Anmeldelse av bokanmeldelse: Marte Michelet og Rune Hallheim


Utgår fra følgende bokanmeldelse av Rune Hallheim.

Anmeldelsene er merkverdig og viser at historiekunnskapen ikke er allverden blant anmeldere, også de som er venner med Marte Michelet. Noe som også andre påpeker.

Men for å ta følgende faktum;

Det foregår frem til 26. november 1942, da norsk politi, Statspolitiet, Hirden og SS henter bortimot samtlige norske jøder og sender dem til Auschwitz. Kvinner, barn og eldre menn blir drept ved ankomst, arbeidsføre menn blir brukt som slaver i industrien, og etter en måned er de fleste borte. 34 av 772 deporterte jøder overlevde.

Nå var det forsåvidt kun 1/3 av de norske jødene som ble deportert til Auschwitzkomplekset. 2/3 overlevde krigen. Først og fremst ved at de kom seg til Sverige på forskjellige måter. Storparten takket være individer som organiserte hjelp, med eller uten kjennskap til at det var jøder på flukt. Nå kan en selvsagt hevde at 1/3 er for mange, og det er jo forsåvidt rett. Men verden var i flammer. De allierte bombet ikke jernbaner i Europa selv om mange ba om det, for å hindre jødeutryddelsen (sannynlighvis også uten stor effekt om det hadde vært utført), mens rasjonalen var at man skulle bruke de ressurser man hadde til kjappest mulig få slutt på Adolf Hitler. Resultatet viste seg forsåvidt at det da var for de europeiske jødene for sent i stor grad. De allierte visste i tiden 1942-43 hva som skjedde f.eks i Operasjon Reinhard. Dog, det var ikke før gjennom året 1943 at de virkelig forstod rekkevidden. Som kanskje kan sies å være treghet.

Men, de allierte hadde i 1943 enorme tap av flystyrkene sine. Spesielt 8th air force som bombet i dagslys (RAF på natten). 8th hadde et tap på over 40% (sårede,døde,savnede), der halvparten var døde. I 1943, som var desidert det værste året hadde 8th røft rundt 30% tap pr tokt. Andre angrep på Schweinfurt i oktober 1943 knekte nesten 8th.

Russerne stod ovenfor total kollaps når flesteparten av jødene i de sovjetiske områdene ble henrettet på landsbygde i Hviterussland og Ukraina.

Når første de allierte har muligheten, dvs fra 1944 og utover, så er det strengt tatt kun de ungarske jødene som kunne teoretisk ha overlevd. De andre er i stor grad allerede drept.

Det er altså realiteten.

Hun nevner ikke kontrasten til Danmark, der nesten samtlige jøder – 7000 til sammen – ble reddet over til Sverige. Bare noen hundre ble deportert, og de fleste overlevde.

Det er mulig at hun ikke nevner det fordi hun vet historien bak. Eller om det er ren flaks fra hennes side. Mens de norske deporterte ble sendt til Auschwitzkomplekset, ble de danske sent til Theriesienstadt. De skal ikke mye lesning til å forstå hvorfor dødsraten var himmelforskjellig for de danske og norske deporterte. Om man faktisk har kunnskapen, eller er villig til å undersøke. For, det burde man gjøre når man har en overlevelserate på 90-tallet, mens den andre gruppen har ca 4%. Det var altså ren flaks at de danske deporterte overlevde, mot normalen.

En annen bit av forklaringen, er at danskene fikk forvarsel. Av en tysker. Samt at de aller fleste danske jøder bodde i Københavnområdet. De fleste som har vært i området ser at det er forskjell når man står ved kysten og ser Sverige, og om man står i Oslo eller Trondheim å ser mot svenskegrensen. Og, for å ikke ta vekk mytene fra Rune Hallheim. Det var kun en bitteliten del av den danske motstandsbevegelsen som var involvert. En tredje forklaring er at de norske ble deportert sent 1942, tidlig 1943. De danske ble forsøkt deportert sent 1943 (September/Oktober). De svenske myndighetene var langt mer villige, etter at de hadde sett hva som skjedde med de norske til å ta imot jødiske flyktninger.

Stian Bech gjorde tjeneste som torturist og tyv. Han stjal det han kom over av jødiske eiendeler, fikk overta en leilighet etter jøder som hadde flyktet, og ble arrestert i mai 1945. Han ble tiltalt også for medvirkning til jødedeportasjonene, men det var ikke noe vesentlig punkt under rettssaken. Fasit: Livsvarig tvangsarbeid, benådet i 1954.

At personer ble benådet var ikke noe særegent i Norge. Mang en satan ble det over hele europa. En kan gjerne hevde det er galt, og jeg er ikke uenig. Den eneste som satt livet ut, Rudolf Hess, var kanskje den som fortjente det minst. Ironisk nok.

– Dei to gjeringsmennene du følgjer i boka, er den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner og den norske statspolitimannen Stian Bech jr. Kvifor?
– Stian Bech var ein norsk SS-soldat som kom frå ei av dei notoriske drapseiningane på austfronten,

Ellers er det en påstand jeg la merke til, og det var at Marte Michelet, hevdet at Stian Bech, var på østfronten i en «morderbande». Som forsåvidt er rett rent bokstavelig. Krigen var slakting. Men det levnes vel ingen tvil om at man mener en gruppe som aktivt drepte jøder som hovedoppgave ala Einsatzgruppene. Stian Bech tjenestegjorde i femte Waffen SS divisjon. Divisjon Wiking som den også ble kalt. Som alle andre militære avdelinger i SS var den selvsagt ikke uten skyld. Og det er dokumentert vel at divisjonen tok del i drap, spesielt rundt Lvov sensommer 1941. (Ref: Nådeløse nordmenn: statspolitiet. Side 299). Men divisjon Wiking var, om man kan bruke de ord om waffen-ss sine avdelinger, en av de mer «snille». Hovedoppgaven til Waffen-SS, som en av de første divisjonene var frontoppgaver. Der de strøyk med som fluer. Helt til Grozny, Tsjetsjenia.

Men «elefanten i rommet», viser Marte Michelet hvorfor hun skrev boken.

– Kva med norsk antisemittisme i dag?
– Når eg høyrer og les om haldningar som framleis rår, skjønar eg godt at det er ei uro mellom jødar i Noreg. Samstundes har Breivik-saka avdekt ein kontinuitet i norsk høgre­ekstremisme som vi ikkje må vere blinde for. Breivik er vår tids norske SS-mann, og 22. juli-hendinga har vore ei medverkande årsak til at eg har skrive denne boka.

Den norske antisemmitismen på høyre side er død, og har kun noen blaff historisk sett i etterkrigstiden. Men den gir garantert Marte Michelet ett frikort i senere samfunnsdebatter, litt som Arthur Case i Inside man. I så måte er det heller en annen bok som faktisk tar opp momentet. Ida Jackson sin bok om sin morfar.

VG  har også en anmeldelse.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: