Flippfloppious Støre

Flippflopperen JG Støre får sitt pass påskrevet av ingen andre enn Ramnefjell i db.no, feministen har iallefall en tanke som er vettig i sitt patriarkalske topplokk. Ironisk er det at mannen er på vei til å bli den øverste lederen i dette landet……intervjuet i DN.no, er å blir legendarisk. Ligeså møtet med Salman Rushdie. Der han kom med følgende gullkorn;

Jeg syntes nå at din bok var veldig anstendig

Er vel en del som ikke syntes det da…..som burde fått mannen til å gå hjem og stelle seg i skammekroken ved å fortsette hevde krenkelse skal være grense for ytringsfriheten. Patetisk. Rett og slett patetisk.

I skapet for å hente flippfloppene


Den nye krenketanken Minokrenk trenger en leder. Jonas Gahr Støre er en god kandidat

Satirenettstedet Opplysningskontoret.org laget denne uka en satirisk artikkel om etableringen av en krenketank. Der skulle ulike krenkede grupper samles for å sette fingeren på krenkelser i samfunnet.

Denne religiøse krenketanken, Minokrenk, bør se et opplagt lederpotensial i Jonas Gahr Støre. En mester i forsvaret mot «krenkelser» i samfunnsdebatten, samtidig som du nesten ikke hører at det er det han gjør.

Denne diplomatisk spissfindingheten har i mange sammenhenger gjort det mulig for Støre å slippe unna med å si flere ting på én gang. Men i spørsmålet om ytringsfrihet og krenkelse av religiøse følelser snubler Støre i skolissene. Denne uka har han igjen fått kraftig kritikk for uttalelsene sine under den forrige karikaturstriden i 2006, der han uttrykte forståelse for reaksjonene mot tegningene. I flere medieopptredener denne uka har han sagt at han kanskje ville ordlagt seg litt annerledes.

Nye ord, samme mening.

På Dagsnytt atten torsdag var han innkalt som «ekspert på Frankrike», ikke som «leder i Arbeiderpartiet». Ekspertkommentatoren ble selvsagt utfordret på det ganske politisk betente spørsmålet om trykkingen av faksimiler av tegningene til Charlie Hebdo. Fører det til økt splittelse i samfunnet, når ytringsfrihetens fane holdes så høyt? Han var gjest rett etter at filmregissør Erik Poppe argumenterte i studio for at aviser ikke burde trykke faksimiler av tegningene, fordi det krenker muslimer. Jeg var for ordens skyld Poppes motdebattant.

«Jeg synes Poppe brakte noen interessante perspektiver i denne debatten», åpnet Støre og fortsatte med å understreke at han har respekt for mediene som har ønsket å trykke faksimiler.

«Jeg slår veldig ring rundt at det er redaktørene som har det ansvaret. Ikke vi politikere.» Støre mener altså at vi bør ha pressefrihet. Som en desk-kollega pleier å si når vi leverer små notiser til avisa seint på kveld: «Norge takker!»

Med dette fikenbladet som passende motvekt, går Støre løs på hva han selv mener bør være rammene for en klok forvaltning av ytringsfriheten.

«Men hvis det blir sånn at nå må vi bestrebe oss på å krenke, for å vise at vi har ytringsfrihet, så vil jeg advare mot det. Jeg tror ikke det er klok vei. Men igjen, det er redaktørene som må ta det ansvaret»

Tusen takk! Vi får ansvar for at vi «bestreber oss på å krenke». Det er raust. Det kan virke som han mener norske medier har som motiv at de vil krenke muslimer når de trykker faksimiler for å gjøre jobben sin: Rapportere nyhetene, og forklare dem for leserne. Og hva med Charlie Hebdo? Deres redaksjonelle linje faller langt utenfor de rammene av ytringsfriheten som Støre er villig til å forsvare, eller stille seg bak.

Så snur han på flisa igjen i Dagsnytt atten-studioet:

«Ytringsfriheten skal jo være tøff. Utfordre. Meninger, argumenter. Satire, karikatur.»

Før han snur en gang til:

«Men jeg oppfatter det ikke slik at det er et mål for at den ytringsfriheten er ekte, at vi lykkes med å krenke og støte.»

I 2008 møtte Jonas Gahr Støre Salman Rushdie til en bokprat under en litteraturmesse på Lillestrøm. Han kan smykke seg med å beherske slike settinger, men når temaet kom inn på ytringsfrihet ble det slutt på kosepraten. Han glemte kanskje et øyeblikk at Rushdie var dødsdømt.

«Ytringsfriheten bør være absolutt fri, men vi må tenke på hvordan vi opptrer i møtet med andre mennesker», uttalte Støre ifølge en rapport fra ABCNyheter.

«Endelig er vi uenige om noe. Jeg mener at vi ikke bør la oss begrense av anstendighet når vi benytter ytringsfriheten. Demokrati er ikke et te-selskap. Demokrati er en krangel», sa Rushdie.

«Jeg syntes nå at din bok var veldig anstendig», påpekte Støre. Som ikke ville krangle.

Støre forsøker å forkle seg som ideologisk drøftende politiker. 2.0, som han selv har sagt. Mens han egentlig er en realpolitiker med en instrumentel tilnærming til et spørsmål som må være styrt av prinsipper. Han vil oppnå harmoni i samfunnet ved å fire på behovet for å drive religionskritikk som kan virke støtende. Det er en nifs pragmatisme. Denne «eksperten» er tross alt høyst sannsynlig vår neste statsminister.

«Det er jo subjektive verdier. Hva som krenker deg og meg er forskjellig», sier Støre i Dagsnytt atten.

Hva krenkes du av Støre? Send oss en mail, så skal vi forsøke å holde oss unna temaet.


Reklamer

DB.no sin faktasjekk av ABB, Del 1

DB.no har påtatt seg oppgaven med å vaske det norske folk fra ABB sine ideer og tanker. Ved å ta ABB i faktafeil og løgner. Db.no vet altså best, og kan redde oss fra det onde. At det mer logiske og åpenbare at den enkelte selv skal inneha nok kunnskap til å avfeie tullet fra ABB er derimot ikke så veldig viktig å diskutere. At voksne mennesker selv kan gjøre opp en mening er noe samfunnet mener er tull og fanteri.

Men. En kan jo gå igjennom Db.no sin faktasjekk, eller «faktasjekk» som det åpenbart er.

Del 1:

 Breiviks påstand: «Koranen og Hadith krever at alle muslimske menn har plikt til å støtte eller kjempe jihad»
LØGN: — Koranen sier ikke at alle menn skal støtte det. Koranen oppfordrer riktignok til jihad, men i begrepet jihad ligger det flere ting. Det kan være voldelig jihad, men også åndelig jihad som gjelder personlig utvikling. Og det står ikke at alle menn må støtte eller kjempe jihad, sier Anne Sofie Roald, islamekspert og professor ved Christian Michelsens institutt, til Dagbladet.
— Er dette en omstridt påstand?
Det er ikke veldig omstridt. Voldelig jihad anses generelt bare for spesielle situasjoner, om man selv blir angrepet. For eksempel da Sovjet gikk inn i Afghanistan. Bare for ekstreme muslimer, som er en liten gruppe, er voldelig jihad en plikt, sier Anne Sofie Roald.

Anne Sofie Roald, er muslim. Greit å vite ikke sant?
Foruten det momentet, så sier altså ASR at det er en tolkning hvorvidt en skal tolke jihad voldelig eller ikke. Det kan altså tekstmessig, ifølge ASR, gå begge veier. Hvordan skal en da avgjøre ABB sin påstand? Ved ASR tolkning eller hvordan ordet brukes i den islamske verden i daglig tale?

Hvis man selv oppholder seg i disse områdene, eller har bodd der og har familie osv vet man utmerket godt at de fleste som bruker ordet mener vold. Ikke en indre kamp med seg selv. En bahai fra Iran vet veldig godt (og veldig godt hvor fort en bør løpe) hva jihad menes hvis det uttales. Og det er ikke et filosofisk begrep i så henseende.

Altså, «løgnen» som Db.no mener ABB kommer med er høyst selektiv påstand. For ASR fremholder ikke momentet der jihad menes fredelig kommer fra en usikker kilde? Selvsagt gjør hun ikke det. For det, vil jo ta seg dårlig ut. Sufiene kan kanskje komme ASR til redning. Men hvordan blir sufiene ansett? Ikke akkurat som åndelige fyrtårn.

Er en tvilsom påstand best bekjempet med en ny tvilsom påstand?

Breiviks påstand: «Det finnes ikke moderate muslimer»
LØGN: — Det er bare tull. De aller fleste muslimer er moderate, det er en liten gruppe som er fanatikere, sier professor Anne Sofie Roald.

Liten gruppe ASR? Liten gruppe er litt tvilsomt. Like tvilsomt som at det ikke finnes moderate muslimer. ABB sin agenda er å blåse opp tallene, ASR og DB.no er å blåse opp moderates tall.

En undersøkelse av Marylanduniversitetet er ganske så artig i såfall, Worldpublicopinion, pdf (Univ of Maryland, feb 2009).

Er en tvilsom påstand best bekjempet med en ny tvilsom påstand?

Breiviks påstand: «Aftenposten skrev i 2006 at 40 prosent av britiske muslimer mener at 9/11 kan rettferdiggjøres.»
OMSTRIDT: Dagbladet har ikke funnet noen slik artikkel. Aftenposten skrev ifølge arkivet A-tekst at 40 prosent av britiske muslimer mente at sharialov skulle gjelde i muslimdominerte områder i Storbritannia — men skrev i samme artikkel 20. februar 2006 at 99 prosent av de 500 spurte britiske muslimene tok avstand fra 7/7-terroren i London i 2005.
— Ni av ti muslimer sa også at de føler lojalitet overfor Storbritannia, heter det i artikkelen.
Aftenposten skrev seinere samme år følgende, som Breivik glemte å nevne: «Samtidig som at til sammen 18 prosent av britiske muslimer ville være stolte av eller likegyldige til om et nært familiemedlem sluttet seg til al-Qaida, sier 35 prosent at de ville være stolte av at en slektning gikk inn i politiet. Halvparten av de spurte mener at de hemmelige tjenester har rett til å infiltrere muslimske organisasjoner for å samle informasjon om deres aktiviteter.»

Vet ikke helt hva DB.no svarer på her. Litt hummer og kanari. Påstanden er altså at 40% støtter 911 (eller sympatiserer). Og samtidig sier, ifølge db.no 99%, at Londonbombingene var kjipt. Hvor er motsetningsforholdene hen? Om en skal ta ABB i faktafeil får en iallefall holde seg til momentet tullingen kommer med, og ikke bruke noe helt annet enn det som er utgangspunktet. 99% tok avstand, uten kildehenvisning. Ifølge en annen hadde 75% ingen sympati med bombingen i London. Resten 25% er nå langt høyere enn de (100-99)% som DB.no kommer opp med.

Hovedkilde (pdf). Aviskilde (den som DB.no ikke fant)

Andre kilder;
Worldpublicopinion, pdf (Univ of Maryland, feb 2009)
Populus.co.uk pdf (2006)

Er en tvilsom påstand best bekjempet med en ny tvilsom påstand?

Breiviks påstand: «Det finnes flere hundre tusen etterkommere av medlemmer av Nasjonal Samling i Norge.»
OMSTRIDT: — Det er en overdrivelse, selv om det er et betydelig antall. For hvert slektsledd blir det flere som kan spores tilbake til medlemmer av partiet, sier Terje Emberland, religionshistoriker og seniorforsker ved Holocaust-senteret, til Dagbladet.

Er det virkelig omstridt? Ifølge wiki hadde NS 43.000 medlemmer i 1943. Det var selvsagt toppen, siden etter den tid fant tyskerne ut at det var for kaldt i Sovjet. En kjapp tommelfingerregneregel kan da vise om påstanden er rett. Flere hundretusen er altså 200.000 og oppover.

For enkelhetens skyld sier en at hver person får 2 barn. Som igjen får 2 barn. I disse tider får både 3 og 4 ledd sine barn igjen. Men for enkelhetens skyld stoppes det ved 3 ledd. Selv om 4 ledd er i alderen der de fleste har 1 eller flere barn.

1 generasjon: 43.000 * 2 = 86.000
Alle disse fikk selvsagt ikke barn, noen medlemmer fikk barn sammen osv. For enkelhetens skyld. 50.000.
2 generasjon: 50.000 * 2 = 100.000
3 generasjon: 100.000 * 2 = 200.000

Uansett hvor grovt en skal regne, kommer man altså opp i et tall som runder den lave definisjonen på ABB sin påstand. Løgn? Mulig, om en legger godviljen til. Omstridt? Ikke så veldig egentlig. Overdrevet betydning? Så absolutt. Så veldig mange av etterkommere av NS som er «harde i troen» skal vel vanskelig påståes. Eller. De fleste er vel i dette partiet. Så verdien av påstanden til ABB er vel 0. Mange er f.eks også etterkommere av Djengis Khan og hans krumspring selv om man ikke akkurat hopper opp på hesten av den grunn.

Er en tvilsom påstand best bekjempet med en ny tvilsom påstand?

Du blir hva du hører

Trettebergstuen sier hun ble kalt «hore». Marie Simonsen hørte det helt til akersgata, siden det var taktfast og overdøvende. At 2000 andre, som var der har problemer med å finne noen som har hørt noe slikt, og vanskelig å høre noe på opptakene som ble tatt. Men vi kan alle være betrygget. For Simonsen i dagbladet og Jacobsen i VG som satt i Akersgata noen hundrede meter unna hørte de taktfaste og overdøvende ropene….visstnok. Igjen bør en påminnes første bud angående medier; trekk fra 100% og man starter kanskje å se et snev av det som skjedde.

Og hva blir man…rasshøl. Det skal jo også sies at Trettebergstuen burde jo ta «hore» som et kompliment, for hun mener jo at det er kun henne (og kvinnenettverket) i AP som har «omsorg» for sexarbeiderne.

Jeg, rasshøl

Tillegg: Flåthen er nå ute på saken, for å tekke sin eier AP.

Tillegg 2: Og det det kommer til å bli artig om man finner ut at en har ropt «hore». For da kan Simonsen peke nese og si at LO er onde menn. Helt til man finner ut av at det er Bård Frantzen som stod på siden.

Tilegg 3: Huitfeldt har kommet med tidenes kommentar, menn skal si unnskyld uansett. Selv om hendelsen ikke er reell. Herlig Anikken. Herlig.

Hvorfor falske anmeldelser bør straffes beinhardt

– På hvilket grunnlag skal du ringe politiet? spør fotgjengeren.

– Jeg sier at du overfalt meg, svarer Sarah Duncan.

– Det stemmer jo ikke, sier fotgjengeren.

– Det driter jeg i, jeg sier det likevel, sier Duncan.

– Men jeg filmer …

– Det driter jeg i, du er et forferdelig lite menneske, sier Duncan, mens hun går på fortauet.

Altså en grunn til at man henlegger en hel haug med seksualanmeldelser. Og de menn og kvinner som blir utsatt for faktiske overgrep må altså konkurrere med Sarah Duncan og hennes like som eksisterer i stort monn. Dessverre.

Joshua French: Tjostolv Moland, hva føler du nå?

French og Moland opplever fangeopprør på nært hold før de overflyttes til hovedstaden.

Men det jeg virkelig lurer på, er hva French spurte Moland når dette bildet ble tatt;

Solhjell, Isaksen og redselen for å vite om

Etter at Solhjell prøvde å komme seg i forkjøpet ved at Bård Larsen (Cevita) kommer med bok om venstresidens svermeri til det autoritære. Isaksen liker selvsagt ikke Solhjells kronikk. Det var forventet. For begge misser det essensielle.

Maktperspektivet

Mange samfunn har maktfordelingsprinsippet i sin konstitusjon. Mange land har i prinsippet en klar deling og lever godt som det. Men det er kun ønsket til alle deler av makten i et samfunn som avgjør at maktfordelingen opprettholdes. Mange land har gitt eksempler på at det er andre maktkonstellasjoner i samfunnet som kan rykke maktfordelingsprinsippet opp på en dag eller to. Det dreier seg regel om politi/sikkerhetstjenestene eller militæret.

Min sti er alltid ren

Saken utvikler seg egentlig til det kjente. Venstresiden vil si at det også høyresiden har svin på skogen, mens høyresiden vil hevde at slikt skjer, men ideologien til venstresiden er den egentlig store stygge ulven. Alle blir fornøyde og man lulles tilbake i søvn igjen.

Problemet med autoritære trekk ikke er forbeholdt en ideologi, og at ingen er utelatt.

Som Isaksen skriver til innledning;

Bård Vegard Solhjell må svare for hvorfor SV i dag har folk som vil gi fredsprisen til Castro, hyller Hugo Chávez og vil ha revolusjon i Norge.

Som forsåvidt er helt legitimt, men tør Isaksen å spørre dette til sine «egne». George W Bush f.eks. Den ene leder ett av de frieste regimene i verden, de andre har heller noe suspekt forhold til ordet frihet som vi forstår det som samfunn. Dog, antall døde i deres fotspor, av handlinger de selv har ansvaret for er forskjellige. Det man da står tilbake igjen med, er et forsvar hvorfor handlingene måtte utføres. Og ikke om den autoritæres natur i handlingene.

Evnen til å utføre handlinger ovenfor «tredjepersoner» har ingen forskjell. Om man kaller seg liberal, kommunist eller konservativ. Hva da med sine egne? Er det f.eks forskjell mellom de autoritære trekk hvis man mener at staten skal ha restriksjoner på sitt forhold ovenfor individet.

Isaksen skriver;

ÅRSAKEN TIL at den radikale venstresiden så ofte havner i kompaniskap med det autoritære ligger i selve tankesettet. Kjernen i de liberale demokratiene er ikke flertallets ubegrensede makt til å styre, men beskyttelsen av mindretallets rettigheter. Kjernen i den radikale og revolusjonære sosialismen er en annen: Opprettelsen av utopien «det klasseløse samfunn».

Kjernen i det liberale demokratiet ligger kun i forhold til staten og individet. Den sier ingenting om private maktkonstellasjoner kan oppstå, og sannsynligheten at slike maktkonsentrasjoner forsvares er ikke å finne på venstresiden. Den eneste forskjellen er hvor makten og andel av makten ligger hen. En svak stat, men sterk privat enhet kan like godt utvikle seg til det autoritære som en stat kan. Latin-Amerika er full av militser som kanskje ikke er liberale som Isaksen liker å fremheve, men de er heller ikke venstresidens barn eller statlige.

Astrid Medland i db.no har en artikkel der det står skrevet noe underfundig;

Fascinasjonen for DDR var like aparte. Berge Furre beskrev Berlinmuren som «Sovjets grensefestninger», en nødvendighet som vern mot vestlig aggresjon mot Sovjet, og slukte her deler av den offisielle kommunistpropagandaen. Knut Løfsnes, formannen i SF, skrev i 1962 at de som rømte fra øst til vest ikke var politiske flyktninger, men «levestandard-flyktninger.» Bjørn Johannessen og Kjell G. Rosland skrev at man måtte forstå grunnene til at muren var bygd, og skrev ambivalent om flyktninger som ble skutt ved den.

Er ikke samfunnet herlig, med tanke på hvem som anses som uverdige flyktninger i denne tid. Idag kalles de lykkejegere.

Viljen til å finne det perfekte

Det som er første bud for autoritæritet er evnen til å tro at en innehar oppskriften for det perfekte samfunn. Der er både høyre- og venstresiden skyldige, også liberalismen. Det som dernest står i veien er evnen til å gjennomføre. Og gjennomføringsevnen blir svekket om makten fordeles på flere samfunnslag og grupperinger. Maktfordelingsprinsippet er bare en organisering av statens makt. Allikevel vel vital, men ikke «uslåelig».

Vietnam er mange villige til å trekke frem. Man glemte FNL og Ho Chi Minh sin brutalitet. Noe sikkert venstresiden gjorde. Men glemmer høyresiden Sør-Vietnams «helgeturer» inn i Kambodsja? Realpolitikk kalles slikt, og støttes eller motarbeides avhengig av den farge enn selv innehar og hvilken farge den som utfører realpolitikken har. Det er stygt, det er brutalt, og det er uten farge i sin natur. Ondskapen er ikke i tallet, men handlingen i seg selv.

Hvordan vite at ting kan gå galt?

Bruk følgende filosofi;

Om en kommer over en som søker makt, enten for å hjelpe, for å finne sin bevegelse utopi, anta det værste og at ting vil bli utnyttet. Om de selv sier de vil redde deg og dine, vær ekstra påpasselig. Anta videre at makten er ond, uansett farge den kommer i. Det vil aldri slå feil.

Til slutt;

– SVs ungdomsorganisasjon har videreført moderpartiets tradisjon med studieturer til diktaturer, som kameratslige brigadeturer til Cuba. De unge lovende fraterniserer med landets kommunistparti mens forfattere og andre dissidenter sitter fengslet, skriver han.

Høyrefolk reiser dit på ferie. Kritikken kan taes senere. For husk, det har med fargen å gjøre, ikke om man er autoritær eller ei; Larsen går gjennom høyresidens galninger, men mener de var som dverger å regne. Og Men mye av det var nok realpolitisk, man støttet Franco som et bolverk mot kommunismen, sier han.

Ja, det er ikke måte på hva man kan unnskylde, så lenge det er realpolitisk og har en rasjonal bak. Det blir bare så mye værre om en venstrepolitisk person gjør det. Selv synes jeg et forsvar basert på tall er noe spakt. En skal holde sin sti ren!

Til ettertanke

Alexander Solzhenitsyn, viewed as a political figure, was very much in the Russian conservative tradition — a modern version of Dostoevsky. Like the great 19th-century writer, Solzhenitsyn despised socialism and yet had no use for Western culture with its stress on secularism, freedom and legality.

I recall very well the commencement address that he delivered 30 years ago at Harvard University. The audience of students and their families, aware of Solzhenitsyn’s anti-communism, expected a warm tribute to the West — and especially to the United States, which had granted him asylum. Instead, they were treated to a typical Russian conservative critique of Western civilization for being too legalistic and too committed to freedom, which resulted in the “weakening of human beings in the West while in the East they are becoming firmer and stronger.” At the bottom of this censure lay a wholesale rejection of the course of Western history since the Renaissance.

Solzhenitsyn blamed the evils of Soviet communism on the West. He rightly stressed the European origins of Marxism, but he never asked himself why Marxism in other European countries led not to the gulag but to the welfare state. He reacted with white fury to any suggestion that the roots of Leninism and Stalinism could be found in Russia’s past. His knowledge of Russian history was very superficial and laced with a romantic sentimentalism. While accusing the West of imperialism, he seemed quite unaware of the extraordinary expansion of his own country into regions inhabited by non-Russians. He also denied that Imperial Russia practiced censorship or condemned political prisoners to hard labor, which, of course, was absurd.

In some of his historical writings, there are strong hints of anti-Semitism, a common vice of writers of the conservative-nationalist persuasion in Russia. In his 1976 book, “Lenin in Zurich,” Solzhenitsyn depicts Helphand-Parvus as a slimy character who tries to persuade Lenin to return to Russia to start a revolution. In “August 1914,” published in its expanded form in 1984, he explains the assassination of Prime Minister Pyotr Stolypin by Dmitry Bogrov, a thoroughly assimilated Jew, on the alleged grounds that Stolypin’s plans for a better Russia promised nothing good for the Jews. Fortunately, in his last book published in 2003, “Two Hundred Years Together,” an ambitious history of Jews in Russia, Solzhenitsyn unequivocally exonerated the Jewish people of responsibility for the Russian Revolution.

It is difficult to envisage what kind of a Russia Solzhenitsyn wanted. He was not unhappy about Russia’s loss of its imperial possessions, yet he did not favor a state based on law and democracy. He disliked what he saw after his return to Russia in 1994, during Boris Yeltsin’s rule, but, strangely enough, he came to terms with then-President Vladimir Putin and his restrictions on both democracy and the free market. Although Solzhenitsyn vehemently rejected communism, in many ways he retained a Soviet mind-set. Anyone who disagreed with him was not merely wrong but evil. He was constitutionally incapable of tolerating dissent.

His comments on current events were sometimes bizarre. In 1999, he condemned the NATO bombing of Serbia in defense of Albanian Kosovo, action which he described as following the “law of the jungle: He who is mighty is completely right.” He went so far as to assert that there was “no difference in the behavior of NATO and of Hitler.” Yet he did not ask himself whether the Albanians, persecuted by the more mighty Serbs, did not have the right on their side. Nor did he compare NATO’s actions in Kosovo to those of Putin in Chechnya, where the Russian military not only bombed a population that sought independence, but destroyed the region’s capital, Grozny — a city that was part of the Russian Federation.

Solzhenitsyn’s assumption that he would become a prophet upon his return to Russia did not play well with the public. My impression is that he was widely considered a relic of the past. For this reason, his television program, “A Meeting with Solzhenitsyn,” attracted so small of an audience that it had to be canceled. His October 1994 speech to the State Duma was tepidly received, as was his ambitious historical novel, “The Red Wheel.”

When all is said and done, Solzhenitsyn will be remembered primarily for his remarkably courageous resistance to and criticism of the Soviet Union. Although many commentators claim that he was the first to alert the world to the horrors of the gulag, this is not true; there were quite a few books on this subject before the publication of his “One Day in the Life of Ivan Denisovich” and “The Gulag Archipelago.” Nonetheless, it is correct to say that Solzhenitsyn’s works were the first to be issued from the Soviet Union and, in the case of “One Day in the Life of Ivan Denisovich,” the first to be published in the Soviet Union. The effect of these works was immense both in the Soviet Union and abroad, helping to discredit morally the communist regime among those who still entertained illusions about it. In this manner, Solzhenitsyn contributed to the Soviet Union’s ultimate collapse.

No one can deprive Solzhenitsyn of this honor. But when it comes to the recommendations he made to his compatriots, many doubts remain. Russians obviously have little in common with the Oriental nations; by race, religion and high culture, they belong to the West. Therefore, when Solzhenitsyn rejects Western values as inapplicable to his country, he leaves it in a cultural limbo — it belongs nowhere and only to itself. This is a recipe for isolation, and isolation breeds aggressiveness.

Richard Pipes is professor of history, emeritus at Harvard University and author, most recently, of “Russian Conservatism and Its Critics,” which has just been published in Russian translation.

Oooh ironiens smerte

Db.no bringer en sak som de garantert har lest i Telegraph.co.uk der det hintes om alvorlig kriminalitet der noen ansatte i PWC/Irland har kjedet seg på jobb og bedrevet kvinnediskriminering.

Db.no er også behjelpelig med denne angivelige kvinnediskrimineringen ved å legge ved et bilde av mailen.

pwc_irland

Så i db.no sin ånd så fortsetter denne blogg der de ikke tør. Rangering.

Topp 3 er (tilfeldig plassering);
Sarah Campbell
Kate Cronin
Naoise Keohane

Elizabeth O`Conner og Elaine Donnelly som outsidere til topp 3.

Stilige damer alle sammen, gratulasjonene er selvsagt ekte!