En skal elske sinnet

Jeg elsker det som Navarsete gjorde, ble sint som ei fele. For i dagens «glattbarberte og blekede tenner»-samfunn så skal en fremelske de alternative stemmer. De som gir faen, og putter på dynamitten. En skal fremheve Schanke sin klaps på taperen fra Ap. Som blir behandlet som voldsoffer i ettertid.

Vi trenger en Bertel Haarder som ikke lar seg forstyrre i grøtspisingen. Vi trenger en Navarsete som setter skapet på plass når man anklages for noe en selv føler er dypt urettferdig. Man trenger en Langeland som demonstrer mot sine egne. Man trenger en Lundteigen som irriterer samtlige «kollegaer». Vi trenger ikke glætte ekle svinske hyklere. Hvem skal en egentlig lure å tro at samtlige på Stortinget er en gjeng med gode venner? Som synger kumbjamylord på kvelden rundt bålet.

Vi er et samfunn der sinne er ansett som «galt». Hva er galt med å bli sint når man går en kanossogang der mennesker sier «du er feig»? Vi trenger et samfunn der en faktisk kan bli sint om en føler seg urettferdig anklaget, og ikke bare at følelsen som er tillatt er «offeret» som kan gråte.