Motstandens pris er alt

Nina Witoszek som venstresiden elsker å hate, og høyresiden synes er pinlig er nok engang klar med sin skapre penn med et utenforstående blikk på det norske samfunn. Denne gangen i aftenposten, som ser ut til å være et viderearbeid fra weekendavisen i Danmark. Fulgt med av Svein Olmdal sin kritikk i Aftenbladet.no.

Djevelen og jomfruen

22/7. Anders Behring Breiviks ugjerninger møtes med rosetog og sang. Men den norske pasifisme har også en mørk side.
Av Nina Witoszek professor, senter for Utvikling og Miljø, Univeritetet i Oslo.

For de fleste av dem som har overlevd totalitære konsentrasjonsleire, eksisterer djevelen. Ondskap er ikke et tema for filosofisk akrobatikk, den er en evig, iboende kraft i den menneskelige historie.

Aleksander Wat, en polsk poet som ble kastet i et bur sammen med 50 andre fanger og måtte stå månedsvis i en pøl av menneskelige ekskrementer, hadde en visjon om «djevelen i historien». «Det var der,» skriver han i Other World, «at jeg begynte å bli troende.» Djevelen bodde i bataljoner av korsfarere som – med pavens velsignelse – marsjerte mot Jerusalem, plyndret, voldtok, myrdet, stakk «hedenske» barn på stekespidd og grillet dem levende. Den var i legene som tok jobb i Auschwitz og åpnet gasskamre for å sjekke hvor mange som døde. Den var triumferende i sovjetiske apparatchiks som trente skolebarn i å rapportere sine foreldre til politiet.

Ondskapens bærere
Den israelske forfatteren Amos Oz har skrevet at ondskapens fremste bærere er fanatikere som vil frelse din sjel fra demokrati, materialisme, ytringsfrihet, pluralisme og kvinnerettigheter. De er fulle av kompromissløs selvrettferdighet, og de elsker teater og kitsch. De er hellige krigere som raser over sine sosiale, økonomiske og seksuelle frustrasjoner og ødelegger andres liv som en kompensasjon for sine mangler. Ifølge Winston Churchill er det å snakke med en fanatiker bortkastet tid fordi «he won’t change his mind and he won’t change the subject».

Det som er mest slående for forskere på moderne ondskapshistorie, er at i det norske tilfellet er det ikke Anders Behring Breivik som er anormal. Det er Norge som er det. Skandinavia – og Norge spesielt – har vært en relativt fanatikerfri sone i det moderne Europa. Sammenlignet med, la oss si, det ukrainske eller palestinske landskapet som «husker» bestialske grusomheter, bunnløs sorg og millioner av lik, er det norske landskapet sunt og uskyldig som et barnebilde.

Pasifisme über alles
Bortsett fra den andre verdenskrig og, selvsagt, norske troppers daglige møte med ondskapen i Afghanistan har Norge vært relativt spart for sjelelig korrosjon forårsaket av ondskapens kraft. Den norske sjelen er jomfruelig. De som ikke oppdaget Djevelen, trenger ikke å tro på Gud. De har råd til å tro på mennesker. («Jeg vil dø i den tro at de andre er god», sa Bjørnstjerne Bjørnson). De mener ofte at ondskapen er en teknisk feil, noe som kan elimineres ved riktig sosial teknologi. Hvis vi er gode mot de andre, så vil de andre være gode mot oss. Pasifisme über alles.

Våpeneksport og -import er en nødvendig business som er mentalt bearbeidet på samme måte som man bearbeider slakt, blod og redsel som skjuler seg i en pakke biff. I denne fredsgjennomsyrte virkeligheten blir handlinger av ekstraordinær heroisme – som Max Manus’ kamp mot tyskerne – gjort til en vaklende legende som ikke forteller om en mann nordmenn bør imitere, men om en helt med dårlig samvittighet over tapte liv.

Omsorg for en underdog
Denne etos er ikke tilfeldig. Den er en del av den nasjonale grunntradisjonen som er rotfestet i den kristne opplysning – en arv basert på idealer av medlidenhet, omsorg for en underdog, reform heller en revolusjon og dyrking av langsom, pragmatisk tilpasning til nye situasjoner. Den norske reaksjon på 22. juli er denne kristne opplysningens mest slående uttrykk. Jeg kunne ikke forestilt meg lignende respons i Polen, Spania eller England: Der ser jeg for meg fordømmelser fulle av dramatisk retorikk, protester utenfor parlamentet og retten med paroler som sier «Kill the bastard! We want Death Penalty for the Monster!», spredte konspirasjonsteorier om CIA- eller KGB-engasjement etc. Men dette er fremmed i Norge. Når Djevelen slår, snakker man om mer åpenhet og mer demokrati. Selvsagt, dette er bare ord, men det er også en bekreftelse på styrken til den oppløftende, rasjonalitetsbaserte tradisjonen. En tradisjon som har fengslet hele verden.

En mørk side
Men den norske pasifisme har også en mørk side. Mange utenforstående observatører stusset over en politiaksjon som viste lite mot eller angrepskraft. Like mange reagerer på hyggelig håndhilsing på massemorderen. Vi forstår at i Utøya- dramaet fungerte selvoppholdelsens instinkt: Ungdommen flyktet for å berge livet. Men hva med selvforsvar og selvoppofrelsesinstinkt? Eller den oppfinnsomme, askeladdenske tilnærmingen? Hvorfor var det slik at med få unntak var det først og fremst ikke-norske deltagere i tragedien – de tsjetsjenske brødre og tyske turister – som var villig til å risikere sine egne liv for å redde andres?

Stoler på staten
Disse forstyrrende spørsmål viser i siste instans til den norske Bildung: Et bindende sett verdier som er lært på skole, formidlet av familien og forsterket av nasjonale myter. Denne Bildung har ikke forberedt noen på møte med Djevelen. For ikke så lenge siden lærte norske barn å være byggere av den heroiske velferdsstaten og stole på seg selv. I dag lærer de å bli do-gooders som stoler på den allmektige staten. Bildungsprogrammet er sterkt på å plante ideer om fred og på reglene om å være snill mot de andre. Men det er svakt på å takle uforutsigbare situasjoner og skape kreative løsninger.

Skåne barn
Trenden er å skåne norske barn for så mye livsstress som mulig, fra klapsfri oppdragelse til karakterfri skole. Denne tilnærming benekter den nyeste forskning i nevrovitenskap som beviser at evnen til å takle uventede og krevende situasjoner er plantet først i barndommen og mindre i moden alder. Eksperimenter på Harvard og Max Planck Institutt i Berlin viser at moderat motgang i barndommen er en læretid for fremtiden. Konklusjonen er: «Vi vet ikke om det å ha et godt liv faktisk er bra for oss.» (Peter Hall, Wisdom). Det er nok å tenke på filosofiske læresetninger om verdien av motgang fra Horace til Benjamin Franklin. Det som er nytt, er at den gamle visdommen er blitt bekreftet gjennom skanning av menneskelige hjerner.

Slå hardt
Utfordringen er: Hvis Norge fortsetter å være en «leasure state» som nyter velstand og stabilitet, kan landet miste guts av mangel på trening. Nordmenn synes å si: «Ha mot til å leve. Hvem som helst kan dø.» Dette høres riktig ut, men sier lite om hvordan vi er forberedt til å takle andre breiviker både på høyre og venstre side. Min mistanke er at bedre sikkerhet og mer kjærlighet ikke er nok. Vi trenger en Bildung som er basert på en «martial arts»-tilnærming: Evnen til å slå hardt når nødvendig, kombinert med en sterk etikk om selvbeherskelse og respekt for livet. Først da kan man motstå Djevelen.

Kan ikke si meg å være uenig i noe som helst. Selv om NW kan bli vel mye katolikk en del ganger. Men ikke her.

Advertisements

Kun Norge tenker på familie – Absurd del IV

Det er typis norsk å være god, ble det hevdet av en statsminister i sin tid. Et lite problem er at det manglet en del av et ord i den setningen. Det veldig typiske norske er å ikke bare være god, men være ekstremt selvgod. Det er ikke måte på hvordan norsk tankemåte og væremåte slår rubbel og bit av hva som måtte ellers finne ute i den store verden. En utenforverden som er farlige og vil ødelegge det selvgode Norge, om man ikke med hard fordømmelse av andre ikke kan fremheve seg selv som noe edelt. Som noe bedre enn andre.

Nå sett av kommunikasjonsdirektøren i McDonalds Norge, der man i stor angst mener at vin på McDonalds i Argentina ikke er noe annet middel for å ødelegge familier.

– Dette er veldig lokalt. Vi har flere steder rundt i verden hvor de serverer vin og øl, men vi går ikke i den retningen i Norge, sier kommunikasjonsdirektør i McDonald’s Norge, Margaret Brusletto.

– Vi er en familierestaurant og vil beholde den form for image. Vi vil ikke ha alkohol i restaurantene våre, sier Brusletto.

Som om ikke familie er noe som også opptar mennesker i Argentina, Spania eller Tyskland? Det kan jo hende, ikke etter norsk tanke selvsagt, at familier i nevnte land klarer å holde familien i hevd selv om man tar seg en pils, eller et glass vin. Og at det glasset på McDonalds ikke er det første steget til de umoralske dyp som man i Norge vil måtte oppleve om man tok det glasset med pils/vin her i Norge.

Absurdprisen går altså uavkortet til McDonalds Norge, og den norske tankemåte på feltet.

"I Norge ønsker ikke McDonalds å splitte familier" ifølge kommunikasjonsdirektør i McDonalds Norge

Selvskrevne til betegnelsen årets nordmann – Geir Furuseth og «Kongen»

En kan lure på hvor sjefen til E-tjenesten, Kjell Grandhagen, er hen når han er på jobb. Innfødte som jobber for utenlandske militære styrker, uansett valør og farge, risikerer enormt ved den jobben de gjør. Om man da har innfødte som utfører glimrende arbeid for norske styrker og organisasjoner, og som en følge av denne jobben trues på livet bør den norske stat være forpliktet til å beskytte med alle mulige midler.

Dette er av særs viktighet. Renomê som tilsier at de som hjelper Norge beskyttes av Norge, uansett. Et slikt renome må aldri falle. Det vil kun slå tilbake på oss selv. Men, med denne saken viser det seg at enhver person som har noe med Norge å gjøre bør tenke seg om både tre og tusen ganger. For forlatt, det vil du med all sannsynlighet bli.

All ære til «kongen» som med fare for sitt liv har hjulpet Norge, og Geir Furuseth som varsler. En stor «dra til hælvete» til Kjell Grandhagen er også viktig å få fremført.

Ære være Geir i sin kamp for "kongen" og normal folkeskikk

Seksuelle sykdommer – en statistikk

Så hvordan står det til med statusen for seksuelle sykdommer pr dags dato i Kongeriket Norge.
Følgende grafer kan vise situasjonen, alle tall er hentet fra msis.no. For en sammenligning over til de gule og blå, så finnes statistikk her. Alle grafene er kun totalt antall meldt til folkehelseinstituttet, den sier ikke noe som helst om kjønn/seksuell orientering/smittet i Norge eller utland/etnisitet/lokasjon/alder osv. Data er pr 11 oktober 2011.

Nå er vel strengt tatt HepC ikke en lett SOI å få, men den kan smitte. Selv om de fleste som har den idag er sprøytenarkomane.

Norske artisters «kred» rett i dass

Vi horer oss til Tv2

Hva går det av med norsk «toppelite» innen kultur? Hvor er det radikale «jeg skal ikke selge meg?» som de har brukt i årtier som et argument mot alt og alle, gjerne også mot andre yrkesgrupper.

Får de ikke kredittlån hos diverse kredittselskaper lengre?

To whore or not to whore?

New Zealand legaliserte prostitusjon fullt ut i juni 2003, og i 2010 kom boken Taking the Crime out of Sex Work: New Zealand Sex Workers’ Fight for Decriminalisation der den så på hvordan det har gått. Boken er delt opp i to: opptakten til 2003-vedtaket og implimenteringen og erfaringen etter de fem første årene. Boken er en fin samling av både negative meninger og positive, samt mange spennende målinger som kanskje vil vekke undring og skape «sjokk» hos andre.

1. Opptakten – hvorfor NZ legaliserte.

Nå var ikke prostitusjon ulovlig på kiwiøyen før 2003, men det var strenge restriksjoner som gjorde livet til de prostituerte vanskelig. Vold, utnytting og tvang var tilstede i et omfang som var bekymringsfult. Loven i 2003 ble stemt igjennom med en overvekt av en enslig stemme i parlamentet. Målet til de som kjempet for loven var å skifte fokus fra å regulere sexarbeid basert på et moralistisk ståsted til å forsvare menneskerettighetene til de som arbeidet i sexyrker. De som jobbet i sexyrkene ble etter juni 2003 tildelt eksakt de samme rettigheter og plikter som enhver annen arbeidstaker i NZ. Hvis en tar Norge som bakgrunn for en slik tanke ville sexarbeidere havnet under arbeidsmiljøloven her i landet.

§1-1
Lovens formål er:
a) å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet,
b) å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet,
c) å legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon,
d) å gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljø i samarbeid med arbeidslivets parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlig myndighet,
e) å bidra til et inkluderende arbeidsliv.

En drøm og ønske skribent innehar, at man ikke diskriminerer personer som jobber i yrker det mange ikke liker de samme rettighetene en lager til seg selv. For, paradokset er at det ikke er ulovlig å være sexarbeider her i landet. Så oppfordringen til myndigheter og politikere er selvsagt å innrømme sexarbeidere den samme beskyttelse som følge av AML.

Men tilbake til boken. Boken tar også opp et viktig moment om New Zealand og den poltiske historiske kontekst. NZ har alltid vært et liberalt land, og som med loven «Old Age Pensions Act 1898». Et pensjonssystem allerede fra 1898 altså. For de som er bevandret i den norske versjonen så vil det kanskje være en «hmmm». Den tar oss videre i innledningen oss med på fenomenet trafficking som ble populært på midten av 90-tallet. For som boken nevnens så puttes alle oppe i en sekk som sier «offer», også de som i full forståelse vet at det er sexarbeidere de hjelpes til. Disse settes på samme linje som kvinner og barn som blir mot deres vilje ført til markeder rundt om kring i verden. I 2003 ble 295 utenlandske kvinner tatt i UK for ulovlig sexarbeid, kun 5 av de var ofre for trafficking (side 4). Ellers tar boken opp forskjellige metoder rundt omkring verden der kriminalisering av kunden, sexarbeideren eller begge deler vurderes og begrunnes ut i fra dens egen rasjonale.

Videre gir boken et godt innblikk i prostitusjonens historie, kvinnebevegelsen, samfunnets oppfattelse, dekriminaliseringsdebatten, motstanden mot love og en studie av selve loven fra 2003.

Grunnlaget for loven er som følger;

(a) safeguards the human rights of sex workers and protects them from exploitation;
(b) promotes the welfare and occupational health and safety of sex workers;
(c) is conducive to public health;
(d) prohibits the use in prostitution of persons under 18 years of age;
(e) implements certain other related reforms.
(side 77)

Boken tar også opp hva loven er ment å gjøre, og hva den ikke er ment å gjøre. Men NZ med sitt lovverk var å erkjenne at kvinner og menn som er sexarbeidere er mennesker, som har de samme behov som ikkesexarbeidere til å bli definert som mennesker.

2. Oppsummering og erfaring etter de første 5 år

Boken går grundig til verks, der revisjonslederen (som var en politimann for 37 år) går grundig igjennom hva slags mandat og hva revisjonskomiteen skulle se på og komme med forslag til forbedringer til loven som ble vedtatt 2003. Revisjonskomiteen ble satt i 2003 og skulle følge utviklingen og komme med en rapport 5 år etter. Dvs 2008. Og han er rimelig positiv til legaliseringen selv om det trengs forbedringer. Det er iallefall i sterk kontrask til Harald Bøhler som er leder for STOP i Oslo. En mann som i sin tid mente han var berettiget til å stoppe både salg og kjøp, selv om loven kun kriminaliserer kjøp. Og det er litt av problemet i norsk samfunnsdebatt. Den preges av moralske grunner slik som; det er ekkelt og frastøtende. Harald er intet unntak.

Boken går videre og forteller om erfaringene til de prostituerte, media, helsearbeidere, politi og lokale myndigheter. Kapittelet angående risiko og risikostyring var spesielt spennende å lese. Dog grunnet personlige preferanser innen risikostyringsfaget. Og helsemyndighetene har laget en manual for sexarbeiderne, som er å finne på følgende link (pdf) .

‘I think it’s fantastic [the OSH manual]. I think it’s really good. I don’t know that you could improve it. I actually, I really like it. It’s great for clients to see as well. It’s very handy. It gives you, as a worker, it makes you official almost. Like, “Hang on, this is, you know, this is the occupational safety and health manual. This is how it works. So, you know, I’m sorry, I have to work within these guidelines.” I like it, it works well. It’s always handy having one lying around, because it, people still think of it, um, as, you know, being a bit dodgy. But to have something like that, yeah, it puts it into that category of respectable almost.’ (Jack, private worker, male), (side 221).

Videre har den noen artige dataer der de spør om hvordan de selv ser på helsen. De spør både kvinnelige og mannlige sexarbeidere, samt ikkesexarbeidere. Kvinnene er marginalt litt under i forhold til sexarbeider/ikkesexarbeider, mens mannlige sexarbeidere ligger skyhøyt over (side 204, tabell 13.8 og 13.9). Dataene bryter også tallene ned til mentalhelse, generell helse og energi/vitalitet. Her er det to forskjeller, der på den generelle helsen (altså det fysiske) så er sexarbeiderene (både menn og kvinner) bedre enn befolkningen generelt, mens på mental helse ligger sexarbeiderene under. På energi og vitalitet så er de omtrent jevnbyrdige. Dog, signifikansintervallet er slik at tallene er ikke avskrekkende forskjellige. Og tallene jevner seg ut jo eldre man er.

Dessuten er sexarbeiderene ganske klare på at etter lovens inntog er det lettere for de å avvise kunder de ikke vil ha. Selv om bordellegalisering skaper andre problemer som gjør at de føler press den veien. Noe også revisjonskomiteen tok opp.

Alt i alt en bok som beskriver en så totalt forskjellig verden fra den debatt som eksisterer om sexarbeid her i landet, at man nesten ikke tror det. Men, som den norske debatten sikkert vil si; de usiviliserte kiwiene. De vet ikke hva de gjør. Iflølge sexarbeiderene på NZ, så gjør de visst det dog. Og det er en fryd å lese at 94% av sexarbeiderene mener de har rettigheter innen HMS, der alle gruppene (gate, privat innendørs og bordell) er over 90%. Slike tall fryder en som har det som felt.

Bassel El Oud, fra Libanon til Utøya

Intervju av Bassel El Oud, som var på Utøya 22 juli. Trykk på bildet for å gå til intervjuet.

Flere kilder;
http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/libaneser-overlevde-massakren-paa-utoeya-3548177.html
http://blogg.regjeringen.no/norgeiverden/beirut/2011/08/12/tilbake/

Hva hendte – noen gjetninger

Regjeringskvartalet har altså fått seg en smekk. Og de første bildene viser vel at her må det har gått noen liv, uansett grunnlag til eksplosjon. Her er det altså vill spekulasjon som forekommer.

Grubbegata, sett mot Grensen/Karl Johan

Rød pil: Veltet skilt viser retning der eksplosjonstrykket må altså ha kommet mot.
Grønn pil: Vinduramme trykket inn.
Blå pil: Brann i hjørnet av bygg. Vitner om eksplosjon har vært i nærheten, eller at brann har forekommet/forekommer.

Tidslogg:
1. Lagt ut innlegg 17.02

Styrken vitner til å være «liten» i den forstand at intet av fasadene eller strukturene på Olje og energidep har falt sammen. Dessuten, er det vanskelig enda å kunne se noen svimerker som det sannsynlig ville ha blitt hvis det var en stor bilbombe (da ville også bilen blitt pulverisert i stor grad)

Sett motsatt vei i forhold til det første bildet

Tidslogg
2. Lagt til 17.20

Grunnlaget til at jeg vil hevde det er en «liten» bombe, mhp energiutladning er følgende bilde;

Nærbilde av olje- og energidep

Gul pil: Murstein til venstre blåst vekk, murstein til høyre for hjørne er på plass.
Oransj pil: Vinduramme trykket godt inn i forhold til andre rammer andre steder på bygget.
Lilla pil: Nesten inntakte vindusrammer.

Dette betyr, tror jeg, at eksplosjonen skjedde like til høyre for hjørnet, der trykkbølgen fikk tak kanten og rev murstein av på venstre side, mens den trykket murstein til høyre inn i bygget, og der betongen støttet opp slik at den ikke falt. Og en grunn til at den ikke falt kan være at bombeenergien er liten.

Tidslogg:
Lagt til 17:30

Kan det være personer som har båret bombe?

Nærbilde av hele hjørnet inkludert gateplan

Kan ikke se noen rester av bil. Dvs motorblokk, eller akslinger. Hvis dette hadde vært en stor bombe ville bilen vært «borte», men da hadde skadene på bygget vært høyere. Kan det da være en selvmordsbomber? Dog da ville nok ladningen vært vel stor for en enkelt person. Kanskje en sykkel? Moped? Eller en liten personbil? Dog ingen svimerker på gateplan, eller grop.

Tidslogg
Lagt til kl 17:42

Noen er iallefall uenig med min første tanke. Større skader på SMK i underetasjene. Kan det ha vært to eller flere bomber?

Tidslogg
Lagt til 17:52

Bilen virker som å ha blitt kastet fra SMK-bygget (i pilens retning). Men vekk fra hjørnet på R4-bygget (olje- og energidep). Bilen kan ikke være bombebil, da skadene på bil opp imot bygg ikke står i stil til hverandre.

Skadet bil

Tidslogg
Lagt til 18:12

Annet bilde av bilen, som gjør at jeg stusser litt. Hvis det er en bombe, den ved Olje- og energidep (i retning sort pil) så virker det som om denne bilen har blitt kastet på en merkelig måte. Kan jo være at den ha blitt kastet bakover og så tippet. Eller at en eksplosjon nr 2 ved SMK-bygget som er det grå bygget i bakgrunnen

Tidslogg
Lagt til 18:26

Skadene på byggene: hjørnet av R4 – Oljedep, og midten av høyblokka.

Skadene på bygg (ikke medregnet kun vinduglass)

Bilde av høyblokka viser skadene der. Som en ser er det begrenset skade. Dvs rundt rød ring.

SMK - Høyblokka - Regjeringskontorer

Tidslogg
Lagt til 18:51

Hvis bil, og kun en eksplosjon bør den altså ha eksplodert nærmere SMK-bygget. Slik at trykk ble fokusert mot to retninger; mot SMK-bygget og mot oljedep (se rød dobbelpil på kart), slik at bilen ovenfor kan ha blitt kastet slik den ligger. Hvis bilen kom nordfra så bør altså motorblokken være ved eller i kantina som ligger ved SMK, eller i den retningen.

Tidslogg
Lagt til 18:57

Hvis Utøya og bomben har sammenheng er det vel samtlige scenarior som kommer til;
1. Lokal hillbilly vil hevne seg på AP/AUF for «inntak av muslimer», mens bomben er av andre.
2. Lokalnasjonal terror. I.e etnisk norske.
3. Islam.

Tidslogg
Lagt til 19:06

Får håpe han på Utøya ikke skyter seg selv, eller at han må drepes. Verdifull informant hvis det er sammenheng. Som høres sannsynlig ut.

Tidslogg
Lagt til 19:12

Nå ser det ut som det sannsynlige stedet for detonasjonen er ved kantinebygget. Restene av bilen kan ses i ringen, og murveggen som er bøy (pil) kan vel strengt tatt bøyes om eksplosjonen skjedde i nærheten.

Stedet for detonasjon

Tidslogg
Lagt til 21.54

Hvorfor Lofoten vil åpnes – Uansett

TU.no kommer med en artikkel som bør få miljøbevegelsen til å riste litt i buksene. Europas økende bekymring for forsyningssikkerheten. SV vil f.eks få store problemer når Tyskland og UK (som er de største forbrukerne) kommer til Oslo for å lure på; «hvorfor bygger dere ikke ut?» Men Gassco er på saken allerede ved å nærme seg Lofoten. Som om man trodde noe annet egentlig.

Vi bygger ikke ut, fordi vi vil ha turister fra dere i stedet!

For mer energi i Europa; 1,2,3,Energy infrastructure priorities for 2020 and beyond (pdf)

Zalo og 1 år

Igjen glimter det norske samfunn til igjen. Ved å «premiere» adferd som går på helsen løs, eventuelt er en hårsbredd fra å drepe. Samtidig som truslene hagler ovenfor barn. Dette skal straffes med 12 måneder fengsel.
Når domstolen skriver; «Grov intergritetskrenkelse i form av legemsbeskadigelse som hadde karakter av mishandling, om dom hun ikke hadde muligheter til å verge seg mot» så bures man inne langt lengre enn 12 måneder. Og er man ikke norsk statsborger så settes man på første fly tilbake der en har statsborgerskap.

Alle tegn for at en person vil drepe eller forvolde stor skade, premieres med 1 år!

Andre hårreisende saker; 1