HiOA ledelsens sitt syn på Ottar Brox

HiOA er en spennende lesning. Spennende i den forstand de kritiserer Ottar Brox, og hans like i det syn på utdanning som skal bære fremtidens generasjoner i årene som kommer, men som egentlig ikke problematiserer det Brox argumenterer med. Det er spennende å se, kanskje forståelig fordi Brox da indirekte sier at HiOA sin ledeles vil måtte slankes i antall siden de er for mange i forhold til behovet. Men la nå det som skrives bli utgangspunktet;

Det er oppstart av nytt studieår, rekordmange studenter, overbookede studier og boligmangel. Har vi hørt det før? Større ungdomskull bør ikke være noen overraskelse. I NOU 2008:3 Sett under ett fra Stjernø-utvalget ble det lagt fram tall som viste en formidabel økning i antall studenter i mange år fremover. Tallene viste at det måtte bygges kapasitet tilsvarende Universitetet i Oslo på få år. Slik sett er det som skjer en varslet krise som ikke ble tatt alvorlig nok.

Formidabel er nå en overdrivelse. Stjernøutvalget sier følgende;

Utviklingen i studenttall (kap 5)
Siden 1995 har veksten i studenttallet flatet ut, men i løpet av de neste tre årene vil årskullene av 19-åringer øke fra ca. 57 800 i 2007 til over 65 000 i 2010. Deretter vil de holde seg over 60 000 i en tiårsperiode før de igjen begynner å gå ned mot dagens nivå. 6

Veksten er ikke formidabel over en konstant lengre periode. En periode på 10 år er ikke lang tid i et menneske historie, ei heller for samfunnet og dermed utanningssystemet. I snitt vil det altså være fra 3000 til maks 13000 (teoretisk) ekstra pr år i et tiår ca. Men la oss se på fødseltallene for de ungdomskull som vil komme som nye inn i det høyere utdanningssystem;

Det er altså 90-tallets kull som nå entrer høyere utdanning, og har gjort det altså i et par år allerede. De yngste er jo 18-19 år når de starter på dette løpet. Så hvis studenttallet altså da skal vokse kraftig vil det måtte bety at studenter faktisk da står lengre i antall år i utdanningen. Ikke at kullene som kommer til er enormt mye større.

Hvis allikevel veksten kommer utelukkende fordi 90-tallets barnekull er større enn 80-tallet så vil jo det bety at Brox har et poeng; nemlig at det har gått inflasjon i høyere utdanning i forhold til behovet. For fødselkullene på tidlig 70-tall var like store som de var på 90-tallet. Allikevel er det disse og de som er født årene etter på som har opplevd en enorm realvekst, selv uten at så stor andel av kullene tok høyere utdanning. Og med dagens situasjon ser det ut til at de får en ekstra dytt oppover stigen for bedre realvekst i lønn, og verdier (da spesielt bolig).

Og da er spørsmålet; er det faktisk bra at alle disse skal faktisk ta høyere utdanning. Hva tjener den enkelte på dette og hva tjener samfunnet på dette?
Dette spørsmålet er det Brox tar opp, men som HiOA-ledelsen egentlig ikke diskuterer i det hele tatt.

Vi støtter imidlertid ikke løsningen som professor Ottar Brox fremmet i NRK 15. august om at færre ungdom burde søke høyere utdanning og at flere burde satse på opplæring på arbeidsplassen. Forsknings- og høyereutdanningsminister, Tora Aasland (SV) er ikke enig med Brox. Hun mener vi trenger folk med all type utdanning. Dette er vi enig med ministeren i, og etter vårt syn er det nødvendig å satse på å bygge opp nødvendig kapasitet til å møte veksten i ungdomskullene.

Og Brox er vel heller ikke uenig at man trenger all type utdanning i alle forskjellige grader. Å hevde at Brox mener så er vel egentlig å bokse med noe Brox ikke mener. Altså en boksekamp mot Skybert. En Skybert som altså lever i hodene til HiOA-ledelsen. Dessuten er et av momentene til Brox at den formelle utdanningen ikke dekker et faktisk behov i arbeidslivet. Arbeidslivet vil måtte lage kunstige arbeidsplasser for å absorbere disse som utdanner seg, ifølge Brox. Og det er i det offentlige dette er et størst problem, selv om det private er på god vei til å ta igjen tyvstarten til offentlig sektor. Et eksempel er NAV-reformen. En reform som også sentraliserte et stadig større grunnlag for beslutninger, og da kan man egentlig lure på hva slags arbeid de som sitter i fylke og kommune/byer rundt omkring i landet faktisk da skal beslutte, og siden man mener saker er komplekse av natur slik at man trenger et mer «spesialisert» beslutningsorgan vil jo medføre at man degraderer de som sitter i førstelinje. Et annet eksempel er f.eks avgjørelser i skattespørsmål der en er pendler med bosted under arbeid utenfor bostedskommunen. Hvorfor skal det ha seg at fylket sitt skatteorgan ikke kan ta denne avgjørelsen men at beslutingen om «nei/ja» må fattes i Oslo? Samtidig skal man altså ha høyt utdannede i fylket. For det man egentlig sier er at man da trenger høyt utdannede til å sende post til Oslo.

Økning i studentkullene og trenden med at studerende søker seg til de store studiestedene vil trolig holde seg. Studentkullene vil først flate ut og begynne å avta svakt fra 2020, men samlet sett vil det være langt flere studenter enn i dag. Veksten vil være særlig stor og utfordrende for Oslo og Akershus-regionen.

Som altså er Brox, og forsåvidt min tanke, at det er altfor mange i forhold til kullene som tar høyere utdanning. For det er ikke som HiOA-ledelsen tenker at det er et problem pr se at utdanningsinstutisjonene som har et problem med å ta vekk for søknadene. Men også et arbeidsliv som skal absorbere dette. Hva slags samfunn får en, når enkle kontorstillinger blir i dag fylt med mennesker som går 3 år på høgskole innen administrasjon.

Det er ikke bare veksten i ungdomskullene som utfordrer. Etterspørsel etter kandidater fra profesjonsutdanningene er krevende, og særlig innen helse- og omsorgssektoren. Veksten vil spesielt være knyttet til eldrebølgen. Helse- og omsorgsektoren sysselsetter i dag litt over 500000 personer (ca 20 prosent av sysselsettingen i Norge). I følge Kunnskapsdepartementets tall vil behovet være på ytterligere 83000-166000 personer innen 2030. Av disse skal 48000-100000 personer ha en høyere utdanning fra universitet eller høyskole og nærmere en fjerdedel av disse tilhører vår region.

Skal ha en høyere utdanning? Idag er det slik at fagarbeidere med fagbrev kan ta ett dagskurs innen medisinhåndtering slik at de kan dele ut medisin i f.eks hjemmesykepleien. Utover det er det særs lite som skiller en fagarbeider og en sykepleier/vernepleier i deres daglige virke hos hjemmesykepleien. En trenger altså ikke 3 år med sykepleieskole, ifølge myndigheter og samfunn, for å utføre eksakt den samme jobben. Det er dårlig økonomi og tidsbruk både for den enkelte studerende, og for samfunnet som får dårlig utnyttelse av ekstra utdanning som de må betale mer for. Og det er forsåvidt det spørsmålet Brox stiller seg, er det for mange som utdanner seg til arbeidsplasser som ikke eksisterer. Dette gjør at lavere utdanninger blir til slutt umulig å få tak i, noe som er dårlig økonomi for samfunnet, men også den enkelte, siden lønnsdannelsen da blir begrenset siden det er begrenset hvor mye en vil betale for at noen skal løfte telefonrøret med 3 års utdannelse fra høgskole. Et eller annet sted vil det medføre at arbeidsledigheten for høyt utdannede som jobber i et kunstig arbeidsmarked vil kollapse og man havner da i arbeidsledighetskøen.

Også innenfor andre profesjonsutdanninger er behovet økende. Denne utfordringen kan ikke bare møtes med økt utdanningskapasitet. Det er også nødvendig å øke innovasjonsevnen slik at sektorene blir mer effektive. Balansen mellom hva kandidatene skal lære i studietiden og i arbeidslivet, er også en utfordring. Endringene i arbeidslivet skjer raskt og kandidatene må gjennom sin utdanning få en stor omstillingsevne og kompetanse.

Og disse raske endringene vil Brox skal møtes på arbeidsplassen. Utdanningssystemet vil aldri kunne holde seg oppdatert like raskt som arbeidslivet på dette området. Om det vil være lettere, ved at staten støtter eksakt like mye en arbeidende person til å utdanne seg samtidig som arbeid utføres vil arbeidsstokken i landet kunne tilpasse seg endringer langt raskere enn HiOA-ledelsen kan forutse.

Det har vært kraftig vekst i antall personer som tar høyere utdanning i mange år. En drivkraft har vært at offentlig sektor har ekspandert så mye. Departementer, direktorater og kommuneledelser trenger folk med høyere utdanning. I dag har 52 prosent av alle ansatte i offentlig sektor høyere utdanning, mens bare 25 prosent i privat sektor har det. Litt forenklet gikk ingeniørene og siviløkonomene til privat sektor og resten gikk til offentlig sektor. Dette er under rask forandring. Fremveksten av flere kunnskapsbedrifter innenfor en rekke ulike bransjer, kombinert med at eksisterende næringsliv blir stadig mer kunnskapsintensivt, gjør at behovet for høyt utdannet arbeidskraft i private bedrifter vil øke kraftig. Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) må derfor utvikle og tilby utdanning av høy kvalitet som er mer relevant for den typer jobber det blir flere av.

Og spørsmålet; er det behov for alle disse høyere utdannede for de skal utføre av arbeidsoppgaver? Og ikke minst, kunne denne utdanningen like gjerne vært utført på arbeidsplass?

Trenger man Bachelor i arkiv og dokumentbehandling, når arbeidsoppgaven er å assistere den daglige driften med postbehandling? Neppe.

Det handler om fremtiden for våre ungdommer og velferdsstatens grunnvoll, kompetente profesjonsutøvere.

Nettopp. Det handler om en faktisk utdanner mennesker, med stor gjeld, til arbeidsledighet. Utdanner ungdom til arbeid som egentlig ikke eksisterer.

Fremtidens utdanning eller utdanning til arbeidsledighet

Ottar Brox og Thomas Hylland Eriksen har det siste året hatt flere oppslag i media der de ser på momentet overutdanning i et samfunn. Og det har vært en revolusjon i hvordan utdanning sees på i vårt samfunn. Det var en tid da fagbrev ble rammet inn og hengt på veggen, i stolthet. Det beviste at en hadde gått i lære og lært seg et fag. Et utøvende fag. Det var ingen som sa at det var siste stoppested, men et bevis på at man kunne jobbe selvstendig og utføre et arbeid av god kvalitet. En hedersbetegnelse, noe det forsåvidt også er enda for undertegnende.

Et eksempel er helsesektoren, der omsorgsarbeideren (eller helsefagarbeideren) med fagbrev vil være i arbeid i 20-årsalderen. En sykepleier, eller vernepleier vil tidligst være i arbeid 22-årsalderen. Disse få årene er kanskje lite når en tenker på et helt liv men det er noen vitale forskjeller, f.eks en 3 års utdanning på høgskole vil gi den studerende en dårlig start siden akkumuleringen av gjeld gjør at man starter med et stort negativt fortegn. Samtidig vil en fagarbeider starte med arbeid og lønn 5 år før høgskolestuderende ser sin første krone. Og på det økonomiske planet er altså heller ikke lønningen til den studerende skremmende mye høyere. Allikevel ser en på finn.no f.eks at det man søker etter når man vil fylle stillinger at man søker etter sykepleier eller vernepleier i hjemmetjenesten. Dette er dårlig samfunnsøkonomi for den enkelte og ikke minst samfunnet.

Det blir enda værre når en videre ser på oppgavene de enkelte utfører på jobb. Idag f.eks, er medisinhåndtering en stor forskjell mellom fagarbeider og høgskoleutdannede. Men hvordan løser kommuner slikt i dag? Sanksjonert av statlige godkjenningsetater. Med endagskurs i medisinhåndtering. Slik kan altså en fagarbeider utføre den samme jobben som man i utgangspunktet mener en trenger 3 års høgskoleutdanning for.

En annen utdanningsvei som idag er omtrent ikkeeksisterende lenger er teknisk fagskole. En skole som siktet på fagarbeidere som hadde vært en stund i felt og lært sitt fag. En slik utdanning er av et gode fordi den kombinerer erfaring og teori, og ikke minst søker seg mot de som har lyst til å få en dypere innsikt i sitt fag. En prosess i industrien har et behov både for de høyt utdannede som kommer fra høgskoler og universitet, men den har et like stort behov for fagarbeidere som kan sitt fag.

En annen observasjon er administrasjonsarbeid. En tid kunne en faktisk starte som uutdannet og jobbe seg oppover. En startet da som assistent, jobbet med arkivering og post, og lært seg teknikker av de eldre og høyere utdannede personer. Hvis en ønsket og villet kunne en arbeide seg oppover, bedriften kunne støtte opp om kurs og videreutdanning som var tilrettelagt arbeidslivets rytmer. Det krevde innsats og tid, men det ble verdsatt og ikke minst det var mulighet for å utvikle seg og få anerkjennelse for dette. Idag er det omtrent umulig å få arbeid i enkelt kontorarbeid som assistent om en ikke har 3 år med administrasjon fra en høgskole eller universitet. Problemet for samfunnet er at en taper verdifull skatteinntekt fordi en person må være 3 år borte fra arbeidslivet. Men enda værre er det at den studerende ikke nevneverdig øker effektiviteten i forhold til den som har stått i arbeidet i 3 år før den studerende kommer til. Og jeg vil ha vanskelighet med å tro at læringen øker brattere med 3 års administrasjon enn 3 års erfaring.

Fremtidens arbeidsledighet
Før var det et sikkert kort hvis en skaffet seg en høyere utdanning. En fikk sikret arbeid livet ut. Og det var kun ved ekstraordinære hendelser i samfunnet og økonomien som kunne rokke på dette. Idag er det annerledes. Ett høgskolevitnemål er ingen sikker måte å få jobb på. Det har selvsagt også litt med å gjøre hvordan økonomien i dag er forskjellig fra tidligere tider, men det er også et moment angående antall høyt utdannede og ikke minst relevansen i utdanningen. Samfunnet trenger de fleste kunnskaper og yrker, men behovet for antallet er forskjellig.

Hvis jeg streiker, tar det fire-fem år før samfunnet merker den minste lille virkning av det. Men hvis søppeltømmerne streiker, blir samfunnet slynget ut i kaos etter et par dager, sier Hylland Eriksen til Teknisk Ukeblad.

Hylland Eriksen er her inne på et viktig moment. Nemlig den enkeltes nytte i samfunnet, og nytten av sitt eget arbeid. Det er begrenset hvor mange antropologer et samfunn kan støtte og underholde, før det samme samfunnet som etterspør slike kunnskaper faller sammen. For mange antropologer, og lignende yrker som samfunnet har behov for på et lavt nivå, vil medføre at man utdanner seg til ledighet. Eller man utdanner seg til yrker som ikke har noe som helst relevans til det arbeidet en faktisk utfører. Det kan godt hende at utdannede antropologer har hatt god nytte for sin utdanning i det arbeidet som de utfører men som ikke har noe med antropologi å gjøre, men for samfunnet er det bortkastede ressurser. Og svært mye ressurser om man tenker seg om noen sekunder. For det første er personens utdanning en bortfall for inntektsgivende arbeid. En taper altså lønn den tiden en studerer. For det andre er det den faktiske utgift samfunnet har ved å gi utdanningen. Og den er ikke bare i kroner og øre for denne enkelte studentens utdanning. Men hvis mange tar slik utdanning må en også ha en større stab av utdannere på høyt nivå og denne staben må dermed vedlikeholdes. En vil da få en selvforsterkende utdanning der flere søker seg til utdanningen som samfunnet ikke har noe videre behov for. En ferdig studerende har da følgende muligheter;

– Få seg en relevant jobb, men siden det er i utgangspunktet et lite behov for dette vil det være vanskelig.
– Få seg jobb på utdanningsinstutisjon i det fag en selv har studert fordi det er et økende behov siden det er flere studenter som ønsker utdanningen.
– Få seg en jobb der utdanningen ikke er relevant.
– Man skaper et kunstig jobbmarked for å ta unna de som utdanner seg, men nytten er da så som så.

Så hvordan utdanne de unge til den nye økonomien?
Et mantra idag er at man må ha høyt utdannede fordi økonomien krever dette. En er altså en kunnskapsbasert økonomi hevdes det. Men, det er et stort men, det er allikevel produkter som gjør at økonomien går rundt. En bygger ting, en bygger en tjeneste, en bygger ideer osv. Men et samfunn kan ikke alene bygge ideer. I ethvert samfunn, historisk og nå, er det en balanse mellom det å fysisk bygge og utføre og det å klekke ut nye ideer. Erfaringene har vel også gitt oss at antropologene f.eks ikke har gitt samfunnet noe særlig med inntekter. For hvem er da som da skal kjøpe og ikke minst bruke ideene antropologene formelig klekker ut på rekke og rad?

I min tanke, kall det gjerne utopi, vil fremtidens utdanningssystem være mye mer fleksibelt. Samtidig vil yrkeslivet, dvs bedrifter, være mye mer samarbeidende med utdanningsinstutisjonene slik at behov fra yrkeslivet samstemmer mer med behovet som samfunnet melder fra om. Det skal selvsagt være mulighet til å studere til antropologi, men utdanningsløpet bør være låst slik at det ikke skal være enkelt å gå helt til topps i faget uten å ha satt sin fot i arbeidslivet. Erfaring er kunnskap, kunnskap uten erfaring er hokuspokus. For hva er viktig tese i vitenskapen?

Observer og test.
Utdanning i seg selv er ikke en fare. Men det er hvordan og når utdanningen tar sted som er problemet. Ønsket mitt er at praktisk arbeid tydeliggjøres og gjøres mer viktig. Samtidig som interaksjonen mellom arbeid og studier bør gjøres lettere og gjøres om til et krav. Da slår man to fluer i ett smekk. Individet får testet ut om arbeidet faktisk står i stil til det en forestilte seg. Det er mang en ung ferdigutdannet student som får sine drømmer knust når denne kommer ut i næringslivet. Da forholdet mellom tenkt tanke og realitet blir nokså store.

Ett tenkt eksempel;
En mekanisk sivilingeniør eller professor, eller ingeniør kan være meget faglig dyktig i det teoretiske. Det kan hende også at det praktiske innen utbygging også er på stell. Alt er fryd og gammen altså. Men,det er vanskelig for de fleste uten erfaring i det praktiske å se hvordan konstruksjonen er om 10-20-30 år fremover i tid. Hva som var et eksepsjonelt utbyggingsprosjekt da det ble bygget, kan være et mareritt å drifte og vedlikeholde når den tid kommer da store utbedringer må gjøres eller når anlegget eldes pga sin konstruksjon.

Dette er det jeg mener med læring fra praksis og en lang periode med utdannelse som går over et livsløp. Det drar nytte av det essensielle i vitenskapen at en skal teste sine teser og teoretiske kunnskaper med observasjoner eller tester. Og det med observasjon og tester krever faktisk praktisk arbeid. En kan ikke teoretisere dette. Det vil være å feile vitenskapen.

Hva bringer fremtiden?
Tenk deg dagens unge som starter skolen denne høsten. De er 6 år gamle. Og spente på hvordan det nye livet som de er igang med skal utarte seg. De vil pensjonere seg i 2072 hvis pensjonsalderen fremdeles er 67 år. Hvem kan med hånden på hjertet si noe sikkert om hvordan arbeidslivet vil være i den tiden? Og hvordan skal en da faktisk utdanne småtrollene til å møte dette? Hvem stod i 1950 og visste hva man ville trenge i 2011?

«Learning by doing», som foraktes av mange akademikere og ikke minst politikere, har den fordelen at den er fleksibel i forhold til hva som man etterspør av kunnskap. Samtidig som man gjør den enkelte kapabel til å styre sin egen utdanning i forhold til det samfunn en selv lever i, i nuet. Akademia og ikke-akademia må sammen jobbe for å gjøre fremtidens ungdom i stand til å forme sin kunnskap for fremtiden. Mens de skal gjøre dette skal de samtidig kunne dra nytte på den erfaring som tidligere generasjoner har opparbeidet seg. Skolebenken bør ikke være den eneste måten å gjøre dette på.

En bør ikke gjøre utdanning dyrere for den enkelte, men heller stille krav til praktisk erfaring for å regulere andelen på et studiet. Da vil man få en naturlig avskaling i utdanningsløpet der den enkelte vil si til seg; den kunnskapen jeg nå har er nok for meg for øyeblikket. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men akkurat nå er jeg fornøyd med den teoretiske kunnskap, og jeg har ikke behov i nuet for mer.

Og en annen ting; ADHD er ikke en hemsko for den enkelte.

Kilder i pressen/annet;
Antropologi
Ottar Brox, foredrag (pdf)
Universitas
Stavanger Aftenblad
Teknisk Ukeblad 1,2,3,4,5,6,7
Minerva
Klassekampen
Motforestillinger;
Jens Folland