Overgrepshysteriet ala Thorkildsen

Når en sak om overgrep av seksuell natur er bloggskriver, som mange andre i modus: oppspinn og fanteri. Det er greiere fordi erfaringsmessig vil det være større sannsynlighet at det er faktisk bare oppspinn enn at det er fakta i anklagen. F.eks i saken der Thorkildsen blandet seg inn, der saken hadde vært oppe til dom 2 ganger allerede. Allikevel er ikke familien Thorkildsen kvinnelige deler og hennes like fornøyd. Man skal avhøre barn til sier det som skal sies. Far har gjort det!!!!!!!

Litt som i Bjugn altså. Som Thorkildsen så foraktelig bruker som eksempel for at «vi må ikke være redde for at vi sier ting feil». Si det til idrettstreneren i Bjugn som mente saken i sin tid var oppspinn. Noen stunder etterpå var treneren «hovedaktør» i «pedoringen».

I Stavanger/Rogaland dukker nå siste spill i en sak som har vært mye i mediene da det stod på som værst. Nemlig et helsevesen som hele tiden jakter på at far skal anklages for incest. Det er onde far som gjør faenskap. For, det vet helsevesenet best.

I flere år ble den unge jenta behandlet ut fra en teori om at hun skulle ha blitt misbrukt av sin far. Dette skal jenta ha sagt til ansatte på sykehuset, uten å nevne noe om omstendighetene rundt det påståtte misbruket. Sykehuset politianmeldte aldri saken, og tok heller ikke hensyn til at den psykisk syke jenta på samme tid hevdet at hun kom fra en annen planet, at hun allerede var ti år gammel da hun ble født eller at hun hadde født et barn som 16-åring som hun gravde ned i skogen.

Det bør være altså noen som tar sin hatt og går. Så kan de ta med Thorkildsen i samme slengen.

For en kan jo omorganisere seg ut av noe slikt.

Reklamer

Norske menn er pr def sex- og voldsforbryter

Den nye barneministeren hopper i det. Og selvsagt tråkker over ved første anledning hun kan. Denne gangen at barnevernet skal få automatisk melding ved fødsel. Følgende uttalelse fra mannshateren Thorkildsen i Vg.no;

– Vi vil styrke samarbeidet mellom helsevesenet og barnevernet. Gravide fyller ut helsekort hvor de oppgir privat helseinformasjon, men her er ikke vold og overgrep et tema. Hvis kvinner lever i voldelige parforhold, går dette ofte utover barnet. Jeg er opptatt av at disse opplysningene må komme frem umiddelbart, og da skal det gå en automatisk varsling til barnevernet hvis det er grunn til bekymring, sier Thorkildsen, som vil ta saken opp med helseministeren.

Det er bare menns vold som går ut over barnet. Ikke kvinnenes. For de er ofre. Menn er overgriper.

Menn bør utryddes etter de har inseminert det uskyldige kjønn, mener Thorkildsen

Den hvite kvinnes byrde

Legger ut hele artikkelen som er skrevet av Andrés Lekanger og Morten Sortodden (PION). Ypperlig tale fra de involverte selv. Det går nok for døve ører uansett.

V2s avsløringer av FRPs Bård Hoksrud sexkjøp i Riga, startet en debatt om sexkjøpslovens relevans. SVs Inga Marte Thorkildsens tar (28.10) loven i forsvar, med ønske om å frigjøre det hun omtaler som moderne slaver.

I aristokratiets middelalder ble prostituerte sett på som umoralske, men alle hadde fått sin plass tildelt av Gud, og de ble til en viss grad akseptert. Som ”avledere” som forhindret menn i å begå mer alvorlige synder.

Borgerskapet tok så over og byttet ut denne tanken med troen på at sosiale problemer kunne gjøres noe med. På 1800-tallet betydde «prostituert”, alt fra prostitusjon, sex utenfor ekteskapet, til kvinnelige tiggere. Det var altså mer et klassebegrep. Alle som stod utenfor borgerskapets familieidealer var nå en trussel mot samfunnets stabilitet. Sexselgere ble sett på som en trussel som led ”respektable» borgere på avveie.

Med ønske om egen frigjøring, bygget borgerskapets kvinner hjelpeindustrien. De konstruerte en underklasse av ofre, og fikk sosial status, og økonomi. Nå skulle sosiale avvikere avpolitiseres, klassifiseres, overvåkes, og veiledes tilbake til samfunnets aksepterte normer. I samme periode koloniserte europeiske land andre deler av verden med samme siviliseringsoppdrag.

Thorkildsen forenkler virkeligheten ved å skrive om slaver og menneskehandlere. Som Laura María Augustìn og norske May-Len Skilbrei viser, er langt fra alle sexarbeidere tvunget. Mange ønsker jobb i Vesten, og betaler menneskesmuglere for å omgå stengte grenser. Ofte vitende om at de kommer til å selge sex, da de ikke er ønsket på det formelle markedet. Sexkjøpsloven er et verktøy for migrasjonsstopp, og tar heller ikke høyde for at det finnes velstående vestlige sexarbeidere som selger sex.

Fattige mennesker har visstnok ikke reell frihet, og det er gjengs oppfatning at sexarbeidere som sier de trives med yrket sitt, ikke kan oppfattes som beregnelige.

Både Agustíns og Skilbreis forskning viser at flere sexarbeidere bør sees på som arbeidsimmigranter (aktive og tenkende), fremfor «ofre for trafficking» (passive, uten evne til reflektering). Men sistenevnte gagner vår likestillingskamps bilde av «våre» kvinner som moderne og anstendige frigjørere, kontra hjemmelige eller migrerende sexselgere. Dette viser at lite har forandret seg siden imperialismen, og tåkelegger samtidig debatten om globale klasseskiller, og stengte grenser. Thorkildsen nevner riktignok disse perspektivene, men går likevel heller til angrep på sexarbeidernes valg, fremfor de strukturelle urettferdighetene.

Med loven i hånd må politiet gjennom sexselgeren for å nå kunden. Det er altså den lovlydige part som stadig rammes.

Det Britiske Imperiets Rydyard Kipling er kjent for uttrykket «den hvite manns byrde». Sexkjøpsloven illustrerer hvordan sexarbeidere er i dag blitt den hvite middelklassekvinnes byrde.