Responstider og slikt – tilbakeblikk


Det første en skal huske på; Under hendelsene vet hverken du, jeg eller politi eksakt hva som skjer. Et enormt apparat settes i gang, selv om informasjon som flyter rundt er fragmentert, utydelig og en del er faktisk feilaktige. Dette skal siles, vurderes riktig og riktige instanser skal alarmeres. Dette tar tid.

Privatpersoner vil alltid være de første til stede. Uansett. Fordi redningsetater må være sentralisert til et punkt for å kunne klare å rekke ut til de meldinger som måtte komme i sitt område. Det være seg øst eller vest. F.eks vil privatpersoner være de som redder liv i starten i større ulykker før redningsetatene kommer til, og slik har det alltid vært. Og fremdeles vil være uansett størrelse og effektivitet på redningsetatene. Så den største invisteringen samfunnet kunne gitt, er f.eks ikke å ha en ambulanse bak hver busk, men førstehjelpskurs engang i året for samtlige borgere av samfunnet. Statistisk vil det redde mange liv.

Det er også et moment som heter økonomi. Sikkerhet koster. Det er selvsagt mulig å ha helikopter standby overalt, med mannskap, til enhver tid. Det koster. Og samfunnet, intet samfunn, er villig til å påta seg slike kostnader.

Mannskap
Mannskap må kalles inn. Den normale bemanning er bemannet til å påta seg det man tror vil være det som kommer av oppgaver. I det en katastrofe skjer vil en bestemt organisasjon gå i gang, med gitte prosedyrer, som oppbemanner slik at de kan handle slik den er tenkt og planlagt. Men dette tar igjen tid. Mannskap må rekke å komme frem, bli briefet av oppgaver av en organisasjon som jobber under meget stort stress, og så skal dette mannskapet settes inn der en har behov for det, som ikke er like opplagt alltid hvor dette behovet er. Noen påpeker at skarpskyttere kunne ha skyti ABB fra land. Ja, det er mulig, men skarpskyttere er ikke akkurat noe som vokser på trær. De skal også tilkalles, settes på plass. Men hva da? Om ABB er da på andre siden av øya eller i skogen er man like langt. Om det var flere, hva da? Politi var usikre som alle andre, selv om de visste ting som ikke publikum visste på den tiden var selvagt også politi usikre på all den informasjon som fløt rundt. Det må veies og vektes, og spesielt er det når regjeringskvartalet er bombet. Da har man tunge avgjørelser å ta.

En overordnet del av mannskap er organisasjonen. En organisasjon i redningsetatene må bygge seg opp for å håndtere det en kan anse som realistisk kan skje. Og så bygge ut sine ressurser ut i fra dette. Hva da om neste hendelse skulle skjedd mot et svært kjemikalieindustrisenter? Ville da xx antall skarpskyttere ha noen verdi? Sannsynlighvis ikke. Enhver organisasjon må ha en balanse mellom hvor den vil invistere sine mannskaper og andre ressurser.

Helikopter
Det er mulig helikopter kunne vært brukt slik at noen færre hadde omkommet på Utøya. Men, hvis en tenker forbi hendelsene i Oslo og Utøya den 22 juli, må en altså ha minst 2 helikoptere for at man skal ha en standbykapasitet. Intet mekanisk duppeditt fungerer uten jevnlig vedlikehold. Ergo så vil det være direkte tåpelig å si at ett helikopter i arsenalet hadde vært nok. Det hadde jo tatt seg ut om det stod på tungt vedlikehold. Allikevel er dette bare helikopteret, man må også klare å fylle de riktige mannskapskapasiteter til enhver hendelse. Ikke lett å vurdere i nuet om man ikke har et oversiktelig bilde over situasjonen. Da er en tilbake til en risikovurdering, og en slik vil aldri bli perfekt da den baserer seg på en tenkt situasjon, og historien. Den vil aldri kunne fange opp alt og alle.

Igjen. Dette vil koste penger. Og man kan gjerne si at penger er ikke alt, siden vi har oljeformuen. Og det er rett. Men en kan ikke opparbeide seg kapasiteter til å takle enhver hypotetiske eller/og reelle situasjoner som kan dukke opp. Utgiftene til å holde et slik apparat oppegående (trening, standby, vedlikehold etc) vil bli enorme.

Avslutning
Avslutter med et sitat som vel egentlig kommer fra det militære liv;
«å planlegge neste krig ut i fra forrige er å tape krigen som kommer»

Og med det mener jeg, at om man planlegger sine redningsetater for neste Utøya er man garantert til å ikke klare neste store oppgave. Derfor er det viktig at redningsetater er dimensjonert og bygget opp slik at den kan handle og improvisere når det trengs. Dessuten. Slid men vid, ting tager tid.

Og for de som har lyst til å lese en NOU, som har vært avgjørende for samfunnssikkerheten så er Willoch sitt utvalg i 1999 å finne her; sårbarhetsutvalget-willoch

Ut i fra slik jeg ser det nå, har redningsetater jobbet og virket slik de skal. Det vil alltid være momenter som kan endres, men en må huske på at redningsetatene har ekstremt mange scenarior de skal kunne håndtere.

Tar med, som en kuriositet kapittelet om høyreekstrem terror i sårbarhetsutvalget;

4.4.6 Høyreekstreme grupper
Norge og de nordiske landene har opplevd en del politisk vold fra høyreekstreme
og rasistiske grupper. Volden har i første rekke rettet seg mot asylsøkere
og flyktninger, norske antirasister og enkelte representanter for norske
myndigheter. Det høyreekstreme miljøet i Norge kan utgjøre en trussel mot
myndighetspersoner, mennesker av utenlandsk opprinnelse, antirasister og
personer som offentlig tar avstand fra miljøet. 39

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: