Velkommen til det første offisielle private politi i Norge


For de som trodde at DLD var for å hindre terrorisme må tro om igjen. Det egentlige virkeområde er fildeling. Nå med private aktører. Det er merkverdig at Ap på dette området, etterforskning av brudd på lovverk, ønsker å gi makt til private. Mens de på omtrent alle andre områder mener at dette er verdens undergang.

Jeg vil at de private skal ta over, for de er så snille og vil aldri misbruke makten jeg gir dem

Høringsbrev (pdf)

(Side 30) Hvem kan få tilgang til identiteten?
En adgang til å kreve opplysninger utlevert bør tilligge rettighetshavere som kan sannsynliggjøre at deres rettigheter er krenket. Med rettighetshaver menes både opphavsmenn og nærstående rettighetshavere. Dette omfatter også fysiske og juridiske personer som rettighetene på et senere tidspunkt er overført til ved salg eller på annen måte. For å kunne få tilgang til abonnentopplysninger må rettighetshaveren fremme en begjæring for domstolen. Om rettighetshaveren i det enkelte tilfellet skal få utlevert opplysningene vil bero på domstolens vurdering av lovens vilkår for dette.

I klartekst betyr det plateselskaper, filmselskaper osv. Ap går med vitende og vilje inn for en privat etterforskningsenhet her i landet. Og ikke et ord er å finne om problematiseringen at et plateselskap skal kunne overvåke borgere av samfunnet. Det er ikke viktig, eller som Ap skriver i høringsbrevet;

(side 30) På den ene siden må altså hensynene for utlevering vurderes. Rettighetshaverens interesse i å få tilgang til opplysningene vil være et viktig moment.

For Ap stiller ikke noe krav til omfang, det er opp til «rettighetshaver» (dvs plateselskap f.eks) til å definere hva er stort omfang, selv den vage formuleringen «noen få verk» vil ikke dempe den biten. For hva er få verk? 2 album, eller 10 mp3-filer? Isåfall er det nok med ett album f.eks.

Og for å overbevise at Ap faktisk er fullstendig klar over hva de gjør, privatiserer politifunksjonen i samfunnet;

(side 32-33) Underretning til abonnenten
Det er rettighetshaveren og internettilbyderen som vil være parter i saker om utlevering av identitet. Ettersom saken nettopp vil gjelde spørsmålet om den aktuelle abonnentens identitet skal utleveres til rettighetshaveren, vil det være vanskelig å gjøre vedkommende til part i saken. Det ville dessuten innebære stor fare for bevisforspillelse. Departementet finner det imidlertid rimelig at abonnenten i etterkant av avgjørelsen underrettes, hvis resultatet blir at vedkommendes identitet utleveres. Den svenske loven inneholder regler om slik underretning. Etter departementets syn er det naturlig at det er internettilbyderen som sørger for en skriftlig underretning til abonnenten.

Ved utformingen av reglene bør det tas hensyn til at en umiddelbar underretning av abonnenten kan undergrave muligheten for etterfølgende bevissikring. Som nevnt ovenfor kan krenkelsen være begått av andre enn den som står som abonnent. Etter at rettighetshaveren har fått kjennskap til abonnentens identitet kan det for eksempel være aktuelt med tiltak for å få undersøkt datautstyr og liknende. Dette taler for at rettighetshaveren bør ha en viss tid til å foreta slik bevissikring før abonnenten underrettes. Samtidig bør underretningen heller ikke skje for lenge etter at utlevering er besluttet.

Regelen i den svenske loven er at internettilbyderen i slike tilfeller skal sende en skriftlig underretning til den opplysningen gjelder tidligst en måned og senest tre måneder etter utleveringen av informasjonen. Etter departementets vurdering synes dette å gi uttrykk for en fornuftig avveining, og det foreslås at det fastsettes en liknende regel som i svensk lov. Etter forslaget skal tilbyderen gi melding til abonnenten når det er gått én måned siden utleveringen av opplysningene.

Da er det bare å gjette når første henvisning fra «rettighetshaver» om å få 6 måneders historikk med basis i DLD skal være med i etterforskning som det private selskapet utfører.

(side 35)Bevissikring ved utlevering av identitet
Når en rettighetshaver får tilgang til abonnentens identitet, vil det ofte være behov for etterfølgende bevissikring, som undersøkelse av datautstyr. Departementet mener at det er naturlig at slik bevissikring følger de alminnelige reglene for dette i tvisteloven, og at det ikke er behov for å gi særlige regler om dette i åndsverkloven.

Tvisteloven regulerer dette, femte del kap 26, femte del kap 28. I praksis vil dette da være at en privat aktør overvåker deg som er en annen privat aktør, med loven i hånd, på en måte som kun politi og PST har lov til å gjøre i dette land. Vel og merke før Ap mener at man skal privatisere politifunksjonen.

At Ap også har noen skruer løs vises på side 43;

Til tross for svakhetene antar departementet at blokkering av tilgang til nettsider med ulovlig innhold kan ha en effekt ved at den umiddelbare tilgangen blir hindret. Blokkering kan således være et virkemiddel for å redusere den ulovlige trafikken.

Man må jo ha glemt Napster.

Så spørsmålet er egentlig;
Hvilke andre saker kan en tenke på, der en som anklaget ikke får vite at man er anklaget?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: