Røykbarnas land – en historie om mareritt


Karakter: 6/6
Språk: 6/6 (norsk oversettelse)

Dette er en anmeldelse av en bok som er skrevet av Philip Short som omhandler Røde Khmer og det kambodsjanske samfunnet. Bokens tittel er «Pol Pot – Historien om et mareritt». Amazonlink.

Kommunismens jevne fremgang over hele verden lar seg ikke bestride, og jeg kan ikke se hva som kan stanse den eller slå den tilbake … Det vestlige demokratibegrepet fremstår for meg bare som ett synspunkt på menneskets situasjon, rettigheter og frihet. Dets overlegenhet bygger på at det setter mennesket høyest, mens kommunismen reduserer mennesker til slave under en allmektig stat … Det vestlige demokratiets store svakhet er imidlertid at det ikke gir sosial rettferdighet … I de fleste land som bygger opp sitt militærvesen som vern mot det totalitære, frihetshatende kommunismen, lukker amerikanerne øynene for bruddene på demokratiet som begås av vedkommende regjeringer – brudd som leder til et system som ikke er mindre totalitært enn det de bekjemper, og som ikke har det sistnevnte systemets fordeler … Vesten må prøve å forstå at … bistanden derfra aldri vil kurere den røde faren hvis hjelpen brukes til å opprettholde regimer som mangler støtte i sitt eget folk.

Oktober, 1959 – Sihanouk. side 147-148.

Boken er ikke en biografi over Pol Pot, eller Saloth Sar som han egentlig het, selv om Pol Pot sitt liv er rammeverket for boken. Men en bok om det samfunn som skapte det vi i dag tenker på i redsel og vemmelse. Samtidig er det heller ikke en bok som prøver å finne den ene forklaringen som forteller hvorfor, som ellers av historien er det en rekke faktorer som spiller inn for at noe utvikler seg til det ekstreme. Selv anser jeg boken som et unik pensum for de som ønsker en forståelse over hvordan en kan gå fra ille til det enda værre.

Spørsmålet Short stiller er; hvordan kan det gå så ekstremt til i Kambodsja, mens nabolandene Laos og Vietnam ikke utvikler seg til så redselfulle regimer. Selv om de deler mange likhetstrekk med Kambodsja. Og i det spørsmålet gir Short et godt bidrag til det puslespill som historien er og hvorfor hendelser utvikler seg annerledes til forskjellige tider og forskjelle steder.

Ofte vil debatten om Pol Pot havne i skyttergravene idag, avhengig av hvilken politisk farge en måtte inneha. Rød medfører at man legger all skyld på Usa, mens skulle en inneha blå farge kan man mene at rød ensbetydende betyr død og fordervelse. Philip Short peker på ingen forsåvidt. Og har historien bak seg som støtte. For Sør-Øst Asia var på 50-, 60-,70-, 80- og 90-tallet en skuespillerplass for stormaktene i verden, og de regionale stormaktene. Kambodsja havnet i en skvis, der vold og fattigdom var en regel. Frankrike som koloniherre gjennom Sihanouk, Røde khmer til det innsatte vietnamstyre fra 1979. Med Kina og Usa som de store verdensmaktene som spilte i bakgrunnen. Philip Short tar opp alle disse bindingene slik at de som ser bort ifra sin politiske farge for en stakket stund har nok å ta tak i for sin egen del. Og etter min mening, er det dette som gjør at dette er en knakende god bok.

Boken er ingen dypdykk inn i Pol Pot sin psyke. Det er en historie om et mareritt. Hvordan det startet, hvordan det utartet seg, og hvordan det endte. Det er heller ingen dypdykk i Røde Khmers filosofiske tanke, selv om den går mye inn på dette. Boken gir et godt innledende bilde over hvorfor Røde Khmers politiske ideer viste seg fra en forskjellig side enn f.eks den vietnamesiske. Selv om også Vietnam var og er et grusomt styre, kunne den ikke sammenligne seg med Røde Khmer, til det er forskjellene for store. Selv om vi kan klistre ett rødt flagg på dem begge.

Man kan kanskje tenke seg at diktaturer er samfunn der det meste er toppstyrt og lokalt intiativt er radert ut. Som nazi-Tyskland, var dette ikke tilfellet heller for Kambodsja under Røde Khmer. De lokale kommandørene hadde stor makt i hvordan direktivene fra Pol Pot ble satt ut i live. Philip Short viser med grundighet hvordan dette artet seg. Der dødsraten under noen kommandører er ufattelige, kunne nabokommandøren ved siden være rene himmelen i forhold der dødsraten ikke var ekstrem (om man kan beskrive det med slike ord)

Spesielt avslutningen gir ettertanke. Røde Khmer ble ikke slått militært, eller bekjempet. Røde Khmer og Pol Pot forsvant innenfra. Etter henrettelsen av Yun Yat i Thailand forsvant siste rest av respekt fra «fotfolket» og dets lokale ledere for Pol Pot. Også av redsel fordi de visste at de var de neste. De satte Pol Pot forran en rett. Pol Pot ble dømt av sine egne. Yun Yat ble henrettet i april (juni ifølge wikipedia) 1997. Pol Pot ble dømt i juli samme år og døde i april 1998.

Vi stanset ved noen bygninger jeg aldri hadde sett før, i en rydning i skogen … Noen skrukkete, svarte gjenstander hang fra takskjegget, men jeg var for langt unna til å se hva det var … Om ettermiddagen kom vokterne med en ny fange, en gravid kvinne. Idet de passerte hørte jeg kvinnen si at mannen hennes ikke var en [tidligere Lon Non-soldat] … Senere kom en forhørsleder ned langs en rekke med trær. Han hadde en skarp kniv i hånden … Han snakket til den gravide kvinnen, og hun svarte ham. [Så] kappet han klærene av henne, skar opp magen hennes og tok fosteret ut. Jeg måtte snu meg, men kunne ikke slippe unna kvinnens smertehyl, som langsomt gikk over til klynk, for deretter å falle inn i dødens barmhjertighet stillhet. Morderen gikk rolig forbi meg, mens han holdt fosteret etter nakken … Han knyttet en streng rundt [det], og hengte det opp fra takskjegget sammen med de andre, som var inntørket, svarte og skrukkete.

Fortalt av Haing Ngor, side 397.

Som Isserakfolkene brukte Røde Khmer bondesoldater også «røykbarn», eller «kun krak». Som magiske talismaner.

Jeg vil gi boken topp karakter, først og fremst er den velskrevet over et tema som i beste fall kan karaktriseres som uhyggelig. Den er også et god bok for videre lesning om temaet. 480 sider med velskrevet historie, et stort og velutviklet noteappendiks, og kildehenvisning som en kan bruke for videre lesning. Det er ikke en historiebok av «akademisk» karakter som dveler ved den minste detalj. Det er en innføringsbok, men Philip Short mener heller ikke noe annet. Han selv skriver at hvis en skulle skrevet utfyllende ville en måtte skrive mange delverk.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: