To whore or not to whore?

New Zealand legaliserte prostitusjon fullt ut i juni 2003, og i 2010 kom boken Taking the Crime out of Sex Work: New Zealand Sex Workers’ Fight for Decriminalisation der den så på hvordan det har gått. Boken er delt opp i to: opptakten til 2003-vedtaket og implimenteringen og erfaringen etter de fem første årene. Boken er en fin samling av både negative meninger og positive, samt mange spennende målinger som kanskje vil vekke undring og skape “sjokk” hos andre.

1. Opptakten – hvorfor NZ legaliserte.

Nå var ikke prostitusjon ulovlig på kiwiøyen før 2003, men det var strenge restriksjoner som gjorde livet til de prostituerte vanskelig. Vold, utnytting og tvang var tilstede i et omfang som var bekymringsfult. Loven i 2003 ble stemt igjennom med en overvekt av en enslig stemme i parlamentet. Målet til de som kjempet for loven var å skifte fokus fra å regulere sexarbeid basert på et moralistisk ståsted til å forsvare menneskerettighetene til de som arbeidet i sexyrker. De som jobbet i sexyrkene ble etter juni 2003 tildelt eksakt de samme rettigheter og plikter som enhver annen arbeidstaker i NZ. Hvis en tar Norge som bakgrunn for en slik tanke ville sexarbeidere havnet under arbeidsmiljøloven her i landet.

§1-1
Lovens formål er:
a) å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet,
b) å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet,
c) å legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon,
d) å gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljø i samarbeid med arbeidslivets parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlig myndighet,
e) å bidra til et inkluderende arbeidsliv.

En drøm og ønske skribent innehar, at man ikke diskriminerer personer som jobber i yrker det mange ikke liker de samme rettighetene en lager til seg selv. For, paradokset er at det ikke er ulovlig å være sexarbeider her i landet. Så oppfordringen til myndigheter og politikere er selvsagt å innrømme sexarbeidere den samme beskyttelse som følge av AML.

Men tilbake til boken. Boken tar også opp et viktig moment om New Zealand og den poltiske historiske kontekst. NZ har alltid vært et liberalt land, og som med loven “Old Age Pensions Act 1898″. Et pensjonssystem allerede fra 1898 altså. For de som er bevandret i den norske versjonen så vil det kanskje være en “hmmm”. Den tar oss videre i innledningen oss med på fenomenet trafficking som ble populært på midten av 90-tallet. For som boken nevnens så puttes alle oppe i en sekk som sier “offer”, også de som i full forståelse vet at det er sexarbeidere de hjelpes til. Disse settes på samme linje som kvinner og barn som blir mot deres vilje ført til markeder rundt om kring i verden. I 2003 ble 295 utenlandske kvinner tatt i UK for ulovlig sexarbeid, kun 5 av de var ofre for trafficking (side 4). Ellers tar boken opp forskjellige metoder rundt omkring verden der kriminalisering av kunden, sexarbeideren eller begge deler vurderes og begrunnes ut i fra dens egen rasjonale.

Videre gir boken et godt innblikk i prostitusjonens historie, kvinnebevegelsen, samfunnets oppfattelse, dekriminaliseringsdebatten, motstanden mot love og en studie av selve loven fra 2003.

Grunnlaget for loven er som følger;

(a) safeguards the human rights of sex workers and protects them from exploitation;
(b) promotes the welfare and occupational health and safety of sex workers;
(c) is conducive to public health;
(d) prohibits the use in prostitution of persons under 18 years of age;
(e) implements certain other related reforms.
(side 77)

Boken tar også opp hva loven er ment å gjøre, og hva den ikke er ment å gjøre. Men NZ med sitt lovverk var å erkjenne at kvinner og menn som er sexarbeidere er mennesker, som har de samme behov som ikkesexarbeidere til å bli definert som mennesker.

2. Oppsummering og erfaring etter de første 5 år

Boken går grundig til verks, der revisjonslederen (som var en politimann for 37 år) går grundig igjennom hva slags mandat og hva revisjonskomiteen skulle se på og komme med forslag til forbedringer til loven som ble vedtatt 2003. Revisjonskomiteen ble satt i 2003 og skulle følge utviklingen og komme med en rapport 5 år etter. Dvs 2008. Og han er rimelig positiv til legaliseringen selv om det trengs forbedringer. Det er iallefall i sterk kontrask til Harald Bøhler som er leder for STOP i Oslo. En mann som i sin tid mente han var berettiget til å stoppe både salg og kjøp, selv om loven kun kriminaliserer kjøp. Og det er litt av problemet i norsk samfunnsdebatt. Den preges av moralske grunner slik som; det er ekkelt og frastøtende. Harald er intet unntak.

Boken går videre og forteller om erfaringene til de prostituerte, media, helsearbeidere, politi og lokale myndigheter. Kapittelet angående risiko og risikostyring var spesielt spennende å lese. Dog grunnet personlige preferanser innen risikostyringsfaget. Og helsemyndighetene har laget en manual for sexarbeiderne, som er å finne på følgende link (pdf) .

‘I think it’s fantastic [the OSH manual]. I think it’s really good. I don’t know that you could improve it. I actually, I really like it. It’s great for clients to see as well. It’s very handy. It gives you, as a worker, it makes you official almost. Like, “Hang on, this is, you know, this is the occupational safety and health manual. This is how it works. So, you know, I’m sorry, I have to work within these guidelines.” I like it, it works well. It’s always handy having one lying around, because it, people still think of it, um, as, you know, being a bit dodgy. But to have something like that, yeah, it puts it into that category of respectable almost.’ (Jack, private worker, male), (side 221).

Videre har den noen artige dataer der de spør om hvordan de selv ser på helsen. De spør både kvinnelige og mannlige sexarbeidere, samt ikkesexarbeidere. Kvinnene er marginalt litt under i forhold til sexarbeider/ikkesexarbeider, mens mannlige sexarbeidere ligger skyhøyt over (side 204, tabell 13.8 og 13.9). Dataene bryter også tallene ned til mentalhelse, generell helse og energi/vitalitet. Her er det to forskjeller, der på den generelle helsen (altså det fysiske) så er sexarbeiderene (både menn og kvinner) bedre enn befolkningen generelt, mens på mental helse ligger sexarbeiderene under. På energi og vitalitet så er de omtrent jevnbyrdige. Dog, signifikansintervallet er slik at tallene er ikke avskrekkende forskjellige. Og tallene jevner seg ut jo eldre man er.

Dessuten er sexarbeiderene ganske klare på at etter lovens inntog er det lettere for de å avvise kunder de ikke vil ha. Selv om bordellegalisering skaper andre problemer som gjør at de føler press den veien. Noe også revisjonskomiteen tok opp.

Alt i alt en bok som beskriver en så totalt forskjellig verden fra den debatt som eksisterer om sexarbeid her i landet, at man nesten ikke tror det. Men, som den norske debatten sikkert vil si; de usiviliserte kiwiene. De vet ikke hva de gjør. Iflølge sexarbeiderene på NZ, så gjør de visst det dog. Og det er en fryd å lese at 94% av sexarbeiderene mener de har rettigheter innen HMS, der alle gruppene (gate, privat innendørs og bordell) er over 90%. Slike tall fryder en som har det som felt.

The greatest movie ever sold – en filmanmeldelse

Morgan Spurlock, som ble godt kjent med SuperSize Me i 2004, er igjen ute med en ny dokumentar som denne gang omhandler produktplassering i filmmediumet. Filmen betales av de som er villig til å sponse Spurlock. “Vinneren” er forsåvidt POM Wonderful.

Så hva slags karakter gies filmen. Terningkast 3. Filmen har sine artige momenter der man må dra på smilebåndet, men den er langt nær så bra som Super Size Me. Der SSM hadde snært, artige momenter fra eksperter, har den nye filmen langt færre, og ikke minst kortere varighet, der eksperter på feltet får pratet ut og kommet med sine poenger. Og i SSM var det ofte disse poengene som dro filmen videre. I The greatest movie ever sold er det litt for mye Morgan Spurlock. Men det er kanskje et moment, å selge seg selv så mye som det er mulig. Eller som det sies et sted i filmen; “du horer deg godt”.

Filmen passer nok for de som er nyskjerrig på reklame, og ikke minst reklames innvirkning på medieverden. Der produktplassering i filmmediet er en viktig brikke.

Uansett, når man går ut fra kinosalen, så kan man lure om man har blitt grundig lurt.

Opplevelsen basert på visning 22 august, på den 39de norske internasjonale filmfestival i araberhovedstaden i Norge. Filmen har premiere i september.

Libanon L’hitraot – En bokanmeldelse

לבנון בוקר טוב

Odd Karsten Tveit har skrevet flere bøker om Libanon, denne gangen er det tiden da Israel Libanon i 1982 og tiden til Israel trakk seg ut. Boken starter med den enorme bomben som spengte den amerikanske ambassaden i filler. Bakteppet er er Libanons skjebne på storpolitikkens alter, der Syria og Israel bruker Libanon som plass for sine ambisjoner. I birollene, men ganske så betydningsfulle, lurer Iran og Usa. Libanon var igjen blitt offer for stormaktpolitikkens alter.

En kvinne som har fullkommen midje, er trinn og fyldig, finner behag hos menn. Hun skal ha svart hår, bred panne, svarte øyenbryn og øyne, men lysende klare øyenhviter. Henns kinn skal være ovale, nesen fint formet og munnen yndfull. Hennes lepper og tunge skal være røde som sinober, henns hals lang og slank og hennes ånde behagelig.

Fra boken “den parfymerte hage”

Etter at Israel hadde vunnet alt og over alle i sin korte moderne historie var mange av de israelske soldatene og forsåvidt samfunnet i det syn at arabere er lette å overvinne. Bildet som mange journalister og diplomater, og enkelte røster i Israel, var at Libanon var kanskje lett å erobre, men vanskelig å kontrollere. Synet om at Libanon var som en kvinne som var lett å erobre var vanlig. Men de fant snart ut av at Libanons kvinne ville også forgifte.

Et stort pluss er at Tveit legger inn storpolitiske hendelser inn i boken, de kommer der de skal slik at en får en redgjørelse av hva som skjer i Libanon blir påvirket og påvirker det som skjer utenfor Libanons grenser. Tveit sin interesse for semitiske språk og deres ordrikdom er av ytterst viktighet. For de som har kjennskap, både til arabisk og/eller hebraisk, er klar over at ord kan ha doble betydninger, skjule lang historie og bruk av bilde ved bruk av språket. Ting blir ikke alltid sagt rett ut. I motsetning til nord-europa, der en helst ikke skal røre rundt i grøten, vil en i MØ røre til det er en tynn jevning før en rører enda mer. Jeg liker også at Tveit forlenger midtøstentradisjonen med å fortelle historie fra eldre tider, der dette flettes inn i hovedhistorien. Både for at vi lesere skal lære mer om historien, men også lære litt om det gamle som har innvirkning på det nye.

Noe av det negative er Tveit veldig fokusering på sjiamuslimene. Og for å hindre de litt mer rabiate, nei det er ikke bare Hezbollah. Jeg kan godt forstå Tveit på dette punktet. For det er i denne tiden Hezbollah grunnlegges og vi følger bevegelsen i sin spede barndom til de blir en slagkraftig styrke som setter en skikkelig nesetyver på israelerne. Det andre negative er at israelernes brutalitet blir behørig beskrevet, som absolutt er fortjent. Men Israel var alldeles ikke alene om å kunne brutalitens kunst. Ansarkonsentrasjonsleiren blir beskrevet noe overfladisk. Her kunne Tveit gått enda mer i dybden, om det er mulig.

Alt i alt, en meget godt bok av Tveit. Nok engang. At forfatteren innehar mye kunnskap er det ingen tvil om.

Et bilde, til slutt av det tragiske, er hvordan Begin og Sharon oppførte seg etter at israelske soldater hadde erobret Beaufort, med store tap etter israelsk målestokk; “hadde de maskingeværer?” Maktspillet i MØ er nok ikke ferdig med det første.

לבנון להתראות

Røykbarnas land – en historie om mareritt

Karakter: 6/6
Språk: 6/6 (norsk oversettelse)

Dette er en anmeldelse av en bok som er skrevet av Philip Short som omhandler Røde Khmer og det kambodsjanske samfunnet. Bokens tittel er “Pol Pot – Historien om et mareritt”. Amazonlink.

Kommunismens jevne fremgang over hele verden lar seg ikke bestride, og jeg kan ikke se hva som kan stanse den eller slå den tilbake … Det vestlige demokratibegrepet fremstår for meg bare som ett synspunkt på menneskets situasjon, rettigheter og frihet. Dets overlegenhet bygger på at det setter mennesket høyest, mens kommunismen reduserer mennesker til slave under en allmektig stat … Det vestlige demokratiets store svakhet er imidlertid at det ikke gir sosial rettferdighet … I de fleste land som bygger opp sitt militærvesen som vern mot det totalitære, frihetshatende kommunismen, lukker amerikanerne øynene for bruddene på demokratiet som begås av vedkommende regjeringer – brudd som leder til et system som ikke er mindre totalitært enn det de bekjemper, og som ikke har det sistnevnte systemets fordeler … Vesten må prøve å forstå at … bistanden derfra aldri vil kurere den røde faren hvis hjelpen brukes til å opprettholde regimer som mangler støtte i sitt eget folk.

Oktober, 1959 – Sihanouk. side 147-148.

Boken er ikke en biografi over Pol Pot, eller Saloth Sar som han egentlig het, selv om Pol Pot sitt liv er rammeverket for boken. Men en bok om det samfunn som skapte det vi i dag tenker på i redsel og vemmelse. Samtidig er det heller ikke en bok som prøver å finne den ene forklaringen som forteller hvorfor, som ellers av historien er det en rekke faktorer som spiller inn for at noe utvikler seg til det ekstreme. Selv anser jeg boken som et unik pensum for de som ønsker en forståelse over hvordan en kan gå fra ille til det enda værre.

Spørsmålet Short stiller er; hvordan kan det gå så ekstremt til i Kambodsja, mens nabolandene Laos og Vietnam ikke utvikler seg til så redselfulle regimer. Selv om de deler mange likhetstrekk med Kambodsja. Og i det spørsmålet gir Short et godt bidrag til det puslespill som historien er og hvorfor hendelser utvikler seg annerledes til forskjellige tider og forskjelle steder.

Ofte vil debatten om Pol Pot havne i skyttergravene idag, avhengig av hvilken politisk farge en måtte inneha. Rød medfører at man legger all skyld på Usa, mens skulle en inneha blå farge kan man mene at rød ensbetydende betyr død og fordervelse. Philip Short peker på ingen forsåvidt. Og har historien bak seg som støtte. For Sør-Øst Asia var på 50-, 60-,70-, 80- og 90-tallet en skuespillerplass for stormaktene i verden, og de regionale stormaktene. Kambodsja havnet i en skvis, der vold og fattigdom var en regel. Frankrike som koloniherre gjennom Sihanouk, Røde khmer til det innsatte vietnamstyre fra 1979. Med Kina og Usa som de store verdensmaktene som spilte i bakgrunnen. Philip Short tar opp alle disse bindingene slik at de som ser bort ifra sin politiske farge for en stakket stund har nok å ta tak i for sin egen del. Og etter min mening, er det dette som gjør at dette er en knakende god bok.

Boken er ingen dypdykk inn i Pol Pot sin psyke. Det er en historie om et mareritt. Hvordan det startet, hvordan det utartet seg, og hvordan det endte. Det er heller ingen dypdykk i Røde Khmers filosofiske tanke, selv om den går mye inn på dette. Boken gir et godt innledende bilde over hvorfor Røde Khmers politiske ideer viste seg fra en forskjellig side enn f.eks den vietnamesiske. Selv om også Vietnam var og er et grusomt styre, kunne den ikke sammenligne seg med Røde Khmer, til det er forskjellene for store. Selv om vi kan klistre ett rødt flagg på dem begge.

Man kan kanskje tenke seg at diktaturer er samfunn der det meste er toppstyrt og lokalt intiativt er radert ut. Som nazi-Tyskland, var dette ikke tilfellet heller for Kambodsja under Røde Khmer. De lokale kommandørene hadde stor makt i hvordan direktivene fra Pol Pot ble satt ut i live. Philip Short viser med grundighet hvordan dette artet seg. Der dødsraten under noen kommandører er ufattelige, kunne nabokommandøren ved siden være rene himmelen i forhold der dødsraten ikke var ekstrem (om man kan beskrive det med slike ord)

Spesielt avslutningen gir ettertanke. Røde Khmer ble ikke slått militært, eller bekjempet. Røde Khmer og Pol Pot forsvant innenfra. Etter henrettelsen av Yun Yat i Thailand forsvant siste rest av respekt fra “fotfolket” og dets lokale ledere for Pol Pot. Også av redsel fordi de visste at de var de neste. De satte Pol Pot forran en rett. Pol Pot ble dømt av sine egne. Yun Yat ble henrettet i april (juni ifølge wikipedia) 1997. Pol Pot ble dømt i juli samme år og døde i april 1998.

Vi stanset ved noen bygninger jeg aldri hadde sett før, i en rydning i skogen … Noen skrukkete, svarte gjenstander hang fra takskjegget, men jeg var for langt unna til å se hva det var … Om ettermiddagen kom vokterne med en ny fange, en gravid kvinne. Idet de passerte hørte jeg kvinnen si at mannen hennes ikke var en [tidligere Lon Non-soldat] … Senere kom en forhørsleder ned langs en rekke med trær. Han hadde en skarp kniv i hånden … Han snakket til den gravide kvinnen, og hun svarte ham. [Så] kappet han klærene av henne, skar opp magen hennes og tok fosteret ut. Jeg måtte snu meg, men kunne ikke slippe unna kvinnens smertehyl, som langsomt gikk over til klynk, for deretter å falle inn i dødens barmhjertighet stillhet. Morderen gikk rolig forbi meg, mens han holdt fosteret etter nakken … Han knyttet en streng rundt [det], og hengte det opp fra takskjegget sammen med de andre, som var inntørket, svarte og skrukkete.

Fortalt av Haing Ngor, side 397.

Som Isserakfolkene brukte Røde Khmer bondesoldater også “røykbarn”, eller “kun krak”. Som magiske talismaner.

Jeg vil gi boken topp karakter, først og fremst er den velskrevet over et tema som i beste fall kan karaktriseres som uhyggelig. Den er også et god bok for videre lesning om temaet. 480 sider med velskrevet historie, et stort og velutviklet noteappendiks, og kildehenvisning som en kan bruke for videre lesning. Det er ikke en historiebok av “akademisk” karakter som dveler ved den minste detalj. Det er en innføringsbok, men Philip Short mener heller ikke noe annet. Han selv skriver at hvis en skulle skrevet utfyllende ville en måtte skrive mange delverk.