Etter at Solhjell prøvde å komme seg i forkjøpet ved at Bård Larsen (Cevita) kommer med bok om venstresidens svermeri til det autoritære. Isaksen liker selvsagt ikke Solhjells kronikk. Det var forventet. For begge misser det essensielle.
Maktperspektivet
Mange samfunn har maktfordelingsprinsippet i sin konstitusjon. Mange land har i prinsippet en klar deling og lever godt som det. Men det er kun ønsket til alle deler av makten i et samfunn som avgjør at maktfordelingen opprettholdes. Mange land har gitt eksempler på at det er andre maktkonstellasjoner i samfunnet som kan rykke maktfordelingsprinsippet opp på en dag eller to. Det dreier seg regel om politi/sikkerhetstjenestene eller militæret.
Min sti er alltid ren
Saken utvikler seg egentlig til det kjente. Venstresiden vil si at det også høyresiden har svin på skogen, mens høyresiden vil hevde at slikt skjer, men ideologien til venstresiden er den egentlig store stygge ulven. Alle blir fornøyde og man lulles tilbake i søvn igjen.
Problemet med autoritære trekk ikke er forbeholdt en ideologi, og at ingen er utelatt.
Som Isaksen skriver til innledning;
Bård Vegard Solhjell må svare for hvorfor SV i dag har folk som vil gi fredsprisen til Castro, hyller Hugo Chávez og vil ha revolusjon i Norge.
Som forsåvidt er helt legitimt, men tør Isaksen å spørre dette til sine «egne». George W Bush f.eks. Den ene leder ett av de frieste regimene i verden, de andre har heller noe suspekt forhold til ordet frihet som vi forstår det som samfunn. Dog, antall døde i deres fotspor, av handlinger de selv har ansvaret for er forskjellige. Det man da står tilbake igjen med, er et forsvar hvorfor handlingene måtte utføres. Og ikke om den autoritæres natur i handlingene.
Evnen til å utføre handlinger ovenfor «tredjepersoner» har ingen forskjell. Om man kaller seg liberal, kommunist eller konservativ. Hva da med sine egne? Er det f.eks forskjell mellom de autoritære trekk hvis man mener at staten skal ha restriksjoner på sitt forhold ovenfor individet.
Isaksen skriver;
ÅRSAKEN TIL at den radikale venstresiden så ofte havner i kompaniskap med det autoritære ligger i selve tankesettet. Kjernen i de liberale demokratiene er ikke flertallets ubegrensede makt til å styre, men beskyttelsen av mindretallets rettigheter. Kjernen i den radikale og revolusjonære sosialismen er en annen: Opprettelsen av utopien «det klasseløse samfunn».
Kjernen i det liberale demokratiet ligger kun i forhold til staten og individet. Den sier ingenting om private maktkonstellasjoner kan oppstå, og sannsynligheten at slike maktkonsentrasjoner forsvares er ikke å finne på venstresiden. Den eneste forskjellen er hvor makten og andel av makten ligger hen. En svak stat, men sterk privat enhet kan like godt utvikle seg til det autoritære som en stat kan. Latin-Amerika er full av militser som kanskje ikke er liberale som Isaksen liker å fremheve, men de er heller ikke venstresidens barn eller statlige.
Astrid Medland i db.no har en artikkel der det står skrevet noe underfundig;
Fascinasjonen for DDR var like aparte. Berge Furre beskrev Berlinmuren som «Sovjets grensefestninger», en nødvendighet som vern mot vestlig aggresjon mot Sovjet, og slukte her deler av den offisielle kommunistpropagandaen. Knut Løfsnes, formannen i SF, skrev i 1962 at de som rømte fra øst til vest ikke var politiske flyktninger, men «levestandard-flyktninger.» Bjørn Johannessen og Kjell G. Rosland skrev at man måtte forstå grunnene til at muren var bygd, og skrev ambivalent om flyktninger som ble skutt ved den.
Er ikke samfunnet herlig, med tanke på hvem som anses som uverdige flyktninger i denne tid. Idag kalles de lykkejegere.
Viljen til å finne det perfekte
Det som er første bud for autoritæritet er evnen til å tro at en innehar oppskriften for det perfekte samfunn. Der er både høyre- og venstresiden skyldige, også liberalismen. Det som dernest står i veien er evnen til å gjennomføre. Og gjennomføringsevnen blir svekket om makten fordeles på flere samfunnslag og grupperinger. Maktfordelingsprinsippet er bare en organisering av statens makt. Allikevel vel vital, men ikke «uslåelig».
Vietnam er mange villige til å trekke frem. Man glemte FNL og Ho Chi Minh sin brutalitet. Noe sikkert venstresiden gjorde. Men glemmer høyresiden Sør-Vietnams «helgeturer» inn i Kambodsja? Realpolitikk kalles slikt, og støttes eller motarbeides avhengig av den farge enn selv innehar og hvilken farge den som utfører realpolitikken har. Det er stygt, det er brutalt, og det er uten farge i sin natur. Ondskapen er ikke i tallet, men handlingen i seg selv.
Hvordan vite at ting kan gå galt?
Bruk følgende filosofi;
Om en kommer over en som søker makt, enten for å hjelpe, for å finne sin bevegelse utopi, anta det værste og at ting vil bli utnyttet. Om de selv sier de vil redde deg og dine, vær ekstra påpasselig. Anta videre at makten er ond, uansett farge den kommer i. Det vil aldri slå feil.
Til slutt;
– SVs ungdomsorganisasjon har videreført moderpartiets tradisjon med studieturer til diktaturer, som kameratslige brigadeturer til Cuba. De unge lovende fraterniserer med landets kommunistparti mens forfattere og andre dissidenter sitter fengslet, skriver han.
Høyrefolk reiser dit på ferie. Kritikken kan taes senere. For husk, det har med fargen å gjøre, ikke om man er autoritær eller ei; Larsen går gjennom høyresidens galninger, men mener de var som dverger å regne. Og Men mye av det var nok realpolitisk, man støttet Franco som et bolverk mot kommunismen, sier han.
Ja, det er ikke måte på hva man kan unnskylde, så lenge det er realpolitisk og har en rasjonal bak. Det blir bare så mye værre om en venstrepolitisk person gjør det. Selv synes jeg et forsvar basert på tall er noe spakt. En skal holde sin sti ren!
Alexander Solzhenitsyn, viewed as a political figure, was very much in the Russian conservative tradition — a modern version of Dostoevsky. Like the great 19th-century writer, Solzhenitsyn despised socialism and yet had no use for Western culture with its stress on secularism, freedom and legality.
I recall very well the commencement address that he delivered 30 years ago at Harvard University. The audience of students and their families, aware of Solzhenitsyn’s anti-communism, expected a warm tribute to the West — and especially to the United States, which had granted him asylum. Instead, they were treated to a typical Russian conservative critique of Western civilization for being too legalistic and too committed to freedom, which resulted in the “weakening of human beings in the West while in the East they are becoming firmer and stronger.” At the bottom of this censure lay a wholesale rejection of the course of Western history since the Renaissance.
Solzhenitsyn blamed the evils of Soviet communism on the West. He rightly stressed the European origins of Marxism, but he never asked himself why Marxism in other European countries led not to the gulag but to the welfare state. He reacted with white fury to any suggestion that the roots of Leninism and Stalinism could be found in Russia’s past. His knowledge of Russian history was very superficial and laced with a romantic sentimentalism. While accusing the West of imperialism, he seemed quite unaware of the extraordinary expansion of his own country into regions inhabited by non-Russians. He also denied that Imperial Russia practiced censorship or condemned political prisoners to hard labor, which, of course, was absurd.
In some of his historical writings, there are strong hints of anti-Semitism, a common vice of writers of the conservative-nationalist persuasion in Russia. In his 1976 book, “Lenin in Zurich,” Solzhenitsyn depicts Helphand-Parvus as a slimy character who tries to persuade Lenin to return to Russia to start a revolution. In “August 1914,” published in its expanded form in 1984, he explains the assassination of Prime Minister Pyotr Stolypin by Dmitry Bogrov, a thoroughly assimilated Jew, on the alleged grounds that Stolypin’s plans for a better Russia promised nothing good for the Jews. Fortunately, in his last book published in 2003, “Two Hundred Years Together,” an ambitious history of Jews in Russia, Solzhenitsyn unequivocally exonerated the Jewish people of responsibility for the Russian Revolution.
It is difficult to envisage what kind of a Russia Solzhenitsyn wanted. He was not unhappy about Russia’s loss of its imperial possessions, yet he did not favor a state based on law and democracy. He disliked what he saw after his return to Russia in 1994, during Boris Yeltsin’s rule, but, strangely enough, he came to terms with then-President Vladimir Putin and his restrictions on both democracy and the free market. Although Solzhenitsyn vehemently rejected communism, in many ways he retained a Soviet mind-set. Anyone who disagreed with him was not merely wrong but evil. He was constitutionally incapable of tolerating dissent.
His comments on current events were sometimes bizarre. In 1999, he condemned the NATO bombing of Serbia in defense of Albanian Kosovo, action which he described as following the “law of the jungle: He who is mighty is completely right.” He went so far as to assert that there was “no difference in the behavior of NATO and of Hitler.” Yet he did not ask himself whether the Albanians, persecuted by the more mighty Serbs, did not have the right on their side. Nor did he compare NATO’s actions in Kosovo to those of Putin in Chechnya, where the Russian military not only bombed a population that sought independence, but destroyed the region’s capital, Grozny — a city that was part of the Russian Federation.
Solzhenitsyn’s assumption that he would become a prophet upon his return to Russia did not play well with the public. My impression is that he was widely considered a relic of the past. For this reason, his television program, “A Meeting with Solzhenitsyn,” attracted so small of an audience that it had to be canceled. His October 1994 speech to the State Duma was tepidly received, as was his ambitious historical novel, “The Red Wheel.”
When all is said and done, Solzhenitsyn will be remembered primarily for his remarkably courageous resistance to and criticism of the Soviet Union. Although many commentators claim that he was the first to alert the world to the horrors of the gulag, this is not true; there were quite a few books on this subject before the publication of his “One Day in the Life of Ivan Denisovich” and “The Gulag Archipelago.” Nonetheless, it is correct to say that Solzhenitsyn’s works were the first to be issued from the Soviet Union and, in the case of “One Day in the Life of Ivan Denisovich,” the first to be published in the Soviet Union. The effect of these works was immense both in the Soviet Union and abroad, helping to discredit morally the communist regime among those who still entertained illusions about it. In this manner, Solzhenitsyn contributed to the Soviet Union’s ultimate collapse.
No one can deprive Solzhenitsyn of this honor. But when it comes to the recommendations he made to his compatriots, many doubts remain. Russians obviously have little in common with the Oriental nations; by race, religion and high culture, they belong to the West. Therefore, when Solzhenitsyn rejects Western values as inapplicable to his country, he leaves it in a cultural limbo — it belongs nowhere and only to itself. This is a recipe for isolation, and isolation breeds aggressiveness.
Richard Pipes is professor of history, emeritus at Harvard University and author, most recently, of “Russian Conservatism and Its Critics,” which has just been published in Russian translation.
Norskgoy's Blog 