Kommisjonens feilsteg – juristenes fall

22 julikommisjonen fremelskes over at den er så klar, så kontant. Min påstand at den er langt i fra er det. Den er faktisk ikke lærende, den er dømmende. Som i seg selv er greit. Men med dommen, bør også tiltak som er spesifikke komme.

Problemet er ikke å peke på problemet. Men å stake ut veien for å komme seg ut av problemene. De underliggende problemene. Det er ikke en løsning å påpeke at en bedre ledelse må til. Det er ganske så åpenbart. Men hva slags ledelse ønsker man, hvilke kriterier skal legges til grunn for rekruttering av ledere, og hvor sterkt skal f.eks politiske føringer legges til grunn og hvis politiske føringer skal legges til grunn, med hvilken prosess skal disse implementeres etc.

For, løsningen er ikke å si at en trenger flere enn en person i en operasjonssentral, men spørre seg hvordan man har havnet med kun en person på operasjonssentralen i utgangspunktet.

Ett moment som jeg mener er viktig er rekruttering av ledere. Idag skjer toppledelse kun fra en yrkesgruppe i all praksis. Det er jurister. Intet galt sagt om jurister, men er det smart å kun rekruttere ledere fra jusmiljøet? Med hvilken faglig tyngde kan en jurist gjøre forandringer f.eks hos Beredskapstroppens operasjonsmønster?

Kommisjonens kritikk om at ting kunne vært gjort annerledes er forsåvidt grei. Dette er ikke noe nytt, og vil alltid være moment i fremtidige handlinger også. Ting kan gjøres annerledes. Problemet er den nesten totale kollaps av politiets evner. Først og fremst politiets evne til å samordne (op.sentral), koordinere (op.sentral/kommunikasjon) og evne til selvstendig handling (uteenhets egen kommandofunksjon ved bortfall av støttefunksjoner).

Samordne og koordinere

Evnen til å samordne og koordinere er den absolutt viktigste funksjonen til en operasjonssentral. Evnen til å håndtere stressede perioder samtidig en tar beslutninger i rett tid uten at en mister evnen til å vurdere nye hendelser og informasjonstilgang er av den ytterste viktighet.

En person kan aldri klare dette. Det er fysiologisk umulig. Denne personen vil, uansett dyktighet, falle ned i et mekanisk handlingsmønster som er saktegående og slavisk. «en ting av gangen, helst rolig»-tankegang. Det er like sikkert som amen i kirken.

Her ligger det poltiske sprengstoffet. For det er intet annet hensyn enn økonomi at det finnes en person på op.sentral. Selv en jurist forstår dette, selv om f.eks N.Buskerud politimester setter ned et utvalg for å se om dette er godt nok så vet alle at dette er en proformahandling som har en eneste funksjon; utsette avgjørelsen slik at det ikke biter meg i ræva ved en senere anledning.

Hvordan havnet man i en situasjon der politi får mer penger enn noen gang, men man allikevel klarte det kunststykket å pålegge 1 person ansvar for koordinering. Dette er en oppskrift på katastrofe selv i en normal driftssituasjon. En kan se bare til redningssentralene hvordan det er bygget opp der. Der sitter det 2 uansett tid på året.

Kommisjonen feiler, etter min mening, å påpeke hvorfor man har havnet i denne posisjonen. Hva er det som gjør at bevilgningene ikke går til operativ tjeneste f.eks.

Selvstending handlingsmønster

Å følge regler, instrukser og annet planverk er det som er på moten i dette landet. Det kan en høre av f.eks kritikken av politi, og av kommisjon, at de ikke fulgte planverk som allerede var laget. Det første som ryker er planverk i stressede situasjoner. Det er ikke før en har gjenvunnet kontrollen at planverk igjen kommer til nytte. Og denne «få kontroll»-perioden varer som regel en god stund for førstelinjen.

Planen må være å planlegge for improvisasjon basert på erfaring, læring og faglig beste praksis. Spesielt gjelder dette i stillinger der stress er en viktig faktor. Stress er noe en varierende tåler. En kan selvsagt trene seg opp i stressmestring, men alle har et nivå der informasjonsstrømmen blir så stor at en ikke klarer å ta rasjonelle valg på den riktige informasjonen. Silingsprosessen har fått sin «overload» altså. I denne situasjonen spesifikk er det god nytte å ha et planverk som man kjenner. Dette vil gjøre at man sakte men sikkert klarer å gjenvinne kontroll, samtidig som at man hindrer funksjonen fullstendig å svikte. Men et slikt planverk vil aldri klare å ta for seg alle scenarioer eller detaljer. Det er den heller ikke ment til å være. Men det er heller ikke ønskelig med politi som går bananas. Streng kontroll av makten man gir til politi er viktig. Håland, som når intervjues av Aftenbladet har f.eks rykte på seg som en rimelig voldelig person. Og historien viser nok av eksempeler på politi som selv blir kriminelle.

Det som er trening en må fokusere på i fremtiden er håndtering «der og da». Og slik trening kan kun komme fra erfaring, som er kunnskapsbasert kunnskap. Det er da viktig, etter min mening, at ledelse fokuserer på hva som trengs i den operative tjeneste. Og det er operativ tjeneste som er funksjonen til politi. Alt annet er støttefunksjoner som opprettholder denne evnen. Ledelse bør dermad ha praktisk erfaring fra operativ tjeneste, og spesielt bør f.eks det rekrutteres fra «stressede» posisjoner som f.eks innsatsledere etc.

Idag rekruteres ledere i politi i all praksis fra gruppen jurister. Dette bør ta en slutt.

Angående mannskap bør altså trening være av såpass kvalitet at den enkelte enhet med stor sannsynlighet og kvalitet vil kunne effektuere handlinger uavhengig av den operative ledelse sin funksjonalitet. Er op.sentral ute av funksjon, bør altså politimann x vite hva som skal gjøres og at tanke overføres til handling. Dette vil selvsagt medføre feilvurderinger, men feilvurderinger skjer også som erfart høyere opp i systemet, der konsekvensen av feilvurdering ofte har en langt høyere konsekvens.

Avsluttende kommentar – hvor hva hvem

Så min følelse av en rask lesning av rapporten, er at den ikke svarer godt nok på hvem hva hvor, hvor hvem hva og hva hvor hvem. Den svarer kun på hvor hva hvem. Og det er for svakt.

For uansett om alt var på stell denne dagen, ville det vært noe som gikk galt. Det skal en huske på. Det perfekte er kun perfekt nå, ikke i morgen.

Eg vil ha ei pylsa me alt, på grava!

 Ihlers budskap høres fornuftig ut. Kanskje vil vi om noen generasjoner, 40–50 år frem i tid, være klare til å ta Utøya tilbake. Men inntil videre bør vi la det ligge, og i alle fall ikke skape en forventning om at det er noe alle AUF-ere bør ønske.
Viljar Hanssen

Bjørn Ihler hadde en kommentar i aftenposten, der han i bunn og grunn sa slik: Utøya er for mange et sted som kan sammenlignes som den fysiske graven der deres kjære ligger begravet. Det vil være uklokt å fortsette som før på det sted som dessverre er for alltid bundet ved deres navn som de holdt så kjært.

En kommentar om «å ta Utøya tilbake», underforstått at AUF skal igjen bruke Utøya som politisk verksted. Kommentarene lot seg selvsagt ikke vente på seg, med Blattmann i spissen. Det en skal huske på at de som ble drept på Utøya var like forskjellige som resten av samfunnet. Noen var førstereis til øya, mens andre var veteraner. Noen hadde familier som var politiske. Andre hadde familier som ikke var politiske i det hele tatt. Andre igjen har kanskje familier som har et helt annet politisk syn på samfunnet enn deres håpefulle hadde, og som tenkte «jaja, det er en fase i livet der de skal opponere mot foreldre». Noen var harde i troen, og så for seg et liv i politikken. Mens andre dro med etter litt mas fra en venn som mente det var superkult å være der.

Gruppen pårørende er altså ikke en ensartet gruppe. Et første bud når noe tragisk skjer i et samfunn er at de som skal forvalte arven av det tragiske må ta inn over seg nettopp det poenget. Blattmann har gang på gang vist at det ikke er så nøye, for titt og ofte må en undre på når han kommenterer er det en kommentar som skal hevde de etterlattes røst, hans egen eller hans politiske røst. Og det er spesielt.

Men tilbake til Ihlers kommentar.

Danser vi på graven?

– Utøya er vårt Auschwitz. Les Utøya-overlevende Bjørn Ihlers kommentar.

Det var en vakker frase. Et uttrykk for et håp om å reise en organisasjon som lå nede, om å ta kontrollen tilbake over vårt liv og vår politikk, men var det bokstavelig ment? Det ser slik ut. For byggene på Utøya skal rives, nytt skal bygges i ruinene av det gamle. Kafébygget, hvor så mange mistet livet, skal rives og gjenreises.

Det er på en måte forståelig, vi vil viske bort kulehullene i veggen slik regnet har vasket vekk blodet etter de som ble skutt utenfor. «Vi skal ta Utøya tilbake, det skal vendes fra å være sommerens mest makabre eventyr til å igjen bli sommerens vakreste».

Jeg tror ikke det vil bli mulig. Jeg har vansker med å tro at ungdom igjen skal kunne dra ut på Utøya, drive politikk, spille fotball og ha det moro. Jeg har vanskelig for å tro at det ikke kommer til å bli en forferdelig seanse. Jeg tror det vil vekke et nasjonalt traume som er så bunnløst at det vil ende i tragedie, både for deltagere, overlevende og pårørende.

Utøya er åsted for den største massakren i fredstid i Norge. Den er vårt Auschwitz. Dens symbolverdi vil være tung. Det vil vare, på tross av ønsker om å ta tilbake. Det ville være respektløst overfor de døde og deres pårørende å arrangere sommerleir, fest og moro på et slikt sted. Også mange andre vil reagere.

Bevare

Utøya bør bevares, den bør være et sted for stillhet og ettertanke. Den bør være et sted for å minnes det som skjedde der den regntunge ettermiddagen i juli 2011. Et monument mot alt gjerningsmannen sto for og gjorde.

AUF bør fortsette å ha sommerleir, de bør fortsette å skape sommerens vakreste eventyr for tusenvis av unge i tiden som skal komme. Men det bør ikke gjøres der, ikke på en øy som nå står for så mye mer.

La Utøya få ha den verdien den nå har som symbol. Ikke tramp på de dødes grav. Ikke åpne arrene etter det nasjonale traumet. Vi bør la de døde få hvile i fred.

Bjørn Ihler tenker her, med denne kommentaren, 40-50-60 år fremover. Den dagen de som var på Utøya er pensjonister. Da foreldrene til de som døde, er selv døde. Søsken sitter igjen, alene, med tankene om hva som ville skjedd med livet til de som døde ikke døde denne dagen i 2011. For. Å påberope seg å «ta tilbake Utøya» med bakgrunn at de som var der ville utføre politisk arbeid, er en risikosport. Å tenke seg at de meninger som de som døde hadde i 2011 er det samme AUF vil forfekte i 2041 er spenstig. En AUFer som døde på 50-tallet ville nok ikke likt synspunktene til AUF i dag, f.eks i Israel-Palestinakonflikten.

Dermed forstår jeg Ihler slik at tanken om Utøya må være tidløs, og som favner alle av de berørte. Men, det politiske spillet er i gang. Der Tore Sinding Bekkedal fyrer løs mot den «fortapte» Bjørn Ihler;

I Aftenposten i går kunne jeg lese Bjørn Ihler argumentere for at vi ikke skulle ta Utøya tilbake. At AUFs paradis skulle legges brakk. Måten det ble argumentert på, med de ekstremt krasse formuleringene som ble brukt, gjør at jeg simpelthen ikke klarer å forbigå det i stillhet. Bjørn Ihler er medlem i AUF. Han er ikke et medlem i Støttegruppen, men har all anledning til å bli med om han ønsker det. Begge organisasjonene er demokratiske. Om han ønsket det, kunne han tatt ordet i møtene og argumentert for sitt syn idet beslutningene ble tatt. Det har han ikke gjort.

Patosen ligger tykt over, og bereder grunnen. At man ser bort fra at mange mener støttegruppen som Blattmann leder ikke representerer alle er noe som sees bort i fra. Selvsagt. Krasse formuleringer var det flust av, og ondskapen til Bjørn Ihler må opponeres mot. Slik tolker jeg TSB.

Selv om jeg her vil argumentere for et fullverdig Utøya-arrangement så fort det er praktisk mulig, må en ting være helt klart: Det må være full respekt for alle meninger – fra de som aldri vil besøke øya igjen, og til de som knapt kan vente med å slå opp teltet. Situasjonen er selvfølgelig uendelig sår for så mange, og ingen ønsker å tråkke noen på tærne. Jeg har all grunn til å tro at man vil se en god, medmenneskelig og verdig prosess rundt dette i AUFs organer og Støttegruppa, og den prosessen vil jeg ha den største respekt for. Denne respekten for annerledestenkende savner jeg fra Ihler når han argumenterer på den måten som han gjør. Dette er ikke en situasjon hvor noe som helst skriker ut etter å bli satt på spissen eller tabloidisert.

Alle meninger er selvsagt «lov», så lenge de ikke kommer fra Bjørn Ihler. Eller, for å være litt stygg; alle meninger som ikke er «demokratisk forankret» i AUF eller støttegruppen. Som man kan bli medlem av. Demokrati er noe helt annet. Bjørn Ihler skal ha like stor rett som TBS å komme med sine meninger utenfor fora som representerer han selv og hans mening. Som BI skriver i «krasse vendinger»;

Jeg har vansker med å tro at ungdom igjen skal kunne dra ut på Utøya, drive politikk, spille fotball og ha det moro. Jeg har vanskelig for å tro at det ikke kommer til å bli en forferdelig seanse. Jeg tror det vil vekke et nasjonalt traume som er så bunnløst at det vil ende i tragedie, både for deltagere, overlevende og pårørende.

Altså. BI skriver sin mening, om at han tror i fremtiden vil det være vanskelig å være samlende på et sted der 69 ble drept med kaldt blod. Det er ikke krasst i det hele tatt. Det er en frykt som BI har, og som er begrunnet i historien til andre hendelser som også har vært tragiske for det samfunn det har oppstått i. Men dette er «tabloid» tenkning visst nok. Selv om kvinne som mistet sin datter også har stått frem i VG og sier noe av det samme som BI. Men hun er nok tabloid hun også.

Gravene er jo ikke på Utøya. De er spredt rundt alle kanter av vårt land. De er alle begravet nå. Jeg har ikke lyst til å spekulere her i hva de ville ønsket, jeg kan bare snakke om hvordan jeg selv finner det riktig å hedre dem. Mer enn noe annet har savnet og bitterheten over de vi mistet vært det vanskelige for meg. Og her går altså Ihler ut i offentligheten og sier at mitt og andres ønske om å returnere til Utøya er et ønske om å danse på gravene deres. Det er så taktløst og sjofelt at jeg ikke finner ord.

Helt korrekt observert TBS. Gravene er ikke på Utøya. De som døde i WTC 11 september i 2001 er heller ikke begravet der. Ei heller de som mistet livet i Auschwitzkomplekset. Ei heller Beslan. Ei heller de som døde i K-21 i Kambodsja har sine graver der. Men deres død vil alltid være bundet opp til det sted de døde. Men, vil det ikke være å sverte, eller «danse på graven» om man skulle finne ut at man ville demonstrere for at ABB var en stor nasjonalmann i en båt utenfor Utøya. Kanskje sydspissen. Der kunne man hoiet og skreket. Det ville vært usmakelig for de fleste av oss. Selv om de døde ikke er gravlagt akkurat der.

Det bør en forstå. Og det er rart at man ikke forstår. Det kan godt hende at med tidens stund går Utøya tilbake til det som var før 2011. Men, å bruke argumenetet «de er jo ikke gravlagt» der er fånyttes. De døde der. Om man skal være semantisk korrekt. Det gir en symbolverdi. En symbolverdi som BI kalte: «vårt Auschwitz» for å billedgjøre det.

Sammenligningen med Auschwitz er også klinisk fritt for både tanke og smak. Å trekke linjer mellom et symbol på Europahistoriens største grusomhet, og det som er et inderlig kjært sommerparadis for så mange, det gjør meg virkelig vondt å lese! Auschwitz ble bygget opp av en ondskapens politikk med det formål å utrydde. Utøya eksisterer for å gi ungdom politisk makt, grillpølser, kjærester og gode minner. Ondskapen var kun på besøk der den dagen. Nå er han bak lås og slå, og han kommer aldri ut. Politikken han forfekter vil jeg gjøre alt jeg kan for å bekjempe – og få steder er bedre egnet til det enn nettopp denne øya jeg blånekter å la ham ta fra oss. Det er en grunn til at han betraktet oss som en trussel mot sitt verdensbilde, og den trusselen ønsker jeg inderlig å maksimere.

BI samenligner dramatiske hendelser for en gruppe mennesker. Selvsagt vet BI at størrelsen er forskjellig på det hendelser, noe han også påpeker i Dagsnytt 18. Men Auschwitz, Sobibor, Treblinka, Majdanek osv sitt minne i den kollektive forståelsen til det jødiske folk er sterk. Disse navnene vil for alltid i det jødiske folk bli satt i sammenheng med det som skjedde der. Utøya, har også nå fått en slik merkelapp for en annen gruppe mennesker. Man vil for alltid ha i bakhode at her ble 69 mennesker drept. Dette minnet vil aldri bli slettet, selv om gravene er et annet sted i landet og verden. Foreldrene til den georgiske jenta vil altid forbinde navnet Utøya med sin datters dødssted.

For. La oss tross alt grille noen svinekoteletter i Birkenau ved Krema I,II,III, IV eller V. Hitler er død, han kan ikke skade noen mer. Eller er det faktisk noen som vil anse det som noe smakløst? Jeg vil iallefall.

Om man først skal snakke om 2. verdenskrig, synes jeg London er et langt bedre bilde enn Auschwitz. Nazistenes bombing krevde tusener av liv. De som var igjen hadde mistet venner og familie – og sett ting de nok aldri ville kunne glemme. De måtte også begrave sine døde. Men hvordan tror du de ville reagert om man spurte dem når krigen var over, om de noensinne ville klare å returnere? Like absurd føles det for meg å få dette spørsmålet. Det var et mål fordi det var viktig for oss – det var oss han ville til livs, ikke stedet. Det er blitt viktigere for meg nettopp fordi det ble et mål. Nå er Breivik avvæpnet. Øya er trygg igjen. Og det tok forresten ikke lang tid før London igjen ble en levende storby – bare tre år senere ble de første olympiske leker etter krigen avholdt der.

Man står heller ikke i London rundt East End og påpeker Gørings fortreffelighet. Selv om historieløsheten er stor og mange ikke vet hvem Gøring var, på like måte TBS sin historieløshet om Auschwitz sin tilblivelse, så vil det uansett være nokså smakløst. Og de fleste vil forstå hvorfor når man får vite hvem Gøring var, eventuelt får vite at Auschwitz var bygd på opp fra et kaserneområde til den polske arme. London ble bygget opp fordi man måtte. Auschwitz har man prøvd å bevart, fordi livet til dem som var igjen ikke måtte ha stedet for å leve. Men, Monowitz eller Auschwitz III er idag, som da, et industriområde i bruk. Selv om mange døde der også. Det tok nok heller ikke lang tid for byen Oświęcim gikk tilbake til det normale. Få mat på bordet. Gå på jobb. Hvordan det er noe argument for eller mot å jevne f.eks Auschwitz eller Birkenau vet jeg ikke.

Jeg hopper over momentet der TBS prøver å få stalinistkommunisten Nordahl Grieg til å høres ut som AP-medlem. Rett nok var han på venstresiden. Men om han hadde overlevd krigen, ville han ikke akkurat blitt tatt vare på. Om en skal ta de andre kommunistene skjebne tatt i betraktning. Det er kanskje litt historieløshet å ta NG til inntekt for seg selv, når en vet hva moderpartiet gjorde med den samme gruppe etter krigen. Men, jeg «lovte» å hoppe over momentet.

Utøya har vært en del av vår organisasjons kulturarv og historie siden 1950. Om vi sier fra oss øya nå vil stedet mest av alt huskes for at det ble ødelagt. Om vi beholder den vil den bli stående som et symbol på at da fascismen kom på ny, rikket heller ikke vår generasjon seg en tomme. Og den vil gi fremtidige generasjonerungdom politisk makt, grillpølser, kjærester og gode minner.

Og arven er nå også et drapssted. Et sted der 69 møtte sin død. Et sted der sorg, smerte og blod vil alltid være en del av seansen. «la oss minne de døde med ett minutts stillhet kjære partikamerater». Og når minuttet har gått så blir det grillings.

Så avsluttende bolk av TBS;

En debatt om øyas fremtid er nok uunngåelig. Jeg skulle ønske den gikk internt, jeg skulle ønske den var mer forsiktig, og jeg skulle ønske den drøyde ihvertfall til etter 22. juli-markeringen. Den haster ikke. Nå har jeg gjort uttrykk for mitt syn på saken. Jeg håper at hvis man mener at en slik debatt hører hjemme i offentligheten, så vil den fortsettes med en langt større respekt for hvor sårt et tema dette er for så mange, og hvor mange som er glad i øya, enn slik den begynte. Øya er for meg mer viktig og jeg elsker den mer enn noensinne før. Ikke ti ville hester – og definitivt ikke Bjørn Ihler – skal kunne få meg til å ønske meg vekk fra sommerens vakreste eventyr.

En ironisk start selvsagt. Ønsket om intern debatt. I AUF eller støttegruppen selvsagt. Problemet TBS har er jo at ikke alle favnes nettopp av disse. Men det er jo visst nok tabloid å mene, eller tenke. Det er jo bare å melde seg inn, og forandre. Som om man melder seg inn i AUF for at man prøver å forandre det til å bli likt Senterungdommen.

Forrakten TBS viser for BI, er besynderlig. Den vil også være ødeleggende for AUF og i senere tid AP. Bjørn Ihler går den fortaptes (og sikkert forræder i TBS sine øyne) sti, der han utestenges for det meste i fremtiden om han skulle ønske å fortsette.

Det er nesten ikke en kvadratmeter på øya hvor ikke hundrevis av ungdommer har løpt for å redde sine egne liv, eller hvor mange ble brutalt slaktet ned. Så skal de ta tilbake øya? Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det burde være en fredet lund. De kan jobbe med de fantastiske sakene som de jobber for og som Carina var så stolt av, på alle andre steder. Gunn Rusten i VG.

For min del, er TBS mer en person i trassalderen. Man har selvsagt rett til å feste på et åsted som mange ser på som en grav/åsted. Men usmakelig. Så absolutt. TBS representerer også, etter min mening, noe jeg kaller «typisk norsk». Konflikt/meningsforskjeller skal ikke være tilstede. Slikt skal taes «i det skjulte».

Edit 01.07.12
BI har kommet med et tilsvar til de siste dagers stormløp.
Edit 06.07.12
Såret som aldri vil gro

Ingen gode svar – Nils Christie

Nils Christie er ingen dum mann, men han tar dundrende feil på at straff faktisk har en nytte. Det er til nytte i saker som er så grove, at de aller fleste med litt empati vil hevde at verdien til den utøvende voldspersonen skal ha noe vekt på straffen.

Kan aldri gjengjeldes. Anders Behring Breivik trer inn i eliteserien blant redslenes utøvere innen vår kulturkrets. Adolf Eichmann tok livet av millioner, men på en måte fjernere fra det hele. Han gjorde det ikke selv, satt på kontor og administrerte utryddelsen. Behring Breivik skjøt, langsomt, systematisk.

Hva han har gjort, kan aldri gjengjeldes. Skulle han bli ført til galgen 76 ganger, men først hengt den 77. gang? Det er en katastrofe det som er skjedd, en katastrofe som bare kan møtes ved å holde fast på grunnverdiene i det norske samfunnet. Svikter vi dem, har Behring Breivik fått til noe.

NC starter selvsagt med en forsøk som skal treffe våres følelser for empati. Skal vi føre ABB til galgen 76 ganger, nei, 1 gang holder forsåvidt. Bør Nils Christie felle en tåre om f.eks ABB ble dømt til døden og henrettet? Felte han en tåre i 1962 da Eichmann ble hengt? Og hvis han gjorde, felte han 6 millioner tårer, en for hvert offer for Eichmann sitt kontorarbeid i RSHA Amt IVb4?

Man kan si meget om dødsstraff, men en kan ikke si uten blygsel at ABB fortjener å leve, ei heller at Eichmann ikke fortjente sin dødsstraff. For med hvilken rett har NC, jeg eller andre å si unnskyld på vegne av de ABB drepte eller Eichmann sendte i døden? Jeg har iallefall ingen rett til det, ei heller bør NC ha det.

Hva skal vi da gjøre, ved de verste av handlinger? Massedrap, gjentatte voldtekter, mishandling, forræderi?

Det finnes ingen gode svar.

Det er klart at samfunnet må reagere, ellers var det intet samfunn. Men ved de grusomste av handlinger, der ser vi også straffens hjelpeløshet klarere enn ellers. Vi kan ikke gjengjelde likt med likt, det må bli noe mindre. Og for å finne standarder for dette noe mindre, må vi vel søke hjelp i gammeldagse begrensende verdier som barmhjertighet og nåde.

Engang var han en liten gutt, trolig som gutter flest. Så gikk noe etter hvert forferdelig galt. Det er bare fordummende å operere med monsterbilder. «Den onde» treffer heller ikke. Handlingene kan kalles onde, men mannen selv? Forvirret og skakkjørt i sitt samfunnsbilde. Jålete i sin fremtredelsesform, latterlig i sin selvhevdelse, – og farlig i sin tro på at hans mål var så storslagent at alle andre hensyn kunne settes til side.

Det finnes faktisk et veldig godt svar på spørsmålet NC stiller. Livstidsstraff. Og da helt til personen dør. Siden dødsstraff har en tendens til å også sende uskyldige i døden, så er livstid i fengsel en helt utmerket straff for mordere, og andre som skader andre mennesker til det ugjenkjennelige. Om ABB gikk samme teite snekkerbukse som meg som liten hjelper strengt tatt ikke ofrene? Noen av de gikk sikkert i den samme teite snekkerbuksa som ABB og jeg gikk i når vi var små. Men faktumet er da at ABB er en morder, den drepte er død, og jeg har ikke drept noen. Eneste fellesnevneren er altså snekkerbuksa. Ikke kan jeg unnskylde ABB på vegne av den drepte. Men det jeg vet, er hvis jeg var den drepte så hadde jeg ønsket ABB død og begravet. Iallefall livstid uten noen som helst mulighet til å slippe ut. Eller, kanskje når kreften er så spredd at det er snakk om måneder eller dager. Men ikke en dag før.

Følgende kommer noen eksempler fra lagmannsretten der §233 er med i domsavsigelsen;

En 27-årig svensk statsborger, etnisk somalier, ble kjent skyldig i drapsforsøk, trusler og vold. Under innkreving av narkotikagjeld gikk han til angrep på en amfetaminmisbruker som også er etnisk somalier. Voldbruken var massiv, med slag, spark og bruk at en hammer eller kubein som slagvåpen mot hodet dels da fornærmede lå forsvarsløs på bakken. Siktede forlot åstedet ute å bry seg om at fornærmede ble liggende igjen med livstruende hodeskader. For dette forholdet og øvrige tiltaleposter om trusler og vold, utmålte lagmannsretten en fengselsstraff på 5 år og 6 måneder. Oppreisningserstatning ble idømt med 150 000 kroner.

Slag, spark, hammer/kubein av den massive typen gir altså 5,5 år i fengsel. Hammer mot hode gir som ofte mottaker store problemer med å være et normalt menneske igjen.

En mann i midten av 50-årene begikk grov voldtekt, legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter og frihetsberøvelse overfor en 45 år gammel kvinne. En medtiltalt som var til stede i leiligheten ble frifunnet av lagretten, men fikk utmålt en samfunnsstraff for andre forhold, bl.a. for legemsbeskadigelse. Voldtekten var gjennomført på et bad ved at en dusjslange ble ført inn i anus og skjeden mens varmt vann ble påsatt. Hensikten var ikke seksuelt motivert. Mannen mente at kvinnen hadde gjemt narkotika og/eller penger i kroppens hulrom og ville spyle det ut. Kvinnen ble på badet også slått med et kosteskaft forskjellige steder på kroppen. Kvinnen besvimte som følge av handlingene. Noe senere ble hun stukket med en skrutrekker og slått på kroppen med flatsiden av en øks hvilket førte til stikkskade, blåmerker med mer. Hun ble dessuten holdt frihetsberøvet i en periode på minst 2-3 timer etter voldtekten på badet. Straffen ble satt til fengsel i 5 ½ år. Det ble lagt noe vekt på at saken var blitt noe gammel og at dette ikke skyldes tiltalte.

Skrutrekker, kosteskaft, øks, slange med varmt vann opp i rompa. Det gir 5,5 år fengsel. En kan jo tenke seg hvordan det er å gå på do for denne kvinnen i ettertiden. Enorme smerter er vel en liten del av beskrivelsen.

Et drap under særdeles skjerpende omstendigheter er sensurert. Men det jeg egentlig vil høre er at NC, og hans like, si at det er faktisk deres rett og plikt til å gi tilgivelse på vegne av den døde? For det er tilgivelse det egentlig er, når man lar en morder slippe med 15 år. Eller en voldsperson slippe med 5.5 år.

Om vi umenneskeliggjør Behring Breivik som det onde monster, forsvinner han fra oss. Han forsvinner som noe vi må lære oss å beskytte oss imot, noe vi ikke må skape grobunn for gjennom barndom, skole og voksent liv, eller ved å godta samfunnsformer som gjør at vi stadig kommer fjernere fra hverandre og derved ser hverandre mindre som hele mennesker. Behring Breivik er en av oss, det er det forferdende i situasjonen, og samtidig det umistelige.

For min del har jeg ingen problem med å kalle ABB ond. Eichmann også faktisk. Ghaddafi også. Hitler, Stalin, Pol Pot, Mao og til de nevnte personene i eksemplene fra Lagmannsretten. NC, og hans like, kan gjerne forklare meg hva som er godt i følgende personer? Dog ikke før en blar i denne boken. Det er nok fåfengt, for så lenge ABB sier han forstår at han har gjort noe galt så er han «helbredet» for NC sin del.

– Det er en grunnholdning at man vil at folk som fullstendig har snudd opp ned på reglene i vårt samfunn, skal forstå at det er vanvittig og så komme tilbake og bli vanlige mennesker, sier Christie til Nettavisen.

Andre momenter i saken;
Morgenbladet, Vg.no

– Med tapet av min datter vil livet aldri bli det samme igjen. Vi er veldig psykisk preget av hendelsen. Våre liv ble drastisk forandret, men det splittet oss ikke. Den mest dyrebare skatten en mor kan ha er et barn, vår datter er nå borte. Constanza var en glad og sosial jente som hadde mange planer for fremtiden, og alt som hun hadde som mål oppnådde hun. Med fraværet av min datter, vil livet mitt aldri bli den samme igjen, fortalte moren Pamela Cepeda.

Bassel El Oud, fra Libanon til Utøya

Intervju av Bassel El Oud, som var på Utøya 22 juli. Trykk på bildet for å gå til intervjuet.

Flere kilder;
http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/libaneser-overlevde-massakren-paa-utoeya-3548177.html
http://blogg.regjeringen.no/norgeiverden/beirut/2011/08/12/tilbake/

Snittalder på de omkomne 22 år

Total antall år:1694
Antall døde: 77 (redigert feil antall, opprinnelig 78)
Antall 14-åringer: 2
Antall 15-åringer: 7
Antall 16-åringer: 9
Antall 17-åringer: 15
Antall 18-åringer: 18
Antall 19-åringer: 5
Antall 20-åringer: 1
Antall 21-åringer: 3
Antall 23-åringer: 2
Antall 25-åringer: 1
Antall 26-åringer: 1
Antall 27-åringer: 1
Antall 28-åringer: 1
Antall 30-åringer: 2
Antall 32-åringer: 2
Antall 34-åringer: 1
Antall 43-åringer: 2
Antall 45-åringer: 1
Antall 56-åringer: 1
Antall 62-åringer: 1

Kvinner: 41
Menn: 36

Måtte de leve i fred, og de overlevende finne trøst hos hverandre imorgen, og i fremtiden.

Høyresiden og dets vei videre

Det kan virke som høyresiden har fått sitt Vietnam. En tilstand man selv la opp til, men ikke vil komme til å vedkjenne seg. For, de som følger med f.eks Document.no og Hans Rustad sin radikalisering ser forsåvidt ordbruken som blir mer og mer hardtslående, sort-hvit, fordømmende fra første sekund.

Som i går da Hans Rustad repeterende hakker på den øverste politiske ledelse for at de ikke sier det alle vet. At det var Abdullah fra Indonesia som hadde sprengt seg selv og alt det andre i luften.

Men Hans Rustad vil slite litt, hvis han selv skal lete etter eliten. Fordi det er å se seg selv i speilet at han vil finne den. Om det vil synke inn? Absolutt ikke.

Eliten i Norge gjennomlever i disse timene en mental krise. Mange vanlige mennesker har for lengst forstått at terroren også kunne ramme Norge.

Eller f.eks Jan Snoen sin fremtidige artikkel om «møkkalandet» Norge. Kommer nok ikke.

Et annet eksempeler (fotsoldateksemplet) er Skaperen som rett etter bomben hadde eksplodert var på pletten med dette inlegget som er å finne ved hjelp av google cache, da personen iallefall var «smart» nok til slette den posten.

Ja du er så stolt altså.

Hans Rustad tag, Document.no tag ABCnyheter

Minst 80 drepte

Kl 03:51

Politiet sier at det er minst 80 drepte.

Kl 10:31
Fra et tidsvitne sin beskrivelse av sin opplevelse.