Min kunst er mer kunst enn din kvasikunst


Som seg hør og bør så kan man alltid forvente at en kunstner rakker ned på en annen ved å hevde at det ikke er kunst det den andre bedriver. Lady hvada? er Tonje Gjevjon sitt bidrag til å forhøye seg til den gode vokter av ekte kultur.

For kommersTonjeGjevjon; http://itunes.apple.com/album/in-your-face-single/id327069881

Ballet åpnes med en pornoreferanse. Vel vitende at da vil enda flere lese. Meg selv inkludert.

Bare den kommersielle pornoindustrien har utviklet seg så lite og er så fantasiløs og kjedelig som musikkvideogenren.

Første bud er å diskreditere «kommers». Tenk det å tjene på sitt arbeid. Det er en vederstyggelighet som kun religiøse fanatikere kan prate om, mens de håver inn bakveien (bokstavelig noen ganger, bare spør katolske prester, eventuelt afghanske mullaher). Hver musikkgenre har sine koder. En «satanrocker» kler seg ikke ut i babyrosa strutteskjørt, på samme måte som Beyoncê ikler seg nagler. Hver sin genre prøver å treffe de som har en tilbøylighet til å høre på den musikken. Som alle andre områder i samfunnet.

Tonje Gjevjon skriver under sin biografi slik;

Arbeider innefor performance, video og musikk og fotografi.

Samtidskunstfeltet er kanskje det eneste feltet der man som enkeltindivid ogprofesjonell fagperson kan utrykke seg fritt.
Ingen oppdragsivere, arbeidsgivere eller organisasjon bestemmer hva som skal utrykkes, eller på hvilken måte det skal utrykkes. Dette irriterer enkelte Frp politikere..som mener det får være grenser for faglig frihet- Frihet er hobby?

Men hver enkelt kunstner representerer kun seg selv, og er seg bevisst at han eller hun ikke mer unik en alle andre enkeltpersoner.

Som er en artig betraktning på livet. Enhver kunstner, absolutt alle i hele historiens tid, har måtte tatt hensyn til hva de gjør for å overleve. Inkludert Tonje, som i 2009 hadde en skattbar inntekt på 83 987,-. Hennes inntekt må enten komme av;

  • hennes arbeid som har blitt kjøpt eller betalt for
  • noen gir almisser
  • lever på staten
  • Den midterste anser jeg som rimelig usannsynlig, så da har altså Tonje enten solgt seg for statens velgjørenhet (dvs samfunnet sitt ønske om å fordele inntektene til samfunnet, i.e. skatt), eller så er det altså noen som betaler for hennes arbeid og synes det beriker deres liv. Altså eksakt det samme som Lady Gaga, evnt Lady hvada gjør.

    De er dermed like små, eller store «horer» som enhver andre som utfører arbeid for en motytelse. Motytelse er som regel penger i dagens samfunn. Så for å hevde sin egen moralske overlegenhet så er det altså best å rope «hore» til andre for å dra vekk fokuset for at en selv er i samme situasjon.

    Til et lite forsvar for Frp, det er bittert å forsvare de, så mener de ingenting annet at staten ikke skal sponse en person til å gjøre hva en vil. F.eks til å lage sang om lesber mens man beveger armene i forskjellige vinkler. De vil ikke ta vekk Tonjes mulighet til både å senke armene eller heve dem. In your face liksom.

    Eller som det skrives;

    We do not appreciate or allow other groups or individuals to use any products made by The Hungry hearts in official places without asking.

    Dvs kontrollere sin egen inntekt. Også kalt åndsverkbeskyttelse. Et godt knull av åndsverket på gulvet, for å bruke Tonjes egne ord. Jeg, eller andre får altså ikke brukt Tonje sine arbeider i våres kulturprosjekter uten vederlag. Så mye for den kunsteriske frihet.

    Den kommersielle musikkvideobransjen har, slik jeg ser det, vært i konstant krise så lenge jeg kan huske. Det er ingen bransje, bortsett fra den kommersielle pornoindustrien, som har utviklet seg så lite og som er så fantasiløs og kjedelig som musikkvideogenren. Musikkritikerne og musikkanmelderne i dagsavisene og TV-mediet virker også å være i konstant midtlivskrise. Og når ungdommen er som den alltid har vært: Åpen for alt mulig, blir det for mange som er i krise.

    Selv om musikkbransjen alltid har hevdet at de er i krise pga kasetter, cd og nå internett er forsåvidt ikke sant selv om det påpekes hele tiden. Eksemplet Tonje gir viser at det er fullt mulig å tjene penger hvis man forstår elementær økonomi/handel; man må ha et marked, altså kjøpere, for det produkt en velger å befatte seg med.

    Den visuelle profilen

    Lady Gaga er litt Lolita, litt Madonna , litt hore, litt nonne, litt SM, litt drugs, litt aerobic, litt ligge-oppå panseret-på-en-bil, litt lær, litt plast, litt pakketape, mye vold, mye truse, mye jukking, og totalt blottet for selvironi. For ikke å glemme de originale, hvite rominstallasjonene eller Berlin-rå lagerlokalene der Lady Gaga jukker frem og tilbake alene eller sammen med hele aerobicgruppen.

    Det tomme ansiktsuttrykket til Gaga oppslukt av to gigantiske maurdronningøyne som sier: «I don’t care». Så suges og slikkes det litt på en finger, og Gaga dyttes ut fra en veranda med paparazzienes fotolinser som observerer det hele. Men Gaga står opp fra de døde og kommer tilbake som et mareritt på krykker. Som prikken over i-en avsluttes det hele med den kokainhvite isbjørnkjolen som forlater rommet i sluttscenen.

    Ajajajaj, her er det herlig drittslenging til en nordmann. Raykay, aka Reinert K. Olsen har lagd «pokerfacevideon». Ifølge min bedre halvdel har han alltid vært drivende intressert i film og jobbet hardt og lenge for å oppnå sine drømmer, som det ser ut som han gjør for tiden. Og det er ikke noe galt i det, er det vel? Dog han tjente ifølge skattelistene 103,- i fjor. Så rent skattemessig ovenfor den norske stat så er altså RayKay en større kunstner enn Tonje, hvis vi skal følge hennes tanke, enn henne selv. Ironisk. Men selvsagt ikke sant, opplagt nok.

    Jukking er som kjent en aktivitet som de fleste liker, foruten moralistene (les: religiøse). Så at kunstnere, såvel som musikere spiller på sex,erotikk,porno,kjærlighet (velg selv hvilket som passer) er ikke akkurat en nyhet. Det er menneskelig. Fra hofteknekken til Elvis til Lady Gaga sin jukking. De fleste lar seg fascinere. Eller hva med en klassiker av James Brown?

    SM er heller ikke å forakte. Seigmen, Norges absolutt beste band og unektelig (for egen del) en av de beste i verden spilte godt på lefling med det «mørke,sorte og ispedd litt SM». Og for å reklamere litt for denne gruppen som minnes med stor ærbødighet;

    Så kan man gjerne argumentere på at man synes de var tragiske. Og det var de kanskje, for noen. Allikevel klarte de altså å gjøre sin hobby og drømmer til en levevei. All ære til dem for det. Også til Tonje om hun klarer det, evntuelt gjør det på selvstendig grunnlag.

    Tvangstanker

    Det zoologiske aspektet, dyretemaet og da spesielt dyrehodene som omtrent alle kunstnere i alle land nå bruker i sin samtidskunst – er veldig originalt. Særlig når det etter hunderasene å dømme antageligvis står kokainavhengige, homoseksuelle designere bak både scenografi, koreografi, locations, rekvisita – papir-, plast- og lettmetallkostymene til Gaga. Ikke noe negativt om disse sjarmerende homsene, bortsett fra at de gjennom design og mote har tvunget sine sjuke tvangstanker om kvinnekroppen på hele jordklodens befolkning. Monoklene fra Otto Dix’ billedkunstverden er jo også for nyskapende å regne, og da særlig når Lady Gaga bak monoklene representerer den strenge, lange og tynne kvinnen. I flere av Gagas musikkvideoer kan man skimte 101 dalmatinere og den fantastisk slemme Cruella de Ville som er mange mote- og designhomsers kvinneideal.

    Nå er RayKay fra Haugesund, så det med kokainavhengighet kan kanskje være et snev av sannhet. For er jo noe Haugalandet er kjent for så er det jo narko. Men fra spøk til revolver. At artister, og kunstnere «stjeler» eller lar seg imponere av andre, tygger litt på det og lager noe «sitt eget» er intet nytt. De revolusjonerende personer i alle grener av samfunnet som snur oppned på det meste er få og kommer med mange års mellomrom. Dog, som regel viser kun historien om de lykkes. Så da får man se om 10 år, om det var Lady hvada? eller Tonje som ble en slik person. Men hvis man skal være revolusjonerende må man altså nå ut til massene. Lady Gaga har altså tatt tittelen til et album av Depeche Mode på ordet, og har forsåvidt klart dette.

    Daukjøtt

    Det spyttes millioner av kroner inn til dette produserende daukjøttet av en bransje som virkelig ikke kan jobben sin, og det er flere som påstår at «fenomenet» Lady Gaga er et kunstprosjekt. Men hvor er den fagkompetente kritikken?

    Som hun skriver på sin egen blogg;

    Å være profesjonell kunstner er ingen lek eller hobby. Det er hardt arbeid. Samfunnet trenger vårt bidrag, og Frp trenger en kulturpolitisk talsmann med større refleksjonsevne.

    Og samfunnet har valgt. Samfunnet vil heller ha Lady Gaga enn Tonje Gjevjon. Det er nok bittert for Gjevjon der hun sitter i sandkassed med forskjellige armbevegelser.

    Eller når Tonje Gjevjon angriper FrP i en eldre kommentar i db.no

    I motsetning til Frp sine talsmenn for kultur, tar ikke fagfolkene innenfor kunstfagene utgangspunkt i seg selv og sin egen smak når de tenker omkring kunst og kultur.

    Reklamer

    Legg igjen en kommentar

    Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

    WordPress.com-logo

    Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

    Twitter-bilde

    Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

    Facebookbilde

    Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

    Google+-bilde

    Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

    Kobler til %s

    %d bloggere like this: