I SAS sin krisetid – en tankevekker

Watch Flying Cheap on PBS. See more from FRONTLINE.

Advertisements

Det er lett å glemme Tehcir, Gardell!

Mattias Gardell er ute på sin apologetiske sti igjen. Og alt som kan unnskyldes relgionen, denne gang islam, skal unnskyldes. I Morgenbladet går dette til nye høyder.

Vi skal snakke mest om historie i dag, om den islamofobiske idéhistorien, som du kaller den. Men først til tittelen din, Islamofobi. En fobi er et angstsyndrom, i mange tilfeller en diagnose. Er «islamofobi» et godt fagbegrep – å kalle de man analyserer for syke?

– Islamofobi er et problematisk begrep. For det første fordi antipatien ikke nødvendigvis handler om islam, men om muslimer, som representanter for et negativt ladet kollektiv. Derfor kunne vi også snakke om «antimuslimske» forestillinger – men når dette begrepsparet ikke helt kan erstatte «islamofobi», er det av to grunner. For det første er termen «antimuslimistiske» kronglete, rent språklig, men det andre poenget er mer viktig. Det er at forestillinger om hvordan muslimer er, har sammenheng med hvordan forestillinger om islam er, særlig fordi muslimer også forventes å være annerledes enn alle andre mennesker i det at de er unikt religionsstyrte. Islam kan liksom forklare alt en muslim gjør, man kan trygt se bort fra alle andre årsaksforklaringer. Når det gjelder «fobi», bruker jeg ikke «islamofobi» for å beskrive enkeltmenneskers patologiske redsel, jeg bruker det på samme måte som vi bruker termene homofobi og xenofobi. Her brukes fobi i overført betydning om historisk, politisk og sosialt reproduserte fordommer mot bestemte grupper mennesker – og den diskrimineringen som følger av disse reproduserte forestillingene.

Det er opplagt en skivebom å kritisere enn for å være en muslimsk råkjører, som blir tatt i 120 i 80 sonen. Islam er selvsagt ikke relevant i den moralske diskusjonen om fart. I så måte har selvsagt Gardell rett, men Gardell sier noe mer. En religion defineres slik den store majoritet definerer sitt forhold til religionen. Bin Laden er ikke en person som oppstod uten forankring i samfunnet han vokste opp i. Bin Laden vokste opp i KSA sin wahabbisme. Forestillingen av en wahabbist er og må være en forestilling som en fundementalistisk islamist, da ideologien i seg selv foreskriver det. Dog, som Gardell har rett i så vil en sufi-muslim være noe helt annet. Men en sufi er i mindretall i det store bildet. Selv om Bin Laden er død og senket, så er hans arv, som han har videreført, fremdeles i sterk funksjon i den muslimske verden. Selv etter de arabiske revolusjonene så er de sekulære, og moderate muslimske partier i kraftig underlegenhet. Bildet av islam vil forandres kun av en ting, når muslimer selv definerer helt andre verdier enn at f.eks kvinner er mindreverdige. Inntill da hjelper det svært lite at islam var et fremskritt for kvinner da religionen dukket opp.

En skal ikke være veldig kunnskapsrik til å forstå hva som skjer når en religion settes som rammeverk som samfunnet skal styre etter. Den ene gud og den ene sannhet er da ikke oppe til diskusjon.

Men hva vil en legitim islamkritikk være? Hva er forskjellen på islamofobi og islamkritikk for deg?

– La meg forklare med en sammenligning. Jeg finner det helt legitimt å kritisere den sittende israelske regjeringen for okkupasjonen av Gaza og Vestbredden. Det er ikke antisemittisme. Men en kritikk som sier at jøder her i Europa skal svare for den israelske regjeringens handlinger, eller en kritikk som sier at okkupasjonen er uttrykk for en typisk jødisk oppførsel – er antisemittisk. På samme måte er det fullt legitimt å kritisere det saudiarabiske regimets forbud mot at kvinner får kjøre bil. Eller det saudiarabiske regimets påstand om at «Gud har skapt all denne oljen for at vi skal ha den». Men man går over en grense om man påstår at de saudiske prinsene oppfører seg slik fordi de er muslimer. Så, ja, det er selvfølgelig legitimt å være religionskritisk. Jeg er religionshistoriker, og min posisjon er å være ideologikritisk. Det vi lett glemmer, er at de mest islamkritiske røstene er islamtolkerne selv.

Her går Gardell i nok en feilslutning. En kan kritisere med rette f.eks Bjørn Hermann/IDF. En skal også kritisere Krekar for det han står for og gjør. Det er handlingene og utsagn de fremfører som skal være mal. Det er selvsagt urelevant å kreve svar av en jøde, eller muslim som kjører for fort om hva denne mener om 67-grensene i konflikten mellom Palestina og Israel.

En amerikaner kan f.eks med rette stille spørsmålet til AIPAC og deres nasjonalfølelse når de snur kappen om Tyrkia under Armeniafolkemordet på hvordan Tyrkias oppførsel er ovenfor Israel. Legitim forundring.

Undersøkelser viser – i likhet med din tese i boken – at skepsis mot muslimer blir mindre når antallet muslimer i et land øker. Tenker du da at islamofobi kan «kureres»?

– Kunnskap er aldri feil. Men samtidig: Islamofobi handler ikke om islam, men om våre forestillinger om islam. Islamofobien her i Norden var her lenge før vårt møte med den første muslim, for eksempel. Det islamofobiske kunnskapsregimet finnes på tross av pålitelig informasjon om muslimer og islam – ergo skyldes den ikke islam og kan ikke korrigeres av islam. Og man kan heller ikke si at islamofobi oppstår på grunn av muslimers oppførsel: Akkurat som man ikke kan forklare antisemittisme ut fra hvor «dumme» jøder er, kan man ikke forklare islamofobi ut fra hvor «farlige» muslimer er. Så jeg tror ikke at vi kan «kureres» ved at vi inviterer masse muslimer til å fortelle oss hva islam er. Derimot tror jeg det ligger noe i devisen om at «mangfold kurerer enfold». Den gruppen som viser minst islamskepsis i Sverige, er «unge kvinner som bor i storbyområder». Så tydeligvis: Jo flere muslimer man kjenner, jo vanskeligere er det å opprettholde bildet av at alle muslimer er like. For den måten man kan snakke om muslimer på som stereotyper, kan man ikke snakke om noen annen religion eller befolkningskategori, og komme unna med det i dag.

Skepsis mot islam kommer ikke ut fra ingenting. Skepsisen bunner i de religiøse dogmer og teologier. Og hvordan religionen praktiseres. Altså oppførselen til den store majoritet. På samme måte som harediene i Jerusalem er noe man skammer seg over i det sekulære Israel så vil man aldri få en sekulær jøde til å frasi seg sin nasjonalfølelse. Samme vil aldri de fleste muslimer en kjenner si offentlig at man er villig til å avskrive sin familietilhørighet og kultur. Det er to grunner til det, den ene er selvsagt den tvang som en føler å ikke avskrive sine nærmeste, og den andre er det samfunnet en lever i vil alltid definere en jøde/muslim ut ifra hans eller hennes arv. En «muslim» som er ateist vil alltid være brennmerket; av Gardell (og oss) og av de muslimske samfunn som helhet.

Så hva er svaret på det; sekularisering av samfunnet. Likhet for loven. Ytringsfrihet, også til å håne religion.

At det blant mange er enhetsbilde på hva en muslim er, er selvsagt sant. Haifa Wehbe og Nasrallah er to forskjellige retninger, selv om begge er tilhører shiabefolkningen i Libanon.

En kan selvsagt klamre seg i håpet om at Haifa er regelen, men den hets hun utsettes for av den religiøse del av samfunnet slukker det håpet for Gardell. Selv om man i smug tramper foten til hennes sang i store deler av Midtøsten. Haifas popularitet er ikke pga religion, eller Bin Ladens forkjærlighet til porno. For å forsvare Haifa er det ingen som bruker religiøse argumenter. Og de som kjemper i mot, bruker religiøse argumenter. Ergo så kan man skille muslimer i to grupper. De som gir beng, og de som mener religion er livet. Og den siste gruppen er fremdeles i islamske samfunn i majoritet.

Din bok får en spesiell kontekst i den arabiske våren. I Vesten, i pressen for eksempel, kom de demokratiske opprørene som lyn fra klar himmel: Er muslimer interessert i demokrati? Vi trodde de bare var opptatt av islam.

– Det er en sterk forestilling i dagens debatt om at det er en motsetning mellom å være muslim og å være demokrat. Store opinionsundersøkelser viser at mellom 85 og 93 prosent av alle verdens muslimer verdsetter demokratiet høyt. Ifølge data er støtten til demokrati i muslimske stater like stor som demokratistøtten i Vesten. Åtte millioner muslimer bor og lever i demokratier. Hvorfor hører vi ikke om dette? Ikke fordi de er stille – de prater jo hele tiden. Likevel, vi vet at det finnes kristendemokrater, men ikke muslimdemokrater. Igjen, vi vet at vi kan være nordboere og kristne på utrolig mange forskjellige måter, men muslimer er unikt religionsstyrte. Vi er representanter for det universelle mennesket. Vi har tilgang til religion, mens muslimer er sin religion. Sharia fremstilles som uforenlig med demokrati og fremstilles gjentatte ganger som et middelaldersk straffesystem som går ut på at utro skal steines, tyver skal få hendene kappet av og så videre. Sharia betyr ordrett «veien», og selv om mange mener at Guds lov skal være en kilde, eller en inspirasjon til lovgivningen, betyr dette ikke at sharia skal være eneste kilde, eller at det er uforenlig med demokrati. Det finnes heller ikke et eneste land der islamsk lovgivning er enerådende, selv om regimene i Saudi-Arabia, Libya og Iran kan gi inntrykk av dette.

De som kjemper for demokrati i islamske samfunn er sekulære. De religiøse grupperingene kjemper for å tilrøve seg makt med basis i starte et samfunn med religiøse lover. Det muslismke brorskapet har moderert seg kraftig fra tidligere tider, men de er fremdeles for et religiøst samfunn. Og en vet hvordan slike samfunn fører hen. Dermed er de sekulære gruppene i angst for hva som skjer hvis disse religiøse gruppene kommer til makten. De vil med engang bli definert som frallen, og mang en religiøs gruppering er straffen klar for en slik «handling». Så er dermed islam forenlig med demokrati? Selvsagt ikke. Ingen religion er forenlig med demokrati, pr definisjon.

KSA og f.eks Palestinas/Israels versjoner av sharia er to forskjellige verdener. Men det er en grunn til det. Sharia i Palestina/Israel er regulert av en sekulær og verdslig lov. Men hvis en skal ta Hamas på ordet, så vil jo det forandre seg om de får det som de vil. Teokratiet har fremdeles sin klamme hånd over MØ, til forargelse for den jevne borger i hele verden.

Så er det korrekt å si at det å være muslim ikke er sammenfallende med et liberalt demokrati? Tja, det er spørs hvem en spør. De sekulære muslimer vil selvsagt ikke være noe problem. Men den store majoritet. Et problem.

Da skal vi til roten av forestillingene du har forsket på. Du daterer islamofobiens idéhistorie tilbake til korstogene på 1000-tallet.

– Det nåværende islamofobiske kunnskapsregimets røtter strekker seg nesten like langt tilbake som de antisemittiske forestillingene, og de har også mange fellestrekk. Muslimer fremstilles som Antikrists hærskarer, som Guds fiender. De første slike tekstene jeg har funnet om dette, er fra 700-tallet. Muslimer blir her fremstilt som djeveldyrkere, demoner, monstre som drepte kristne barn og drakk deres blod – akkurat som jødene. Og – muslimene drepte Kristus. Dette kan virke som en provoserende anakronisme, ettersom Muhammed vitterlig ble født et par hundre år etter Kristus. Men slike tidsbagateller hadde ikke så mye å si i den middelalderske tankeverdenen. I kirkekunsten finnes de samme motivene. I den store katedralen i Köln kan man se et glassmaleri der jøder og muslimer parterer Jesus på Golgata. Middelalderkunsten avbilder gjerne muslimer som røde djevler med horn i pannen, som hunder eller menneskeetende varulver. Og Muhammed portretteres som hund.

Det er vel en smule tøvete å si at skepsis mot muslimer og islam har samme lengde som jøder. Jødene ble sett på med skepsis fra den tid da kristendommen ble statsreligion i romerriket. En del århundrer før Muhammed var på sin narkotrip på en hest. Men en skal ikke glemme at fiendebilder er noe enveisrute fra kristendommen mot islam. Det gikk rimelig bra den andre veien. Det mest kjente eksemplet er lovene som de islamske samfunn ga, som sa at kristne og jøder var annenrangs borgere. Kall fra KSA moskeer om å angripe kristne i Irak, er også en effekt som gjør at irakiske kristne drepes og angripes målrettet. Gardell kan ikke si at det er vestlig kristendom som er skylden for at iraksiske kriste drepes og som gjør at de flykter i hopetall fra landet. Det er religionen islam som gjør dette mulig. Selv om de østlige kristne har like stor mistro til vesten som muslimer, så hjelper det lite når grupperinger i islam ser det som sin religiøse plikt å utrydde dem.

Norske fundementalister vil selvsagt si at muslimene driver med avgudsdyrkelse, selv om deres religiøse brødre i MØ hevder at de tilber den samme gud, den ene. Jøder, muslimer og kristne. Men det er en vesentlig forskjell. Nemlig hvor stor gjennomslagskraft de religiøse har i sine respektive samfunn. Der er forskjellen gigantisk.

Ja, jeg skjønte først da jeg leste boken din at den svenske kunstneren Lars Vilks går inn i en lang tradisjon når han tegner Muhammed som hund.

– Den første teksten jeg har funnet om hundetyrkeren er fra 800-tallet, og det første kirkemaleriet jeg har funnet med hundetyrkeren som motiv, er fra 1000-tallet. Vi ser hvordan muslimer kommer strømmende ut med horn i pannen og blod i munnen etter å ha slaktet kristent kjøtt. Vi ser muslimer som prøver å spore opp jomfru Maria for å ete opp jesusbarnet – igjen denne kollapsen i tid. Så selv om Vilks ønsker å være original, er han det ikke – dette bildet har vært med oss lenge. At vi ikke forsto hva slags type krenkelse Vilks bedrev, kommer nettopp av at vi ikke kjenner den islamofobiske historien. Hvis du i dag skulle tegne en jødesugge, så ville ikke folk hypet dette som et originalt kunstverk – og avisene ville ikke publisert dem i en felles aksjon i ytringsfrihetens navn. Nei, vi ville gjenkjenne dette som antisemittiske stereotyper. Etter andre verdenskrig, når holocausts gru sto klart for oss, begynte hundretalls forskere å granske antisemittismens oppbygning, derfor har vi i dag forskningsbasert kunnskap om hvordan antisemittisme arter seg. Det samme vil være nødvendig for å forstå islamofobien. Men foreløpig er dette en blind flekk.

At Vilks ikke er orginal, noe han ikke er, så sier det ingenting om hans «krenkelse». Krenkelsen han gjorde ble en krenkelse i det øyeblikket religiøse galninger ville at det skulle være krenkelse. Og hvorfor vil det at det skal være en krenkelse. Fordi det hjelper til deres søken etter makt. Etter kontroll og makt over de muslimske samfunn. Og grunnen til at de får denne makten er at det i religionen ligger latent for at denne teokratiske makten kan blomstre. Dermed, vil de som sokner til noe slikt må defineres ut i fra hva man støtter. Roper man på Vilks hode, nytter det ikke å forsvare seg med at i det muslimske samfunn eksisterer det en Haifa Wehbe. Både hun og Vilks vil få smake religionens straff hvis makten tilføres religionen. Og igjen, religionen defineres ut ifra hvordan samfunnet støtter religionens rammeverk.

Den neste perioden du skisserer opp, er Det osmanske riket, et mektig imperium som varer fra 1299 til 1922, over 600 år – som inkluderer Nord-Afrika, Midtøsten, store deler av Europa, og Tyrkia er hovedsete. Det ble oppfattet som en enorm trussel for den kristne verden. Hvordan artet fiendebildet seg?

– Det første verdenskartet på svensk fra 1541 viser verdensdelen Afrika med et udyr der Muhammeds hode vokser frem mellom hornene, og bak en fjellkjede gjemmer det seg en stor muslimsk hær som står klar til å angripe Europa. Islamofobi er intimt forbundet med fremveksten av skriftkulturen vår. Den aller første boken som ble produsert av Gutenbergs trykkeri, var en Tyrkerkalender, som mante til krig mot tyrkerne.

Vel for det første så stod det faktisk en tyrkisk hær «bak fjellene». Hvis «islamofobi» er forbundet med skriftkulturen, og da linket opp til Gutenberg så er jo korstogene en vits, en bihistorie i verdenshistorien. Eller, vent….for hva sier Gardell videre mon tro…vent å se. Men tilbake til den osmanske hæren. Den ble sendt ut med samme mandat som korsfarerne et par århundre tidligere. Med religiøs begrunnelse.

– Så forteller du om en historie som sirkulerte på Dantes tid om at Muhammed egentlig var en mislykket kardinal som ville bli pave, og da han ikke klarte det, grunnla han sin egen religion. Han hadde «fallesyke», altså epilepsi, som han kamuflerte som gudsåpenbaringer.
– Den første teksten som har dette motivet er fra Johannes av Damaskus på 700-tallet, og da så det nettopp ut til at kirken betraktet islam som en vranglære. Muhammed var en falsk profet. En jøde, halvjøde eller nettopp – en sur kristen.

Intet nytt under solen. For hvordan ser muslimer idag på ahmadiyya? Bahaier? zorastere? yezidier?

Det er altså ikke et fenoment linket opp til vesten, men opp til religionen i seg selv. Og der er strengt tatt ikke islam noe bedre eller værre enn andre religioner.

– Og når Det osmanske riket svekkes og faller, blir tyrkerskrekken etterfulgt av en tyrkerforakt.
– Det osmanske riket faller i 1922, men fra og med Krimkrigen i 1853–56 var den osmanske storhetstiden over. Det ble vanlig å omtale Det osmanske riket som «Europas syke mann». Og i de neste årene kommer Europa til å erobre de største deler av den muslimske verden. Det militærteknologiske overtaket, innbiller man seg, skyldes den overlegne hvite rasen og sivilisasjonen. I kolonitiden ble informasjon om muslimer innhentet av handelsmenn, arkitekter, koloniadministratorer, misjonærer og militære, og de formidlet sine inntrykk, som så ble katalogisert og lagt til grunn for en rekke nye universitetsfag: orientalistikk, arabistikk, etnografi, antropologi, islamologi. Vår kunnskap om islam og muslimer kan ikke forstås utenfor den maktrelasjonen om kunnskapsprodusent og kunnskapsobjekt som ble etablert med den koloniale verdensorden. Vestens forhold til den arabiske verden kan oppsummeres militært: korstogene, kolonialiseringen, krigen mot terror, Abu Ghraib-fengselet.

Det var da litt svart fra Gardell. Men siden han fortsetter i voldens tegn så glemmer han forsåvidt den arabiske erobringer tidlig i islams alder. Som ikke akkurat alltid var en ikkevoldlig aksjon. Det ottomanske riket slo Bysants militært, og slaktet armenere/assyrere/grekere militært. Ei skal man hardt glemme islams kolonisering av store deler av Afrika før europeerne ville være med på gildet. Og Abu Ghraib i Saddams tjeneste var et langt værre sted enn under amerikanernes tjeneste, uansett hvor motbydelig det var da. Det er lett å glemme at Saddams menn tok menn rett fra gaten, ga familien et valg; «betal eller så blir han henrettet». Man kan si meget om amerikanernes fremferd. Men til dags dato er ikke akkurat det normen. Ei heller har man tatt opp Evinfengslet i Iran. Ikke akkurat en fornøyelsespark for de som har en smule anstendighet i seg iallefall. Selv om man galgenhumoristisk kaller fengslet Evin universitetet fordi det sitter så mange av sorten Gardell tilhører der.

Vesten er selvsagt ingen engel. Det er heller ikke de islamske samfunn. Kritikere av islam er fullstendig (de fleste foruten de som er rasister av ypperste klasse) klar over at det er forskjell mellom en muslim og religionen islam. Det virker som dog at Gardell ikke mener at det er forskjell mellom en kristen eller ateist og vesten.

Det skyldes det evolusjonistiske historiesynet som var fremherskende i kolonitiden.

Forestillingen om middelaldermennesket – at den arabiske verden lever i middelalderens mørke og ikke har vært gjennom noen opplysningstid – hører vi ofte i dagens debatt også. Europeisk historie brukes som modell for all historie, da kan man også nøyaktig fastslå hvor i historien alle andre befinner seg. Og selvfølgelig kan man forklare seg selv som skapelsens krone. Et slikt historiesyn har en logikk som sier at hvis Kina nå skulle fått verdensdominans, ville grunnen til at vi her i Vesten sakket akterut vært at vi ikke hadde gjennomgått noen Ming-periode. Nei, hvordan skulle vi kunne klare akkurat det? Den arabiske verden har ikke hatt noen reformasjon – nei, hvordan skulle de egentlig kunne klart det?

Det var da litt av en tabloid fremstilling av den tanken om at islam ikke har vært gjennom en reformasjon. Kina har vært gjennom reformasjon angående religion. Idag stormer Kina fremover, dog ikke akkurat demokratisk for å si det mildt. Men ta en titt på Springer Verlag og se på forfattere og deres navn. Kinesiske navn blir det mer og mer av. Det er annerledes enn Khomeinis bidrag til vitenskapen der han skrev om hvordan man skulle gå på dass for å tekke islamske regler.
Kina går forbi vesten fordi vesten har sluttet å produsere, eller legger ned sin produksjon i stort tempo. Men det er en annen sak. Reformasjon er ment som et samfunn der religion er i den private sfære. Altså sekularisering. Og Kina, er nå rimelig sekulært. Og religion med tanke på den
monoistiske versjonen har heller aldri vært på moten i Kina.

Europa vil hverken falle i fascismens spor ala Rustad, og Europa vil heller ikke bli Eurabia. Og det som vil sikre dette, er den videre sekularisering som foregår. At religion ikke forsvinne er selvsagt. Men den kan reguleres at den ikke får makt. Og med reformasjonen at de store masser av religiøse heller ikke vil ha makt på bakgrunn av religionen. For det er egentlig reformasjonens store seier. De grupper som ønsker teokrati er små, og når de dukker opp blir de rask snakket ned. Ikke bare av de som ikke er religiøse, men også medreligiøse.

Som avslutning en låt av Hatikva shesh (Håp 6), for de som kan arabisk så er tittel noe en forstår. Noe for enhver religiøs av ymse karakter.

Tittelinfo; Tehcir

Kina kopierer, Kina vil lede

I følge av avdekkelsen av en ny flytype for det kinesiske luftvåpen dukker det opp en artig artikkel på db.no. Kineserne kopierer hevdes det, fordi de lurket rundt i Serbia på slutten av 90-tallet og fikk tak i noen F-117 flydeler.

Som om det er noe nytt. Alle makter, små og store, er intressert i hva slags teknologi de andre har i sine arsenaler. Man kopierer, lager mottiltak og forandrer seg konstant for å møte sin motstanders handlinger, samtidig som en prøver å knekke ut sine egne «orginale», som kan være helt nye, rene kopier av andre eller en modifikasjon av motstanderens.

Samtidig skal det ikke underslåes at Kina har ett stort problem i sin inovasjon. Kvalitetskontroll. På samme måte som russerne er kineserne gode på å produsere, har nye ideer og er villige til å sette de ut i live. Men det har forsåvidt vesten også. Vesten har dog et stor overtak i kvalitet på sin masseproduksjon. Det være seg selve kvaliten på produktet og kvalitet på hele produksjonsserier. Men det er ikke noe laurbær å hvile på. Om en f.eks går på Springer.com og blar litt rundt vil en fort oppdage at kinesiskklingende navn blir det flere og flere av. Vestens forsprang på inovasjon og forskning er nok langt fra så sterk som det har verdt.