Feministen Julie Nordtømme er igjen på krigsstien, nå for å redde voksne mennesker mot seg selv. Ved å bruke barn og foreldres liv gjennom sine barns liv som eksemepel.
Jeg applauderer Julie Nordtømme, for ekstrem toskenskap.
Dette er altså JN, med åpen munn og ruskete kom å røsk meg i håret sveis, og en dårlig skjult 2040;
Da var det den tida på året igjen – et stort antall av verdens nasjoner kommer sammen for å kåre universets vakreste dame i ei mølje av paljetter, pupper og stive blekede smil. Forrige søndag ble Paulina Vega fra Colombia kåret til Miss Universe 2014, etter at de originalt 88 deltagere ble spikket ned til en håndfull på en luksusresort i Florida.
Kvalmende rituale
Et kvalmende rituale fra 1950-tallet i Amerika, har de siste tiårene blitt big business for TV-kanaler, kles- og kosmetikkgiganter og industritopper som Miss Universe Organisation-eier Donald Trump, og konkurransens seertall øker hvert år.
År etter år settes kroner på perfekt stylede hoder, og små avskudd av originalversjonene av missekonkurransene skyter i været: skjønnhetsidealer er markedsførbare, dess mer uoppnåelige dess bedre. Deltagerne er 18-24 år gamle kloner eller fireåringer, sparklet i sminke og høye på sukker og koffein.
Verdens beste barbiedukke
At det var gunstig å konkurrere om å være den perfekte femtitallsdama på nettopp 1950-tallet er nå en ting, men at ritualet holdes i gang i dag, er hinsides latterlig for dagens kvinner. De vage grunnene som gis for å godskrive de årlige paljettparadene er at «folk fra hele verden bringes sammen av Miss Universe», men av hvilken grunn? For å diskutere politikk, fremme diplomati og gjensidig kulturell forståelse? For å sammensveise en felles kamp for kvinnerettigheter verden over? Neida. For å konkurrere om å være den beste barbiedukka. Og det er bare toppen av det uhumske isberget som er dagens missekonkurransekultur.
Skjønnhetskonkurranse for fred i verden
Først litt bakgrunn, for de av dere som ikke har brukt de siste par dagene på å lese dere opp på missekonkurransens historie. Miss Universe er en av “de fire store”: Miss World, Miss Universe, Miss International og Miss Earth. I tillegg kommer Miss America, som får mye oppmerksomhet i amerikansk media året rundt.
Miss World er den eldste internasjonale “skjønnhetskonkuransen” og oppstod i UK i 1951. Miss International påstår å ikke bare være en konkurranse basert på utseende, fordi deltagerne der er forventet å tjene som «skjønnhets- og fredsambassadører» for å fremme «fred i verden, godvilje og forståelse». Men man må jo selvfølgelig også være usedvanlig pen, da. Miss Earth påstår å ha som sitt største mål å «øke bevissthet rundt miljøproblemer, både nasjonalt og globalt». Ja, og å vise fram og reklamere for turistmål. Ingenting er jo mer miljøbevisst enn å hoppe på privatjeten sin for å besøke fine steder i Filippinene som man har blitt vist av pene damer på TV.
Og sist men ikke minst: Miss Universe-konkurransen var først eid av klesselskapet Pacific Mills fra California, og er en del av Miss Universe Organization, som i 1996 ble kjøpt opp av den uspiselige business-mogulen Donald Trump, med NBC som medeier. Deltakere må være mellom 18-24 år, kan ikke være eller ha vært gift, kan ikke ha barn, og må se «sunn og vakker» ut. Konkurransen hadde først kun en bikinidel og en aftenkjoledel, men i senere tid blir deltagerne også stilt et par spørsmål. Sannsynligvis for å sjekke at ingen av dem er roboter eller avatarer.
Bikinier, stiletthæler og rumpeklister
At en konkurranse som går ut på å dømme pene damer fra hele verden eies av en av Amerikas mest beryktede og rikeste businessmenn er ubekvemt i seg selv. Trump er kjent for store eiendommer, TV-showet The Apprentice og en hentesveis fra helvete. Og at han planla å prøve å stille til presidentvalget i 2012.
Miss Universe er også «product placement»-himmelen for alle selskapene som har varer med i sirkuset: bikinier, stiletthæler, sminke, hårprodukter, rumpeklister, aftenkjoler, «nasjonalkostymer» og spraybruningsprodukter dekker damene fra topp til tå, og vises til millioner av seere.
Kvinner som objekter
Og sist men ikke minst, i år ble Trump National Doral i Miami vist fram som et beach resort, dryppende i bikinikledde damer. Sa noen rikmannsguttetur? Det er ingen tvil om at Miss Universe er en god investering for Trump, som i et intervju selv påstår at missekonkurranser bare handler om utseende, uansett hva offisielle utsagn påstår. «Selvfølgelig handler det om stor ytre skjønnhet,» sier Trump til en kvinnelig reporter. «Vi kunne vært politisk korrekte og sagt at utseende ikke spiller noen rolle (5:05), men det er jo innlysende at det gjør det. Slik som det faktum at du ikke hadde hatt jobben din hvis du ikke hadde vært pen.»
Miss America Organization kan mase så mye de vil om at de deler ut studiestipender, og Miss Earth kan skrike om miljø alt de vil. Disse er konkurranser designa for å kåre DEN PENESTE DAMA I VERDEN. Og hvorfor gjør man det? Jo, fordi objektifisering av kvinner selger, og dette, som det meste annet, handler om penger. Enkelt og greit.
Små-lugubre eskortepiker
Jeg tok en titt på «deltagere»-sida til Miss Universe, og var et øyeblikk overbevist om at et popup-vindu med små-lugubre eskortepiker fra Las Vegas hadde kommet seg gjennom Google Adblock. Neida, det var de airbrusha bikinibildene av årets deltagere det, med halvåpne trutmunner, stiletthæler og soveromsblikk.
Selve kåringen er en noe langdryg affære: deltagerne går innpå arenaen med sitt lands flagg, og etterpå et kostyme som skal representere landet sitt, gjerne med mye synlige bein og stor fjærpryd. Så internasjonalt! De gjenværende femten deltagerne får så spankulere rundt i rosa bikinier, mens seerne får lære om personlighetene deres og frivilligarbeidet de har gjort, og dommerne velger bort fem av dem som ikke holder midjemål. Så stiller ti av dem opp i aftenkjoler, til bare fem står igjen. Etter tre timer med damedømming, og rekordtallet 4,7 millioner seere hos spanske Telemundo alene, ble Paulina Vega kronet.
Trump rådet henne til å «forbli jordnær» i sin «regjeringsperiode» som skjønnhetsdronning. Lett og si for ham, det: han slipper å stavre rund i stiletthæler i et helt år!
Forstyrrende barnekonkurranser
I sangen «Pretty Hurts» synger Beyoncé om den psykologisk skadelige dimensjonen i missekonkurranser, og viser scener fra catwalktrening, ekstremdietter og et brutalt miljø, med et klipp fra sin egen talentkonkurransefortid i begynnelsen av videoen. Jeg har hørt mye mas om at Beyoncé har personlige trenere og en ekstravagant kjendislivsstil, men jeg syns hun skal ha for å belyse et viktig tema, og en kultur som ødelegger livskvaliteten til mange unge kvinner.
Her snakker jeg da om barnekonkurranser, et enda mer tydelig forstyrrende aspekt av spesielt Amerikas missekultur, som vises i TV-programmer som Toddlers & Tiaras og Here Comes Honey Boo Boo. Programmene er designet for å vise fram de verste sidene av «pageant moms», med hjernevaska smårollinger som paraderes foran voksne paneler i bikinier og Shirley-Temple-parykker. Disse er noen av de mest sette programmene på amerikansk TV, og en forskningsartikkel hos Psychology Today har gitt fenomenet navnet “Achievement by Proxy Distortion.” Denne diagnosen handler om foreldre som lever gjennom barnas konkurransesuksess, til et punkt hvor de ikke lenger ser forskjell på barnets vinnersuksess, og dets virkelige behov.
Kynisk konkurranse
Jeg husker da jeg var 12 år gammel og vi ved en tilfeldighet så Lille Frøken Norge på kino, hvor missevinner-stemora, spilt av Ingrid Lorentzen, fettsuger den seksårige dattera si og ender opp med å jage datterens konkurrent (og sin manns datter) med øks. Fytti katta, tenkte jeg, så gale kan ikke folk være. Senere kom jeg over filmen Drop Dead Diva, hvor en sprø «pageant mom» dreper datterens konkurrenter en etter en. Dette må være overdrevet, tenkte jeg, men etter litt googling og en youtube-runde med Toddlers & Tiaras er jeg ikke særlig skeptisk lenger.
Elendig premie
Som Sonia Saraiya hos Salon Magazine sier om Miss Universe 2014, er Trump forutsigbart nok Trump, og selskaper forutsigbart nok selskaper. Det som er virkelig overraskende er ikke at konkurranser som Miss Universe eksisterer, men at kvinner verden over er villige til å konkurrere for en så latterlig dårlig premie.
Gevinsten for å bli Miss Universe er privilegiet å få lov å være Miss Universe i ett år. Joda, noen mediaoppdrag, litt modellvirksomhet kanskje, men ikke særlig mer. Men det er her vi har misforstått. Det var ikke Paulina Vega som vant på søndag, det var NBC, Trump, Telemundo og alle produktselskapene, det. Og hva kan vi gjøre for å endre på dette? Veldig lite, bortsett fra å slutte å se på.
Bikkjer på et hundeshow
Hjemmesiden til Miss Universe Norway forteller at «å delta i internasjonale skjønnhetskonkurranser er like vanskelig og krevende, og vel så spennende, som å delta i toppidrettskonkurranser. Skjønnhetsutøvere kan derfor sammenlignes med å være toppidrettsutøvere.»
Javel, la oss da heller begynne med en eller annen idrett som ikke krever rumpeklister og push-up BH, mens man spankulerer rundt foran dommere som bikkjer på et hundeshow. Og så kan vi jo tuppe tupeen av Donald Trump hvis vi skulle komme til å treffe på’n, og fortelle ham akkurat hva vi synes om kvinnebildet konkurransen hans fremmer, og hva vi mener om den motbydelige sexistiske kommentaren han kom med til den reporteren. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg har begynt å spare penger til en billett til New York.