Joshua French: Tjostolv Moland, hva føler du nå?

French og Moland opplever fangeopprør på nært hold før de overflyttes til hovedstaden.

Men det jeg virkelig lurer på, er hva French spurte Moland når dette bildet ble tatt;

Advertisements

Apologet Per Fuggeli og stoppe noen

Selv har jeg sansen for Per Fuggeli, men i dagbladet tar han dundrende feil. Ikke det at de personer han nevner har noen spesielle vri på komplekse fenomener.

Men, å glemme «den andre side» i denne likningen er å gjøre en slik fundemental bommert som er på samme nivå som å være en struts med hodet i sanden.

For, i Fuggelis sin kronikk, hvor finner man f.eks volden som ble brukt under demonstrasjonene mot Israel for en kort stund siden? Det var ikke mye «tro, håp, kjærlighet og rettferdighet» i den hendelsen.

Fuggeli ser ut til å glemt at det kreves to til å danse tango.

Versto død – WTF

Db.no påpeker som alle andre aviser at Versto har omkommet i en ulykke. Denne posten går ikke ut på Verstos død, eller om samfunnet vil savne hans grunne analyser. Uansett er bortgang pga ulykker tragiske ovenfor familie som ville hatt personen i sine liv i mange år fremover.

Men bildebruken til db.no, den finner jeg i sakens tristhet noe bisarr. Skal man først skrive om Versto kunne de ville finne et litt bedre bilde. Men, for mørk humor med en tvist av bisarrhet så er det jo pefekt.

Fra venstre til høyre; Bernt Olufsen, Kjell Aamot, Aslak Ona bak og så Versto (Knut Falch / SCANPIX)

Spørsmålet blir som følger; Hvor mye har Aslak Ona drukket umiddelbart før dette bilde er tatt?

Gi de mat og kaffe! Kritikken til Ahmed Fawad Ashraf av mediene

dolk
Noe av det første jeg lærte angående pressehåndtering, på et heller grunnleggende nivå dog, var når en stod i en situasjon som kunne være katastrofal, mennesker kunne være drept osv, og en måtte håndtere en mediesituasjon var å gi journalister mat og drikke når de første gang samlet seg. Hvorfor? Ingenting var mer ille for sakens gang om man ikke dullet med journalistene fordi makten lå hos disse, ikke den som eventuelt var satt til å hjelpe den katastrofale situasjonen eller de som var omfattet av situasjonen. Ahmed Fawad Ashraf og familien begikk den kardinalfeil og ikke gi pressen et kjøttbein å spise, om så et falskt kjøttbein.

Ahmed Fawad Ashraf kommer i sin kritikk med kritikk til flere personer og organisasjoner. Både politi og media får sin dose, og det er merkverdig å se hvordan de to reagerer. Politi tar i mot kritikk og er ydmyke overfor offerets familie som selvsagt er situasjonen nærmest og som fortjener sterkest medfølelse. Selv om deler av politiet får knallhard, men kort kritikk, og da spesielt etterforskningsleder for de første dagene.

De som får kritikk og som blir navngitt er;
1. Finn Abrahamsen (som regelrett blir påpekt for å være ond, noe som AFA kan komme unna med), får kanskje den mest ramsalte kritkken. Og med med uttalelser som at familien burde vært mer profesjonell under saken vitner om at AFA også har rett.

2. Advokat Petter Sørensen (video i bunn av artikkel) gir et godt bevis på hvordan forsvarsadvokater jobber. De er ikke et spor bedre enn politi ofte. Og PS vet selvsagt utmerket godt hva han gjør når han hinter om at det kan være «æresdrap». Søkelyset vil da gå over til familien. Og med en fjott av en tidligere «storhet» som Finn Abrahamsen har man altså sannsynliggjort dette. For en tidligere politimann som omtrent verfiserer en forsvarsadvokat luftige teorier kan vel ikke ta feil. AFA spør retorisk i sitt essay i Samtiden hvor PS er i dag? Og det er et godt spørsmål.

3. Hege Storhaug, som i en famøs uttalelse skulle bevise sin kunnskap om Pakistan fordi hun hadde vært der i to år. At politi selv fremlegger påstander, og som vil komme som påstander under den kommende rettssak, tviler jeg vil ha noen effekt på Storhaug. Ellers artig se Rita Karlsen spille uvitende. Kommentaren om HRS kommer som et pust der AFA vil vise hvor tåpelig den er. Unnskyldningen som HRS/Rita Karlsen kommer med, at de kun fulgte mediebildet, er direkte tåpelig. Spesielt blir det også at Karlsen sammenligner sin egen situasjon og AFA der begge føler seg ille til mote fordi media er «mot» dem. Problemet til Karlsen er at AFA har fått sin søster drept, og spørsmålet er om Rita Karlsen vil be om unnskyldning for å ha tatt dundrende feil (Hege Storhaug/HRS som skrev den opprinnelig artikkel på hrs.org).

4. Journalistene (rangering er tilfeldig);
Nilas Johnsen (VG)
Marianne Vikås (VG)
Samaira Iqbal (VG)
Kjetil Mæland (Nettavisen)
Kadafi Zaman (Tv2)
Jens Christian Nørve (Tv2)
Tor-Erling Thømt Ruud (Vg)
Eiliv Frich Flydal (Dagbladet)

Marianne Vikås sin argumentering f.eks virker noget rar. Hun anser AFA som perifer, noe han kanskje var hva vet jeg. Dog, begrunnelsen er f.eks at invitasjonen til bursdag var egentlig en invitasjon til en tur på byen som var sendt til mange. Kan jo hende at man sender invitasjon helt vilkårlig, også til de en ikke har tlfnummer til. Hun hadde heller ikke sosial omgang, selv med en ferietur sammen, selv om de var 20 stykk. MV drar altså ofte inn ukjente inn i sitt liv i tilstelninger som er private altså (ond spekulasjon fra min side selvsagt). Det virker litt for forsvarsaktig, selv om AFA også kan ha overvurdert tilknytningen.

AFA sitt hovedpoeng er ikke at avisene har forskjellige vinklinger, at de tar opp etnisiteten pr se. Men at når de vet at ting ikke er som de insinuerer så retter de altså ikke opp dette intrykket, men lar det henge for å få familien til å prate. Om jeg har en følelse av essayet til AFA er at pressen er villig til å skrive hva som helst, presse deg med det faktum at de vil skrive hva de vil okke som om du selv ikke danser etter deres pipe.

Det er også greit å se hvor musestille de store mediene er.

Andre kilder;
Journalisten.no: 1,2,3,4
Klassekampen; 1,2,3
Nrk; 1,2,3
Morgenbladet; 1,2
Stavanger Aftenblad; 1
Adresseavisa; 1
Vg; 1,2
Dagbladet; 1

The Pacific – Daglabdets anmeldelse

Db.no anmelder The Pacific, som noen kaller oppfølger til Band of Brothers. Kan man saktens mene, men det gir ingen informasjon utover at HBO og Dreamworks vil melke mer penger ut av markedet. Som forsåvidt er helt greit.

Anmelder skriver;

De tre utgjør ikke en kameratgjeng, men kjemper på hver sine fronter og vi følger derfor flere regimenter parallelt, i hvert deres krigsmareritt. Og det er virkelig et helvete på jord vi snakker om, hele tida sett fra USAs synsvinkel: I motsetning til amerikanerne, har japanerne en tendens til å løpe brølende mot maskingeværilden.

Nå er det jo et historisk faktum at japanerne nettopp gjorde dette. Japan hadde gjennomgått en veldig lang periode med militarisering der bushido ble opphøyet til det rette. Sammen med synet på keiseren som gud. De soldater som var i kamp på japansk side under andre verdenskrig hadde gjennomgått en langt strammere og hardere regi i skolen fra tidlig barnsben enn f.eks Tyskland. Lydighet,lydighet, og død med ære. Aldri la deg bli tatt til fange, eller miste ære. Det var kun døden for keiseren som var ærerik osv. Behandlingen av de innfødte på Okinawa er ikke noe som er funnet på.

Japans militarisme
Showa

Man kan si meget om amerikanerne, britene osv. Hvordan de feilet gang på gang. Men en ting skal man ikke ta vekk fra de demokratiske armeene under andre verdenskrig opp i mot de totalitære. Tapstallene for de totalitære styrkene var så mye større at man kan undre seg om tallene virkelig stemmer. Noe de i høy grad gjør. Som så mange mener at tyskerne f.eks var bedre militære enn amerikanerne og britene, kan det sikkert stemme. Men til syvende og sist, om en ser tapstallene. Så kan man undre seg hvem som var best. Slik også med japanerne.

«The Pacific» blir aldri kjedelig, noe som i hovedsak skyldes de ville, blodstenkte kampscenene, men fortellingen om de enkelte soldatene er til dels klisjefylt og gammelmodig. Ikke dermed sagt at mennene portretteres på en utelukkende flatterende måte, men ønsker du en mer original skildring av slaget om Salomonøyene og andre små flekker av land i Stillehavet, se Terrence Malicks «The Thin Red Line».

Her vil jeg forsåvidt si at anmelder egentlig avslører seg selv. En episode i Pacific omhandler hvordan soldatene er på hvile i Australia, og deres liv der (Ep3). En annen epsiode, som omhandler Cape Gloucester (Ep4) er det svært lite «pang pang» f.eks. Det virker om anmelder har trukket «antiamerikanismepistolen» litt vel raskt fra hoftene.

Ja, serien er «all american», skulle bare mangle forsåvidt når det er Usa som er hovedmarkedet for serien. Men den er absolutt ikke usann opp imot historien. Den viser rasismen begge veier, som var tilstede f.eks. Thin Red Line er en kommentar til krig. En god film absolutt, men med en helt annen egenda. Pacific skal underholde, noe makabert med tanke på hva som skal til for å underholde, men den er ikke en samfunnskritikk av fenomenet krig, noe TRL kan karakteriseres som. Men The Pacific glorifiserer ei heller krig slik jeg oppfatter det.

Oppdatering; en langt bedre anmeldelse er å finne i aftenposten.no