Libanon L’hitraot – En bokanmeldelse


לבנון בוקר טוב

Odd Karsten Tveit har skrevet flere bøker om Libanon, denne gangen er det tiden da Israel Libanon i 1982 og tiden til Israel trakk seg ut. Boken starter med den enorme bomben som spengte den amerikanske ambassaden i filler. Bakteppet er er Libanons skjebne på storpolitikkens alter, der Syria og Israel bruker Libanon som plass for sine ambisjoner. I birollene, men ganske så betydningsfulle, lurer Iran og Usa. Libanon var igjen blitt offer for stormaktpolitikkens alter.

En kvinne som har fullkommen midje, er trinn og fyldig, finner behag hos menn. Hun skal ha svart hår, bred panne, svarte øyenbryn og øyne, men lysende klare øyenhviter. Henns kinn skal være ovale, nesen fint formet og munnen yndfull. Hennes lepper og tunge skal være røde som sinober, henns hals lang og slank og hennes ånde behagelig.

Fra boken «den parfymerte hage»

Etter at Israel hadde vunnet alt og over alle i sin korte moderne historie var mange av de israelske soldatene og forsåvidt samfunnet i det syn at arabere er lette å overvinne. Bildet som mange journalister og diplomater, og enkelte røster i Israel, var at Libanon var kanskje lett å erobre, men vanskelig å kontrollere. Synet om at Libanon var som en kvinne som var lett å erobre var vanlig. Men de fant snart ut av at Libanons kvinne ville også forgifte.

Et stort pluss er at Tveit legger inn storpolitiske hendelser inn i boken, de kommer der de skal slik at en får en redgjørelse av hva som skjer i Libanon blir påvirket og påvirker det som skjer utenfor Libanons grenser. Tveit sin interesse for semitiske språk og deres ordrikdom er av ytterst viktighet. For de som har kjennskap, både til arabisk og/eller hebraisk, er klar over at ord kan ha doble betydninger, skjule lang historie og bruk av bilde ved bruk av språket. Ting blir ikke alltid sagt rett ut. I motsetning til nord-europa, der en helst ikke skal røre rundt i grøten, vil en i MØ røre til det er en tynn jevning før en rører enda mer. Jeg liker også at Tveit forlenger midtøstentradisjonen med å fortelle historie fra eldre tider, der dette flettes inn i hovedhistorien. Både for at vi lesere skal lære mer om historien, men også lære litt om det gamle som har innvirkning på det nye.

Noe av det negative er Tveit veldig fokusering på sjiamuslimene. Og for å hindre de litt mer rabiate, nei det er ikke bare Hezbollah. Jeg kan godt forstå Tveit på dette punktet. For det er i denne tiden Hezbollah grunnlegges og vi følger bevegelsen i sin spede barndom til de blir en slagkraftig styrke som setter en skikkelig nesetyver på israelerne. Det andre negative er at israelernes brutalitet blir behørig beskrevet, som absolutt er fortjent. Men Israel var alldeles ikke alene om å kunne brutalitens kunst. Ansarkonsentrasjonsleiren blir beskrevet noe overfladisk. Her kunne Tveit gått enda mer i dybden, om det er mulig.

Alt i alt, en meget godt bok av Tveit. Nok engang. At forfatteren innehar mye kunnskap er det ingen tvil om.

Et bilde, til slutt av det tragiske, er hvordan Begin og Sharon oppførte seg etter at israelske soldater hadde erobret Beaufort, med store tap etter israelsk målestokk; «hadde de maskingeværer?» Maktspillet i MØ er nok ikke ferdig med det første.

לבנון להתראות

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: