Islam, fredens religion

Kjetil Rolness er igjen skarp med sin penn.


FÅ REAGERTE da Otto Jespersen satte fyr på Det Gamle Testamentet i 2006. Hvorfor brant han ikke Koranen? «Jeg blitt 52 år, og vurderte det slik at jeg fortsatt kan ha tjue gode år til å leve,» svarte komikeren, som senere ble felt i PFU for jødehets.

Det finnes ingen likhet for satireloven. Alt jøde- og kristendom har måttet tåle av refs, hån, kritikk og latterliggjøring, skal islam få slippe. Finn Graff, Dagbladets store karikaturtegner, spiste kristenfolk til frokost, men nektet å tegne Muhammed. Graff var ikke bare glad i livet. Han ville vise «respekt for muslimenes religiøse forestilling».

TRUSLER OG DRAP burde få oss til å miste respekten for en religion. I stedet er vi blitt komisk respektfulle, av hensyn til egen helse og rikets sikkerhet. Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra all vestens gudløse regjeringer om at islam er fredens religion.

Budskapet gjentas hver gang menn med skaut kutter hodet av folk på gaten, massakrerer skoleelever eller utsletter landsbyer. De ansvarlige kaller seg muslimer (ikke jihadister eller islamister). De mener å handle på vegne av 1,6 milliarder trosfeller. De påkaller Allah, hevner Muhammed, siterer Koranen, drømmer om kalifatet. Men de har misforstått sin egen religion. Terror har ingenting med islam å gjøre.

Dette er fastslått av en rekke religionsvitere: Børge Brende. Barack Obama. Francois Hollande. David Cameron. Tony Abbott. Den framstående teologen George W. Bush proklamerte fra en moské i Washington, bare en uke etter 9/11: «Terroristene bryter med grunnsetningene i den islamske tro. Islam er fred.»

FREDENS religion må selvsagt fredes. Også fordi tilhengerne er helt usedvanlig følsomme. Terroristene er kanskje bittelitt ufølsomme, men det ser mange muslimer ut til å tåle. Det de ikke tåler, er vitsetegninger. Særlig de som er trykt i obskure franske satireblader eller skandinaviske dagsaviser. Normalt ville disse være lett å unngå og ignorere. Men noen tjener på å gjøre et blodig, globalt nummer av dem, og provosere fram sine trosfellers raseri, under påskudd av å beskytte deres følelser og identitet.

Da er det godt å vite at vi har norske statsråder som ikke forsøker å forklare tegningenes kontekst (at de må forstås som kritikk av maktmisbruk eller selvsensur, ikke som hat eller hets). Det gjelder å snakke så barbarene forstår, og dreper færrest mulig. Si unnskyld og gi dem rett: Tegningene er i seg selv krekende. Slik en hammer gjør vondt. Og se, der borte står en kristen bladfyk med rar frisyre. Det var han – og bare han – som gjorde det!

Når så syndebukken fortsatt lever, påviser løgnen, presiserer at han ble hengt ut for vanlig journalistisk praksis (å bruke faksimile for å vise hva striden handler om), og kaller den særnorske krisehånderingen for et svik, så må man ikke innrømme å ha sagt noe galt. Bare beklage om mannen opplevde en belastning. Det får holde. Radikal islam er dessuten ikke noe problem i Norge, ifølge vår mest sannsynlige neste statsminister.

«JE SUIS CHARLIE». All ære til tydelige Erna, unntaket Solhjell, fortvilte Rossavik, og modige, moderate muslimer som Sylo Taraku og Yousef Bartho Assidiq. Men Jyllands-Postens Flemming Rose minner om at drapet på Theo van Gogh også utløste festtaler for ytringsfriheten. Så kom stillheten. Politiet har avverget nesten ti terrorforsøk mot J-P. Nå ligger avisen lavt. «Er ikke det å gi islamske fundamentalister makten over redaksjonelle beslutninger,» ble Rose spurt på dansk TV. «Ja,» lød svaret. Etterpå ble programlederen kalt inn på teppet fordi han løftet opp tegningene i noen sekunder.

VI TRENGER ingen blasfemilover så lenge profetens ære voktes med vold, og 50 norske statsborgere har fersk kamptrening fra Syria. Vi trenger ikke skjeggete mørkemenn når opplyste, norske kulturbærere spør hva som er så høyverdig med Charlie Hebdos rasistiske mobbing, og dermed godtar satiredefinisjonen til de følsomme og voldsomme. «Jeg er for full ytringsfrihet, men…» «Jeg forsvarer ikke trusler eller vold, men…» Veien til helvete, les: en innsnevret frykt- og krenkelseskultur, er brolagt med disse velmente «men»-ene.

Islamistenes vold virker. Mens vestens svar – unnfallenhet og særbehandling – virker mot sin hensikt. Den edle løgnen om islams godhet gjør jobben lett for høyreekstreme, og vanskelig for religionens egne reformister. Å utelate islam fra humor og kritikk er nedvurdering og infantilisering, misforstått som integreringstiltak. Mennesker man ikke kan le av, kan man ikke ta på alvor. Før de løfter automatvåpenet.

ET SISTE HJERTESUKK. På søndag døde NRK-legenden Kjell Arnljot Wig, som med rette hevdet å ha «utvidet ytringsfriheten i Norge». På sekstitallet oppfant han den konfronterende TV-debatten, og tok røykepauser under direkte sending. Etter hans bortgang sitter vi igjen med Ole Torp.

Programlederen av «Aktuelt» har mage til å kalle Wig en stor inspirasjonskilde, men inviterer terrorsympatisører til høflighetsprat. 12 franskmenn ligger nedslaktet, og lederen i Islam Net får nesten uimotsagt gi ofrene skylden. De hadde jo vanæret verdenhistoriens mest fullkomne menneske.

Også vår egen sekulære profet, Per Fugelli, ble invitert til samme studio for å berolige nasjonen. Anders Behring Breivik ble skapt av et ideologisk klima, ifølge Fugelli. Islamske terrorister er derimot «religiøse uteliggere uten bro til islams grunnstoff», rene «fremmedelegemer», «isolert» i sitt eget «vanvidd». Analysen ble framlagt med vismannens sedvanlige patos, uten dokumentasjon, uten motdebattant, til en beundrende Torp: «Takk, Fugelli, klokt som alltid.»

KANSKJE HAR IKKE karikaturstriden gitt oss ny forståelse for grunnverdiene i et liberalt demokrati, men heller brakt oss nærmere nytalen: Idioti er klokskap. Taushet er respekt. Brutalitet er fromhet. Krig er fred.

Advertisements

Vi må respektere islam

Siden bilder av langt mer brutale ting unnskyldes med; «det er ikke slik islam er», «de som gjør slikt er ikke skikkelige muslimer» og mer til. Så hvorfor ikke gi en annen litt mer, snill versjon, av hvorfor islam ikke bør respekteres, like lite som all annen religion.

De 65 punkerne skal ha blitt arrestert på en konsert og brakt til et interneringssenter der de ble barbert fordi hanekammer blir sett på som en krenkelse av islamske tradisjoner, ifølge politiet. Foto: AP / Scanpix

Det er lett å glemme Tehcir, Gardell!

Mattias Gardell er ute på sin apologetiske sti igjen. Og alt som kan unnskyldes relgionen, denne gang islam, skal unnskyldes. I Morgenbladet går dette til nye høyder.

Vi skal snakke mest om historie i dag, om den islamofobiske idéhistorien, som du kaller den. Men først til tittelen din, Islamofobi. En fobi er et angstsyndrom, i mange tilfeller en diagnose. Er «islamofobi» et godt fagbegrep – å kalle de man analyserer for syke?

– Islamofobi er et problematisk begrep. For det første fordi antipatien ikke nødvendigvis handler om islam, men om muslimer, som representanter for et negativt ladet kollektiv. Derfor kunne vi også snakke om «antimuslimske» forestillinger – men når dette begrepsparet ikke helt kan erstatte «islamofobi», er det av to grunner. For det første er termen «antimuslimistiske» kronglete, rent språklig, men det andre poenget er mer viktig. Det er at forestillinger om hvordan muslimer er, har sammenheng med hvordan forestillinger om islam er, særlig fordi muslimer også forventes å være annerledes enn alle andre mennesker i det at de er unikt religionsstyrte. Islam kan liksom forklare alt en muslim gjør, man kan trygt se bort fra alle andre årsaksforklaringer. Når det gjelder «fobi», bruker jeg ikke «islamofobi» for å beskrive enkeltmenneskers patologiske redsel, jeg bruker det på samme måte som vi bruker termene homofobi og xenofobi. Her brukes fobi i overført betydning om historisk, politisk og sosialt reproduserte fordommer mot bestemte grupper mennesker – og den diskrimineringen som følger av disse reproduserte forestillingene.

Det er opplagt en skivebom å kritisere enn for å være en muslimsk råkjører, som blir tatt i 120 i 80 sonen. Islam er selvsagt ikke relevant i den moralske diskusjonen om fart. I så måte har selvsagt Gardell rett, men Gardell sier noe mer. En religion defineres slik den store majoritet definerer sitt forhold til religionen. Bin Laden er ikke en person som oppstod uten forankring i samfunnet han vokste opp i. Bin Laden vokste opp i KSA sin wahabbisme. Forestillingen av en wahabbist er og må være en forestilling som en fundementalistisk islamist, da ideologien i seg selv foreskriver det. Dog, som Gardell har rett i så vil en sufi-muslim være noe helt annet. Men en sufi er i mindretall i det store bildet. Selv om Bin Laden er død og senket, så er hans arv, som han har videreført, fremdeles i sterk funksjon i den muslimske verden. Selv etter de arabiske revolusjonene så er de sekulære, og moderate muslimske partier i kraftig underlegenhet. Bildet av islam vil forandres kun av en ting, når muslimer selv definerer helt andre verdier enn at f.eks kvinner er mindreverdige. Inntill da hjelper det svært lite at islam var et fremskritt for kvinner da religionen dukket opp.

En skal ikke være veldig kunnskapsrik til å forstå hva som skjer når en religion settes som rammeverk som samfunnet skal styre etter. Den ene gud og den ene sannhet er da ikke oppe til diskusjon.

Men hva vil en legitim islamkritikk være? Hva er forskjellen på islamofobi og islamkritikk for deg?

– La meg forklare med en sammenligning. Jeg finner det helt legitimt å kritisere den sittende israelske regjeringen for okkupasjonen av Gaza og Vestbredden. Det er ikke antisemittisme. Men en kritikk som sier at jøder her i Europa skal svare for den israelske regjeringens handlinger, eller en kritikk som sier at okkupasjonen er uttrykk for en typisk jødisk oppførsel – er antisemittisk. På samme måte er det fullt legitimt å kritisere det saudiarabiske regimets forbud mot at kvinner får kjøre bil. Eller det saudiarabiske regimets påstand om at «Gud har skapt all denne oljen for at vi skal ha den». Men man går over en grense om man påstår at de saudiske prinsene oppfører seg slik fordi de er muslimer. Så, ja, det er selvfølgelig legitimt å være religionskritisk. Jeg er religionshistoriker, og min posisjon er å være ideologikritisk. Det vi lett glemmer, er at de mest islamkritiske røstene er islamtolkerne selv.

Her går Gardell i nok en feilslutning. En kan kritisere med rette f.eks Bjørn Hermann/IDF. En skal også kritisere Krekar for det han står for og gjør. Det er handlingene og utsagn de fremfører som skal være mal. Det er selvsagt urelevant å kreve svar av en jøde, eller muslim som kjører for fort om hva denne mener om 67-grensene i konflikten mellom Palestina og Israel.

En amerikaner kan f.eks med rette stille spørsmålet til AIPAC og deres nasjonalfølelse når de snur kappen om Tyrkia under Armeniafolkemordet på hvordan Tyrkias oppførsel er ovenfor Israel. Legitim forundring.

Undersøkelser viser – i likhet med din tese i boken – at skepsis mot muslimer blir mindre når antallet muslimer i et land øker. Tenker du da at islamofobi kan «kureres»?

– Kunnskap er aldri feil. Men samtidig: Islamofobi handler ikke om islam, men om våre forestillinger om islam. Islamofobien her i Norden var her lenge før vårt møte med den første muslim, for eksempel. Det islamofobiske kunnskapsregimet finnes på tross av pålitelig informasjon om muslimer og islam – ergo skyldes den ikke islam og kan ikke korrigeres av islam. Og man kan heller ikke si at islamofobi oppstår på grunn av muslimers oppførsel: Akkurat som man ikke kan forklare antisemittisme ut fra hvor «dumme» jøder er, kan man ikke forklare islamofobi ut fra hvor «farlige» muslimer er. Så jeg tror ikke at vi kan «kureres» ved at vi inviterer masse muslimer til å fortelle oss hva islam er. Derimot tror jeg det ligger noe i devisen om at «mangfold kurerer enfold». Den gruppen som viser minst islamskepsis i Sverige, er «unge kvinner som bor i storbyområder». Så tydeligvis: Jo flere muslimer man kjenner, jo vanskeligere er det å opprettholde bildet av at alle muslimer er like. For den måten man kan snakke om muslimer på som stereotyper, kan man ikke snakke om noen annen religion eller befolkningskategori, og komme unna med det i dag.

Skepsis mot islam kommer ikke ut fra ingenting. Skepsisen bunner i de religiøse dogmer og teologier. Og hvordan religionen praktiseres. Altså oppførselen til den store majoritet. På samme måte som harediene i Jerusalem er noe man skammer seg over i det sekulære Israel så vil man aldri få en sekulær jøde til å frasi seg sin nasjonalfølelse. Samme vil aldri de fleste muslimer en kjenner si offentlig at man er villig til å avskrive sin familietilhørighet og kultur. Det er to grunner til det, den ene er selvsagt den tvang som en føler å ikke avskrive sine nærmeste, og den andre er det samfunnet en lever i vil alltid definere en jøde/muslim ut ifra hans eller hennes arv. En «muslim» som er ateist vil alltid være brennmerket; av Gardell (og oss) og av de muslimske samfunn som helhet.

Så hva er svaret på det; sekularisering av samfunnet. Likhet for loven. Ytringsfrihet, også til å håne religion.

At det blant mange er enhetsbilde på hva en muslim er, er selvsagt sant. Haifa Wehbe og Nasrallah er to forskjellige retninger, selv om begge er tilhører shiabefolkningen i Libanon.

En kan selvsagt klamre seg i håpet om at Haifa er regelen, men den hets hun utsettes for av den religiøse del av samfunnet slukker det håpet for Gardell. Selv om man i smug tramper foten til hennes sang i store deler av Midtøsten. Haifas popularitet er ikke pga religion, eller Bin Ladens forkjærlighet til porno. For å forsvare Haifa er det ingen som bruker religiøse argumenter. Og de som kjemper i mot, bruker religiøse argumenter. Ergo så kan man skille muslimer i to grupper. De som gir beng, og de som mener religion er livet. Og den siste gruppen er fremdeles i islamske samfunn i majoritet.

Din bok får en spesiell kontekst i den arabiske våren. I Vesten, i pressen for eksempel, kom de demokratiske opprørene som lyn fra klar himmel: Er muslimer interessert i demokrati? Vi trodde de bare var opptatt av islam.

– Det er en sterk forestilling i dagens debatt om at det er en motsetning mellom å være muslim og å være demokrat. Store opinionsundersøkelser viser at mellom 85 og 93 prosent av alle verdens muslimer verdsetter demokratiet høyt. Ifølge data er støtten til demokrati i muslimske stater like stor som demokratistøtten i Vesten. Åtte millioner muslimer bor og lever i demokratier. Hvorfor hører vi ikke om dette? Ikke fordi de er stille – de prater jo hele tiden. Likevel, vi vet at det finnes kristendemokrater, men ikke muslimdemokrater. Igjen, vi vet at vi kan være nordboere og kristne på utrolig mange forskjellige måter, men muslimer er unikt religionsstyrte. Vi er representanter for det universelle mennesket. Vi har tilgang til religion, mens muslimer er sin religion. Sharia fremstilles som uforenlig med demokrati og fremstilles gjentatte ganger som et middelaldersk straffesystem som går ut på at utro skal steines, tyver skal få hendene kappet av og så videre. Sharia betyr ordrett «veien», og selv om mange mener at Guds lov skal være en kilde, eller en inspirasjon til lovgivningen, betyr dette ikke at sharia skal være eneste kilde, eller at det er uforenlig med demokrati. Det finnes heller ikke et eneste land der islamsk lovgivning er enerådende, selv om regimene i Saudi-Arabia, Libya og Iran kan gi inntrykk av dette.

De som kjemper for demokrati i islamske samfunn er sekulære. De religiøse grupperingene kjemper for å tilrøve seg makt med basis i starte et samfunn med religiøse lover. Det muslismke brorskapet har moderert seg kraftig fra tidligere tider, men de er fremdeles for et religiøst samfunn. Og en vet hvordan slike samfunn fører hen. Dermed er de sekulære gruppene i angst for hva som skjer hvis disse religiøse gruppene kommer til makten. De vil med engang bli definert som frallen, og mang en religiøs gruppering er straffen klar for en slik «handling». Så er dermed islam forenlig med demokrati? Selvsagt ikke. Ingen religion er forenlig med demokrati, pr definisjon.

KSA og f.eks Palestinas/Israels versjoner av sharia er to forskjellige verdener. Men det er en grunn til det. Sharia i Palestina/Israel er regulert av en sekulær og verdslig lov. Men hvis en skal ta Hamas på ordet, så vil jo det forandre seg om de får det som de vil. Teokratiet har fremdeles sin klamme hånd over MØ, til forargelse for den jevne borger i hele verden.

Så er det korrekt å si at det å være muslim ikke er sammenfallende med et liberalt demokrati? Tja, det er spørs hvem en spør. De sekulære muslimer vil selvsagt ikke være noe problem. Men den store majoritet. Et problem.

Da skal vi til roten av forestillingene du har forsket på. Du daterer islamofobiens idéhistorie tilbake til korstogene på 1000-tallet.

– Det nåværende islamofobiske kunnskapsregimets røtter strekker seg nesten like langt tilbake som de antisemittiske forestillingene, og de har også mange fellestrekk. Muslimer fremstilles som Antikrists hærskarer, som Guds fiender. De første slike tekstene jeg har funnet om dette, er fra 700-tallet. Muslimer blir her fremstilt som djeveldyrkere, demoner, monstre som drepte kristne barn og drakk deres blod – akkurat som jødene. Og – muslimene drepte Kristus. Dette kan virke som en provoserende anakronisme, ettersom Muhammed vitterlig ble født et par hundre år etter Kristus. Men slike tidsbagateller hadde ikke så mye å si i den middelalderske tankeverdenen. I kirkekunsten finnes de samme motivene. I den store katedralen i Köln kan man se et glassmaleri der jøder og muslimer parterer Jesus på Golgata. Middelalderkunsten avbilder gjerne muslimer som røde djevler med horn i pannen, som hunder eller menneskeetende varulver. Og Muhammed portretteres som hund.

Det er vel en smule tøvete å si at skepsis mot muslimer og islam har samme lengde som jøder. Jødene ble sett på med skepsis fra den tid da kristendommen ble statsreligion i romerriket. En del århundrer før Muhammed var på sin narkotrip på en hest. Men en skal ikke glemme at fiendebilder er noe enveisrute fra kristendommen mot islam. Det gikk rimelig bra den andre veien. Det mest kjente eksemplet er lovene som de islamske samfunn ga, som sa at kristne og jøder var annenrangs borgere. Kall fra KSA moskeer om å angripe kristne i Irak, er også en effekt som gjør at irakiske kristne drepes og angripes målrettet. Gardell kan ikke si at det er vestlig kristendom som er skylden for at iraksiske kriste drepes og som gjør at de flykter i hopetall fra landet. Det er religionen islam som gjør dette mulig. Selv om de østlige kristne har like stor mistro til vesten som muslimer, så hjelper det lite når grupperinger i islam ser det som sin religiøse plikt å utrydde dem.

Norske fundementalister vil selvsagt si at muslimene driver med avgudsdyrkelse, selv om deres religiøse brødre i MØ hevder at de tilber den samme gud, den ene. Jøder, muslimer og kristne. Men det er en vesentlig forskjell. Nemlig hvor stor gjennomslagskraft de religiøse har i sine respektive samfunn. Der er forskjellen gigantisk.

Ja, jeg skjønte først da jeg leste boken din at den svenske kunstneren Lars Vilks går inn i en lang tradisjon når han tegner Muhammed som hund.

– Den første teksten jeg har funnet om hundetyrkeren er fra 800-tallet, og det første kirkemaleriet jeg har funnet med hundetyrkeren som motiv, er fra 1000-tallet. Vi ser hvordan muslimer kommer strømmende ut med horn i pannen og blod i munnen etter å ha slaktet kristent kjøtt. Vi ser muslimer som prøver å spore opp jomfru Maria for å ete opp jesusbarnet – igjen denne kollapsen i tid. Så selv om Vilks ønsker å være original, er han det ikke – dette bildet har vært med oss lenge. At vi ikke forsto hva slags type krenkelse Vilks bedrev, kommer nettopp av at vi ikke kjenner den islamofobiske historien. Hvis du i dag skulle tegne en jødesugge, så ville ikke folk hypet dette som et originalt kunstverk – og avisene ville ikke publisert dem i en felles aksjon i ytringsfrihetens navn. Nei, vi ville gjenkjenne dette som antisemittiske stereotyper. Etter andre verdenskrig, når holocausts gru sto klart for oss, begynte hundretalls forskere å granske antisemittismens oppbygning, derfor har vi i dag forskningsbasert kunnskap om hvordan antisemittisme arter seg. Det samme vil være nødvendig for å forstå islamofobien. Men foreløpig er dette en blind flekk.

At Vilks ikke er orginal, noe han ikke er, så sier det ingenting om hans «krenkelse». Krenkelsen han gjorde ble en krenkelse i det øyeblikket religiøse galninger ville at det skulle være krenkelse. Og hvorfor vil det at det skal være en krenkelse. Fordi det hjelper til deres søken etter makt. Etter kontroll og makt over de muslimske samfunn. Og grunnen til at de får denne makten er at det i religionen ligger latent for at denne teokratiske makten kan blomstre. Dermed, vil de som sokner til noe slikt må defineres ut i fra hva man støtter. Roper man på Vilks hode, nytter det ikke å forsvare seg med at i det muslimske samfunn eksisterer det en Haifa Wehbe. Både hun og Vilks vil få smake religionens straff hvis makten tilføres religionen. Og igjen, religionen defineres ut ifra hvordan samfunnet støtter religionens rammeverk.

Den neste perioden du skisserer opp, er Det osmanske riket, et mektig imperium som varer fra 1299 til 1922, over 600 år – som inkluderer Nord-Afrika, Midtøsten, store deler av Europa, og Tyrkia er hovedsete. Det ble oppfattet som en enorm trussel for den kristne verden. Hvordan artet fiendebildet seg?

– Det første verdenskartet på svensk fra 1541 viser verdensdelen Afrika med et udyr der Muhammeds hode vokser frem mellom hornene, og bak en fjellkjede gjemmer det seg en stor muslimsk hær som står klar til å angripe Europa. Islamofobi er intimt forbundet med fremveksten av skriftkulturen vår. Den aller første boken som ble produsert av Gutenbergs trykkeri, var en Tyrkerkalender, som mante til krig mot tyrkerne.

Vel for det første så stod det faktisk en tyrkisk hær «bak fjellene». Hvis «islamofobi» er forbundet med skriftkulturen, og da linket opp til Gutenberg så er jo korstogene en vits, en bihistorie i verdenshistorien. Eller, vent….for hva sier Gardell videre mon tro…vent å se. Men tilbake til den osmanske hæren. Den ble sendt ut med samme mandat som korsfarerne et par århundre tidligere. Med religiøs begrunnelse.

– Så forteller du om en historie som sirkulerte på Dantes tid om at Muhammed egentlig var en mislykket kardinal som ville bli pave, og da han ikke klarte det, grunnla han sin egen religion. Han hadde «fallesyke», altså epilepsi, som han kamuflerte som gudsåpenbaringer.
– Den første teksten som har dette motivet er fra Johannes av Damaskus på 700-tallet, og da så det nettopp ut til at kirken betraktet islam som en vranglære. Muhammed var en falsk profet. En jøde, halvjøde eller nettopp – en sur kristen.

Intet nytt under solen. For hvordan ser muslimer idag på ahmadiyya? Bahaier? zorastere? yezidier?

Det er altså ikke et fenoment linket opp til vesten, men opp til religionen i seg selv. Og der er strengt tatt ikke islam noe bedre eller værre enn andre religioner.

– Og når Det osmanske riket svekkes og faller, blir tyrkerskrekken etterfulgt av en tyrkerforakt.
– Det osmanske riket faller i 1922, men fra og med Krimkrigen i 1853–56 var den osmanske storhetstiden over. Det ble vanlig å omtale Det osmanske riket som «Europas syke mann». Og i de neste årene kommer Europa til å erobre de største deler av den muslimske verden. Det militærteknologiske overtaket, innbiller man seg, skyldes den overlegne hvite rasen og sivilisasjonen. I kolonitiden ble informasjon om muslimer innhentet av handelsmenn, arkitekter, koloniadministratorer, misjonærer og militære, og de formidlet sine inntrykk, som så ble katalogisert og lagt til grunn for en rekke nye universitetsfag: orientalistikk, arabistikk, etnografi, antropologi, islamologi. Vår kunnskap om islam og muslimer kan ikke forstås utenfor den maktrelasjonen om kunnskapsprodusent og kunnskapsobjekt som ble etablert med den koloniale verdensorden. Vestens forhold til den arabiske verden kan oppsummeres militært: korstogene, kolonialiseringen, krigen mot terror, Abu Ghraib-fengselet.

Det var da litt svart fra Gardell. Men siden han fortsetter i voldens tegn så glemmer han forsåvidt den arabiske erobringer tidlig i islams alder. Som ikke akkurat alltid var en ikkevoldlig aksjon. Det ottomanske riket slo Bysants militært, og slaktet armenere/assyrere/grekere militært. Ei skal man hardt glemme islams kolonisering av store deler av Afrika før europeerne ville være med på gildet. Og Abu Ghraib i Saddams tjeneste var et langt værre sted enn under amerikanernes tjeneste, uansett hvor motbydelig det var da. Det er lett å glemme at Saddams menn tok menn rett fra gaten, ga familien et valg; «betal eller så blir han henrettet». Man kan si meget om amerikanernes fremferd. Men til dags dato er ikke akkurat det normen. Ei heller har man tatt opp Evinfengslet i Iran. Ikke akkurat en fornøyelsespark for de som har en smule anstendighet i seg iallefall. Selv om man galgenhumoristisk kaller fengslet Evin universitetet fordi det sitter så mange av sorten Gardell tilhører der.

Vesten er selvsagt ingen engel. Det er heller ikke de islamske samfunn. Kritikere av islam er fullstendig (de fleste foruten de som er rasister av ypperste klasse) klar over at det er forskjell mellom en muslim og religionen islam. Det virker som dog at Gardell ikke mener at det er forskjell mellom en kristen eller ateist og vesten.

Det skyldes det evolusjonistiske historiesynet som var fremherskende i kolonitiden.

Forestillingen om middelaldermennesket – at den arabiske verden lever i middelalderens mørke og ikke har vært gjennom noen opplysningstid – hører vi ofte i dagens debatt også. Europeisk historie brukes som modell for all historie, da kan man også nøyaktig fastslå hvor i historien alle andre befinner seg. Og selvfølgelig kan man forklare seg selv som skapelsens krone. Et slikt historiesyn har en logikk som sier at hvis Kina nå skulle fått verdensdominans, ville grunnen til at vi her i Vesten sakket akterut vært at vi ikke hadde gjennomgått noen Ming-periode. Nei, hvordan skulle vi kunne klare akkurat det? Den arabiske verden har ikke hatt noen reformasjon – nei, hvordan skulle de egentlig kunne klart det?

Det var da litt av en tabloid fremstilling av den tanken om at islam ikke har vært gjennom en reformasjon. Kina har vært gjennom reformasjon angående religion. Idag stormer Kina fremover, dog ikke akkurat demokratisk for å si det mildt. Men ta en titt på Springer Verlag og se på forfattere og deres navn. Kinesiske navn blir det mer og mer av. Det er annerledes enn Khomeinis bidrag til vitenskapen der han skrev om hvordan man skulle gå på dass for å tekke islamske regler.
Kina går forbi vesten fordi vesten har sluttet å produsere, eller legger ned sin produksjon i stort tempo. Men det er en annen sak. Reformasjon er ment som et samfunn der religion er i den private sfære. Altså sekularisering. Og Kina, er nå rimelig sekulært. Og religion med tanke på den
monoistiske versjonen har heller aldri vært på moten i Kina.

Europa vil hverken falle i fascismens spor ala Rustad, og Europa vil heller ikke bli Eurabia. Og det som vil sikre dette, er den videre sekularisering som foregår. At religion ikke forsvinne er selvsagt. Men den kan reguleres at den ikke får makt. Og med reformasjonen at de store masser av religiøse heller ikke vil ha makt på bakgrunn av religionen. For det er egentlig reformasjonens store seier. De grupper som ønsker teokrati er små, og når de dukker opp blir de rask snakket ned. Ikke bare av de som ikke er religiøse, men også medreligiøse.

Som avslutning en låt av Hatikva shesh (Håp 6), for de som kan arabisk så er tittel noe en forstår. Noe for enhver religiøs av ymse karakter.

Tittelinfo; Tehcir

Det religiøse hykleri Vol. Kvadruppeltrillion

Vg.no bringer grunnen til at en stat bør kvitte seg det religiøse åket.

– Han ba om, og fikk både avsatt tid og et eget rom for å be. Han ble oppfattet å ha en holdning til kvinner som var vanskelig forenlig med å ha kvinnelige kolleger. Enkelte fant det vanskelig å samarbeide med ham, sier advokat Bjørn Skuggevik.

Merkelig at Trondheimspolitiet denne gangen ikke vil ringe til arbeidsgiver (opplagt nok) og/eller ektefelle som de ville gjøre for noen stunder siden.

Hykleriet fremviser seg to ganger altså. I religionen og statens maktapparat. Og angående tolker, både arabisk og punjab så har man tilgang til disse språkene av mennesker som ikke er muslimer. Ville nok lettet arbeidet til politiet en del.

Valgets kval

IMI-kirken (de som eier det høye hotellet rett ved ONS) har lempet barn ut i kampen for kristendommen. Nå har unge mennesker helbredet en haug med folk slik at Stavanger har blitt Norges friskeste by.

Spørsmålet er uansett, om en er syk, hvem ville du satt pengene på?

Eller kan valget falle på noe annet mon tro. Igjen, de religiøse vet hvordan de skal få frem smilene til folk.

Religion og deres bidrag til ironien

Så søtt, så ironisk. (Bildet er tatt fra London)

Religiøs humor på høyeste plan

Presten på Ellingsrud,Oslo, vil lese fra koranen i en skolegudstjeneste. Dagsrevyen intervjuer i den sammenheng ei dame som er rimelig forbannet. Det artige er dog argumentene hennes. Hun vil melde seg ut fordi Dnk ikke lenger kan sees på som en moralsk rettesnor.

Det er jeg helt enig med henne i. Ironien er igjen en herlig bil. Og kanskje på tide å sekularisere Norge.

Gelius, du er den mannlige Jesabel

Vel, i følge de mer konservative folk innenfor religionen kristendommen er han det. Nå har jeg heller ikke lest boka til Gelius, så der jeg føler jeg må ha lest for å forstå kritikken til Ottesen vil jeg påpeke dette. Denne posten er ikke et forsvar av Gelius, presten Gelius bryr meg svært lite. Men det er et angrep på Ottesen som i verdidebatt.no/vl.no skriver følgende;

Gelius idylliserer overgrep
Innlegg
Publisert 30. oktober Innlegg

Med boken «Sex i Bibelen» har Einar Gelius gitt biskop Ole Christian Kvarme tre gode grunner for å fjerne ham som prest. Mest alvorlig er sokneprestens ekstreme bibeltolkninger.

Smak litt på ordet; ekstreme tolkninger. Det er selvsagt en taktikk for å sette merkelappen «kjetter» på en person som har en annen tolkning. For første bud, noe alle kristne vet om med tanke på historien, er at tolkningen og krigen om tolkningen (bokstavelig) av bibelen har eksistert så lenge boken har eksistert. Å være kjetter, vil blant de som er konservative, bety at man snakker usant om gud. Og som mange definerer heller vassent er jo bibelen skrevet av gud, ergo må man altså vite gud sin sanne tolkning.
Det skaper jo flotte dilemmaer for de som bruker 2 sekunder med tankekraft;

Hvis gud er allmektig, hvorfor skrive en tekst som åpner for tvil om mening.

Kanskje et trivielt spørsmål for de som ikke tror, inkludert meg, men det vil være et dypt alvorlig problem for en troende som hevder at han/hun vet hvordan en skal tolke. For spørsmålet som stilles er da; hva slags informasjon er det den troende har som ikke en troende har, eller en annerledestroende har?
Svaret som må avgis har fra den som mener å inneha den sanne tro, er at gud har en direktelinje til dem, og ikke de «andre».

Ergo har man noe som er kalt Jerusalemsyndromet.

Boken til Einar Gelius har skapt mye debatt, men de fleste har kommentert boken uten å ha lest den. Langt på vei er det Dagbladets presentasjon av boken, der mye handlet om sokneprestens ekstreme utlevering av eget sexliv, som har styrt ordskiftet. Gelius har forsvart seg selv med at boken handler mer om Bibelen enn egne erfaringer. Det gjør dessverre ikke boken mindre ekstrem.

Her er jeg forsåvidt enig med Ottesen. Med tanke på at Gelius ikke er den første til å legge merke til de mer suspekte versene så kan jeg kalle det ekstremt. Først og fremst ikke Gelius sin bruk av disse, men at de faktisk er å finne i en bok man mener er basis for «god moral».

Jeg vil gjerne at prester presenterer sex som noe positivt. Det er dypt problematisk hvis sex først og fremst forbindes med skam og skyld. Boken til Einar Gelius er imidlertid alt annet enn frigjørende. Etter å ha lest boken, har jeg tre tunge innvendinger som tilsier at Gelius bør slutte som prest:

Først en liten latter, så et litt alvorlig blikk som spør; «når har religion noen gang hatt et positivt syn på sex hvis det ikke var i forplantingsøyemed, og t.o.m hatt sterke meninger om hvordan det hele skulle te seg?»

For det første forkaster Einar Gelius kjernen i det kristne budskapet – budskapet om tilgivelse for synd. Han skriver mye om den svenske filmen «Så som i himlen», der en prestekone sier: «Gud tilgir ikke, for han har aldri fordømt». Gelius siterer begeistret uttalelsen.

Gelius beveger seg her selvsagt på linen for kjetteri, fordi det han gjør er å betvile at noen mennesker faktisk har kontakt med gud. Slikt kan selvsagt ikke foregå ustraffet fra de samme troende. Men ja, Gelius tar dermed opp noe som er det mest avskyelig med kristendommen spesielt. Evnen til å kaste skyld på alle andre/alt annet enn den som selv har utført en handling.

Prester i Den norske kirke lover å forkynne i pakt med Bibelen og den lutherske bekjennelse. Jeg er klar over at det er stor uenighet om hva dette innebærer i praksis. Men Gelius går lenger enn de fleste når han hevder at Bibelen først og fremst må leses som et kunstverk og inneholder flere motstridende teologier. Om kirkens bekjennelser sier han: «Er gamle bekjennelser egnet til å tolke dagens virkelighet? Jeg stiller meg sterkt tvilende til det».

At bibelen inneholder motstridende teologier er vel rimelig opplagt. Et titt på antall kristne foreninger og kirker stadfester det punktet. For å ikke gå totalt vekk i detaljer kan man kun se på de store retningene; romersk katolsk, protestantisme, gresk-ortodoks, orientalsk-ortodokse.

Disse fire har store teologiske forskjeller seg i mellom. F.eks synet på jesus. Var han gudommelig og menneske i ett? Ikke alle mener så.

Bekjennelsene, den lutherske, er ikke å finne i bibelen. Så Gelius tar opp et vesentlig moment som Ottesen finner hardt å svelge. DNK har fem bekjennelser;

– Den apostoliske
– Den nicenske
– Den athanasianske trosbekjennelse,
– Den augsburgske bekjennelse av 1530 (Confessio Augustana)
– Luthers lille katekisme.

Ingen av disse har noen referanse direkte fra bibelen.

For det andre idylliserer Einar Gelius seksuelle overgrep. Selv om han stempler noen tekster som er «reaksjonære», og tar eksplisitt avstand fra seksuell vold, dyresex og kvinneundertrykkelse, er han alt annet enn konsekvent. Gelius skriver for eksempel at det er helt greit å bli stimulert seksuelt av fortellingen fra Sodoma av Gomorra – en fortelling som altså handler om at en gruppe menn forlanger sex med gjestene til Lot.

Artig å nevne Sodoma og Gomrra, samtidig som man nevner at man forherliger overgrep, mens man glemmer «resten» av historien. Kristendommen fordømmer homofili herfra fordi Lot nekter menn å voldta sine gjester, så langt så godt, men at Lot mener de kan voldta døtrene går helt fint. Merkverdig ikke sant?

Første mosebok kap 194 Men før de hadde lagt seg, kom byens folk, mennene i Sodoma, unge og gamle, hver eneste mann, og omringet huset. 5 De ropte på Lot og sa til ham: «Hvor er de mennene som kom til deg i natt? La dem komme ut til oss, så vi kan få vår vilje med dem!»
6 Lot gikk da ut i døren til dem, stengte den etter seg 7 og sa: «Kjære brødre, gjør ikke en slik ugjerning! 8 Jeg har jo to døtre som ingen mann har vært nær. La meg sende dem ut til dere, så dere kan gjøre med dem som dere lyster. Men disse mennene må dere ikke gjøre noe, siden de har funnet ly under mitt tak!»

De jødiske tradisjoner, misjna, legger heller ikke vekt på voldtektsplanene, opplagt nok for voldtekt i seg selv anses ikke som galt, siden Lot mer enn gjerne lar døtrene bli voldtatt. Misjna fokuserer på gjestfriheten, eller mangel på sådann. Og andre tema som f.eks økonomiske synder, blasfemi, og årelating.

Særlig når Gelius snakker om kong David er han på ville veier. Det er ikke nødvendig med stor kulturell kompetanse for å forstå at Davids utroskap med Batseba handler om overgrep: En mektig konge befaler en gift kvinne om å komme til sitt palass. Dette er også perspektivet når Natan refser David (2 Samuel 12). For Gelius handler derimot fortellingen om «å bli forelsket i og kåt på en annen manns kvinne», og han påstår at de to har sex «med en gjensidig lidenskap». Selv er han visstnok blitt «forført av en moderne Batseba».

Fortellingen om Batseba, og Davids andre kvinnehistorier, bruker Gelius til å advare mot «å fordømme i møte med andre menneskers livsform og seksualitet». Oppfordringen er ubegripelig i lys av at Bibelen på det sterkeste fordømmer Davids utroskap. Men Gelius har latt seg pirre av Batseba, slik han også inspireres av haremet til perserkongen Xerxes. Han finner også polygamiet fascinerende. Vel kan sjalusi mellom hustruene kan være problematisk, men han peker også på fordeler ved en slik livsform, og mener alle mennesker muligens «er polygame av natur». Gelius mener også «seriemonogamiet som en livsform» bør drøftes som en mulighet.

Bibelen fordømmer David ved å drepe den ene sønnen til Batseba og David. Så mye for den. Det andre barnet til paret blir hvem i senere fortellinger? Salomo. Ikke akkurat en ikke-person i den bibelske fortelling. Og fordømmelsen, som skjer gjennom Natan, er ikke så hard, at ved Davids dødsleie så kommer Natan tilbake og forteller om Adonja (Davids fjerde sønn) sin konspirasjon, og at han dermed gjør Salomon til konge. Fordømmelsen er kortsiktig ser man.

Polygame av natur, er vel også noe Ottesen mener. Det kan man forsåvidt ta ut i fra synet om sex og ekteskap Ottesen innehar. Ottesen sitt syn på sex, er at det skal kun foregå i et ekteskap. Og ekteskapspakten er en monogamipakt. En kristen ektepakt blir rimelig unødvendig fra et seksuelt perspektiv hvis menneskene allerede er monogame.

Gelius radbrekker også andre bibelfortellinger. Når han etterlyser kristne som snakker «om seksuell lyst og glede», trekker han frem Potifars kone. Etter å ha mislyktes med å forføre Josef, beskylder hun ham for voldtekt og får ham fengslet. Istedenfor å ta avstand fra løgn og maktmisbruk, kaller Gelius kvinnen for «en sterk kvinne». Deretter siterer han den malende advarselen i Ordspråkene 7 mot en prostituert kvinne og mener teksten handler om «en kvinne som tar initiativ til sex».

Her mangler det antakelig en sammenheng Gelius skriver historien i. At historien om konen (mulig Zuleikha) til Potifar er av seksuell karakter er dog ikke vanskelig å se. Dama vil ha hankypanky, men får det ikke.

Bibelbruken til Einar Gelius er gjennomgående useriøs. Oppfordringen «Drikk av din egen brønn, rennende vann fra din egen kilde!» blir til «urinfetisjisme» – uten forbehold.

Her er hele forresten;

Hold deg unna annen manns kone!
5
Min sønn, gi akt på min visdom,
vend øret til den innsikt jeg har.
2 Så kan du ta vare på gode råd
og vokte på kunnskapen når du taler.
3 Fremmed kvinne har honning på leppen,
hennes tunge er glattere enn olje.
4 Men til sist blir hun besk som malurt
og kvass som et tveegget sverd.
5 Hennes fottrinn fører til døden,
til dødsriket går hennes skritt.
6 Hun akter ikke på livets vei,
hun går seg bort, men merker det ikke.
7 Så hør på meg, mine barn,
vik ikke av fra de ord jeg taler!
8 Hold deg unna annen manns kone,
kom ikke nær hennes dør!
9 Ellers må du gi
din ungdoms kraft til andre,
dine beste år til en nådeløs herre.
10 Andre får mette seg av det du eier,
det du vant med ditt strev,
går til fremmedes hus.
11 Da må du stønne i din siste stund,
når din kropp og ditt hold tæres bort,
12 og si: «Hvordan kunne jeg hate tukt
og ikke bry meg om å bli refset!
13 Jeg hørte ikke på dem som underviste meg,
lyttet ikke til mine læreres ord.
14 Det hadde nesten gått ille med meg
da folket var samlet til ting.»
15 Drikk av din egen brønn,
rennende vann fra din egen kilde!

16 La ikke dine kilder renne ut på gaten,
dine bekker flyte på plasser og torg!
17 Du skal ha dem helt for deg selv
og ikke dele dem med andre.
18 Da skal din kilde være velsignet.
Gled deg over din ungdoms hustru,
19 den elskelige hind, den yndige gasell!
Fryd deg alltid ved hennes barm,
la hennes kjærlighet stadig beruse deg!
20 Hvorfor, min sønn, vil du la deg beruse
av en annen manns kone,
hvorfor ta fremmed kvinne i favn?
21 Herren ser hvor mannen går,
gir akt på de spor han følger.
22 Den gudløse fanges av sin egen udåd,
hans synder holder ham fast som snarer.
23 Han må dø av mangel på tukt,
i sin store dårskap går han til grunne.

Dikt av seksuell karakter rimelig opplagt.

I 1 Mosebok 26,8 står det at Abimelek «fikk se at Isak kjærtegnet sin kone Rebekka». Det betyr visst at de to «tar seg tid til å elske sammen». Når Rut legger seg ved føttene til Boas, og får oppfordringen: «Bli bare liggende til i morgen tidlig!», leser Gelius setningen slik: «Her var det ingenting å vente på! Het og heftig sex ble praktisert lenge før ekteskapet var inngått mellom de to».

Kjærtegne er et definisjonsspørsmål. Mange tenker selvsagt på kos,klapp og klem. Men det kan selvsagt også bety det Gelius sikter til om man finner bruken av ord som pule og knulle litt vel saftige. Mange veier til Rom. Gelius har selvsagt heller ingen dekning for sin tolkning, like lite som Ottesen har. Det er en meningsforskjell altså. Og dermed, som alltid i religiøse miljøer, krangler man om hvem som har «mest kontakt med den rette tro, som gitt av gud».

For det tredje røper Einar Gelius at han selv velger å leve stikk i strid med kristen seksualmoral. Gelius er i dag ikke gift. Men i bokens innledning takker han en kvinne som han kaller «Solstrålen» for å ha gitt ham «verdens deiligste sex» i forbindelse med boken.

Og gud har ikke straffet ham enda Ottesen? Jeg antar at du er dypt skuffet.

I tillegg anbefaler han porno. Han skriver om gruppesex, og har ingen innvendinger så lenge «det opprinnelige parforholdet» ikke blir truet. Rådet hans er å invitere med en fremmed, for da blir det «gruppesex for sexens skyld alene». Når Gelius skriver om tradisjonell kristen seksualmoral, og kristne miljøer som anbefaler mennesker å vente med sex til ekteskapet, er han usedvanlig kritisk: «Jeg er ikke i tvil om at det er nettopp slike holdninger som skaper grobunn for den seksualiteten som blir forkludret, og som kan ende med overgrep og misbruk».

Nå er det nok rimelig klart for de som lever i denne verden at seksualitet ikke er bundet opp i en religiøs ektepakt. Om man tar en titt på seksuelt frustrerte menn i KSA kan man forstå at det synet må løsrives. Eventuelt «tilbakefallsprosenten» på de latterlige «vi venter til ekteskapet» som er populært i Usa. Det forkludrer mennesker, fordi mennesker er biologiske vesner med hormoner.

Jeg vet ikke om det er juridisk mulig å si opp Einar Gelius. Men biskop Ole Christian Kvarme bør i det minste oppfordre Gelius til å slutte som snarest prest. For hans siste bok er ikke annet enn et forvirrende og ekstremt angrep på kristen seksualetikk.

«Presten» Ottesen har selvsagt den korrekte. Artig med religiøse som hevder å sin direktelinje til forfatterene. Men man kan jo håpe at Ottesen engang, faktisk tør å diskutere Sodoma og Gomorra med en jødisk troende. Hvem har rett mon tro?

Men å sparke Gelius må da være den enkleste sak i verden, når man innehar den absolutte sannhet i tolkningen av tekst, siden man har direktekontakt med «sjefen».

Alle bibelsitater hentet fra bibel.no/siste versjon. Og allerede da har man nok teologiske forskjeller siden en del av den konservative typen ikke finner seg i den versjonen. Herlig suppe selvsagt.

To fundementalister går i kvelertak på hverandre

Anne Kalvig går til totalangrep på Nabintu Herland. Og har forsåvidt rett i sin betraktning at Herland er en kristen fundementalist som for lengst burde vært avslørt som nettopp det. Dog, en kjæledegge som kan brukes mot muslimer spesielt og sitt eget syn kastes ikke så lett på avfallshaugen. Det være seg høyresiden i Herlands tilfelle eller omvendt i andre tilfeller. Dog, det er viktig å legge merke til at Anne Kalvig ikke er noen skinnende eksempel på det hun anklager Herland for å ikke være. Herland går selvsagt i den klassiske «dette er tøvete»-rollen. Som om hennes argumenter innehar noen som helst form for etterprøvbare bevis fra starten av.

Anne Kalvig er en av frontpersonene i Ottar. Det bør si det meste.

Anne Kalvig

Det er forfriskende å se kvinner innta banen som oftest er forbeholdt eldre jomfrumenn. Dog, for å gå tilbake til argumentene denne rabiate kvinnen bruker for å angripe en like rabiat kvinne;

1. Martha er en heks
Herland går til frontalangrep på engletroende Martha, og kaller henne for en heks og ønsker henne avsatt. For å underbygge dette sier Herland følgende;

– Dette handler om spiritisme, heksekunst og magi som har til hensikt å kontakte såkalte døde og drive med åndemaning. Det står i en sterk kontrast til religionene som søker Guds godhet til å få hjelp til å bli bedre mennesker i samfunnet.

Artig selvsagt å se Herland argumentere for at det finnes kun en rett tro, den luthersk-evangeliske tro. Jeg vil tro også en del kristne av andre sekter vil finne den en smule usmakelig, men la gå jeg skal ta det i «beste» mening og anta at det er kristendommen som er det avgjørende. Om man er katolikk, ortodoks eller orientalsk ortodoks spiller altså ikke noen rolle. Selv om de meget forskjellige.

2. Min tro er bedre en din tro

Herland fortsetter sitt angrep med følgende floskel;

– Det er spiritisme når man gjør forsøk på å ta kontakt med de dødes ånder. Det er å skade andre når man tar på seg en yppersteprestelig rolle, og som medium skal styre og tale inn i menneskers liv. Vi har vår kristne, humanistiske, rasjonelle kulturarv som står i sterk kontrast til denne typen okkult vekt på egosentrisme og spektakulære følelsladde åndelige fenomener, sier Herland.

Her kommer et avslørende moment fra Herland. Hadde Martha hevdet at hun hadde en direkte felttelefonlinje til den kristne guden hadde det ikke vært noe problem, men at hun har en direktelinje til engler er selvsagt ikke akseptabel. Man kan undre seg noe over hvordan Herland innehar denne kunnskap som kan avgjøre om hvilke av disse felttelefonlinjene som har noen som helst reell faktum i seg, dvs eksisterer. Herlands forhold til sin gud er visstnok av en ekte art. Martha sitt forhold til sin…..vel…engler er ikke.

Og det er vel et moment mot religion i sin helhet. Hører du en på bussen snakke «med» gud antar de fleste personen som en idiot. Kle opp denne idioten i noen flotte klær, bygg et flott «gudshus» og gi dem en tekst som er så tøvete at et barn ser igjennom den, så blir det automatisk dyp tenkning, noe åndelig (ironisk ord i denne sammenheng) og aktverdig/godt. Herland støtter altså opp om diktaturet, for i prinsippet kan hun ikke argumentere mot stedfortredene for gud på denne kloden, paven. Vel og merke om man skulle være katolikk.

3. Martha er på ville veier

Forsåvidt ingen nyhet. Dog, forskjellen mellom Martha, Kalvig og Herland er minimal. Den eneste forskjellen på dem er at de har en forskjellig farge på lekespaden de har i hånden der de sitter å kaster sand på hverandre i sandkassen.

4. Rasjonell

Herland sier i intervjuet (rundt 1:30 ute i intervjuet);

«den kristne humanistiske rasjonelle kulturarv»

HAHAHAHAHAHA
Humor på høyt plan.

Som en avslutning mener jeg at angrepet fra Kalvig er så dårlig og så inkompetent at hun burde fratre sin stilling ved UiS. På samme måte som Herland bør kalle seg selv med tittel på det hun egentlig er, en kristen fundementalist.

5 umoralske ting og handlinger

Ifølge de iranske religiøse myndigheter er det mange ting som ikke skal gjøres, utføres, handles eller tenkes.

1. Unormalt hår

Myndighetene gir advarsler, jevnelig, om hårstiler som ses på som vestelig og treny. Dog i juli avanserte de nok et steg på den absurde stige og stilte opp med et smukke hårfrisyrer som stemples «islamske», for menn. Kvinnene skal jo egentlig dekke sitt hår så de slipper i denne omgang. Neste blir sikker sjekkpunkter der kvinner blir sjekket.

2. Musikk

Den øverste av de gale, Ali Khamenei, brukte dagen 2 august med å forkaste musikk. Siden det er uislamsk. De av dere som ønsker å sjekke ut litt av det alternative som har sine røtter i Iran, sjekk ut denne siden.

For å forene punkt 1 og 2;

Og skal du virkelig hisse opp de gale;

For å avrunde med litt lokalt innslag;

3. Nestle, Coca-Cola og IBM

Mange har sikkert sine krangler med multinasjonale selskaper, men få har problemer med den begrunnelsen det iranske regime har med selskaper ala Nestle (ok, en del sv`ere har samme problem). Og ja du gjettet sannsynlig riktig; de driver også handel med den lille satan; יִשְׂרָאֵל‎.
For de som har litt problemer der, her er nok et hint;

4. Latter

Latter forlenger livet sies det. Ikke i Iran.

5. Hunder

Hunder er uislamsk ifølge en av de mer rabiate ayatollahene, Naser Makarem Shirazi. Når Ahmadinejad var i et av sine mer, om mulig, menneskelige hjørne og ville tillate at kvinner kunne se fotballkamper var det Shirazi som tok opp kluten, den pekefingermoralske kluten, og fikk effektivt stoppet dette. For de av dere som ønsker å lese mer om denne tullingen kan gjøre det her.

Etter det; drep bikkja!