Eg vil ha ei pylsa me alt, på grava!


 Ihlers budskap høres fornuftig ut. Kanskje vil vi om noen generasjoner, 40–50 år frem i tid, være klare til å ta Utøya tilbake. Men inntil videre bør vi la det ligge, og i alle fall ikke skape en forventning om at det er noe alle AUF-ere bør ønske.
Viljar Hanssen

Bjørn Ihler hadde en kommentar i aftenposten, der han i bunn og grunn sa slik: Utøya er for mange et sted som kan sammenlignes som den fysiske graven der deres kjære ligger begravet. Det vil være uklokt å fortsette som før på det sted som dessverre er for alltid bundet ved deres navn som de holdt så kjært.

En kommentar om «å ta Utøya tilbake», underforstått at AUF skal igjen bruke Utøya som politisk verksted. Kommentarene lot seg selvsagt ikke vente på seg, med Blattmann i spissen. Det en skal huske på at de som ble drept på Utøya var like forskjellige som resten av samfunnet. Noen var førstereis til øya, mens andre var veteraner. Noen hadde familier som var politiske. Andre hadde familier som ikke var politiske i det hele tatt. Andre igjen har kanskje familier som har et helt annet politisk syn på samfunnet enn deres håpefulle hadde, og som tenkte «jaja, det er en fase i livet der de skal opponere mot foreldre». Noen var harde i troen, og så for seg et liv i politikken. Mens andre dro med etter litt mas fra en venn som mente det var superkult å være der.

Gruppen pårørende er altså ikke en ensartet gruppe. Et første bud når noe tragisk skjer i et samfunn er at de som skal forvalte arven av det tragiske må ta inn over seg nettopp det poenget. Blattmann har gang på gang vist at det ikke er så nøye, for titt og ofte må en undre på når han kommenterer er det en kommentar som skal hevde de etterlattes røst, hans egen eller hans politiske røst. Og det er spesielt.

Men tilbake til Ihlers kommentar.

Danser vi på graven?

– Utøya er vårt Auschwitz. Les Utøya-overlevende Bjørn Ihlers kommentar.

Det var en vakker frase. Et uttrykk for et håp om å reise en organisasjon som lå nede, om å ta kontrollen tilbake over vårt liv og vår politikk, men var det bokstavelig ment? Det ser slik ut. For byggene på Utøya skal rives, nytt skal bygges i ruinene av det gamle. Kafébygget, hvor så mange mistet livet, skal rives og gjenreises.

Det er på en måte forståelig, vi vil viske bort kulehullene i veggen slik regnet har vasket vekk blodet etter de som ble skutt utenfor. «Vi skal ta Utøya tilbake, det skal vendes fra å være sommerens mest makabre eventyr til å igjen bli sommerens vakreste».

Jeg tror ikke det vil bli mulig. Jeg har vansker med å tro at ungdom igjen skal kunne dra ut på Utøya, drive politikk, spille fotball og ha det moro. Jeg har vanskelig for å tro at det ikke kommer til å bli en forferdelig seanse. Jeg tror det vil vekke et nasjonalt traume som er så bunnløst at det vil ende i tragedie, både for deltagere, overlevende og pårørende.

Utøya er åsted for den største massakren i fredstid i Norge. Den er vårt Auschwitz. Dens symbolverdi vil være tung. Det vil vare, på tross av ønsker om å ta tilbake. Det ville være respektløst overfor de døde og deres pårørende å arrangere sommerleir, fest og moro på et slikt sted. Også mange andre vil reagere.

Bevare

Utøya bør bevares, den bør være et sted for stillhet og ettertanke. Den bør være et sted for å minnes det som skjedde der den regntunge ettermiddagen i juli 2011. Et monument mot alt gjerningsmannen sto for og gjorde.

AUF bør fortsette å ha sommerleir, de bør fortsette å skape sommerens vakreste eventyr for tusenvis av unge i tiden som skal komme. Men det bør ikke gjøres der, ikke på en øy som nå står for så mye mer.

La Utøya få ha den verdien den nå har som symbol. Ikke tramp på de dødes grav. Ikke åpne arrene etter det nasjonale traumet. Vi bør la de døde få hvile i fred.

Bjørn Ihler tenker her, med denne kommentaren, 40-50-60 år fremover. Den dagen de som var på Utøya er pensjonister. Da foreldrene til de som døde, er selv døde. Søsken sitter igjen, alene, med tankene om hva som ville skjedd med livet til de som døde ikke døde denne dagen i 2011. For. Å påberope seg å «ta tilbake Utøya» med bakgrunn at de som var der ville utføre politisk arbeid, er en risikosport. Å tenke seg at de meninger som de som døde hadde i 2011 er det samme AUF vil forfekte i 2041 er spenstig. En AUFer som døde på 50-tallet ville nok ikke likt synspunktene til AUF i dag, f.eks i Israel-Palestinakonflikten.

Dermed forstår jeg Ihler slik at tanken om Utøya må være tidløs, og som favner alle av de berørte. Men, det politiske spillet er i gang. Der Tore Sinding Bekkedal fyrer løs mot den «fortapte» Bjørn Ihler;

I Aftenposten i går kunne jeg lese Bjørn Ihler argumentere for at vi ikke skulle ta Utøya tilbake. At AUFs paradis skulle legges brakk. Måten det ble argumentert på, med de ekstremt krasse formuleringene som ble brukt, gjør at jeg simpelthen ikke klarer å forbigå det i stillhet. Bjørn Ihler er medlem i AUF. Han er ikke et medlem i Støttegruppen, men har all anledning til å bli med om han ønsker det. Begge organisasjonene er demokratiske. Om han ønsket det, kunne han tatt ordet i møtene og argumentert for sitt syn idet beslutningene ble tatt. Det har han ikke gjort.

Patosen ligger tykt over, og bereder grunnen. At man ser bort fra at mange mener støttegruppen som Blattmann leder ikke representerer alle er noe som sees bort i fra. Selvsagt. Krasse formuleringer var det flust av, og ondskapen til Bjørn Ihler må opponeres mot. Slik tolker jeg TSB.

Selv om jeg her vil argumentere for et fullverdig Utøya-arrangement så fort det er praktisk mulig, må en ting være helt klart: Det må være full respekt for alle meninger – fra de som aldri vil besøke øya igjen, og til de som knapt kan vente med å slå opp teltet. Situasjonen er selvfølgelig uendelig sår for så mange, og ingen ønsker å tråkke noen på tærne. Jeg har all grunn til å tro at man vil se en god, medmenneskelig og verdig prosess rundt dette i AUFs organer og Støttegruppa, og den prosessen vil jeg ha den største respekt for. Denne respekten for annerledestenkende savner jeg fra Ihler når han argumenterer på den måten som han gjør. Dette er ikke en situasjon hvor noe som helst skriker ut etter å bli satt på spissen eller tabloidisert.

Alle meninger er selvsagt «lov», så lenge de ikke kommer fra Bjørn Ihler. Eller, for å være litt stygg; alle meninger som ikke er «demokratisk forankret» i AUF eller støttegruppen. Som man kan bli medlem av. Demokrati er noe helt annet. Bjørn Ihler skal ha like stor rett som TBS å komme med sine meninger utenfor fora som representerer han selv og hans mening. Som BI skriver i «krasse vendinger»;

Jeg har vansker med å tro at ungdom igjen skal kunne dra ut på Utøya, drive politikk, spille fotball og ha det moro. Jeg har vanskelig for å tro at det ikke kommer til å bli en forferdelig seanse. Jeg tror det vil vekke et nasjonalt traume som er så bunnløst at det vil ende i tragedie, både for deltagere, overlevende og pårørende.

Altså. BI skriver sin mening, om at han tror i fremtiden vil det være vanskelig å være samlende på et sted der 69 ble drept med kaldt blod. Det er ikke krasst i det hele tatt. Det er en frykt som BI har, og som er begrunnet i historien til andre hendelser som også har vært tragiske for det samfunn det har oppstått i. Men dette er «tabloid» tenkning visst nok. Selv om kvinne som mistet sin datter også har stått frem i VG og sier noe av det samme som BI. Men hun er nok tabloid hun også.

Gravene er jo ikke på Utøya. De er spredt rundt alle kanter av vårt land. De er alle begravet nå. Jeg har ikke lyst til å spekulere her i hva de ville ønsket, jeg kan bare snakke om hvordan jeg selv finner det riktig å hedre dem. Mer enn noe annet har savnet og bitterheten over de vi mistet vært det vanskelige for meg. Og her går altså Ihler ut i offentligheten og sier at mitt og andres ønske om å returnere til Utøya er et ønske om å danse på gravene deres. Det er så taktløst og sjofelt at jeg ikke finner ord.

Helt korrekt observert TBS. Gravene er ikke på Utøya. De som døde i WTC 11 september i 2001 er heller ikke begravet der. Ei heller de som mistet livet i Auschwitzkomplekset. Ei heller Beslan. Ei heller de som døde i K-21 i Kambodsja har sine graver der. Men deres død vil alltid være bundet opp til det sted de døde. Men, vil det ikke være å sverte, eller «danse på graven» om man skulle finne ut at man ville demonstrere for at ABB var en stor nasjonalmann i en båt utenfor Utøya. Kanskje sydspissen. Der kunne man hoiet og skreket. Det ville vært usmakelig for de fleste av oss. Selv om de døde ikke er gravlagt akkurat der.

Det bør en forstå. Og det er rart at man ikke forstår. Det kan godt hende at med tidens stund går Utøya tilbake til det som var før 2011. Men, å bruke argumenetet «de er jo ikke gravlagt» der er fånyttes. De døde der. Om man skal være semantisk korrekt. Det gir en symbolverdi. En symbolverdi som BI kalte: «vårt Auschwitz» for å billedgjøre det.

Sammenligningen med Auschwitz er også klinisk fritt for både tanke og smak. Å trekke linjer mellom et symbol på Europahistoriens største grusomhet, og det som er et inderlig kjært sommerparadis for så mange, det gjør meg virkelig vondt å lese! Auschwitz ble bygget opp av en ondskapens politikk med det formål å utrydde. Utøya eksisterer for å gi ungdom politisk makt, grillpølser, kjærester og gode minner. Ondskapen var kun på besøk der den dagen. Nå er han bak lås og slå, og han kommer aldri ut. Politikken han forfekter vil jeg gjøre alt jeg kan for å bekjempe – og få steder er bedre egnet til det enn nettopp denne øya jeg blånekter å la ham ta fra oss. Det er en grunn til at han betraktet oss som en trussel mot sitt verdensbilde, og den trusselen ønsker jeg inderlig å maksimere.

BI samenligner dramatiske hendelser for en gruppe mennesker. Selvsagt vet BI at størrelsen er forskjellig på det hendelser, noe han også påpeker i Dagsnytt 18. Men Auschwitz, Sobibor, Treblinka, Majdanek osv sitt minne i den kollektive forståelsen til det jødiske folk er sterk. Disse navnene vil for alltid i det jødiske folk bli satt i sammenheng med det som skjedde der. Utøya, har også nå fått en slik merkelapp for en annen gruppe mennesker. Man vil for alltid ha i bakhode at her ble 69 mennesker drept. Dette minnet vil aldri bli slettet, selv om gravene er et annet sted i landet og verden. Foreldrene til den georgiske jenta vil altid forbinde navnet Utøya med sin datters dødssted.

For. La oss tross alt grille noen svinekoteletter i Birkenau ved Krema I,II,III, IV eller V. Hitler er død, han kan ikke skade noen mer. Eller er det faktisk noen som vil anse det som noe smakløst? Jeg vil iallefall.

Om man først skal snakke om 2. verdenskrig, synes jeg London er et langt bedre bilde enn Auschwitz. Nazistenes bombing krevde tusener av liv. De som var igjen hadde mistet venner og familie – og sett ting de nok aldri ville kunne glemme. De måtte også begrave sine døde. Men hvordan tror du de ville reagert om man spurte dem når krigen var over, om de noensinne ville klare å returnere? Like absurd føles det for meg å få dette spørsmålet. Det var et mål fordi det var viktig for oss – det var oss han ville til livs, ikke stedet. Det er blitt viktigere for meg nettopp fordi det ble et mål. Nå er Breivik avvæpnet. Øya er trygg igjen. Og det tok forresten ikke lang tid før London igjen ble en levende storby – bare tre år senere ble de første olympiske leker etter krigen avholdt der.

Man står heller ikke i London rundt East End og påpeker Gørings fortreffelighet. Selv om historieløsheten er stor og mange ikke vet hvem Gøring var, på like måte TBS sin historieløshet om Auschwitz sin tilblivelse, så vil det uansett være nokså smakløst. Og de fleste vil forstå hvorfor når man får vite hvem Gøring var, eventuelt får vite at Auschwitz var bygd på opp fra et kaserneområde til den polske arme. London ble bygget opp fordi man måtte. Auschwitz har man prøvd å bevart, fordi livet til dem som var igjen ikke måtte ha stedet for å leve. Men, Monowitz eller Auschwitz III er idag, som da, et industriområde i bruk. Selv om mange døde der også. Det tok nok heller ikke lang tid for byen Oświęcim gikk tilbake til det normale. Få mat på bordet. Gå på jobb. Hvordan det er noe argument for eller mot å jevne f.eks Auschwitz eller Birkenau vet jeg ikke.

Jeg hopper over momentet der TBS prøver å få stalinistkommunisten Nordahl Grieg til å høres ut som AP-medlem. Rett nok var han på venstresiden. Men om han hadde overlevd krigen, ville han ikke akkurat blitt tatt vare på. Om en skal ta de andre kommunistene skjebne tatt i betraktning. Det er kanskje litt historieløshet å ta NG til inntekt for seg selv, når en vet hva moderpartiet gjorde med den samme gruppe etter krigen. Men, jeg «lovte» å hoppe over momentet.

Utøya har vært en del av vår organisasjons kulturarv og historie siden 1950. Om vi sier fra oss øya nå vil stedet mest av alt huskes for at det ble ødelagt. Om vi beholder den vil den bli stående som et symbol på at da fascismen kom på ny, rikket heller ikke vår generasjon seg en tomme. Og den vil gi fremtidige generasjonerungdom politisk makt, grillpølser, kjærester og gode minner.

Og arven er nå også et drapssted. Et sted der 69 møtte sin død. Et sted der sorg, smerte og blod vil alltid være en del av seansen. «la oss minne de døde med ett minutts stillhet kjære partikamerater». Og når minuttet har gått så blir det grillings.

Så avsluttende bolk av TBS;

En debatt om øyas fremtid er nok uunngåelig. Jeg skulle ønske den gikk internt, jeg skulle ønske den var mer forsiktig, og jeg skulle ønske den drøyde ihvertfall til etter 22. juli-markeringen. Den haster ikke. Nå har jeg gjort uttrykk for mitt syn på saken. Jeg håper at hvis man mener at en slik debatt hører hjemme i offentligheten, så vil den fortsettes med en langt større respekt for hvor sårt et tema dette er for så mange, og hvor mange som er glad i øya, enn slik den begynte. Øya er for meg mer viktig og jeg elsker den mer enn noensinne før. Ikke ti ville hester – og definitivt ikke Bjørn Ihler – skal kunne få meg til å ønske meg vekk fra sommerens vakreste eventyr.

En ironisk start selvsagt. Ønsket om intern debatt. I AUF eller støttegruppen selvsagt. Problemet TBS har er jo at ikke alle favnes nettopp av disse. Men det er jo visst nok tabloid å mene, eller tenke. Det er jo bare å melde seg inn, og forandre. Som om man melder seg inn i AUF for at man prøver å forandre det til å bli likt Senterungdommen.

Forrakten TBS viser for BI, er besynderlig. Den vil også være ødeleggende for AUF og i senere tid AP. Bjørn Ihler går den fortaptes (og sikkert forræder i TBS sine øyne) sti, der han utestenges for det meste i fremtiden om han skulle ønske å fortsette.

Det er nesten ikke en kvadratmeter på øya hvor ikke hundrevis av ungdommer har løpt for å redde sine egne liv, eller hvor mange ble brutalt slaktet ned. Så skal de ta tilbake øya? Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det burde være en fredet lund. De kan jobbe med de fantastiske sakene som de jobber for og som Carina var så stolt av, på alle andre steder. Gunn Rusten i VG.

For min del, er TBS mer en person i trassalderen. Man har selvsagt rett til å feste på et åsted som mange ser på som en grav/åsted. Men usmakelig. Så absolutt. TBS representerer også, etter min mening, noe jeg kaller «typisk norsk». Konflikt/meningsforskjeller skal ikke være tilstede. Slikt skal taes «i det skjulte».

Edit 01.07.12
BI har kommet med et tilsvar til de siste dagers stormløp.
Edit 06.07.12
Såret som aldri vil gro

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: