hagen som slakter selskaper for å kunne gi politiske partier støtte.

Jeg kritiserer LO først og fremst som arbeidstager, deretter som lokalt folkevalgt for Venstre som er opptatt av enkeltmenneskets rettigheter. Som ansatt vil jeg gjerne være solidarisk med mine kolleger og slutte opp om arbeidstagerinteressene. Men dette ønsket er uforenlig med motstanden mot å støtte et fagforeningssystem som gjør seg til nasjonens største bremsekloss og til venstresidens joker i det politiske maktspillet.

Jeg vet at jeg er langt fra alene om å boikotte LO, og jeg tror organisasjonen gradvis vil miste legitimitet om de fortsetter i samme spor. LO har gått fra å være en radikal samfunnskraft til å bli reaksjonær i kantene. Med dagens profil og politikk representerer de på mange måter fortiden, ikke fremtiden.

Som arbeidstaker? En liten ond latter her selvsagt. Som en ideologisk lort derimot.

Hvorfor har man et behov for Rødt i dagens samfunn?

Rødt, avdankede kommunister fra gamle AKP-ML som i sin tid lagde mye bråd men lite konkret. Akkurat som Rødt nå. Og det er forsåvidt en god grunn til at det er lite konkret, og slik bør det fortsatt være. Men, de har en funksjon i å filleriste det bestående, det eksisterende og det forfeilede. Slik som Unibuss AS og dets korrupsjon.

Her har Ingrid Baltzersen og Erling Folkvord kommet med et utmerket forslag, som forsåvidt er så logisk at det burde vært gjort automatisk. Nemlig at en granskning må taes vekk fra en situasjon der ledelsen i Unibuss kan påvirke utkomme av en granskning. Skulle selvsagt vært en ryggmargsrefleks for Jøran Kallmyr, men det er da altså ikke. For fra den kanten er det bestemt at Kollektivtransportproduksjon AS skal undersøke Unibuss AS. Som er et underbruk av Kollektivtransportproduksjon AS.

Som om det ikke er bindinger mellom ledelsene i de to selskaper (moten er jo å lage en haug med selskaper eid av et holdingselskap, effektivt er det neppe. Men skattemessig er det fornuftig og for pulverisering av ansvar er det en fantastisk metode).

I slike saker er det et behov for Rødt, eller andre sinnatagger. Men som alltid, i små doser.