Shalit, Hamas og et nytt Palestina?

Det er med undring jeg leser angående Shalit og hans fangenskap. Hvorfor nå? Hamas, om de har kontroll eller ei, og hvilken egeninteresse de har over å forhandle med Israel om Shalit akkurat nå…nå som Abbas har levert en søknad i FN.

Midtøsten lever opp til sitt et rykte, med engang når en tror en har fått litt snøring på regionen snues alt opp ned og filleristes til ugjenkjennelighet.

Advertisements

Hvem vil støtte Palestina som en ny stat?

Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord. Og det kan forsåvidt stemme godt.

Grønn for, grå ikke så for

Ikke så overraskene forsåvidt når en tenker seg om, men det blir noe å tenke på når en ser et annet kart;

Kartet er i seg selv beskrivende

hmmmm….

Moldovisk rasist i gang

Avigdor Lieberman, som den moldoviske rasisten han er, er på krigsstien etter at Hamas og Fatah ser ut til å funnet ut at tango kan være gøy. Problemet til Israel er at situasjonen regionalt er totalt forandret enn det som var fasit kun for noen måneder siden.

For, etter at ramadan er ferdig i august i år, forventer mange at palestinerne vil proklamere egen stat og at FN må ta stilling til denne proklamasjonen. Dette gjør at Israel er i en skvis, spesielt med tanke på «fatahpapirene»[1,2,3] som kom på nyåret ikke ga ønsket virkning, eller gjorde det nettopp det. Israels svar på disse var selvsagt ikke helt av det strategisk riktige for Israel, spesielt med tanke det som skjedde i Egypt rett etter hendelsen med frislipp av denne informasjonen.

For Israel er det flere momenter som gjør at Liebermann/Netanyahu vil få problemer;

  • Israel kunne alltid vite at hva de enn gjorde var Egypt mer bekymret for Hamas skulle få fotfeste i Egypt, da spesielt med et tettere samarbeid med egyptiske islamister. Dette momentet har enten falt bort, eller er høyst usikkert om man kan forutse hva Egypt gjør. For, folket har reist seg en gang, det er fremdeles uro og støtten til palestinere blant folk er sterkere enn hos lederskapet. Tegn til forandring vises f.eks hvordan Egypt for tiden ser på grenseovergangen Rafah/Gaza. 1
  • Splittelsen mellom Hamas og Fatah/PLO var og er dyp, og Israel kunne alltid forvente at kampen de i mellom ville gjøre at full tyngde aldri ble rettet mot Israel. Dermed kunne stjeling av land fortsette i ro og mak.
  • En eventuell proklamasjon av en Palestinsk stat setter Israel i en alvorlig historisk skvis, da det nettopp var FN som anerkjente og ga Israel legitimitet. Argumentet om at Hamas kan bruke vold frem til den tid vil også bli hul, med tanke på hvordan diverse hebraiske organisasjoner oppførte seg frem til 14 mai 1948 i Tel-Aviv. Med hvilket grunnlag skal sikkerhetsrådet si nei til en proklemasjon om en statsdannelse? At den mangler legitimitet?
  • Et fornuftsvennskap mellom Hamas og Fatah setter Netanyahu i skvis. For første gang på lenge har palestinerne satt Israel i «matt», dog ikke sjakk matt, men nesten. For Netanyahu vil det være svært vanskelig, om ikke umulig å møte en samlingsregjering der Hamas er med. Og hvis da et stort flertall av verdens nasjoner anerkjenner Palestina som stat vil altså Netanyahu ikke sitte ved forhandlingsbordet pga at Hamas også er der.

Men en ting som er sikkert, og det er at ett eller annet faenskap vil skje frem til september. For det som er status i dag, er aldri den som er i morgen.

Nå setter vi Israel i skvis dere!

Fremtidens største «Ooooh Cock!»

Db.no bringer Israels bekymring for det som skjer i Egypt, ikke helt uten grunn at Israel er bekymret. For uten Mubarak og Egypt kunne ikke Israel egentlig hatt Gaza under total omringing. Den lille grensesnutten mot Sinai ville vært som et elderado av et marked. Våpen, mat, sprit, røyk og personer hadde krysset grensen frem og tilbake.

Men med følgende spåkule kan et scenario være;
– Mubarakregimet faller, og en mer Israelkritisk linje vil med tiden oppstå.
– Om ikke full åpning vil Egypt se mer igjennom fingrene hva som forsvinner over grensegangen Rafah
– Hamas øker igjen sine kapasiteter og dermed makt
– Fatah har mistet siste rest av støtte pga lekkasjene den siste tiden, og dermed rekker ikke statsministeren å erklære staten Palestina som de har brukt så mye ressurser å bygge opp med fredelige midler, men også pga Israels noe rimelige overlegne og nedlatende holdning ovenfor Fatah ved at de defacto fikk igjennom alt de pekte på.

Resultatet av den forvokste bebeken Israel vil forstå at de misset muligheten nok engang, vil de uttrykke et stort «oh cock».

Palestinapapirene – Hasbara

Al-Jazeera og Guardian har funnet plass til Palestinakonflikten. Det som har kommet frem til nå har ikke vært så veldig overraskende. At palestinerne ikke har noe reell makt i forhandlingene osv er velkjent. At Israel kan gjøre det meste fordi de har blankfullmakt hos den eneste reelle supermakten. Ikke det at Usa liker det Israel gjør, men når det kommer til et stykke vil Usa alltid støtte Israel.

Vg.no og db.no skriver kort om saken, kanskje forståelig siden Guardian og Aljazeera offentliggjorde papirene i går, søndag. Så skal ikke henge de ut riktig enda.

Men, hvordan vil det være for «israelvennene» når de ser stormaktspillet i aksjon, der Israel defacto dikterer palestinerne og sitter med rattet. Og allikevel ikke er villige til å finne en løsning. Og det faktum at der Israel bygger, anser de selv er en del av Israel. Dvs at man gir settlere en del skattefritak, pluss at den israelske stat subsidierer boligbygging på VB. Erobre med folk altså. Er nesten som å høre de mest rabiate anti-islam folk som hevder at muslimene skal pule seg til makt. Om noen dager kommer dog hasbara. Og de vil si følgende; Palestinerne lekket informasjonen, for at deres selvstendige statsdannelseslinje skal bli en realitet. Dvs de er gode, og villige til å fire. Israelerne er ikke.

Eventuelt er det israelernes stikk til PA, for å forhindre at de får opprettet en egen stat uten at Israel har en finger med i spillet. Velg og vrak på storpolitikkens alter. Bismarck sa det rimelig korrekt;
Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn.

Saeb Erekat kom dog med et fint spark (side 8.) til Rice;
Rice: Let us not leave the issues and talk about potential threat. At this time there is noe threat from the east because our forces are in Iraq and will stay there for a long time.
Saeb:For a very, very long time.

Men det som kanskje er litt mer oppsiktsvekkende er Rice analyse om sikkerhetstrussel der det fremkommer at Rice (side 10.) mener at Israels hær, og forsåvidt den amerikanske ikke kan sees som en trussel, men terror er en trussel. Det vitner vel om en litt egosentrisk holdning, og at terror er en trussel er rimelig opplagt, men. Det kan være at man selv mener at man ikke er en trussel, mens man samtidig bygger opp styrker utenfor grensen. De som er innenfor grensen forstår poenget iallefall. De som er innenfor kan se en styrkeoppbygging som to ting;
1) En maktdemonstrasjon, evnt en bløff.
2) Oppstart til invasjon.

Og så lenge en selv ikke har direkte innsyn i beslutningsprosessen så er det kun de to valgene en har. Trussel er de dog begge.

Men dette er historie, med den moldoviske settlerrasisten Liberman og hans like i posisjon er tostatsløsning død og begravet lenge.

Israel viser sitt villrede

Palestinerne på Vestbredden bruker en helt annen taktikk for tiden, enn de tidligere har gjort, og det Hamas på Gaza gjør. De bygger opp statsinstutisjoner og infrastruktur. Demokratisk i vestlig forstand? Absolutt ikke. Men det er et vesentlig skille fra dagens styre og historien. PLO sin tanke i dette er at dette vil tvinge Israel til å trå mer forsiktig ovenfor vestbreddenmyndighetene siden kortet «terror» lar seg vanskelig bruke mot den taktikk palestinerne bruker.

Målet til palestinerne er opplagt. Verden skal normalisere sine forbindelser ovenfor Ramallah. Gjennom dette vil man defacto anse Vestbredden som eget land. Det vil medføre et sterkere press på Israel på hva de kan gjøre på Vestbredden som de til syvende og sist har kontroll på. Militært såvel som økonomisk. Politisk har de langt svakere kontroll på.

Usa som støttespiller for Israel vil med tiden, hvis flere og flere land normaliserer forbindelse med vestbredden, måtte ta aksjon ovenfor Israel. Selv om Israel er viktig for den strategiske tanken Usa har for sin utenrikspolitikk er det også andre deler av strategien som er vel så sterke, om ikke sterkere. Men vi kan ende opp med en Kubasituasjon. Den vil allikevel bli annerledes om en skulle gå den veien. For det første er Israel og Vestbredden ikke rett utenfor «stuedøren», og for det andre er ikke Kuba i den posisjon som Israel er i midtøsten. Det er langt viktigere for Usa at Israel holder seg nogenlunde i ørene enn at Kuba raljerer utenfor kysten av Florida.

Så hva kan da altså Israel gjøre?
De er nå i en ny posisjon. Det palestinerne gjør, gjøres uten vold. Dermed må Israel bruke all sin diplomatiske kraft og talent for å hindre at palestinerne defacto anses som myndigheter for et selvstendig geografisk område.

Haaretz har et sitat i saken anledning som er avslørende for øyeblikket;

«If the Palestinians start thinking that they can achieve political accomplishments without negotiations with Israel, they will never renew peace talks,» Gilon told the Norwegian diplomat

For palestinerne er vel det rimelig opplagt at sporet med Israel ikke er farbar når de spiser opp det land de anser som palestinerne sitt. Palestinerne prøver selvsagt dermed å komme i en bedre posisjon, den dagen det virkelig blir en realitet at de to områdene skiller lag.

The Norwegian envoy said that in contrast to media reports, Norway has not recognized a Palestinian state based on 1967 borders and the upgrading the standing of the Palestinian delegation in Oslo is simply a symbolic move without any practical consequences.

Her juger selvsagt Norge så det renner av dem. Selvsagt, som israelerne er fullstendig klar over, er dette et steg for å legge mer press på Israel. De er da ikke dumme. Men israelernes reaksjon er også merkelig fordi Norge er ikke først ute med å oppgradere relasjonene til vestbredden. De første var faktisk Usa. Frankrike, Spania og Portugal har også gjort lignende steg. Det bør være et tegn for norske politikere at det norske pass ikke lenger har noen verdi i Israel, hvis det ikke var åpenbart for lenge siden. Men samtidig avslørende ovenfor de andre landene. Disse vil Israel ikke enda legge seg ut med i full offentlighet.

Værre er det for Israel at sør-amerikanske land går et skritt lengre. Brasil, Argentina, Uruguay og Bolivia har f.eks gått til det skritt å si at det er 67-grensene som er gjeldene, og annerkjent en Palestinsk stat med basis på dette.

Så hva vil da fremtiden bringe av israelske handlinger i fremtiden? Vanskelig å vite, men at israelerne må ganske radikalt forandre sin taktikk, og om ikke strategi, hvis dette brer seg ut og flere «tunge» land melder seg på. Det første prøver er selvsagt brannslukking. Det å hindre at det skjer en utbredelse. Men etter all sannsynlighet er israelerne fullstendig klar over at katta er ute av sekken. Det jobbes sikkert på høygir i det israelske kjøkkenkabinett. Der sitter følgende personer;

1.Benjamin Netanyahu
2.Avigdor Lieberman
3.Ehud Barak
4.Benny Begin
5.Dan Meridor
6.Binyamin Ben-Eliezer
7.Moshe Ya’alon

Samtidig som det i utenriksdep i Givat Ram legges det nye tanker til grunn for å stoppe palestinernes åpenbare taktikk.

Jpost

יִשְׂרָאֵל Vs فلسطين‎

Ikke så meget mer å si.