בְּרֵאשִׁית, בָּרָא אֱלֹהִים, אֵת הַשָּׁמַיִם, וְאֵת הָאָרֶץ
06/03/2015 Legg igjen en kommentar
Krisesenterbevegelsen, les kommunistiske feminister, skal ikke takke Listhaug. Som forsåvidt er korrekt. Men de bør takke denne kvinnen;
Noe som aldri vil skje! Vel, om de ikke mener dynamitt i posten er en gave i takknemlighet.
03/03/2015 Legg igjen en kommentar
Som kjent, er vestlige land på vei til å bli en gjeng med infantile geleklumper som ikke skal få såret sine følelser, eller utgi sinne. Nå en NAV-ansatt som klinker til etter å bli spyttet på. Jeg sier;
SLÅ HARDERE Nav-Ansatt!!
En må snart slutte å si at vold er galt, når vold brukes mot en. Begynner man med vold, får en smake vold. Enkelt og greit.
07/02/2015 2 kommentarer
Feministen Julie Nordtømme er igjen på krigsstien, nå for å redde voksne mennesker mot seg selv. Ved å bruke barn og foreldres liv gjennom sine barns liv som eksemepel.
Jeg applauderer Julie Nordtømme, for ekstrem toskenskap.
Dette er altså JN, med åpen munn og ruskete kom å røsk meg i håret sveis, og en dårlig skjult 2040;
Da var det den tida på året igjen – et stort antall av verdens nasjoner kommer sammen for å kåre universets vakreste dame i ei mølje av paljetter, pupper og stive blekede smil. Forrige søndag ble Paulina Vega fra Colombia kåret til Miss Universe 2014, etter at de originalt 88 deltagere ble spikket ned til en håndfull på en luksusresort i Florida.
Kvalmende rituale
Et kvalmende rituale fra 1950-tallet i Amerika, har de siste tiårene blitt big business for TV-kanaler, kles- og kosmetikkgiganter og industritopper som Miss Universe Organisation-eier Donald Trump, og konkurransens seertall øker hvert år.
År etter år settes kroner på perfekt stylede hoder, og små avskudd av originalversjonene av missekonkurransene skyter i været: skjønnhetsidealer er markedsførbare, dess mer uoppnåelige dess bedre. Deltagerne er 18-24 år gamle kloner eller fireåringer, sparklet i sminke og høye på sukker og koffein.
Verdens beste barbiedukke
At det var gunstig å konkurrere om å være den perfekte femtitallsdama på nettopp 1950-tallet er nå en ting, men at ritualet holdes i gang i dag, er hinsides latterlig for dagens kvinner. De vage grunnene som gis for å godskrive de årlige paljettparadene er at «folk fra hele verden bringes sammen av Miss Universe», men av hvilken grunn? For å diskutere politikk, fremme diplomati og gjensidig kulturell forståelse? For å sammensveise en felles kamp for kvinnerettigheter verden over? Neida. For å konkurrere om å være den beste barbiedukka. Og det er bare toppen av det uhumske isberget som er dagens missekonkurransekultur.
Skjønnhetskonkurranse for fred i verden
Først litt bakgrunn, for de av dere som ikke har brukt de siste par dagene på å lese dere opp på missekonkurransens historie. Miss Universe er en av “de fire store”: Miss World, Miss Universe, Miss International og Miss Earth. I tillegg kommer Miss America, som får mye oppmerksomhet i amerikansk media året rundt.
Miss World er den eldste internasjonale “skjønnhetskonkuransen” og oppstod i UK i 1951. Miss International påstår å ikke bare være en konkurranse basert på utseende, fordi deltagerne der er forventet å tjene som «skjønnhets- og fredsambassadører» for å fremme «fred i verden, godvilje og forståelse». Men man må jo selvfølgelig også være usedvanlig pen, da. Miss Earth påstår å ha som sitt største mål å «øke bevissthet rundt miljøproblemer, både nasjonalt og globalt». Ja, og å vise fram og reklamere for turistmål. Ingenting er jo mer miljøbevisst enn å hoppe på privatjeten sin for å besøke fine steder i Filippinene som man har blitt vist av pene damer på TV.
Og sist men ikke minst: Miss Universe-konkurransen var først eid av klesselskapet Pacific Mills fra California, og er en del av Miss Universe Organization, som i 1996 ble kjøpt opp av den uspiselige business-mogulen Donald Trump, med NBC som medeier. Deltakere må være mellom 18-24 år, kan ikke være eller ha vært gift, kan ikke ha barn, og må se «sunn og vakker» ut. Konkurransen hadde først kun en bikinidel og en aftenkjoledel, men i senere tid blir deltagerne også stilt et par spørsmål. Sannsynligvis for å sjekke at ingen av dem er roboter eller avatarer.
Bikinier, stiletthæler og rumpeklister
At en konkurranse som går ut på å dømme pene damer fra hele verden eies av en av Amerikas mest beryktede og rikeste businessmenn er ubekvemt i seg selv. Trump er kjent for store eiendommer, TV-showet The Apprentice og en hentesveis fra helvete. Og at han planla å prøve å stille til presidentvalget i 2012.
Miss Universe er også «product placement»-himmelen for alle selskapene som har varer med i sirkuset: bikinier, stiletthæler, sminke, hårprodukter, rumpeklister, aftenkjoler, «nasjonalkostymer» og spraybruningsprodukter dekker damene fra topp til tå, og vises til millioner av seere.
Kvinner som objekter
Og sist men ikke minst, i år ble Trump National Doral i Miami vist fram som et beach resort, dryppende i bikinikledde damer. Sa noen rikmannsguttetur? Det er ingen tvil om at Miss Universe er en god investering for Trump, som i et intervju selv påstår at missekonkurranser bare handler om utseende, uansett hva offisielle utsagn påstår. «Selvfølgelig handler det om stor ytre skjønnhet,» sier Trump til en kvinnelig reporter. «Vi kunne vært politisk korrekte og sagt at utseende ikke spiller noen rolle (5:05), men det er jo innlysende at det gjør det. Slik som det faktum at du ikke hadde hatt jobben din hvis du ikke hadde vært pen.»
Miss America Organization kan mase så mye de vil om at de deler ut studiestipender, og Miss Earth kan skrike om miljø alt de vil. Disse er konkurranser designa for å kåre DEN PENESTE DAMA I VERDEN. Og hvorfor gjør man det? Jo, fordi objektifisering av kvinner selger, og dette, som det meste annet, handler om penger. Enkelt og greit.
Små-lugubre eskortepiker
Jeg tok en titt på «deltagere»-sida til Miss Universe, og var et øyeblikk overbevist om at et popup-vindu med små-lugubre eskortepiker fra Las Vegas hadde kommet seg gjennom Google Adblock. Neida, det var de airbrusha bikinibildene av årets deltagere det, med halvåpne trutmunner, stiletthæler og soveromsblikk.
Selve kåringen er en noe langdryg affære: deltagerne går innpå arenaen med sitt lands flagg, og etterpå et kostyme som skal representere landet sitt, gjerne med mye synlige bein og stor fjærpryd. Så internasjonalt! De gjenværende femten deltagerne får så spankulere rundt i rosa bikinier, mens seerne får lære om personlighetene deres og frivilligarbeidet de har gjort, og dommerne velger bort fem av dem som ikke holder midjemål. Så stiller ti av dem opp i aftenkjoler, til bare fem står igjen. Etter tre timer med damedømming, og rekordtallet 4,7 millioner seere hos spanske Telemundo alene, ble Paulina Vega kronet.
Trump rådet henne til å «forbli jordnær» i sin «regjeringsperiode» som skjønnhetsdronning. Lett og si for ham, det: han slipper å stavre rund i stiletthæler i et helt år!
Forstyrrende barnekonkurranser
I sangen «Pretty Hurts» synger Beyoncé om den psykologisk skadelige dimensjonen i missekonkurranser, og viser scener fra catwalktrening, ekstremdietter og et brutalt miljø, med et klipp fra sin egen talentkonkurransefortid i begynnelsen av videoen. Jeg har hørt mye mas om at Beyoncé har personlige trenere og en ekstravagant kjendislivsstil, men jeg syns hun skal ha for å belyse et viktig tema, og en kultur som ødelegger livskvaliteten til mange unge kvinner.
Her snakker jeg da om barnekonkurranser, et enda mer tydelig forstyrrende aspekt av spesielt Amerikas missekultur, som vises i TV-programmer som Toddlers & Tiaras og Here Comes Honey Boo Boo. Programmene er designet for å vise fram de verste sidene av «pageant moms», med hjernevaska smårollinger som paraderes foran voksne paneler i bikinier og Shirley-Temple-parykker. Disse er noen av de mest sette programmene på amerikansk TV, og en forskningsartikkel hos Psychology Today har gitt fenomenet navnet “Achievement by Proxy Distortion.” Denne diagnosen handler om foreldre som lever gjennom barnas konkurransesuksess, til et punkt hvor de ikke lenger ser forskjell på barnets vinnersuksess, og dets virkelige behov.
Kynisk konkurranse
Jeg husker da jeg var 12 år gammel og vi ved en tilfeldighet så Lille Frøken Norge på kino, hvor missevinner-stemora, spilt av Ingrid Lorentzen, fettsuger den seksårige dattera si og ender opp med å jage datterens konkurrent (og sin manns datter) med øks. Fytti katta, tenkte jeg, så gale kan ikke folk være. Senere kom jeg over filmen Drop Dead Diva, hvor en sprø «pageant mom» dreper datterens konkurrenter en etter en. Dette må være overdrevet, tenkte jeg, men etter litt googling og en youtube-runde med Toddlers & Tiaras er jeg ikke særlig skeptisk lenger.
Elendig premie
Som Sonia Saraiya hos Salon Magazine sier om Miss Universe 2014, er Trump forutsigbart nok Trump, og selskaper forutsigbart nok selskaper. Det som er virkelig overraskende er ikke at konkurranser som Miss Universe eksisterer, men at kvinner verden over er villige til å konkurrere for en så latterlig dårlig premie.
Gevinsten for å bli Miss Universe er privilegiet å få lov å være Miss Universe i ett år. Joda, noen mediaoppdrag, litt modellvirksomhet kanskje, men ikke særlig mer. Men det er her vi har misforstått. Det var ikke Paulina Vega som vant på søndag, det var NBC, Trump, Telemundo og alle produktselskapene, det. Og hva kan vi gjøre for å endre på dette? Veldig lite, bortsett fra å slutte å se på.
Bikkjer på et hundeshow
Hjemmesiden til Miss Universe Norway forteller at «å delta i internasjonale skjønnhetskonkurranser er like vanskelig og krevende, og vel så spennende, som å delta i toppidrettskonkurranser. Skjønnhetsutøvere kan derfor sammenlignes med å være toppidrettsutøvere.»
Javel, la oss da heller begynne med en eller annen idrett som ikke krever rumpeklister og push-up BH, mens man spankulerer rundt foran dommere som bikkjer på et hundeshow. Og så kan vi jo tuppe tupeen av Donald Trump hvis vi skulle komme til å treffe på’n, og fortelle ham akkurat hva vi synes om kvinnebildet konkurransen hans fremmer, og hva vi mener om den motbydelige sexistiske kommentaren han kom med til den reporteren. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg har begynt å spare penger til en billett til New York.
02/02/2015 Legg igjen en kommentar
Jødehateren og rasisten Elisabeth Norheim føler seg støtt, om rasisme. Ironi fra første linje.
Hun sier følgende;
Elisabeth Norheim er etter hvert vant til å bli møtt med uttalelser av typen «hvis du ikke er fornøyd, så reis dit du kommer fra», eller at det stilles spørsmål ved hvorfor hun engasjerer seg i debatter.
– Dette er utsagn med rasistiske undertoner. Kall meg heller idiot og be meg dra til helvete. Det er i hvert fall nøytralt og noe du kan si til alle, uansett bakgrunn, sier Norheim på kav nordlandsdialekt. Hun er oppvokst i Mo i Rana.
Det hylende ironisk morsomme var at på Trygekontoret kom det jo frem hva slags rasist Norheim er, da det ble påpekt fra den eneste afrikaneren rundt panelet, at det kun var en afrikaner der.
Doxxing er så kuuuult forresten.
Spørsmålet er om Norheim faktisk vil åpne den sekken (noe hun har gjort forresten). Doxing funker kun for de uten glasshus. Men nå har vel ingen, foruten noen medier, tatt henne veldig seriøst. Så jæææææææææææævlig lavt ass.
30/01/2015 Legg igjen en kommentar
Jaja, sånn kan det gå. Patetiske feminister som hater menn liker å vise litt dåse,rompe og pupp. Men kun når det er «delikat» og «kunst».
Men hun var ikke «happy» med bildene da…når de ble tatt. Voksen dame som ikke klarer å si det hun måtte mene. Patetisk.
– Jeg ønsker å bidra til mer refleksjon.
Nei, det gjør du ikke. Du ønsker å ødsle ut ditt hat mot menn. At du bruker kvinner som proxy og kanonføde er noe du har lært hos din kadaveropplæring hos Ane Stø og gjeng, er ingen stor overraskelse.
Bladene vet jo hva som selger, ellers hadde de ikke puttet det på coveret.
Som kvinner kjøper i all grad.
25/01/2015 Legg igjen en kommentar
Kjetil Rolness er igjen skarp med sin penn.
FÅ REAGERTE da Otto Jespersen satte fyr på Det Gamle Testamentet i 2006. Hvorfor brant han ikke Koranen? «Jeg blitt 52 år, og vurderte det slik at jeg fortsatt kan ha tjue gode år til å leve,» svarte komikeren, som senere ble felt i PFU for jødehets.
Det finnes ingen likhet for satireloven. Alt jøde- og kristendom har måttet tåle av refs, hån, kritikk og latterliggjøring, skal islam få slippe. Finn Graff, Dagbladets store karikaturtegner, spiste kristenfolk til frokost, men nektet å tegne Muhammed. Graff var ikke bare glad i livet. Han ville vise «respekt for muslimenes religiøse forestilling».
TRUSLER OG DRAP burde få oss til å miste respekten for en religion. I stedet er vi blitt komisk respektfulle, av hensyn til egen helse og rikets sikkerhet. Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra all vestens gudløse regjeringer om at islam er fredens religion.
Budskapet gjentas hver gang menn med skaut kutter hodet av folk på gaten, massakrerer skoleelever eller utsletter landsbyer. De ansvarlige kaller seg muslimer (ikke jihadister eller islamister). De mener å handle på vegne av 1,6 milliarder trosfeller. De påkaller Allah, hevner Muhammed, siterer Koranen, drømmer om kalifatet. Men de har misforstått sin egen religion. Terror har ingenting med islam å gjøre.
Dette er fastslått av en rekke religionsvitere: Børge Brende. Barack Obama. Francois Hollande. David Cameron. Tony Abbott. Den framstående teologen George W. Bush proklamerte fra en moské i Washington, bare en uke etter 9/11: «Terroristene bryter med grunnsetningene i den islamske tro. Islam er fred.»
FREDENS religion må selvsagt fredes. Også fordi tilhengerne er helt usedvanlig følsomme. Terroristene er kanskje bittelitt ufølsomme, men det ser mange muslimer ut til å tåle. Det de ikke tåler, er vitsetegninger. Særlig de som er trykt i obskure franske satireblader eller skandinaviske dagsaviser. Normalt ville disse være lett å unngå og ignorere. Men noen tjener på å gjøre et blodig, globalt nummer av dem, og provosere fram sine trosfellers raseri, under påskudd av å beskytte deres følelser og identitet.
Da er det godt å vite at vi har norske statsråder som ikke forsøker å forklare tegningenes kontekst (at de må forstås som kritikk av maktmisbruk eller selvsensur, ikke som hat eller hets). Det gjelder å snakke så barbarene forstår, og dreper færrest mulig. Si unnskyld og gi dem rett: Tegningene er i seg selv krekende. Slik en hammer gjør vondt. Og se, der borte står en kristen bladfyk med rar frisyre. Det var han – og bare han – som gjorde det!
Når så syndebukken fortsatt lever, påviser løgnen, presiserer at han ble hengt ut for vanlig journalistisk praksis (å bruke faksimile for å vise hva striden handler om), og kaller den særnorske krisehånderingen for et svik, så må man ikke innrømme å ha sagt noe galt. Bare beklage om mannen opplevde en belastning. Det får holde. Radikal islam er dessuten ikke noe problem i Norge, ifølge vår mest sannsynlige neste statsminister.
«JE SUIS CHARLIE». All ære til tydelige Erna, unntaket Solhjell, fortvilte Rossavik, og modige, moderate muslimer som Sylo Taraku og Yousef Bartho Assidiq. Men Jyllands-Postens Flemming Rose minner om at drapet på Theo van Gogh også utløste festtaler for ytringsfriheten. Så kom stillheten. Politiet har avverget nesten ti terrorforsøk mot J-P. Nå ligger avisen lavt. «Er ikke det å gi islamske fundamentalister makten over redaksjonelle beslutninger,» ble Rose spurt på dansk TV. «Ja,» lød svaret. Etterpå ble programlederen kalt inn på teppet fordi han løftet opp tegningene i noen sekunder.
VI TRENGER ingen blasfemilover så lenge profetens ære voktes med vold, og 50 norske statsborgere har fersk kamptrening fra Syria. Vi trenger ikke skjeggete mørkemenn når opplyste, norske kulturbærere spør hva som er så høyverdig med Charlie Hebdos rasistiske mobbing, og dermed godtar satiredefinisjonen til de følsomme og voldsomme. «Jeg er for full ytringsfrihet, men…» «Jeg forsvarer ikke trusler eller vold, men…» Veien til helvete, les: en innsnevret frykt- og krenkelseskultur, er brolagt med disse velmente «men»-ene.
Islamistenes vold virker. Mens vestens svar – unnfallenhet og særbehandling – virker mot sin hensikt. Den edle løgnen om islams godhet gjør jobben lett for høyreekstreme, og vanskelig for religionens egne reformister. Å utelate islam fra humor og kritikk er nedvurdering og infantilisering, misforstått som integreringstiltak. Mennesker man ikke kan le av, kan man ikke ta på alvor. Før de løfter automatvåpenet.
ET SISTE HJERTESUKK. På søndag døde NRK-legenden Kjell Arnljot Wig, som med rette hevdet å ha «utvidet ytringsfriheten i Norge». På sekstitallet oppfant han den konfronterende TV-debatten, og tok røykepauser under direkte sending. Etter hans bortgang sitter vi igjen med Ole Torp.
Programlederen av «Aktuelt» har mage til å kalle Wig en stor inspirasjonskilde, men inviterer terrorsympatisører til høflighetsprat. 12 franskmenn ligger nedslaktet, og lederen i Islam Net får nesten uimotsagt gi ofrene skylden. De hadde jo vanæret verdenhistoriens mest fullkomne menneske.
Også vår egen sekulære profet, Per Fugelli, ble invitert til samme studio for å berolige nasjonen. Anders Behring Breivik ble skapt av et ideologisk klima, ifølge Fugelli. Islamske terrorister er derimot «religiøse uteliggere uten bro til islams grunnstoff», rene «fremmedelegemer», «isolert» i sitt eget «vanvidd». Analysen ble framlagt med vismannens sedvanlige patos, uten dokumentasjon, uten motdebattant, til en beundrende Torp: «Takk, Fugelli, klokt som alltid.»
KANSKJE HAR IKKE karikaturstriden gitt oss ny forståelse for grunnverdiene i et liberalt demokrati, men heller brakt oss nærmere nytalen: Idioti er klokskap. Taushet er respekt. Brutalitet er fromhet. Krig er fred.
22/01/2015 Legg igjen en kommentar
Det er jo ikke «riktig» islam….vente til del 2 som kommer…hva det da blir for noe konklusjoner..
12/01/2015 Legg igjen en kommentar
Nok en kvinne mannehater dukker frem i marsjen til voldselskerene av en gjeng feminister. Nå Nordtømme, Julie Nordtømme.
Hei, jeg heter Julie, og jeg var en TV-seriejunkie, helt til dopet mitt ble infisert av denne formelen:
De interessante TV-seriene faller som dominobrikker for TV-selskapenes besettelse av dette; en pervers forvridning av den gamle slageren «Sex Selger».
Så én etter én sluttet jeg å se på dem. Ille til mote og med ekstreme serie-abstinenser satte jeg meg ned og funderte på hvilke konsekvenser denne seksualiserte voldstrenden har på samfunnets kvinnesyn.
Mulig du er en tv-seriejunkie, hva vet man, men at du er en mannehater av værste sort kan man dog slå fast før som siste. Den seksualiserte voldstrenden, som Nordtømme ser bak enhver stein som en islamist ser en jøde bak enhver stein, kommer altså i en tid der samfunnet (iallefall den vestlige som Nordtømme hater) blir bare mindre og mindre. Selv en selvrapporteringsrapport som mente 10% av alle kvinner i Norge hadde opplevd voldtekt, er en enorm 100-150% nedgang for bare et par år siden da Nordtømmes medhatere gaulet «1 av 4».
Men neida, for yterliggående hatere er det selvsagt ikke nok å bruke den patriarkalske tankgangen; kalt logikk.
Jeg jublet innvendig da TV-serier utviklet seg til å bli kvalitetsunderholdning: HBO og Netflix bringer med seg store regissørnavn, filmbudsjetter og trofaste fanskarer som holder serienes popularitet oppe.
Jeg benket meg ivrig ned foran TV-en for hver nye episode: Rome, Dexter, True Blood, Game of Thrones, Sons of Anarchy, you name it, I’ve watched it.
Rly, er dette din evne til historisk oppsummering av TV-æraen???? Ikke imponert.
Fellesnevneren her er amerikanskproduserte serier siktet mot et «voksent» publikum som skal sette pris på usensurert vold, eksplisitte sexscener og umoraliserende plot.
Spesielt HBO-seriene var noe drøye med disse temaene, men hadde også de mest fengende ideene.
I HBOs førstesesonger var balansen mellom voldsmengde og plot grei. Jeg kunne relatere – og nei, jeg har hverken kjærlighetsproblemer med sexy vampyrer, trøbbel med romerske politikere eller er giren på å slåss meg til toppen av hierarkiet i Westeros for å sitte på verdens mest ubehagelige stol.
Poenget er å kunne heie på noen, å leve gjennom fiktive figurer og bli venn med dem.
Jeg anser Veronica Mars og Captain Mal, Zoe og Dexter som mine beste fiktive venner. De må alle overkomme verdens urettferdigheter og menneskehetens mørkere side. Jeg står ved deres side mot dystopiske urettferdigheter, de kan regne med meg!
VM fokusert på voksent publikum? Jeg må anta disse kvinnelige seriejunkiesene må være undertrykket av patriarkatet. At kvinner og menn har sine forskjellige preferanser hva liker er intet nytt, i en tid der kvinner ser desidert mer på tv enn menn. Mysteria Lane dette altså.
Men så kom de lenge avventede andresesongene. Der satt jeg foran skjermen, sitrende av forventning før mitt neste serie-fiks. Og så rant begeret over.
Det jeg hadde glattet over og bortforklart i de første sesongene kom tilbake med full kraft, i det serieskaperne tøyet grensene lengre og lengre i håp om å sjokkere et stadig mer volds- og sex-vant publikum.
Kroneksempelet: Game of Thrones.
Der kommer først voldtekt av barnebruder (Khal Drogo og Daenerys), brutale drap på prostituerte (Joffrey og Ros) og så voldtektsscenen mellom Cersei og Jamie i kirken ved deres incestsønns lik, som var i ferd med å gå i oppløsning.
Virkelig, HBO? Voldtekts-incest-sex foran sønnens lik i en kirke er ikke sjokkerende nok lengre?
Og antallet drepte menn i andre sesong? Ser du kvinner går totalt bananas på menn, dynker de med diesel, putter i de litt bedøvende midler og så tenner på? Selvsagt ikke. Så om man ser GULAG på tv`en, starter man ikke opp et miniatyr i hagen dagen etterpå. Slik logikk burde blitt forlatt. Men er fortsatt popp på de som svelger de Beauvior til frokost. Om man ser incest, eller lemlesting av barn på tv betyr faktisk ikke at man tar opp det de Beauvior likte å gjøre på fritiden. I så måte er det alldeles farligere å gå på humanistiske fakulteter.
Det som virkelig fikk meg til å «go cold turkey» og slutte å se Game of Thrones var den avslappede massevoldtekten av Crasters døtre av the Night Watch, en scene som det ikke finnes snurten av i bøkene.
Martin er grotesk, det skal jeg ikke fornekte, men ikke engang han benytter seg av meningsløse voldtektsscener.
Det er jo første gang at filmbransjen tar friheter i forhold til de bøkene de plagierer. Har aldri skjedd før. Jeg gjentar: det har aldri skjedd før. Vi tar det engang til; det har aldri skjedd før.
HBO har uttalt at de ikke angrer på de seksualiserte voldtektsscenene sine, fordi de er en realistisk del av plottet. Som jeg har hørt flere sagt: «voldtekt var jo en del av hverdagen i den tidsalderen Martin fremstiller! Ikke vær så hårsår! Det er bare naturlig i en historisk kontekst.»
Like historisk og naturlig som drager, ildguder og zombier, mener dere vel da? Men da så.
«Oppbrukt diskusjon», hører jeg dere taste i kommentarfeltet. La meg dra inn et par eksempler til.
Like naturlig som en kvinnelig offiser i «kampen om tungtvannet».
Vår fiktive karakter Julie Smith er plassert fordi vi ikke kunne lage en serie uten å vise at kvinner også gjorde en innsats under andre verdenskrig.
Diskusjonen er oppbrukt, fordi den faller på sin urimelighet når den møter faktum. Nå er selvsagt faktum noe feminister og mannehatere virkelig hater mer enn menn….kødda….menn er fremdeles på topp. Hvite først, rett før svarte.
Sesong 2 av Rome, der Titus Pollo banker opp og har sex med slavepiken sin. Samtidig.
Så kom True Blood, som klipper sammen eksplisitte sexscener med grove voldsscener – to helt uavhengige plotlinjer kobles til en smørje av blod og kroppsvæsker, tydelig ment for å pirre publikum.
FXs Sons of Anarchy, som til tross for å vise sterke kvinnefigurer likevel insisterer på å dra den seksualiserte kvinnevolden opp på et mye heftigere plan enn volden mot menn.
Den siste dråpen for meg var da Leila, oppskåret, halvnaken og dekket av blåmerker og sigarettbrennemerker, beskrev hvordan hun hadde blitt tvunget med på amatør-torturpornofilm. Som vi så fikk se eksplisitte eksempler på.
Virkelig? Sex med slavepiken og banker hu opp samtidig! Det må jeg virkelig prøve, må bare hente thaidama i skapet.
I TV-serier nå kan man knapt slenge rundt en bh-løs feministpupp uten å treffe et lemlestet blondinelik.
Ikke bare er det kvalmt, urovekkende og banalt – det er ikke godt TV. Så jeg ser ikke på TV-serier mer.
Jo da, Showtimes‘ programmer er uten knullevold, og britisk humor funker en stund. Men det blir som å klaske på seg nikotinplaster etter nikotinplaster mens man sitter og delirisk fantaserer om sigaretten man har gjemt øverst i sokkeskuffen.
Jeg vet hva jeg mangler, og jeg er sint for at det ikke finnes: storbudsjettserier som holder seg for gode til å ødelegge enhver kvinnelig karakter med seksuell vold, kun for å tilfredsstille et mannlig publikum de tror forventer dette. Hvilket mange ikke gjør.
Gjorde du virkelig det jeg ser du gjorde? Mener at en del menn forventer voldtekter på TV? Kan man faktisk få et mer klassisk eksempel på en mannehater enn dette mon tro. Andrea Dworkin har jo mange gode forsåvidt. Der hun satt å dagdrømmte om massenedslakt av menn, med eple i truta på dem.
Det som skremmer meg er normaliseringen av ekstrem seksuell vold mot kvinner på TV.
«Men det er jo bare på TV!» hører jeg det ropes fra bakerst i salen. Nei, det er ikke det. Det siste årets internasjonale feministbølge takler flere og fler likestillingsproblemer, et av de store er vold mot kvinner.
Jaha, som UVA?
Hvordan spiller voldsobjektifisering av kvinner inn i Men’s Rights Activism og kvinnehat? Jeg vil tro at det er mye lettere for sjåvinistekstremister som Elliot Rodger å plaffe ned fremmede kvinner på gaten etter å ha sett noen episoder med kvinnenedverdigelse på Game of Thrones.
Halla shnuppa, Elliot drepte 4 menn, og 2 kvinner. Vi tar vel ikke en omvendt islamtolkning her vel? Men nå skal jeg ta meg en tur ut å kjemisk kastrere en brilliant matematiker. Den første jeg finner med knekk i håndleddet. Grunnen? Vel, så The Imitation Game her om dagen. Tragisk film for historiejunkier, men, det er selvsagt ikke noe forsvar fra tvmedia som i all sin patriarkalske intrikate overbevisningsmekanismer har bedt meg om å kjemisk kastrere homser.
Populariteten til seriene deres burde være en klar indikator for HBO på at de ikke trenger å lemleste eller voldta alle kvinnefigurene sine for å holde på publikum. Tvert imot, de ville vinne på det, er jeg sikker på.
De taper i hvert fall på å fortsette sånn som de holder på nå: jeg orker ikke se mine medkvinner bli behandler som disponible gjenstander og velger heller å boikotte.
Ja til ikke-seksualisert vold! Og ikkevoldelig sex! Ikke-motvillig penetrering er det «sex» egentlig betyr, hvis dere hadde glemt det i bombarderingen av voldtektsscener.
Ja til mer VOLD, men kun av menn. Og helst kun i misjonærstillingen, hvis man skal blande vold og sex. Og uten blod. Helst sånne flotte døde uten en skramme som i gamle westernfilmer.
Tips: kvinner er TV-serie-junkies, vi også. Og vi utgjør halvparten av verdens publikum.
No shite Sherlock!
Norskgoy's Blog 