Bent Høie (H) foreslår…….ingenting

Bent Høie (H) er igjen på krigsstien med ingen forslag til forbedringer overhode. Politisk svada og tåkeprat dog, for å sikre godvilje og et rykte som «slagkraftig» politiker som vet hva han prater om. Men, som skrevet før, det er langt fra virkligheten. Men han har forbedret seg iallefall på et punkt;

– Setter du deg på et fly stoler du på at dersom piloten svikter så slår andre systemer inn. Det samme skal skje når en lege svikter. Slik er det ikke i helsevesenet i dag, sier Bent Høie (H), leder for Stortingets helse- og omsorgskomité.

Vel, for ordensskyld så har Norge en havarikommisjon for luftfart, så det skjer nå feil der også. Og grunnen er kalt sveiserostmodellen (av James Reason;Managing the Risks of Organizational Accidents), som beskriver grafisk det på et veldig overordnet nivå. Helsevesenet har også dette. Men allikevel skjer det altså feil. Så Bent Høie, som vanlig, begynner i feil ende. En annen ting er det neste som sies;

Han mener det må lyttes til pasienten når de er redd for at det gjøres feil.

– Istedenfor har helsevesenet en ovenfra og ned-holdning til pasienter og pårørende, sier Høie.

Hør nå her, jeg har ingenting å tilføre faglig

At leger kan være noen store rasshøl, blant de største også, og sykepleiere kappstrides om å bli bedre rasshøl enn legene, så er det iallefall en ting som Bent Høie kan lære seg; når feil oppdages så er det dumt å dra inn pårørende under etterforskning. Og det er en veldig klar grunn til dette. For å sannferdig fortelle hva en selv har gjort, når utkomme er tragisk er faktisk å være i en situasjon der man ikke halshogges. Feil skjer, og grunnene til at de skjer er faktisk veldig sjeldent en overlagt handling. At pårørende og offer kan få innpass til sluttrapport og konklusjon, selvsagt. Men de har absolutt ingenting i kvalitetsprosessen sammen med helsepersonell å gjøre når man skal lære av feil. Her må det være vantette skott for å skille gjensidig påvirkning av helsevesen og pasient.

Både Høie og helsepolitisk talsmann i Fremskrittspartiet, Per Arne Olsen mener at det ansvaret må opp på ledelsens nivå ved hvert helseforetak.

– Det er i dag større krav til kvalitetssikring i pizzaproduksjon enn det er til pasientbehandling, sånn kan det ikke være, sier Høie.

At ledelsen har et usedvanlig ansvar som hviler på deres skuldre er selvsagt, men problemet er jo at til nå har man heller ikke hatt noe statistisk verktøy for å utføre arbeidet. Slikt ville heller ikke Bent Høie gi helsevesenet, da han rasende mente at regjeringen ikke «ansvarliggjorde» leger som gjorde feil når man flyttet meldeordningen fra helsetilsynet. Mens i artikkelen fra VG sier han at helsetilsynet ikke fungerer. Hva mener så Bent Høie? FlipFlop passer bedre her enn på de fleste. Bent Høie er flink til å referere til andre land, som har et bedre kvalitetssystem enn Norge, men han tar ikke med at de fleste har også anonymisert meldeordningen. Det holder ikke å si at kun få reaksjoner blir gitt. Det er trusselen om reaksjoner som gjør systemet sårbart. Det går selvsagt Høie forbi, fordi han da ser ut til å være handlekraftig. Han er langt i fra det.

For, i prinsippet skal en faktisk melde sine egne feil selv om man vet det vil koste en jobben. En kan gjerne tro at alle vil gjøre det når man vet utkomme. Men realiteten så skjer selvsagt ikke dette.

De tunge strukturelle grepene er faktisk tatt av regjeringen. Nå er det opp til politikere å se til at de gjennomføres av ledelsen.

Kunnskapssenteret melder 6 oktober 2011, om en frekvens på 14,5% skader i helsevesenet. 0.6% av dør. Tallene sier enda ingenting om skader kan forhindres eller at skade er uungåelig.

Advertisements

22 juli og fremtidig beredskap innen sikkerhet og beredskap

At det vil komme forandringer innen organiseringen av beredskapsarbeidet etter 22 juli er ikke til komme vekk fra. Med tanke på 22 juli og noen av de feilgrep som skjedde, så er det avgjørende om man faktisk er villig til å forandre til det bedre. For faren er at man forandrer organiseringen slik at det er til for å beskytte ledelse i f.eks politi og politikere sine posisjoner. Altså en måte å beskytte hverandre gjensidig slik at begge grupper har en fordel av dette. Et godt eksempel er om politiledelsen kan skylde litt på politikere for syns skyld angående ressurser, mens politikere kan skylde på politiledelse for dårlig utøvelse som den respektive ledelse kan skyve videre nedover i hiarkiet til politikvinne eller mann på bakken. En slik situasjon er ikke ny, ei heller er det mulig å gjøre den helt avleggs. Men en kan minimere den slik at det blir vanskeligere å oppføre for sitt eget beste. Oppbygging av en egen organisasjon for sikkerhet og beredskap er da avgjørende etter min mening. Følgende momenter kan taes med som begrunnelse, men de er ikke de eneste.

1. Organisering av ressurser under katastrofer/store hendelser

I Norge er det slik at politi har den overordnende kommando ved ulykker og katastrofer. F.eks er politimester i Stavanger den øverste beslutningsmyndighet for hovedredningssentralen i sør på Sola (Redningstjenesten (pdf)). Den operative uteleder hos politi er også den overordnende leder ved f.eks trafikkulykker der det også er ambulanse og brann tilstede. Dog vil ikke den operative leder for politi gå inn å overstyre ambulanse og brann i deres fag. Men skulle f.eks brann ha behov for tjenester som ikke er innenfor det brann skulle ha er det politi som har den myndighet til å beordre slike tjenester på vegne av brann. Så politi har altså en vital kommando- og ledelesefunksjon ved større hendelser. Spørsmålet angående 22 juli blir om politi faktisk har organisasjon stor og sterk nok til å håndtere større hendelser, spesielt når en hendelse går på tvers av myndighetsområder (f.eks Oslo politidistrikt og Nordre Buskerud politidistrikt). En skal huske på at det var en av de største politidistrikt, samt et mindre ett som var i funksjon. Når disse feiler på noen områder kan det være lurt å se på organiseringen, siden en må anta at Oslo er det politidistrikt som har de sterkeste kort på hånden i dette landet. Det betyr dermed ikke at Oslo politidistrikt i seg selv gjorde noe feil i sin utøvelse. Til det er det for tidlig å konkludere bastant, selv om jeg selv mener det var noen vitale feil. Men det åpenbare må uansett være når hendelser blir såpass store at det for et enkelt politidistrikt faktisk blir for stort å håndtere. Det er begrenset hva et gruppe antall mennesker faktisk kan håndtere av inntrykk og samtidig være en organisasjon som tar beslutninger raskt nok, og helst korrekte avgjørelser raskt nok.

Organisering har liten verdi om det også ikke trenes. Og hvordan det trenes er av en vital funksjon. Topptung vil være økonomisk i det daglige, men vil få problemer når det skjer en hendelse som er stor. Slik som 22 juli, da oversikten er minimal, og bildet over situasjonen er fragmenert og kanskje motsigende. Det er vitalt, etter min mening at en får en blandet løsningsorientert organisasjon der stab og ledelsesfunksjoner til for å støtte opp om den operative leder, samtidig gjøre denne leders beslutningsgrunnlag lettere ved å gi korrekte og oppdaterte informasjonsbilder til lederen og dennes stab og støttepersonell.

2. Shit happens

Første bud i enhver katastrofetrening og tanke er at den neste hendelse aldri blir lik den som har skjedd. En kan aldri trene på neste hendelse fordi en faktisk ikke vet hva som vil skje. Det er komplett umulighet. En kan selvsagt vurdere, og med basis i historiske hendelser, sannsynliggjøre hva som kan hende, men dette er en teoretisk tilnærming som har mer med lokalisering av ressurser å gjøre enn operativ trening å gjøre. En vet f.eks at Norge vil ha mange ulykker i fremtiden til sjøs, og at man dermed må ha en kapasitet for katastrofehåndtering som kan håndtere det våte element. Men derfra er det langt til den erfaring de operative bør opparbeide seg gjennom trening. Derfor er trening på beslutningstaking hos den operative uteleder (samy annet operativt personell) veldig viktig. Ikke det at denne utelederen ikke kan gjøre feil, det vil han eller hun gjøre utvilsomt, men tiden er av essensiell viktighet. Den operative uteledelse vil på samme måte som stabsfunksjonen ikke klare å ha det fulle og hele bildet over en hendelse. Men, en uteleder må ha beslutningsmyndighet i tilfelle tidsaspektet slår inn, og en beslutning må taes hurtig om aksjonen skal ha effekt. Det er mulig å trene opp dette. Det vil kreve veldig mye av den operative uteleder, og mange vil ikke klare oppgaven. Derfor bør en se på om en vil profesjonalisere den myndighet som i dag er tillagt politimester, fordi denne vil nødvendigvis også være administrativ funksjon som vil trekke fokus vekk fra den operative delen. Et skarpere skille mellom denne administrative funksjonen og den operasjonelle vil kunne føre til at beslutningshastigheten mellom observert faktum og faktisk reaksjon kortes ned. Det vil fremdeles føre til at beslutninger taes og at disse er feil, men man har da et dilemma. Å ta en korrekt avgjørelse som en bruker lang tid til å komme frem til, eller ta en feil avgjørelse på meget kort tid. Skjæringspunktet mellom disse vil være det ultimate. Og det er noe som må trenes og drilles. Pluss at man må selektivt velge personer som mestrer høyt stressnivå og store påkjenninger i kortere og lengre perioder.

3. Planverk, trening og operativ drift

Spørsmål som en kan tenke på;

Hindrer planverk innovasjon
Hindrer planverk fleksibilitet og snarhet
Hindrer en risikobasert plan fleksibilitet

Planverk, har en tendens til å være toppstyrt. Ikke det at planer er bortkastet pr se. Men planverk som ikke tar realitetene over seg er mer enn nytteløse. Slik planer vil bruke tid, som i en katastrofesituasjon er dyrbar, på momenter som faktisk ikke er mulige. Et eksempel på 22 juli og dette fenomenet er bruken av båt. Deltasjefen sa på en pressekonferanse at de hadde rekrivert 3-4 båter, eller at dette var vanlig prosedyre når Delta var i aksjon. Nordre Buskerud politidistrikt hadde ikke 3-4 båter. Det de hadde var en liten båt som ikke kunne ha 10 fullastede politifolk ombord. Her er altså en stor kommunikasjonssvikt mellom Delta og mottakende politidistrikt. Planene samstemte dermed ikke med virkligheten og da kommer den operative delen i en skvis. For 22 juli gjorde den operative delen som den pleier å gjøre, bruke det som faktisk er tilstede. Problemet er da at planene, og dermed ressursstyring og trening, gir en feilaktig situasjonsbeskrivelse for de operative deler som forbereder seg på en helt annen oppbygging og støttefunksjon. Man trener, men man trener da ikke realistisk i forhold til det som vil faktisk være tilstede i fremtiden hos x. En definisjon på planverk kan være;

A method of doing (side 108), developed in advance; a systematic arrange- ment of elements or important parts; a program stipulating a benefit; a proposed course of action.

Ved en tilstedeværende driftsorganisasjon, som altså vil være en støttefunksjon til den operative utførende avdeling vil være til hjelp å holde planverk og ikke minst matrialkontroll oppdatert og en vil kunne føre en systematisk kontroll og ettersyn av matrialmangel og matrailstyring. Inklusiv en systematisk vedlikehold av dette. Samtidig med en vedlikeholdsdivisjon vil også en treningsdivisjon være en konstant samarbeidspartner mellom den operative seksjon der en statistisk og systematisk kan bruke erfaringene operasjonelt personell opparbeider seg i en enkelt situasjon slik at hele organisasjonen vil ha en lærekultur.

Risiko og usikkerhet vil alltid prege enhver organisasjon, alt fra en lokal bedrift til store etater som går igang med sitt arbeid når situasjonen er mørkelagt slik at en ikke helt vet hva en begir seg inn på. En organisasjon som kvantifisere og gjøre risikoen målbar vil ha en styrke i forhold til andre. Samtidig som den klarer å bruke usikkerheten en vet vil oppstå til en styrke vil disse sammen med gjennomgående trening og oppdatering av ressurser og planverk gjøre en rednings/katastrofeetat sterkere til å utvikle kapasiteter til å bekjempe og kontrollere katastrofer på beste måte. Samtidig må etaten være robust nok til å tåle tilbakeslag eller tap av egen struktur uten å kollapse. Dermed er f.eks 22 juli der mange hevder at politi skal ta større risiko med sitt eget liv uakseptabelt. En kan ikke planlegge at den enkelte skal pålegges til å ta større risiko for sitt eget liv. For det første vil en faktisk få problemer med rekruttering med tiden samtidig som faren for at organisasjonen i seg selv kan kollapse siden dets kapasiteter tar risikoer som vil medføre at det til slutt ikke er en organisasjon igjen til å håndtere situasjonene.

Så en av de store endringene som kommer etter 22 juli tror jeg vil være en utskillelse av nasjonale begivenheter som har et preg av katastrofe over seg til en egen organisasjon. Det kan være et departement, men det kan også være et direktorat eller en egen større nasjonal enhet i politi som f.eks Kripos. Det viktige er at den ikke skal være bundet opp lokalt, men den skal selvsagt samarbeide med de lokale krefter som er å finne rundt omkring i landet.

Problemet med et eget sikkerhetsdep/myndighet er byråkrati på den ene siden, og et luftslott på den andre siden der denne myndighet ikke får tilstrekkelig beslutningsmyndighet til å utføre den en tenkte at denne skulle gjøre. Men det kan også være besparende hvis en f.eks tenker på at en for slått sammen flere etater til en beslutningsmyndighet. Et godt eksempel på dette er sivilforsvaret som har tre nivåer med myndigheter å forholde seg til; fylkesmenn, politimester i et politidistrikt og direktoratet for sivilt beredskap (DSB). Ved et slik eksempel er jeg for å gi sivilforsvaret en myndighet å forholde seg til. Nemlig den enhver operative uteleder i politi i den operative enhet. Mens den administrative delen vil tatt vekk fra politi og underlagt sikkerhetsmyndigheten i en egen organisasjon. En annen fordel ved å samle myndighetsutøvelse i en egen organisasjon er at denne vil kunne spille bedre på lag med det private. Det være seg alt fra frivillige fjellklatrere som idag samarbeider godt med redningstjenesten til næringslivets sikkerhetsorganisasjon som organiserer større bedrifters beredskapsapparat. Jeg skal ikke være for skråsikker men jeg tror at dagens politi vet lite av hva slags utstyr og kapasiteter som større bedrifter som idag er lovpålagt å ha hos større industribedrifter.

Å sy i sammen alle de direktorater, organisasjoner og myndigheter som i en eller annen form berører katastrofearbeid vil være en kjempeutfordring. Det vil være en større utfordring igjen å gjøre denne nye organisasjonen strømlinjeformet og beslutningsbasert, slik at den i fremtiden ikke er en byråkratisk sovepute men en organisasjon som faktisk kan utføre de oppgaver den er tenkt å gjøre på en tilfredsstillende måte.

Sårbarhetsutvalget la frem 2001 denne angående samling i et eget departement;

8.2.1 Bakgrunn
Som nevnt i kapitel 1, bygger samfunnssikkerhetsarbeidet på prinsippene om ansvar, nærhet og likhet.
Dette innebærer at alle departementene er ansvarlige for beredskapsforberedelser og tiltak innenfor sine forvaltningsområder.
Justisdepartementet har i henhold til kongelig resolusjon av 16. september 1994 et samordningsansvar for planleggingen av den sivile beredskapen. Dette innebærer ansvaret for å utarbeide overordnede retningslinjer, tilrettelegge rammebetingelser og treffe prinsippavgjørelser med hensyn til det sivile beredskap. Departementene har en plikt til å informere Justisdepartementet som viktige saker innenfor beredskapsområdet. Dette endrer ikke fagstatsrådenes konstitusjonelle ansvar for beredskapsarbeidet innen eget virksomhetsområde. Direktoratet for sivilt beredskap understøtter Justisdepartementets samordningsrolle og er et ressurs- og kompetansesenter for generell kriseberedskap på sentralt, regionalt og lokalt nivå og leder Sivilforsvaret.
I henhold til kgl. res. 3. november 2000 om internkontroll og systemrettede tilsyn med det sivile beredskapsarbeidet i departementene skal Justisdepartementet motta rapporter og føre tilsyn med departementene og utarbeide rapporter om status for den sivile beredskapen. Det stilles krav til departementene om et systematisk arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap. Instruksen legger vekt på at departementene har styringssystemer for ivaretakelse av samfunnssikkerhet og beredskap internt i departementene og i underlagte ledd, rutiner for resultatoppfølging, og planer for å kunne håndtere ekstraordinære situasjoner, sikkerhetspolitiske kriser og krig. Departementene skal gjennom styringsdialogen få på plass en god oppfølging av sikkerhets- og beredskapsoppgavene overfor underliggende virksomheter. Det er lagt opp til en rapporteringsordning til Justisdepartementet.
I fred er det etablert tre faste beredskaporganisasjoner på sentralt nivå. Disse er Justisministerens rådgivende stab i forbindelse med terror- og sabotasjesituasjoner, beredskapsorganisasjonen i forbindelse med atomulykker bygget opp rundt kriseutvalget ved atomulykker hvor Helseministeren er ansvarlig, og Statens forurensingstilsyns beredskapsstab i forbindelse med akutt forurensing, hvor Miljøvernministeren er ansvarlig.
Mange departementer har kommet langt med sitt systematiske sikkerhets- og beredskapsarbeid. Viktige tiltak som risikokartlegging og kriseplaner er på plass, og det er utviklet rutiner i forhold til vedlikehold av sikkerhetsarbeidet både internt i departementene og i forhold til underlagte etater.
Sårbarhetsutvalget mener at arbeidet med sikkerhet og beredskap er for fragmentert, og foreslår at det blir opprettet et eget departement der en rekke sikkerhetstilsyn og direktorater underlegges. Utvalgets forslag er knyttet til målsettingen om å samle og styrke arbeidet med sikkerhet og beredskap. Det anbefales å legge særlig viktige aspekter ved samfunnets sikkerhets- og beredskapsarbeid til ett departement med autoritet og gjennomslagskraft for samfunnssikkerhet i bred forstand. Hensikten er å gi dette arbeidet økt politisk fokus og tyngde, øke mulighetene for å se helheten i beredskapsarbeidet og sikre en bedre ressursutnyttelse. En rekke tilsyn og direktorater foreslås av Sårbarhetsutvalget lagt inn under et departement for sikkerhet og beredskap, blant annet Politidirektoratet, Politiets overvåkingstjeneste (nå Politiets sikkerhetstjeneste), Direktoratet for sivilt beredskap, Direktoratet for brann og eksplosjonsvern(nå Direktoratet for brann og elsikkerhet), hovedredningssentralene og fylkesmennenes beredskapsenheter. Utvalget foreslår også at Forsvarets sikkerhetstjeneste blir delt. Forsvarssjefen bør beholde de elementer som er nødvendige for å ivareta de militære sikkerhetsoppgaver, mens den delen av Forsvarets sikkerhetstjeneste som får oppgaven som nasjonal sikkerhetsmyndighet etter sikkerhetsloven skilles ut og legges under samme departement som Politiets overvåkingstjeneste. Andre virksomheter som utvalget mener bør vurderes underlagt styring fra samme departement er blant annet Oljedirektoratets sikkerhetsavdeling, Statens strålevern, Produkt – og elektrisitetstilsynet og transporttilsynene. Utvalget gir klare anbefalinger om å utvikle en samlet strategi og metode for tilsynsvirksomheten. Det foreslås at som hovedregel må sikkerhets- og beredskapstilsyn legges inn under et annet departement enn det departement som har forvaltningsansvaret for respektive sektor, og at dette bør være et departement med hovedansvar for sikkerhet og beredskap. Et departement eller direktorat bør gis rett og plikt til å vurdere sikkerhets- og beredskapsmessige svakheter i andre departementer, og på tvers av sektorene.
I forbindelse med programmet for fornyelse av offentlig sektor tok Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Justisdepartementet i 2001 initiativ til en gjennomgang av sikkerhetstilsyn og direktorater. Formålet var et styrket sikkerhetsarbeid, mer effektiv ressursbruk og å forenkle tilsynet for brukerne. De forslag til sammenslåinger man her kom fram til var i stor grad sammenfallende med Sårbarhetsutvalgets syn. Regjeringen viderefører dette arbeidet med forenkling og modernisering, blant annet gjennom gjennomgangen av statlige tilsyn. Arbeidet vil være ferdigstilt innen utgangen av 2002 og vil blant annet foreta en samlet vurdering av de tilsyn som er opprettet for å forebygge alvorlig samfunnsmessige påkjenninger (for eksempel store ulykker). Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en stortingsmelding høsten 2002.

Jeg stiller meg helt og holdent bak dette forslaget fra utvalget. Også kalt Willoch-utvalget. Jeg tror et slikt skritt vil medføre at treningen hos den operative delen vil bli bedre, samtidig som støttefunksjoner vil får erfaringsbasert respons tilbake samt at støttefunksjon kan få prøvet ut nye ideer og tanker i et realistisk og erfarent operativt mannskap. Poenget er at den operative og administrative delen skal gjøre hverandre gode, og støtte hverandre slik at løsninger på nye problemer kan løses tilfredsstillende i fremtiden.

Et enkelt og absolutt hastverksarbeid i så måte, et lite organisasjonskart;

Tenkt eksempel på organisering

Hvordan oppvise den perfekte dumskap

Statsministerens kontor og øverste ledelse i FAD har utmerket seg innen det ypperste en kan finne av dumskap. Jordin varslet om dårlig sikkerhet innenfor datasystemene til staten Norge. Dette gjorde hun direkte mot SMK som ganske elegant gikk videre med informasjonen til ledelsen i DSS, som selvsagt er kapable til å legge sammen 2 og 2.

Igjen et bevis på at Ap ikke har noen som helst ønske om å tenke angående personvern. Og disse preker nå om DLD som noe saliggjørende og bedring av personvernet. Jo takk som byr.

Årets beste utsagn:

«Vi har ikke kjennskap til personens arbeidsoppgaver. For øvrig skal man i henhold til arbeidsmiljøloven ikke frata en som har varslet på riktig måte noen arbeidsoppgaver», svarer Moe Røisland.

In Flanders Fields

Asle Toje frisker til med hvor tåpelig det er at man mener at noen våpen, i det absurde, er mer grusomt enn andre. Og det er elitene som gir dette synet hevder Asle Toje. Kan hende, det er iallefall ikke elitene som betaler prisen generasjonene etter krigene har sluttet, så meget kan iallefall påståes.

Kjent dikt fra første verdenskrig.

In Flanders fields the poppies blow
Between the crosses, row on row,
That mark our place; and in the sky
The larks, still bravely singing, fly
Scarce heard amid the guns below.

We are the Dead. Short days ago
We lived, felt dawn, saw sunset glow,
Loved and were loved, and now we lie,
In Flanders fields.

Take up our quarrel with the foe:
To you from failing hands we throw
The torch; be yours to hold it high.
If ye break faith with us who die
We shall not sleep, though poppies grow
In Flanders fields.

Hvorfor ta med dette mon tro? Fordi, åkrene i Flandern fremdeles produserer sine døde av granater som falt i tiden for 90 år siden. Den dag i dag må altså bombeeksperter i det belgiske militære ut på oppdrag i sitt eget land pga to verdenskriger;

Today the Belgian bomb disposal battalion comprises 23 officers, 151 non-commissioned officers (NCOs), and 131 corporals and civilians, thus a total of 305 personnel of which 172 are bomb disposal experts (16 officers, 100 NCOs and 56 corporals). The battalion is composed of three companies decentralised to cover the all-national territory.

The first task of the unit is the clearance of UXO and AXO left in Belgium from the two world wars. Despite the proposal to dissolve the unit in 1971, the bomb disposal unit still reacts today to an average of 3,500 requests a year ranging from hand grenades to aircraft bombs up to 500 kg or more.

Consequently, the battalion handles an average of 250 tons of ammunition every year. Some 20 tons of «problem ammunition» (suspected chemical ammunition) are recovered each year, especially in the areas of fighting during WWI.

Til dette faktum sier så Toje;

Noe av problemet ligger de politiske eliters selvbilde. Antagelsen om at Norge representerer spydspissen i internasjonal politikk. At andre land ser til Norge.

Søtt ikke sant. Det er de ekle venstreradikalerne sin skyld at de ønsker å få slutt på et problem som den jevne borger i områdene der tullinger kriger mot hverandre i årtier etter avslutning av kamphandlingene. Og man kan banne på at det ikke er de som ønsket krigen som betaler for å rydde opp etter seg.

Videre skriver Toje;

Det misforståtte ”forbudet mot luft-missiler” nevnt innledningsvis er ikke enestående. Det finnes en stor storskraphaug av nedrustningstiltak som ikke klarte å nå take-off fart. I så måte er ikke utsiktene de beste. En av verdens fremste eksperter på nedrustning, Richard Dean Burns hevder i sin nye bok «The evolution of arms control» at nedrustningsavtaler som ikke omfatter de mektigste aktørene og som mangler verifikasjons og håndhevingsmekanismer, ikke er formålstjenlige. Nedrustning er, historisk sett, ofte mer effektivt enn avrustning. Tiltak som våpenreduksjon, regulering av bruk, lagring og regulering av produksjon. Faren ved den slags ensidig avrustning som Norge gjør seg til fanebærer for, er at forsvarsløshet kan oppmuntre aggresjon. Som George Orwell (1903 – 1950)sa det: Den raskeste måten å avslutte en krig er å tape den.

Ja, mange nedrustingstiltak har vært mislykket. Det er ingen nyhet. Det har også disse ekle elitene vært fullstendig klar over hele tiden, da de presser på for at også stormaktene skal bli med på avtalene.
Å tape er en ting, men til hvilken pris er Toje villig til å vinne? Det er tross alt ikke eliten, ei heller Toje som må betale prisen for seieren.

Argumentet om at hvis x ruster ned med klasevåpen så vil y angripe, fordi de innehar klasevåpen. Vel, y har også ABC-våpen. Om en skal følge Toje sin tanke fullt ut så må altså også x skaffe seg disse. Vi har altså det man kaller opprustning. Og om opprustning har en bedre sikkerhetssituasjonstatistikk har jeg mine tvil på.

Norges sikkerhet ovenfor Russland er ikke avhengig av klasevåpenstatusen i det norske forsvar. Som Toje selv skriver er klasevåpen effektive mot masseangrep fra tanks og infanteri. Som forsåvidt har vært den sovjetiske/russiske doktrinen. Momentet er dog, er troen på at Norges arsenal av klasevåpen dermed ville kunne stanse et eventuelt angrep fordi Norge ville påført russerne såpass store tap at de ville gitt opp. Man kan hevde dette med bakgrunn i Tojes favorittland Finland, siden de selv klarte å stagge Sovjet i sin tid. Vel klarte de det? Stalin brøy seg lite om tapene den gangen, og doktrinen med masseangrep har også innebygget seg store tapsanslag. Til syvende og sist fant Finland ut at de ikke kunne vinne, siden det ville koste for meget, dermed startet de med en balansekunst som de fremdeles bedriver mellom vest og øst. Med klasevåpen, og i sin tid, uten klasevåpen.

Nå skal det i rettferdighetens navn også sies at Toje har «fundementalisert» seg litt fra tidligere tider, dvs på en måned. Dog, han unngår å problematisere om Russland virkelig ville angripe Finland igjen, så vil det avgjørende på vektskålen i Kreml være klasevåpen eller ei i Finlands arsenal.

Så enkel nekter jeg selvsagt for å tro at Toje er.

Ny kraft til BKK-området

Endelig fikk regjeringen fingeren ut og kom til en beslutning angående ny kraftlinje til Bergensområde. Et godt valg etter min mening.

Les mer fra dette innlegget