Er liberale demokratier like voldlige som diktaturer?


Fredrik W. Thue har i Dag&Tid skrevet en artikkel om paradokset mellom liberale demokratier og vold. I og for seg et paradoks som har vært oppfattet og fundert på siden muligheten for massedød med enkle midler oppstod. Rundt andre verdenskrig var teorien om teppebombing på topp. Dog, i senere tid (selv om man glemte lærdommen mange ganger) så fant man ut at effekten var heller minimal i forhold til de ressurser man la ned i handlingen. Noen knekk av moralen var sjeldent særlig fremtredende, en styrking var heller nærliggende (f.eks dette opplevde når UK ble bombet av tyskerne fra juli 1940 til mai 1941, samholdet ble styrket) og militær industriproduksjon gikk opp. Tyskerne produserte mer og mer for hver måned gjennom hele krigen, foruten de siste månedene i 1945. Et godt eksempel er produksjon av PanzerIV, som var i drift gjennom hele krigen.

1939:45
1940:368
1941:467
1942:994
1943:3,822
1944:6,625
1945:1,090

Nå er ikke tallene så entydige som de kanskje ser ut som. Tyskerne hadde f.eks ikke tatt ut all kapasitet i industrien til militærproduksjon etter Stalingrad vinteren 1942-43. Men på den annen side begynte heller ikke luftbombing i større grad før 1943, der mai 1942 var et skillelinje.

Men nå blir det forsåvidt feil å hevde at bombing av «sivile» mål ikke fungerte. Amerikanerne skiftet strategi i løpet av luftkrigen i Europa. De fokuserte mer og mer på forsyninger av materiell og drivstoff til avdelingene i den tyske hær, og transportveiene ikke minst (kanaler,veier,jernbane,havner). Og hvis en leser tyske betraktninger fra 1944 og utover så ser en at det har noe for seg. Tyskernes militære filosofi var en krig i bevegelse. Der en kunne utnytte den teknologiske styrke som tyskerne hadde, som gjennom trening av mannskap og materiell var fokusert på hurtig bevegelse. Denne taktikk som amerikanerne vendte seg til var noe f.eks Arthur Harris ikke var enig i.

Demokratiske statar går ikkje til krig mot kvarandre. Di meir nådelause er dei mot fienden.

Uansett blir sitatet til Thue ikke feil, demokratier kan være ytterst brutale. Men kun mot utenforstående. Og logikken er forsåvidt enkel;

For å drepe må visse menneskelige reflekser settes ut av drift, iallefall midlertidig.

Det å drepe, er vanskelig for de fleste. Foruten psykopater og sosiopater har de fleste av oss en mental sperre om å drepe en av våres egne. Dette ble studert inngående av psykologer i den amerikanske hær under og etter andre verdenskrig. De aller fleste soldatene skjøt ikke for å drepe, dvs at de bevisst siktet og drepte. De skjøt som regel i blinde, og aktuelle treff var mer eller mindre tilfeldig. Dette forundret psykologene, og generalene ble forbannet. Men det viste seg å være sant, for de forandret opplæringen av soldatene, og når Vietnamkrigen startet var det hele snudd på hodet. En effektiv trening for å sette den menneskelige aversjon mot å drepe sine egne ble innført.
Dette kan gjøres med forskjellige metoder;

– Påvirke ens oppfatning om at en selv er de beste
– Påvirke ens oppfatning om at de andre er underlegne
– Henvise til ens egne noble grunner
– Henvise til de andres umenneskelige grunner
– Gjentakelse av punkter ovenfor

Noe så enkelt som å lage menneskelig skyteblinker viste seg å ha en effekt på antall «siktet for å drepe». Problemet i dag er at man har trent mennesker til å bli «perfekte» drapsmaskiner, men man vet ikke hvordan en skal slå av dette, og tilbakevende soldater til «vanlige» mennesker. Dermed blir en overrepresentasjon av soldater drapsmenn eller tar sitt eget liv.

For å dra frem en klisje uttalt av Herman Göring;

Göring: Why, of course, the people don’t want war. Why would some poor slob on a farm want to risk his life in a war when the best that he can get out of it is to come back to his farm in one piece? Naturally, the common people don’t want war; neither in Russia, nor in England, nor in America, nor for that matter in Germany. That is understood. But, after all, it is the leaders of the country who determine the policy and it is always a simple matter to drag the people along, whether it is a democracy, or a fascist dictatorship, or a parliament, or a communist dictatorship.
Gilbert: There is one difference. In a democracy the people have some say in the matter through their elected representatives, and in the United States only Congress can declare wars.
Göring: Oh, that is all well and good, but, voice or no voice, the people can always be brought to the bidding of the leaders. That is easy. All you have to do is tell them they are being attacked, and denounce the pacifists for lack of patriotism and exposing the country to danger. It works the same way in any country.

I så måte kan en ganske lett se likheter med det Göring poengterer i hvilken som helst oppløp til en krig, som demokratier har utkjempet. Forskjellene mellom demokratier som kriger og diktaturer er i så måte ikke til stede.

Never in the field of human conflict was so much owed by so many to so few. Desse orda til Winston Churchill frå august 1940, mynta på innsatsen til dei engelske jagarpilotane under slaget om Storbritannia denne lagnadstunge sumaren, har vorte ståande som eit symbol på den ukuelege britiske motstandsviljen mot eit Hitler-Tyskland som syntest å vera uovervinneleg. I tilbakeblikk har utsegna fått vidare symbolsk kraft. For vi står alle i gjeld til dei som ofra alt i kampen mot nazismen.

Selv om demokratiene var onde, så kan en ikke si direkte at de var like de som stod på andre siden. Aggresjonen under andre verdenskrig kan ikke tillegges Tsjekkoslovakia og Polen (Polen var dog ikke så uskyldighetsrene som de hevder, blant annet okkuperte de enkelt en del av Tsjekkoslovakia i 1938.)

Offer utan andlet
Men saka har òg ei anna side, som gjev orda til Churchill ein mørkare atterklang. For dei britiske flygarane som heroisk forsvara byane sine mot Hitlers Luftwaffe, skulle snart gjengjelde bombinga av uskuldige sivile med renters rente. Den tyske luftterroren mot Warszawa, Rotterdam og London i krigens første fase vart for inkje å rekna mot den angloamerikanske teppebombinga av tyske og japanske byar som følgde. Medan Hitlers og Stalins armear slakta ned for fote med ufatteleg råskap, var det vestmaktene som utvikla såkalla strategisk bombing til ein hovudreiskap for siger i den totale krigen.

Tja. Å si at det var en hovedredskap for seier i krigen blir litt feil. Amerikanerne, og forsåvidt britene visste utmerket godt at strategisk bombing i denne tidsepoken var særdeles lite effektiv. Men voldens spiral var startet, og spesielt på britisk side stod den øverste ledelsen tungt på siden «bomb sivile – skad moralen». Dog mange, spesielt nedover i systemet, prøvde alt de kunne for å øke treffsikkerheten. For det var mangel på treffsikkerhet som startet kappløpet med teppebombing, da man fant ut av at 1 av 5 bombefly var innenfor 5 km fra målet. 617 sq RAF beviste for ettertiden hva høykvalitetstrenede bombebesetninger kunne gjøre. Men tiden til å masseprodusere slike skvadroner var ikke tilstede på denne tiden. Det ville først komme mange år senere. Idag har massebombing fra luft blitt mindre og mindre brukt. Forsåvidt ikke pga omtanke for mulige ofre, men for det første er mediabildet er annerledes. Idag kan vi i prinsippet se døden inntreffe i sann tid. Slikt er ikke bra for kampmoralen. I tillegg har kostnadene blitt så høye ved våpnene som moderne luftvåpen har, så om man skulle brukt samme teppebombing ville en nasjons pengebeholdning forsvinne på 0 komma niks. I tillegg har man rent taktisk ønsket høyere treffsikkerhet. Hvis en bombe fra ett fly er nok, hvorfor risikere mer tap hos våre egne enn nødvendig. Egne tap er heller ikke bra for moralen.

Men å hevde at tyskernes angrep ikke var noe å sammenligne med, med tanke på amerikanske og britiske bombeangrep senere i krigen blir litt feil. Strategisk tanke for Tyskland tillot aldri å utvikle et strategisk luftvåpen, altså tunge bombefly. Men mediumtunge og lette bombefly som kunne støtte hæren var i fokus. For tysklands armeer var fokusert på blitzkrieg. Det resulterte i at tyskerne ikke hadde kapasitet til massebombing langt unna, men at de utførte det samme titt og ofte med den kapasiteten de hadde. Allerede 1 september 1939 fikk den polske byen Wieluń unngjelde.

Så det var ikke akkurat av menneskelige hensyn tyskerne ikke gjorde dette i større skala. De gjorde det ikke fordi de rett og slett ikke kunne gjøre det med det materiell og stridfilosofi de hadde.

Aldri tidlegare i krigshistoria hadde så få påført så mange så mykje liding. Frå den opphøgde synsstaden sin kilometer over bakken sleppte pilotane bombene sine over ein abstrakt topografi før dei returnerte til basar på den fredelege engelske landsbygda. Rekognoseringsfly fotograferte, analytikarar kalkulerte, nye åtak vart planlagde. Ei heilt ny form for krig vart oppfunnen, der gjerningsmenn og offer aldri møttest. Det gudeliknande blikket til piloten i skyene danna modell for den militære tankegangen.

Det er forsåvidt riktig. Evnen til å drepe øker jo lengre unna mann er. Derfor var dødstallene relativt lave når en fektet med sverd og brukte pil-og-bue, i forhold til artilleri. Og skal en virkelig sette spissen på ondskapstanke så er f.eks flechettegranater en god ting. Nordmenn i tjeneste har blitt drept med disse (de er ikke forbudt ihht til konvesjoner, de er forbudt hvis en bruker de i tettbefolkede områder.). Når en hører om galninger som sprenger bomber og seg selv i luften putter muttere og skruer i bombene sine for å øke dødstallet så er det kanskje lurt å minne på at det er ikke en ny ide.

Og for de som hevder at dataspill ikke har noen funksjon på evnen til å drepe. Vel tro om igjen. Bruken av dataspill i militæret rundt omkring i verden har ikke kun sin funksjon i kostnader for å si det slik.

Det gode samvitet
Etter krigen har tyskarane hatt sin grundige Vergangenheitsbewältigung, med holocaust som det ytste uttrykk for nazismen som organisert vondskap. «Vi», dei vestallierte, har derimot kjent oss frie til å minnast den andre verdskrigen som ein kamp mellom gode og vonde krefter. Dette er ei historie som stadig har legitimerande kraft, ikkje minst i den såkalla krigen mot terror. I ein viss forstand er vi alle born av denne forteljinga. Men samstundes er det ei glatt forteljing som aukar faren for sjølvrettferdig vald ved å underspela brotsverk i fortida.

Som nevnt tidligere, en av de mest effektive middelet ledere av et samfunn har er å opphøye en selv til helgen, mens motstanderen er satan. Slik er det i alle konflikter, fra krig til krangel mellom to kollegaer på jobb. Ens synsfelt krymper slik at all ens kraft kan fokuseres på å vinne.

Etisk skråplan
Den vestallierte bombeoffensiven mot Tyskland og Japan er eit lærestykke i korleis ein moderne, total krig gradvis flytter etiske grenser for til slutt å viska dei heilt ut. Då krigen braut ut i september 1939, appellerte president Roosevelt til båe sider om å avstå frå flyåtak på uskuldige sivile. Slike barbariske åtak, skreiv han, hadde «gjort kvar sivilisert mann og kvinne sjuk i hjarta og djupt skaka samvitet til menneskeslekta».

Voldsspiral. Et vel brukt ord innen «vanlig» vold og konflikter mellom større organisasjoner/samfunn. Rykter og faktiske hendelser osv fører til at konflikten ofte intensifieres og øker i styrke og ikke minst størrelsesorden. Media har her ofte en vital plass i taktikken. I krig er kaos første bud. En general kan f.eks ikke styre soldater i en infanteritropp. Når generalen har planlagt sitt angrep/forsvar er det lite i kampens hete han/hun kan gjøre. Og en hendelse er styrt av hvem som ser den, og oppfatningene til den som ser eller eventuelt opplever den. Konstant nedverdigende (media er flinke til slikt) av motpart vil automatisk medføre at motpartens opplevelse anses som propaganda, og ens egne opplevelser anses som faktum. En selvforsterkende trend i brutaliseringen. Den styres ikke av hva som har skjedd, men hva gruppen en selv tilhører trenger for å føle seg overlegen.

Seks år seinare fell atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Med rette har dette vorte ståande som eit vasskilje i historia til menneskeslekta. Men det nukleære massemordet som med eitt slag utrydda høvesvis 140.000 og 70.000 menneske og overlét tallause andre til ein langsam, pinefull død, var grundig førebudd gjennom den strategiske bombinga av tyske og japanske byar som gjekk føre. Vegen til Hiroshima var brulagd med stadig overskridande terror frå lufta.

Atombombene er litt spesielle. Dette var våpen som var i sin absolutt spede begynnelse. Forståelsen av skadevirkninger var ikke forstått i det hele tatt. Selv forskerne som utviklet den forstod ikke den fulle rekkevidde, om noen kan hevde at vi i dag gjør. Men amerikanerne visste hvordan krigen i Stillehavet utviklet seg. Og det er spesielt to hendelser som gjorde at amerikanerne var mer enn villig til å bruke atombombene. Den første var invasjonen av Saipan i 1944.

Under slaget på Saipan var det første gang amerikanerne stod ovenfor en japansk sivilbefolkning, Marpi Point mot slutten av krigen ble et brutalt møte for den amerikanske soldat, og samfunn på hvor man kunne forvente seg den japanske sivilbefolkning ville oppføre seg.

Året etter Saipan stod slaget for Okinawa for tur. Her var det en sivilbefolkning som ble ansett som laverestående av japanerne samtidig som de anså det som japansk land. Slaget var også skuespillplass for de største kamikazaangrepene til dags dato. Samtidig som tapstallene på begge sider overgikk nye høyder.

Disse to kunnskapene anslo ovenfor amerikanerne at en invasjon av selve Japan, som var planlagt i 1946, ville overgå de villeste fantasier når en snakket om tap både på egen side, motstanderens og den sivile befolkningen. Ovenfor denne antatte, men godt funderte, fremtidstro og atombomben så anså ikke amerikanerne at det var noe spesielt fra eller til om 100.000 døde på et øyeblikk. De fleste som var «motstandere» av atombombene, da som nå, er heller ikke så veldig uenig at en invasjon ville bli meget blodig. Det som er stridstema er om Japan ville kapitulert uansett pga blokaden som den amerikanske marinen effektivt hadde på de japanske øyer.

Uansett fortsatt blokade, eller invasjon. Dødstallene ville blitt høye på begge hendelser. Samtidig som man vet at blokader har en effekt som man ikke liker å prate om. Blokader går på sivilbefolkningen. Ledelsen overlever.

Den totale krigen
Strategisk bombing handla i utgangspunktet om å øydeleggja militæranlegga, infrastrukturen og produksjonsevna til fienden. Perspektivet var den totale krigen; det galdt å bryta ned heile den nasjonale økonomien til aksemaktene. Men presisjonsbombing av utvalde mål viste seg å vera krevjande, kostesamt og mindre verknadsfullt enn venta. Rein terrorbombing av sivile – i byrjinga rettferdiggjort som «dehousing» av arbeidarar i krigsindustrien – vart eit freistande alternativ.

Ja, det var rasjonalen ja. Utvilsomt. Men det var vel så mye politikerdrevet som militærdrevet.

Ei viktig grense vart overskriden i mars 1942, då Lübeck vart systematisk øydelagd av Royal Air Force. Byen vart vald av generalane ikkje fordi han hadde militær verdi, men fordi han utgjorde eit mjukt terrormål: ein historisk gamleby med tett folkesetnad i brennbare trehus.

Jeg vil hevde at grensen var passert lenge før den tid. Som skrevet ovenfor skjedde dette allerede fra tyskernes side 1 september 1939. Eneste forskjellen da og etterpå var evnen til å utføre større operasjoner. Rasjonalen bak utførelsen var lik.

Orientalske barbarar
Om britane fór hardt fram i Tyskland, hadde amerikanarane endå mindre hemningar andsynes Japan. Japanarane vart oppfatta som orientalske barbarar og handsama deretter. Brannbombinga av Tokyo i mars 1945 tok livet av 100.000 menneske – fleire enn atombomba over Nagasaki. Varmen frå eldstormen var så veldig at vatnet i kanalane koka. Denne gongen flaug pilotane lågt og fekk difor eit visst inntrykk av dei forferdelege verknadene. Lukta av svidd kjøt sat enno att i cockpitane då flya returnerte til basen meir enn tusen kilometer unna, og mange av pilotane skalv synleg på hendene. Til saman vart 59 store og mellomstore byar i Japan bomba i sunder – eit krigsbrotsverk som generalane til fienden tvillaust hadde vorte hengde for etter krigen om dei hadde freista noko liknande.

Nå var vel heller ikke Japan uskyldige. Rasismen var på begge sider mer fremtredende her enn i Europa (foruten i Øst kanskje), men amerikanernes syn på liv, og japanernes sitt syn var så forskjellige at det var ikke noe vei utenom en brutalisering av dimensjoner. Først og fremst var japanerens behandling av sivile, og krigsfanger langt mer brutale enn det tyskerne gjorde i vest (ikke i øst dog). Samtidig som hendelser som ville fått tyske soldater til å overgi seg på vestfronten, var japanernes svar å kjempe til døden. Dette gjorde noe med moralen til både soldater og ledelse.

Men dobbelmoralen. Selvsagt var den til stede. Og det i stort monn.

Killing Japanese didn’t bother me very much at that time… I suppose if I had lost the war, I would have been tried as a war criminal.
Curtis Lemay

Rettferdig krig?
Den uinnskrenka strategiske bombinga av Tyskland og Japan vart forsvara som ein naudsynt lekk i ein rettferdig krig der sjølve den vestlege sivilisasjonen stod på spel. Det var ikkje heilt utan grunn: Før D-dagen var bombeflya det einaste verkeleg effektive midlet ein rådde over for å slå attende mot fienden. Bombinga av sivile var eit vonde som skulle hindra eit endå større vonde: eit nazistisk Europa frå Volga til Brest.

Det hadde også en politisk slagside. Nemlig Stalin sitt press på vestmaktene til å minske presset på Østfronten. Dermed måtte også vestmaktene bombe for å tekke Stalin sitt ønske om mer press på Tyskland. Nok engang er altså sivilbefolkningen i press mellom stormaktsinteresser.

Men rasjonalen «nazistisk styre er værre» er ikke helt uten grunn. Foruten at begge sider bedrev terrorbombing, selv om evnen var forskjellig, så kan man ikke utelate et vitalt faktum. Europa var kastet ut i en krig som var initiert av Hitler. Man kan si meget om de liberale demokratiene, men om man legger tallene i sammen så var antall døde sivile langt færre hos de vestlige maktene enn de som ble bekjempet hadde skyld for. Tysklands behandling av jøder,slavere og sigøynere finnes ikke noe av likhet hos det vestlige. Japanernes fremferd i Kina har ingen som helst sammenlignbare hendelser utført av de vestlige.

Eit problem med dette argumentet er likevel at terrorbombinga auka kraftig i styrke og brutalitet etter kvart som sigeren rykte nærare. Så lenge tyske bombefly var i stand til å slå attende mot Coventry og London, var ein varsam med å sleppa helvetet laus. Eit stadig klårare herredøme i lufta skjerpa appetitten på terrorbombing. I 1945, då Tyskland og Japan hadde knekt ryggen, kasta ein alle hemningar. Det som byrja som ein forsvarskrig med ryggen mot veggen, enda som ei asymmetrisk krigføring der ein drap massivt utan å frykta massiv gjengjelding.

Nja. Skal ikke underslå det psykologiske i at man bombet mer jo lengre man kom i krigen. Det har dog også noe med evnen. Det var ikke før sent 1943 at britene og amerikanerne begynte virkelig å vinne over Luftwaffe. Tapene bombeflykommandoene fikk i starten var himmelhøye (før 1944), og mange operasjoner som man hadde lyst til å utføre ble stoppet fordi tapene ville sannsynligvis bli for store. Dermed var målønskene fremdeles ikke utført da Luftwaffe var nedkjempet og evnen (den økte kapasitet økte hele tiden under krigen på vestlig side). Så at det var kun at man var utenfor rekkevidde er lite trolig som en grunn. Og i 1941, da tyskerne stoppet med bombing (før de stakk av til Østfronten for å terrorbombe der som man glemmer ofte), var evnen til britene til å bombe omtrent ikkeeksisterende.

Samtidig kan man se det samme på Østfronten. Her hadde ingen av sidene noen strategisk bombekommando. Og selv om begge sider overgikk hverandre i brutalitet så ser man altså ikke noen storstilt bombing av strategisk karakter, selv om man ser den taktisk. Jeg er iallefall ikke i den tro at det var moralske kvaler som gjorde at det ikke forekom i stor skala på Østfronten.

For om det var hele grunnen må en også se at første halvdel av 1944 tok Eisenhower et grep som irriterte Bomber Harris grenseløst. Gjorde strategisk bombing til taktisk bombing for å underbygge den kommende invasjonen av Frankrike juni 1944. Ikke det at sivile ikke ble truffet. Veldig mange franskemenn døde.

Demokrati og massemord
Det var ikkje minst dette som gjorde den strategiske bombinga til eit så lokkande konsept for ei demokratisk stormakt. Éin ting var at ho til fulle utnytta dei overlegne vitskaplege, teknologiske og økonomiske ressursane til USA. Men minst like viktig var det at luftkrigen lett lét seg selja til ein brei demokratisk opinion. Øydelegginga av Tyskland og Japan vekte stor folkeleg åtgaum. Dei få kriga på vegner av dei mange, og endåtil krigarane sjølve kunne venda heim etter utførd ordre, – om dei då ikkje vart skotne ned. Slik kunne demokratiet råka eit totalitært diktatur utan å gje opp si eiga livsform.

Klart det. Egne tap er vanskelig å svelge når en vet man kan minske de ved å gjøre noe som påfører fienden større tap. Men det er ikke noe særskilt for demokratier. Diktaturer har også en egeninteresse av å utføre det samme. Minske egne tap, øke fiendens. Krigens rasjonale i nøtteskall. Ondskap så det holder selvsagt. Det var også en grunn til at de allierte ikke gjorde en døyt for å redde europas jøder. Jøder hadde trukket feil plassering i lotteriet.

Kjernevåpna
Dette paradokset har vi levd med sidan. General Curtis LeMay, hjernen bak brannbombinga av Tokyo, vart etter krigen øvstkommanderande for Strategic Air Command som disponerte dei nye amerikanske kjernevåpna. Han var overtydd om at atombombene kunne brukast på same måten som ein hadde brukt konvensjonelle spreng- og brannbomber under krigen. Alt i 1948 – før russarane hadde skaffa seg atomvåpen sjølve – hadde ein lagt planar for å kaste 113 atombomber over sytti sovjetiske byar. Men dette var berre byrjinga. I 1961 utarbeidde den amerikanske generalstaben ein atomslagplan som han sjølv rekna ut at straks ville ta livet av mellom 360 og 425 millionar menneske i land under kommunistisk kontroll.

General Curtis LeMay, var også en general viden kjent for å ikke ta hensyn. Men allikevel ble han «kastrert» av den politiske ledelse. Som med tider og stunder forstod rekkevidden av atomvåpen og eskalering (voldsspiral). LeMay var forresten ivrig på å bombe Kuba tilbake til steinalderen under missilkrisen i 1962. Men slike personer eksisterer knapt i dag. Iallefall ikke atomvåpenargumentet brukes offentlig.

«Bombeteknokratane» frå den andre verdskrigen feste grepet om atomvåpna og skapte ein mentalitet som framleis pregar amerikansk utanriks- og tryggingspolitikk. Adolf Eichmann – den plikttru drapsteknokraten utan innleving eller perspektiv – var ein sosial type som fekk gode vekstvilkår både i Washington og Moskva under den kalde krigen.

Absolutt. Deres evne til å distansere seg selv fra deres handlinger sier ingenting om hvis rollene var byttet om ville deres moralske tanke slått inn. Milgrameksperimentet viser det ganske klart.

Hannah Arendt har også skrevet mye bra innen dette tema.

Nytt herrefolk
For å setja saka noko på spissen: Krigen mot det tyske herrefolket la grunnen for eit nytt herrefolk som bygde krigsstrategien sin på at livet til den eigne befolkninga var verdt uendeleg mykje meir enn livet til fienden. Som den britiske generalen sir Arthur «Bomber» Harris, hovudarkitekten bak den strategiske bombinga av Tyskland, uttrykte det i februar 1945: «I do not personally regard the whole of the remaining cities of Germany as worth the bones of one British Grenadier.»

Da er man på kjernen av dilemmaet. Hvis en er i konflikt, skal en;
1) Utføre mest mulig drap hurtigst mulig for å vinne ned konflikten?
eller
2) Utføre færrest mulig drap over en lengre periode for å vinne konflikten?

Det «kjipe» er at ingen er rett, og ingen er rette. Alle konflikter er forskjellige, selv om resultatet er det samme, massedød.

Den tyske rettsteoretikaren Carl Schmitt hevda i 1932 at ingen ville opptre meir omsynslaust i krig enn dei liberale demokratia. For dei var fienden ikkje ein rival som det galdt å visa attende til dei rette grensene sine, som i den klassiske stormaktspolitikken. Han vart snarare oppfatta som ein kriminell som det var naudsynt å utsletta.

Og jeg tror at Schmitt har noe rett. Problemet oppstår i at diktaturer og autoritære styrer har ikke noe mer omsorg for «fienden» enn liberale demokratier.

Råkande innsikt
Schmitt var ein farleg tenkjar. Men innsikta er råkande. Terror er såleis ikkje så framand for dei liberale vestlege demokratia som vi finn det for godt å tru. Dei som sit i førarsetet i «krigen mot terror», har sjølve vore med på å utvikle den moderne terrorkrigen.

Thue glemmer dog noe. Finnes det noe som er rett å kjempe for eventuelt mot?
Jeg vil hevde ja.

Og da er man i dilemmaet. Vold kan løse problemer som vil være mer voldelige hvis de får lov til å utvikle seg. F.eks vil de fleste være enige i om at det ville vært forsvarlig å bruke vold for å stoppe Khartoum sine angrep i Darfur. Selv om kostnaden kanskje ville vært stor angående menneskeliv.

Men også av ein annan grunn lærer historia oss at krigen mot terror er eit djupt tvitydig prosjekt. For nettopp den asymmetriske krigføringa på andres territorium er ei sikker oppskrift på å avla terror. Berre slik kan Vestens fiendar ta krigen «heim» til ein teknologisk overlegen motpart, liksom britane tok krigen heim til det tyske herrefolket ved å bomba sivile.

Dette er litt vel lett «amerika is all to blame». Ja, amerika er en overnasjonal stat i den forstand den har hendene sine i både rene og møkkete lommer rundt omkring i verden. Men en skal ikke se helt bort i fra ideologi. Et land som Vietnam kjempet hardt mot amerikanerne, noe av grunnlaget var ideologi selvsagt, men også nasjonalisme og ønsket om frihet fra koloniherrer, der amerikanerne ble sett på som en. Men selv alle de grusomheter som skjedde i Indokina, så fortsatte altså ikke vietnamesere å angripe amerikanske interesser rundt omkring i verden. Selv om jeg ville forstått om de gjorde det ut i fra et hevnperspektiv. Dagens terror utføres av mennesker som regel ikke har selv opplevd amerikanernes «moral». De er ofte vel utdannede og ofte fra bedrestilte familier, både fra vest og i de samfunn som deres ideologi stammer ifra.

Det er verdt å tenkja over, i ei tid då amerikanske soldatar kan sitja i Texas og «ta ut» stammefolk djupt inne i den pakistanske fjellheimen ved hjelp av ein førarlaus drone og nokre trykk på eit tastatur.

Det er forsåvidt sant. Men det er ikke et amerikansk fenomen selv om de er ledende på området. Ønsket om avstand for de som dreper ovenfor sine ofre er like gammel som krig selv.

Så min oppfattelse for Thue sin kronikk er ikke at han prøver å se på liberale demokratiers evne til å utføre drap, og hvordan disse mekanismene fungerer. Selv om han er inne på dem. Og for å argumentere angående krigen mot terror, så brukes altså eksempler fra andre verdenskrig. Problemet oppstår når motstanderene under andre verdenskrig var skyldig i langt flere drap enn de liberale demokratiene, både av motstandere og ikke minst sine egne. 35.000 drepte i Dresden 1945 på en natt. 33.000 drepte på to dager i Babi Yar.

Om de «liberale» demokratiene fra denne tiden skal anklages for noe, er at de agerte for sent. Selv om det er etterpåklokskap som intet bringer noe fremover.

«Fog of War – Intervju med Robert McNamara»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: