De mobbede – de svake

Stavanger bystyre er beheftet med mange som synes tiden skal brukes til twitter,fjasbok og annet innen «sosial media» slik at de får skrevet om hva som skjer og gitt det ut til det dumme stemmekveget. Når noen påpeker at man kanskje ikke burde bruke tiden med slikt fjas så blir dette selvsagt mobbing. De stakkars ofrene. De som ikke kan ta igjen pga det onde patriarkatet. De gamle gretne gubbene. Det er nå synd på de som er ofre for slik uanstendig mobbing.

Sporten om å komme seg hurtigst inn i offerkategorien slår aldri feil i denne nasjonen. Typisk norsk anyone?

Se de stakkars offrene for ondskapsfull mobbing

“En hund har fire ben. Ingen hund har åtte ben. Konklusjon: Når man fjerner hunden, fordobles benenes antall.”
Peter Wessel Zapffe, Den Logiske Sandkasse (1966)

Reklamer

Mobbing forekommer ikke

Vg.no har i de siste dager tatt totalt av angående mobbing. Psykolog Jan Atle Andersen kommer med et partsinnlegg mot den ensidige offertankegangen. Man føler seg mobbet. Av sjefen, eller kollegaer. Nå er virkeligheten litt mer sammensatt tror jeg, f.eks Andersens tro på at man aldri har behov for å være anonym. Vel, anonymitet henger sammen med maktforholdet i en organisasjon. Litt av det samme finner man f.eks i QA-systemer, der man på vesentlige områder er viktig at man kan være anonym. Hvordan makten er, og hvordan den oppfattes (imaginært eller reelt) er en viktig funksjon.

Problemet er den norske kultur, som kan deles veldig grovt i fire deler;
1. Alle skal være venner.
2. En skal aldri si noe imot, men støtte opp.
3. Alle meninger er av lik verdi.
4. En kan ikke skille privat og arbeid.

1. Alle skal være venner
Nei, alle kan ikke være venner, kompiser, rompiser eller perlevenner. Folk er forskjellige, og det er aksepten på at man er forskjellige som er til hjelp. Ikke at alle skal like alle, det skaper bare mer frustrasjon. Om en innbyrdes, eller den enkelte ikke tåler trynet på hverandre/den andre så skal man altså ikke tvinges til å omgåes på privaten. Det er når den ene eller begge ikke tåler at man ikke tåler trynet på hverandre at det går galt.

2. En skal aldri si noe imot, men støtte opp.
En skal alltid være enig med en ide som er fremført, og er en uenig så skal man si «jeg er uenig» og så holde kjeft. Nei, å være enig i alt og alle er en grunn til konflikter. Når mennesker jobber sammen vil det alltid oppstår konflikter og uenigheter. Det er hvordan disse håndteres som avgjør lykken på en arbeidsplass/skole.

3. Alle meninger er av lik verdi.
Nei, om det kommer opp, for å bedre forholdet på arbeidsplassen, et forslag om å bedre belysningen så er det et bedre forslag, og en bedre mening i denne setting enn at jeg skulle komme med et forslag om å sende hele hurven til Karibien, for der er det bedre solforhold.

4. En kan ikke skille privat og arbeid.
Dette vil vel aldri skje her i landet tror jeg (med følgende bevis på nordmenn). Men, jeg er i den formening at jeg skal kunne være rykende uenig med både sjef, og kollegaer på jobb. Mens etter jobb skal jeg med samme entusiasme invitere de på middag hjemme. Litt som Hallgeir Langeland og Per Sandberg altså, når de kan ta seg en støyt, mens de etter å tatt støyten fortsetter sine politiske slosskamper.

Nb!
Trenger hjelp til finne flere grupper som det er lov å mobbe, gjerne også pliktig til å mobbe.
En motsats til Andersen, her.
For en dokumentar fra nrk som kom etter Valla ble sett på som mobber, her.

Noen er det lov å mobbe!

Vg.no kjører saker angående mobbing, til det hysteriske slik at med tider og stunder vil alle si at man er mobbet når noe stygt en gang kommer frem. Men, noen mennesker er man pliktig å mobbe egentlig;

Rekkefølgen er tilfeldig, foruten førsteplassen, den vil alltid være forbeholdt fortausadmiralene.

1. Parkeringsvakter
2. Bødler
3. Prester/imamer/rabbier/etc
4. Ottar
5. Svensker
6. ? (forslag mottas med takk)

Dessuten, tre tips for å hindre mobbing;
1. Mobbet på sms? Trykk «slett».
2. Mobbet på bloggen? Ikke utlever hvor du har kvisene hen.
3. Alle kan ikke like alle.

Hvorfor norske politikere faktisk er ok folk

Db.no tar opp en sak med vri angående det rikspolitiske Norge. Og artikkelen vitner om hvorfor vi også kan være stolte av de politikere vi har her i landet. Selv om en finner deres meninger riv ruskende idiotiske.

En skal applaudere Solberg skryt av Jagland;

– Jagland tok et oppgjør med ansiennitetskulturen i 1993, og snudde opp ned på hvem som fikk vervene. I dag er det veldig annerledes på Stortinget. Nå er det andre ting som er viktig, sier Erna Solberg.

En skal applaudere Sandbergs stadige forsvarer, Langeland. Som de to røverne de er ser det ut som de vet å ta seg en pjolter.

Skatt med glede – kritikken av Storbynatt

Storbynatt får hard kritikk, for dårlig og kjedelig humor.

Men, radarparet fikk frem et herlig latterbrøl fra min side her forleden. Skatt skal betales med glede, og dermed tok Bård en gjeng utlendinger med på en omvisning i hvordan skattepenger brukes.


ca 7 min ut i programmet.

Et fantastisk spark til de som mener at skattepenger er ens egne penger. Klassikerstatus på det innslaget, ala «norsk supperådet».

Anders Heger har i dagsavisen tatt opp saken der han mener Storbynatt bedriver mobbing av en direktør i NAV, som ble intervjuet i Brennpunkt (nett-tv, 39 min ute i programmet).

Dette er bra humorstoff. Men fordi programmer av Storbynatts type har som uttalt politikk å ikke nærme seg det vesentlige eller samfunnsendrende, det skal bare være gøyalt, så snakket man ikke om makt eller Navs absurde motvilje overfor åpenhet. Artighetene gikk i stedet rett på direktøren, på måten hun stotret på, hvordan hun flakket med blikket, det var reinspikka og uforfalsket mobbing. Men mobbeofferet var altså et menneske NRK allerede hadde utpekt som dramaets skurk, slik at angrepet var hundre prosent trygt og ufarlig. Storbynatt løftet altså ikke diskusjonen om overgrepene mot kvikksølvofrene opp til satire, de trakk den ned til lytehumor, og man fikk inntrykk av at om Nav-sjefen bare hadde hatt bedre TV-skolering, hvis hun behersket tidas magiske oppgave, å snakke på TV, ville det ikke vært grunn til å ta henne så hardt.

Det handler ikke om å klare seg på tv. Denne nav-direktøren hadde ikke noe som helst faglig å støtte seg på. Hun klarte ikke å argumentere faglig. Om hun hadde klart dette, men akk så stotrete på tv ville seerne sett dette. Det som er mobbing, er at en slik person faktisk får en så høy posisjon når en ikke kan svare på de mest banale faglige spørsmål. Mobbing er å diskvalifisere personer som har også en faglig ballast som de faktisk kan vise. Men for all del. Jan Lystad, som er nyansatt Arbeids- og velferdsdirektør i Nav var ikke et spor bedre da journalisten spurte hva som ville skjedd om han i sitt tidligere arbeid i tidligere SFT fant kvikksølv over en viss grense og som da ville skjedd med arbeidsplassen. Forsvaret til Lystad var at dette var lenge siden og han husket ikke.

Han har tidligere vært SFTs beredskaps- og kontrollavdeling og underdirektør i Miljøverndepartementets industriseksjon. Selvsagt husker han dette, og hvis ikke, hva vil det så si om det faglige tyngde Lystad måtte inneha?

Det har ofte en verdi å vite hva organisasjonen/bedriften faktisk produserer. Enten det er i form av produkter eller papirer.

Kilder:
Dagsavisen (Heger)
Vg1
Vg2
Vg3