Døden i Antarktis

Med forbehold om det kan skje gledelige ting, som gjør at Berserk dukker opp. Så er det allikevel faglig sett, redningstjenestemessig, å anse Berserk som tapt og at 3 omkommende kan settes på listen over forsvunnede på havet.

Med dette har det kommet en spesiell diskusjon på i mediene. Mennesker kommer med «slik må de regne med» og pårørende presser UD for å gjøre mer. Det er vanlig, og menneskelig. Litt som alle skal se på når det skjer en ulykke. Folk sin evne til å ønske å styre andres følelser slår aldri feil, og pårørendes ønske og tro at verden kan settes på hode for deres skyld. Det er allikevel et etisk og moralsk spørsmål når en skal avslutte en leteaksjon. Det handler tross alt om noe så fundementalt som liv eller død for de det gjelder.

For redningstjenester står man i et dilemma siden deres ressurser er begrensede. Spesielt er det også når det er beredskapen til neste ulykke og hendelse er viktig, og når den neste kommer vet man jo ikke. Det handler altså om prioritering. Og all redningssøk handler om ressurser. Hva kan utstyret tåle, og menneskene og hvor lenge kan man anta de har nytte. Og ikke minst, hvor lenge kan en kreve at andre skal søke?

Men det er kanskje også et spørsmål på hvordan samfunnet ser på døden i dag. Havet er vakkert,men kan også ta liv. Dette vet de fleste kystsamfunn. For en skal huske på at man utsetter redningsmannskaper for risiko til selv å miste livet. Så avveining ovenfor de levende og døde, den er alltid vanskelig.

Men det er like tåpelig å hevde at de er «gale, idioter» osv. De gjorde det av fri vilje, dro på ishavet i en seilbåt. Det som blir galt er å kreve at andre skal risikere for å redde.