Marit Nybakk – Kvinnenes redningskvinne

Jeg var en av dem som fikk ut 10 millioner kroner til dette feltet, penger som har vært gjentatt hvert eneste år siden da. Men det trengs mer. Dette handler ofte om utenlandske jenter som er her i seks måneder, og da er det viktig at vi får gitt dem et eller annet opplæringstilbud. Kanskje får de et vitnemål på et skjønnhetspleiekurs de kan bruke, sier Nybakk.

For datakursene som var «populære» for noen år siden er jo såååååååååååååå ettertraktet. Men vi bør heller sende de på frisørkurs, for det er jo en del å jobbe med. Marit Nybakk, er ærbødigst nominert til årets tulling.

Send de på negledesign kurs slik at jeg kan betale nada for å få fine negler når jeg skal sleike fiffen!

Stakkar offer! Men for faen ikke plag oss!!!!

Stavanger har sin skare med proffer i sentrum. En gjeng med afrikanske kvinner som har sitt arbeid på gatene, tråler etter fylliker som i et svakt øyeblikk ønsker seg et knull. Riktig nok i det kaldelste laget men ståpåviljen til kvinnene er det ikke noe å si på. De moralsk forargede blir selvsagt ekstra forarget når det blir litt mer synlig.

Damene ute på arbeid! Klare for å trippe ned trappen til havnebassenget.

Rogalands Avis derimot klinker til med at selv om de er ofre for menneskehandel (uten noe som helst bevisførsel for det selvsagt, sannsynligheten for at det er frivillig er noe selvsagt den moralske berme ikke kan ta over seg), og selv om det er synd på de. Så synes iallefall Rogalands Avis at det å synes synd på noen ikke er noe unnskyldning for å være «plagsomme». Det er deres eneste mulighet for å tjene inn penger. Og som normalt er med de nigerianske damene så kommer de altså fra Italia der de har oppholdstilatelse. Stikkordene EU og Schengen bør da dundre i ørene til RA sin ledelese. For de bør huske tiden før renovasjonsloven kom, hvordan det var en stilletiende akspet på hvor sexsalg var, og hvor det ikke var.

Og sannheten om oppførselen til de nigerianske damene er vel mer høflig og beheftet med respekt mellom partene. Sier man nei takk og gir et smil får man smil tilbake. Som vanlige folk altså.

Legaliser kjøp! Forkast hallikloven! En kan jo ønske seg situasjonen slik som det Canadiske delstatenOntario sitt rettsvesen som defacto legaliserte bordeller (i en sak der Melissa Farley var vitne, og ble totalt knust av dommeren sin belæring), men med Ingse Stabel i høyesterett her i landet kan det ta noen år. Og selvsagt kan Canada høyeste domstol overkjøre avgjørelsen, kampen vil sannsynlighvis stå neste år.

Kilder;
Prostituert bortvist fra sentrum
Aggressiv og pågåande prostitusjon
Prostituerte får ikke lov til å ta vanlig jobb

Norges absurde sider del I – skatt av sexarbeid

Noen ganger, eller ofte i dette land, kommer det opp momenter i samfunnet som er absurde og for enhver som liker sarkasme og ironi er en gavepakke. Skatt Øst står for denne bloggens første påminnelse for hvordan absurditeten i statlig byråkrati og politikere/moralister sitt hykleri får fritt utløp. Dog det er intet nytt i saken forsåvidt.

Staten krever merverdi- og tilleggsavgift av inntekten til en prostituert for årene 2006 t.o.m 2010.

For å understreke momentet hvor det absurde er å finne, finner en frem følgende lov, som kalles hallikparagrafen (§202 i straffeloven);

§ 202. Den som
a) fremmer andres prostitusjon eller
b) leier ut lokaler og forstår at lokalene skal brukes til prostitusjon eller utviser grov uaktsomhet i så måte,

straffes med bøter eller fengsel inntil 5 år.

Den som i offentlig kunngjøring utvetydig tilbyr, formidler eller etterspør prostitusjon, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.

Med prostitusjon menes i denne bestemmelsen at en person har seksuell omgang eller handling med en annen mot vederlag.

Så spørsmålet er hvem på Skatt Øst har vært hos en sexarbeider og blitt lurt. For opplagt er hevnmotivet tilstede. Ellers ville ikke dette absurde forslaget kommet for retten. Selv om dette er et vanlig problem siden juristene i Skatt Øst følger det vanlige mantraet fra skattefuten; det foreligger fordel vunnet ved arbeid. Men det spesielle er jo at transaksjonen av pengene er ulovlig. Siden renovasjonsloven (også kalt sexkjøpsloven) forbyr å kjøpe. Så når kommer anklagen om «hvitvasking» mon tro.

Arbeid i en del av staten, vold mot kvinner i en annen. Herlig.

Edit:
Kom over et sitat fra VG.no/spørsmål der det hevde følgende;

Paradoks

Innsendt av: Karl Johan
Er det ikke et paradoks at utlendinger må ha arbeidstilatelse for å jobbe i Norge mens negerhorene «bare er turister» og således slipper dette?
Det foreligger en høyesterettsavgjørelse på at prostitusjon ikke er definert som arbeid, ergo behøver du ingen arbeidstillatelse.

Ellers viser jeg til tidligere svar.

Hilsen Øyvind Nordgaren

Nå er dette en del år siden. Men, staten vet å trikse til seg når de skal bekjempe det den mener er umoral.

Den hvite kvinnes byrde

Legger ut hele artikkelen som er skrevet av Andrés Lekanger og Morten Sortodden (PION). Ypperlig tale fra de involverte selv. Det går nok for døve ører uansett.

V2s avsløringer av FRPs Bård Hoksrud sexkjøp i Riga, startet en debatt om sexkjøpslovens relevans. SVs Inga Marte Thorkildsens tar (28.10) loven i forsvar, med ønske om å frigjøre det hun omtaler som moderne slaver.

I aristokratiets middelalder ble prostituerte sett på som umoralske, men alle hadde fått sin plass tildelt av Gud, og de ble til en viss grad akseptert. Som ”avledere” som forhindret menn i å begå mer alvorlige synder.

Borgerskapet tok så over og byttet ut denne tanken med troen på at sosiale problemer kunne gjøres noe med. På 1800-tallet betydde «prostituert”, alt fra prostitusjon, sex utenfor ekteskapet, til kvinnelige tiggere. Det var altså mer et klassebegrep. Alle som stod utenfor borgerskapets familieidealer var nå en trussel mot samfunnets stabilitet. Sexselgere ble sett på som en trussel som led ”respektable» borgere på avveie.

Med ønske om egen frigjøring, bygget borgerskapets kvinner hjelpeindustrien. De konstruerte en underklasse av ofre, og fikk sosial status, og økonomi. Nå skulle sosiale avvikere avpolitiseres, klassifiseres, overvåkes, og veiledes tilbake til samfunnets aksepterte normer. I samme periode koloniserte europeiske land andre deler av verden med samme siviliseringsoppdrag.

Thorkildsen forenkler virkeligheten ved å skrive om slaver og menneskehandlere. Som Laura María Augustìn og norske May-Len Skilbrei viser, er langt fra alle sexarbeidere tvunget. Mange ønsker jobb i Vesten, og betaler menneskesmuglere for å omgå stengte grenser. Ofte vitende om at de kommer til å selge sex, da de ikke er ønsket på det formelle markedet. Sexkjøpsloven er et verktøy for migrasjonsstopp, og tar heller ikke høyde for at det finnes velstående vestlige sexarbeidere som selger sex.

Fattige mennesker har visstnok ikke reell frihet, og det er gjengs oppfatning at sexarbeidere som sier de trives med yrket sitt, ikke kan oppfattes som beregnelige.

Både Agustíns og Skilbreis forskning viser at flere sexarbeidere bør sees på som arbeidsimmigranter (aktive og tenkende), fremfor «ofre for trafficking» (passive, uten evne til reflektering). Men sistenevnte gagner vår likestillingskamps bilde av «våre» kvinner som moderne og anstendige frigjørere, kontra hjemmelige eller migrerende sexselgere. Dette viser at lite har forandret seg siden imperialismen, og tåkelegger samtidig debatten om globale klasseskiller, og stengte grenser. Thorkildsen nevner riktignok disse perspektivene, men går likevel heller til angrep på sexarbeidernes valg, fremfor de strukturelle urettferdighetene.

Med loven i hånd må politiet gjennom sexselgeren for å nå kunden. Det er altså den lovlydige part som stadig rammes.

Det Britiske Imperiets Rydyard Kipling er kjent for uttrykket «den hvite manns byrde». Sexkjøpsloven illustrerer hvordan sexarbeidere er i dag blitt den hvite middelklassekvinnes byrde.

Den gang Heikki Holmås og feministbevegelsen så 40.000 horer

Da Tyskland skulle arrangere VM i fotball i 2006 advarte Heikki Holmås mot vm-arrangøren sin tilretteleggelse for prostitusjon. Det var ikke måte på hva slags «brakkebybordeller» som poppet opp, rundt omkring de tyske byer. Karita Bekkemellem og Kristin Halvorsen var selvsagt også raskt på pletten.

Resultatet, etter storstilte politiaksjoner over hele Tyskland; 5, 4 kvinner og 1 mann som man antok kunne være offer for «trafficking» og som hadde fotball-vm som begrunnelse (pdf,side 5). Og selv om tyskerne er viden kjent for effektivitet så var det nok ikke det som var grunnen til det magre resultatet.

I en tid der fenomenet har kommet opp i dagslyset med fornyet styrke så er det spesielt, i en debatt der filmen Lilja-4ever blir ansett som en dokumentar, selv om regissøren sier rett ut at undersøkelse av historien som ligger bak var det så som så med. Han leste iallefall avisen.

Per definisjon ser ikke jeg på prostitusjon som utnytting. Det er høyst alvorlig for de som er utsatt for de, men jeg er opptatt av at de menneskene som lever oppe i dette skal bli møtt med likeverd, respekt og forståelse for den situasjonen man er oppe i, utdyper Forsberg overfor NRK.no.

De kvinner, menn og transpersoner som jobber som sexarbeidere, er også mennesker. De er ikke offre, de er stolte mennesker. Og det er samfunnets plikt, og ikke minst tvingende nødvendighet for samfunnets samvittighet at man møter da disse med tilsvarende respekt som de ber om. Men som samfunnet ikke gir. For, ved å kriminalisere skjer følgende;
– volden stiger
– prisene presses ned
– usikkerheten til sexarbeiderene øker

Da er det faktisk plikten til samfunnet som står igjen. Og den plikten går til at samfunnet må lage strukturer for de som faktisk er sexarbeidere skal kunne føle en trygghet, og en følelse av at samfunnet uansett hva de enn måtte velge videre i livet faktisk mener at deres ve og vel er noe en har i tankene. Idag så er det ikke slik fordi livsgrunnlaget, kunden, er pr def kriminell. Og etter Hoksrud, der selv gode gamle og staute Janne W. ikke nevner et navn, trodde man virkelig da at sexarbeidere ville rømme til hjelpetiltakene som var skrevet på glanset papir? Sexarbeidere har opplevd redningskvinner/menn før. De er like smilende og hjelpsomme som før, i tale vel og merke. For, sexarbeidere vet utmerket godt hva som ville skje, kvinner i «karriere» vil trykke de enda mer ned.

Et slik eksempel dukket opp på våren 2011, da Marit Nybakk med følge i Ap sitt kvinnenettverk mente at Prosenteret (som faktisk driver oppsøkende virksomhet) ble truet med nedleggelse hvis de ikke satte som krav ovenfor sexarbeidere at de måtte slutte før de kunne få hjelp. Og tiltak har sexarbeiderene også hørt om før, det faller som regel ganske pladedask også som før. Men da roper Ottar om «bedre tiltak», og penger får de. Penger slik at de kan dra til København for å danne kontakter, var et av hovedmomentene i hjelpetiltakene.

Dette vet selvsagt «fienden» (dvs prosenteret,pion og sexarbeidere) til kvinnenettverket i Ap og Otter m/like. De har sett det før, de vet eksakt hvordan det går.

Det de burde, om «hjelperne» hadde hatt en smule respekt for seg selv, og ikke minst sexarbeiderene hadde vært pronto å følge New Zealand sitt eksempel som har dette som mål for sin lovgivning;

(a) safeguards the human rights of sex workers and protects them from exploitation;
(b) promotes the welfare and occupational health and safety of sex workers;
(c) is conducive to public health;
(d) prohibits the use in prostitution of persons under 18 years of age;
(e) implements certain other related reforms.

Men å sikre kvinner,menn og transpersoner et verdig liv, der de selv tar avgjørelser over sine liv. Nei, det blir ikke før om 100 år her i landet. Hvor mange «reddede» sexarbeidere Marit Nybakk da kan ha på sitt glanset papir på Løvebakken vil nok være like mange fingre som hun bruker mot sexarbeidere.

Dette er alt samfunnet har å gi sexarbeidere

Og angående de 40.000 horene og ditto kunder som Holmås så for åpen dag;

De to hevder også at det finnes rolige perioder på luksusbordellene. Fotball-VM, OL, skoleferier og vinteren er eksempler på rolige perioder. Men stort sett ruller pengene inn til kvinnene.

Moralen er da som følger; gi menn sport, før de går til sexarbeiderene.

To whore or not to whore?

New Zealand legaliserte prostitusjon fullt ut i juni 2003, og i 2010 kom boken Taking the Crime out of Sex Work: New Zealand Sex Workers’ Fight for Decriminalisation der den så på hvordan det har gått. Boken er delt opp i to: opptakten til 2003-vedtaket og implimenteringen og erfaringen etter de fem første årene. Boken er en fin samling av både negative meninger og positive, samt mange spennende målinger som kanskje vil vekke undring og skape «sjokk» hos andre.

1. Opptakten – hvorfor NZ legaliserte.

Nå var ikke prostitusjon ulovlig på kiwiøyen før 2003, men det var strenge restriksjoner som gjorde livet til de prostituerte vanskelig. Vold, utnytting og tvang var tilstede i et omfang som var bekymringsfult. Loven i 2003 ble stemt igjennom med en overvekt av en enslig stemme i parlamentet. Målet til de som kjempet for loven var å skifte fokus fra å regulere sexarbeid basert på et moralistisk ståsted til å forsvare menneskerettighetene til de som arbeidet i sexyrker. De som jobbet i sexyrkene ble etter juni 2003 tildelt eksakt de samme rettigheter og plikter som enhver annen arbeidstaker i NZ. Hvis en tar Norge som bakgrunn for en slik tanke ville sexarbeidere havnet under arbeidsmiljøloven her i landet.

§1-1
Lovens formål er:
a) å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet,
b) å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet,
c) å legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon,
d) å gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljø i samarbeid med arbeidslivets parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlig myndighet,
e) å bidra til et inkluderende arbeidsliv.

En drøm og ønske skribent innehar, at man ikke diskriminerer personer som jobber i yrker det mange ikke liker de samme rettighetene en lager til seg selv. For, paradokset er at det ikke er ulovlig å være sexarbeider her i landet. Så oppfordringen til myndigheter og politikere er selvsagt å innrømme sexarbeidere den samme beskyttelse som følge av AML.

Men tilbake til boken. Boken tar også opp et viktig moment om New Zealand og den poltiske historiske kontekst. NZ har alltid vært et liberalt land, og som med loven «Old Age Pensions Act 1898». Et pensjonssystem allerede fra 1898 altså. For de som er bevandret i den norske versjonen så vil det kanskje være en «hmmm». Den tar oss videre i innledningen oss med på fenomenet trafficking som ble populært på midten av 90-tallet. For som boken nevnens så puttes alle oppe i en sekk som sier «offer», også de som i full forståelse vet at det er sexarbeidere de hjelpes til. Disse settes på samme linje som kvinner og barn som blir mot deres vilje ført til markeder rundt om kring i verden. I 2003 ble 295 utenlandske kvinner tatt i UK for ulovlig sexarbeid, kun 5 av de var ofre for trafficking (side 4). Ellers tar boken opp forskjellige metoder rundt omkring verden der kriminalisering av kunden, sexarbeideren eller begge deler vurderes og begrunnes ut i fra dens egen rasjonale.

Videre gir boken et godt innblikk i prostitusjonens historie, kvinnebevegelsen, samfunnets oppfattelse, dekriminaliseringsdebatten, motstanden mot love og en studie av selve loven fra 2003.

Grunnlaget for loven er som følger;

(a) safeguards the human rights of sex workers and protects them from exploitation;
(b) promotes the welfare and occupational health and safety of sex workers;
(c) is conducive to public health;
(d) prohibits the use in prostitution of persons under 18 years of age;
(e) implements certain other related reforms.
(side 77)

Boken tar også opp hva loven er ment å gjøre, og hva den ikke er ment å gjøre. Men NZ med sitt lovverk var å erkjenne at kvinner og menn som er sexarbeidere er mennesker, som har de samme behov som ikkesexarbeidere til å bli definert som mennesker.

2. Oppsummering og erfaring etter de første 5 år

Boken går grundig til verks, der revisjonslederen (som var en politimann for 37 år) går grundig igjennom hva slags mandat og hva revisjonskomiteen skulle se på og komme med forslag til forbedringer til loven som ble vedtatt 2003. Revisjonskomiteen ble satt i 2003 og skulle følge utviklingen og komme med en rapport 5 år etter. Dvs 2008. Og han er rimelig positiv til legaliseringen selv om det trengs forbedringer. Det er iallefall i sterk kontrask til Harald Bøhler som er leder for STOP i Oslo. En mann som i sin tid mente han var berettiget til å stoppe både salg og kjøp, selv om loven kun kriminaliserer kjøp. Og det er litt av problemet i norsk samfunnsdebatt. Den preges av moralske grunner slik som; det er ekkelt og frastøtende. Harald er intet unntak.

Boken går videre og forteller om erfaringene til de prostituerte, media, helsearbeidere, politi og lokale myndigheter. Kapittelet angående risiko og risikostyring var spesielt spennende å lese. Dog grunnet personlige preferanser innen risikostyringsfaget. Og helsemyndighetene har laget en manual for sexarbeiderne, som er å finne på følgende link (pdf) .

‘I think it’s fantastic [the OSH manual]. I think it’s really good. I don’t know that you could improve it. I actually, I really like it. It’s great for clients to see as well. It’s very handy. It gives you, as a worker, it makes you official almost. Like, “Hang on, this is, you know, this is the occupational safety and health manual. This is how it works. So, you know, I’m sorry, I have to work within these guidelines.” I like it, it works well. It’s always handy having one lying around, because it, people still think of it, um, as, you know, being a bit dodgy. But to have something like that, yeah, it puts it into that category of respectable almost.’ (Jack, private worker, male), (side 221).

Videre har den noen artige dataer der de spør om hvordan de selv ser på helsen. De spør både kvinnelige og mannlige sexarbeidere, samt ikkesexarbeidere. Kvinnene er marginalt litt under i forhold til sexarbeider/ikkesexarbeider, mens mannlige sexarbeidere ligger skyhøyt over (side 204, tabell 13.8 og 13.9). Dataene bryter også tallene ned til mentalhelse, generell helse og energi/vitalitet. Her er det to forskjeller, der på den generelle helsen (altså det fysiske) så er sexarbeiderene (både menn og kvinner) bedre enn befolkningen generelt, mens på mental helse ligger sexarbeiderene under. På energi og vitalitet så er de omtrent jevnbyrdige. Dog, signifikansintervallet er slik at tallene er ikke avskrekkende forskjellige. Og tallene jevner seg ut jo eldre man er.

Dessuten er sexarbeiderene ganske klare på at etter lovens inntog er det lettere for de å avvise kunder de ikke vil ha. Selv om bordellegalisering skaper andre problemer som gjør at de føler press den veien. Noe også revisjonskomiteen tok opp.

Alt i alt en bok som beskriver en så totalt forskjellig verden fra den debatt som eksisterer om sexarbeid her i landet, at man nesten ikke tror det. Men, som den norske debatten sikkert vil si; de usiviliserte kiwiene. De vet ikke hva de gjør. Iflølge sexarbeiderene på NZ, så gjør de visst det dog. Og det er en fryd å lese at 94% av sexarbeiderene mener de har rettigheter innen HMS, der alle gruppene (gate, privat innendørs og bordell) er over 90%. Slike tall fryder en som har det som felt.

Det Stykke Natt

Et hvert teaterstykke som tar opp sosiale temaer og der venstresidens (i dette tilfelle er det venstre men høyresiden ved andre anledninger) kritikere føler seg uffen eller føler at det «mangler noe» er av verdi å ta en titt på. Iallefall er traileren teatergruppen og Det Norske Teater har laget et funn.

KompaniCamping
Klassekampen anmeldelse/kritikk (Rosálie Dentata)
Idalou
Østlandssendingen (NRK)

Ottar jubler, selvsagt!

Med de fire ap-kvinnene som beviste sin avsky ovenfor sexarbeidere så kan man iallefall se hvor de fores med «argumenter» hen.

Pressemelding: Legg ned Pro Senteret!
06. mai 2011

Kvinnegruppa Ottar registrerer med glede utspillet fra en rekke kvinnelige Ap-politikere i Dagbladet 5.mai om å kutte støtten til Pro Senteret. Vi har lenge vært skeptiske til at Pro Senteret får lov til å kalle seg et nasjonalt kompetansesenter og bruker statlige midler til å drive kampanje for å legitimere prostitusjon.

Norsk prostitusjonslovgivning er arbeidet fram av kvinnebevegelsen og politikere som ønsker å bekjempe prostitusjon. Forbud mot kjøp av seksuelle tjenester, holdningskampanjer rettet mott menn og et velfungerende hjelpeapparat er viktige elemeter i å bekjempe handelen med kvinner. Fordi store deler av de offentlige midlene til hjelpetiltak for prostituerte er bundet opp i Pro Senteret mangler Norge i dag gode hjelpetiltak som har som målsetting å få kvinner (og menn) ut av prostitusjonen. Pro Senterets holdning er at prostitusjon kan være et fint yrke, og at te, kondomer og glidemiddel er alt som skal til for å hjelpe folk på veien.

Pro Senteret har en lang historie med å være imot alle tiltak som kan bekjempe prostitusjon, og har markert seg som tydelige motstandere av sex-kjøpsloven. Kvinnegruppa Ottar mener det er viktig med forskning og kompetanse på prostitusjon og hjelpetiltak, men dette må utføres av kompetente forskningsinstitusjoner og ikke et suspekt miljø som er interessert i å opprettholde prostitusjonstrafikken.

Kvinnegruppa Ottar gratulerer Marit Nybakk og Ap-kvinnene med godt politisk arbeid, og håper flere politikere vil støtte forslaget om en kritisk gjennomgang av Pro Senterets virke. Legg ned Pro Senteret og opprett nye, gode hjelpetiltak!

Var forsåvidt ingen overraskelse dette. Prosenteret skriver;
Pro Sentret er et hjelpetiltak for kvinner og menn med prostitusjonserfaring. Vi henvender oss både til dere som jobber på innemarkedet og i gateprostitusjonen. Pro Sentret ligger i Oslo, men vi tar i mot forespørsler fra hele landet. Vi gir råd og tilbyr hjelp i forhold til helse, sosiale, økonomiske og juridiske problemer. Du kan være anonym ved henvendelse til oss og tjenestene er gratis. Alle som jobber på Pro Sentret har taushetsplikt.

Det er en del mer enn Ottar og Ap-kvinnenettverket noen gang har gjort. Men det er ofte slikt med sosiale spørsmål. Å være på bunn av det sosiale samfunn blir man predikert moral, og atter moral. Det er vel kanskje derfor prostituerte synes Prosenteret gjør en god jobb for dem, og ikke Ottar eller kvinnenettverket i Ap. Det burde selvsagt vært reflektert over men det gjøres ei. Ser det for meg den dagen Ap-kvinnenettverket og Ottar utfører språkkurs for sexarbeidere.

Bakgrunninfo; 1

Svinske mennesker som går over lik

Og disse menneskene er;
Marianne Marthinsen
Marit Nybakk
Anette Trettebergstuen
Jette F. Christensen

Alle Ap selvsagt. Og siden deres argumentasjon nå har blitt helt lik Ottar sin skulle jeg gjerne sett hvor disse 4 usle kvinnene har ringt i det siste. Eventuelt tatt i mot på besøk i Stortinget.

Hei, vi hater prostituerte. Vi vil at de skal lide fordi de er forrædere mot kvinnekamp!

Det er jo for jævlig at de prostituerte skal kunne få ha en stemme i offentligheten. For man vet jo at kvinnenettverket i Ap har jo deres behov som førstepri.

Risikerer nedleggelse
Kuttes den offentlig støtten helt, slik Ap-toppene truer med, må jo Pro Senteret legges ned, forteller fungerende leder av Pro Senteret Bjørg Norli.

Hun forteller at hun ikke kjenner seg igjen i påstandene fra Aps stortingsrepresentanter. Beskyldningene har hun imidlertid hørt før.

– Pro Sentret skal formidle kunnskap om prostitusjonen uansett hvor lite politisk korrekt denne kunnskapen måtte være. At vi er uenig om straffeloven som virkemiddel må være legitimt uten at det insinueres at vi har skjulte agendaer, sier hun.

Norli er klar på at Pro Sentret er mot prostitusjon.

– Men vi er ikke mot kvinner og menn som selger sex. Daglig jobber vi for at personer med komplekse livssituasjoner skal kunne velge noe annet enn prostitusjon. Dette arbeidet kompliseres av at det for mange ikke finnes noe å rehabilitere til. Det er det bare politikerne som kan gjøre noe med, sier Norli, som inviterer stortingspolitikerne til Pro Senteret for å lære mer om senterets brukere og arbeid.

Kunne jo tro at de ville tatt seg en tur ned. Sirkus ble det vel kalt for en tid siden av deres leder. Kan ikke nedverdige seg til å samle seg hos de som er lavt på den sosiale stige, man har jo noen kvinnelige direktører man skal kvotere inn. Klippe snorer er så meget mer artig, og kanapeer smaker bedre enn kjip kaffe på en varmestue.

Edit:
Andre blogger; 1,2,3
Dagsnytt18; 5 mai 2011
Storting;1

HIV og den norske stat/kommuner

Bergen kommune bedriver for tiden noe som kan minne på en russisk rulett.

Det er tåpelig moralisme som gjør kun en ting. Stikke hodet i sanden. Og det merkelige er at store deler av kvinnebevegelsen vil applaudere noe slikt. Virker som de glemmer sin egen historie f.eks rundt abort. Abort har alltid eksistert. Gamle tanter i bakgården var en mulighet i eldre tider. Slik er det også med prostitusjon. Selv om det er forbudt, så skjer det. Og prostituerte er en risikogruppe. Samtidig som norske menn og kvinner kjøper og kanskje blir smittet. Vil disse igjen være en smittekilde for en gruppe som bare blir sløvere og sløvere når det gjelder beskyttelse.

Det er bare en utvei for slike tiltak som Bergen kommune gjør, en økning av hivsmitte hos større grupper som idag ikke regnes som risikogrupper. Om 10-20 år har vi svaret med mange streker under.

Bergen kommune kutter i budsjettet til Utekontakten med én million kroner neste år. Kutten fører til at utenlandske prostituerte ikke får helsehjelp og dermed økt fare for smitte av kjønnsykdommer.

– Ingen vil vedkjenne seg at de er her, sier overlege Turid Thune ved Haukeland sykehus. De blir utnyttet. Rike nordmenn kjøper sex av dem, og de har ingen tilbud.
Nå kuttes tilbudet ut

Utenlandske prostituerte kommer til avdelingen hennes for å sjekke seg for kjønnssykdommer, får tilbud om samtaler og annen helsehjelp.

– Nå kuttes det lille tilbudet de har. Det er ille, sier overlegen. Hun jobber blant annet med å forebygge kjønssykdommer.

Det er Utekontakten som fanger opp kvinnene og tar dem med til sykehuset. Nå vil byrådet kutte budsjettet til Utekontakten og pålegger dem også å slutte jobbe blant de utenlandske prostituerte kvinnene.

– Det er jo helt vanlige norske personer som kjøper sex av disse kvinnene. Det er jo sånn at hvis noen av disse har smittsomme sykdommer, eller HIV – kan dette spre seg i miljøet, sier Thune.
Forsvarer kuttet

Byråd for helse- og inkludering i Bergen kommune forsvarer kuttet i hjelpen til de utanlandske kvinnene.

– Vi velger nå helt bevisst å prioritere utekontaktens innsats mot ungdom, mot dem som er under 25 år. Vi ser en urovekkende utvikling når det gjelder unge norske som er på vei inn i rus gjennom metamfetamin, og som prostituerer seg, sier Christine Meyer.

Du velger å hjelpe dem, men la de andre stå uten hjelp?

– Det er litt uriktig å si, men i en prioritering er det slik det blir, sier byråden.

– Alle må ha et ansvarfor disse kvinnene som blir grovt utnyttet og som ikke har et annet tilbud, sier overlegen på Haukeland sykehus.