New Zealand legaliserte prostitusjon fullt ut i juni 2003, og i 2010 kom boken Taking the Crime out of Sex Work: New Zealand Sex Workers’ Fight for Decriminalisation der den så på hvordan det har gått. Boken er delt opp i to: opptakten til 2003-vedtaket og implimenteringen og erfaringen etter de fem første årene. Boken er en fin samling av både negative meninger og positive, samt mange spennende målinger som kanskje vil vekke undring og skape «sjokk» hos andre.
1. Opptakten – hvorfor NZ legaliserte.
Nå var ikke prostitusjon ulovlig på kiwiøyen før 2003, men det var strenge restriksjoner som gjorde livet til de prostituerte vanskelig. Vold, utnytting og tvang var tilstede i et omfang som var bekymringsfult. Loven i 2003 ble stemt igjennom med en overvekt av en enslig stemme i parlamentet. Målet til de som kjempet for loven var å skifte fokus fra å regulere sexarbeid basert på et moralistisk ståsted til å forsvare menneskerettighetene til de som arbeidet i sexyrker. De som jobbet i sexyrkene ble etter juni 2003 tildelt eksakt de samme rettigheter og plikter som enhver annen arbeidstaker i NZ. Hvis en tar Norge som bakgrunn for en slik tanke ville sexarbeidere havnet under arbeidsmiljøloven her i landet.
§1-1
Lovens formål er:
a) å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet,
b) å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet,
c) å legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon,
d) å gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljø i samarbeid med arbeidslivets parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlig myndighet,
e) å bidra til et inkluderende arbeidsliv.
En drøm og ønske skribent innehar, at man ikke diskriminerer personer som jobber i yrker det mange ikke liker de samme rettighetene en lager til seg selv. For, paradokset er at det ikke er ulovlig å være sexarbeider her i landet. Så oppfordringen til myndigheter og politikere er selvsagt å innrømme sexarbeidere den samme beskyttelse som følge av AML.
Men tilbake til boken. Boken tar også opp et viktig moment om New Zealand og den poltiske historiske kontekst. NZ har alltid vært et liberalt land, og som med loven «Old Age Pensions Act 1898». Et pensjonssystem allerede fra 1898 altså. For de som er bevandret i den norske versjonen så vil det kanskje være en «hmmm». Den tar oss videre i innledningen oss med på fenomenet trafficking som ble populært på midten av 90-tallet. For som boken nevnens så puttes alle oppe i en sekk som sier «offer», også de som i full forståelse vet at det er sexarbeidere de hjelpes til. Disse settes på samme linje som kvinner og barn som blir mot deres vilje ført til markeder rundt om kring i verden. I 2003 ble 295 utenlandske kvinner tatt i UK for ulovlig sexarbeid, kun 5 av de var ofre for trafficking (side 4). Ellers tar boken opp forskjellige metoder rundt omkring verden der kriminalisering av kunden, sexarbeideren eller begge deler vurderes og begrunnes ut i fra dens egen rasjonale.
Videre gir boken et godt innblikk i prostitusjonens historie, kvinnebevegelsen, samfunnets oppfattelse, dekriminaliseringsdebatten, motstanden mot love og en studie av selve loven fra 2003.
Grunnlaget for loven er som følger;
(a) safeguards the human rights of sex workers and protects them from exploitation;
(b) promotes the welfare and occupational health and safety of sex workers;
(c) is conducive to public health;
(d) prohibits the use in prostitution of persons under 18 years of age;
(e) implements certain other related reforms.
(side 77)
Boken tar også opp hva loven er ment å gjøre, og hva den ikke er ment å gjøre. Men NZ med sitt lovverk var å erkjenne at kvinner og menn som er sexarbeidere er mennesker, som har de samme behov som ikkesexarbeidere til å bli definert som mennesker.
2. Oppsummering og erfaring etter de første 5 år
Boken går grundig til verks, der revisjonslederen (som var en politimann for 37 år) går grundig igjennom hva slags mandat og hva revisjonskomiteen skulle se på og komme med forslag til forbedringer til loven som ble vedtatt 2003. Revisjonskomiteen ble satt i 2003 og skulle følge utviklingen og komme med en rapport 5 år etter. Dvs 2008. Og han er rimelig positiv til legaliseringen selv om det trengs forbedringer. Det er iallefall i sterk kontrask til Harald Bøhler som er leder for STOP i Oslo. En mann som i sin tid mente han var berettiget til å stoppe både salg og kjøp, selv om loven kun kriminaliserer kjøp. Og det er litt av problemet i norsk samfunnsdebatt. Den preges av moralske grunner slik som; det er ekkelt og frastøtende. Harald er intet unntak.
Boken går videre og forteller om erfaringene til de prostituerte, media, helsearbeidere, politi og lokale myndigheter. Kapittelet angående risiko og risikostyring var spesielt spennende å lese. Dog grunnet personlige preferanser innen risikostyringsfaget. Og helsemyndighetene har laget en manual for sexarbeiderne, som er å finne på følgende link (pdf) .
‘I think it’s fantastic [the OSH manual]. I think it’s really good. I don’t know that you could improve it. I actually, I really like it. It’s great for clients to see as well. It’s very handy. It gives you, as a worker, it makes you official almost. Like, “Hang on, this is, you know, this is the occupational safety and health manual. This is how it works. So, you know, I’m sorry, I have to work within these guidelines.” I like it, it works well. It’s always handy having one lying around, because it, people still think of it, um, as, you know, being a bit dodgy. But to have something like that, yeah, it puts it into that category of respectable almost.’ (Jack, private worker, male), (side 221).
Videre har den noen artige dataer der de spør om hvordan de selv ser på helsen. De spør både kvinnelige og mannlige sexarbeidere, samt ikkesexarbeidere. Kvinnene er marginalt litt under i forhold til sexarbeider/ikkesexarbeider, mens mannlige sexarbeidere ligger skyhøyt over (side 204, tabell 13.8 og 13.9). Dataene bryter også tallene ned til mentalhelse, generell helse og energi/vitalitet. Her er det to forskjeller, der på den generelle helsen (altså det fysiske) så er sexarbeiderene (både menn og kvinner) bedre enn befolkningen generelt, mens på mental helse ligger sexarbeiderene under. På energi og vitalitet så er de omtrent jevnbyrdige. Dog, signifikansintervallet er slik at tallene er ikke avskrekkende forskjellige. Og tallene jevner seg ut jo eldre man er.
Dessuten er sexarbeiderene ganske klare på at etter lovens inntog er det lettere for de å avvise kunder de ikke vil ha. Selv om bordellegalisering skaper andre problemer som gjør at de føler press den veien. Noe også revisjonskomiteen tok opp.
Alt i alt en bok som beskriver en så totalt forskjellig verden fra den debatt som eksisterer om sexarbeid her i landet, at man nesten ikke tror det. Men, som den norske debatten sikkert vil si; de usiviliserte kiwiene. De vet ikke hva de gjør. Iflølge sexarbeiderene på NZ, så gjør de visst det dog. Og det er en fryd å lese at 94% av sexarbeiderene mener de har rettigheter innen HMS, der alle gruppene (gate, privat innendørs og bordell) er over 90%. Slike tall fryder en som har det som felt.